hits

februar 2012

Penger lukter ikke

"Kyprioten" John Fredriksen var på ski-VM i Holmenkollen. Foto: Håkon Mosvold Larsen, Scanpix.

Den moralske norske staten har investert 5 milliarder kroner sammen med landets største skatteflyktning.

Det statlige Folketrygdfondet er direkte underlagt finansminister Sigbjørn Johnsen.

I dag legger fondet frem årsberetningen sin, og en av de største gevinstene kommer på fondets 25 millioner aksjer i verdens største riggselskap, Seadrill.

Folketrygdfondets Olaug Svarva og finansminister Sigbjørn Johnsen er i overraskende selskap.

Det gjør Folketrygdfondet til Seadrills neste største aksjonær, men klart slått av det kypriotiske holdingselskapet Hemen Holding Limited.

Hva er det F0lketrygdfondet har investert i?

Riggselskapet Seadrill er av en eller annen grunn er registert på Bermuda og har kontoradresse i en stille gate i hovedstaden Hamilton.

Bermuda er ikke kjent for sin olje- og gassvirksomhet, og det er nokså langt fra Hamilton til finanssentrene i New York og London - for ikke å snakke om Nordsjøen og Østen, der de fleste riggene til Seadrill opererer.

Så hvorfor velger man da å registere seg i et skatteparadis?

Vel, det kan ha noe med følgende setning i årsapporten å gjøre: «Vi er et Bermuda-selskap. For øyeblikket er vi ikke forpliktet til å betale skatter på Bermuda for driftsinntekter eller finansinntekter. Vi har fått en skriftlig forsikring fra finansministeren på Bermuda om at vi vil være unntatt fra beskatning frem til mars 2016».

Det må være betryggende for finansminister Sigbjørn Johnsen å vite at han ikke trenger bekymre seg for skatten!

Seadrill har vært et økonomisk eventyr. Kilde: NA24/Euroinvestor.

Hvem er det så som styrer Seadrill?

På hjemmebane er Folketrygdfondet opptatt av aksjonærstyring og lederlønninger. På Bermuda tar man ikke sånn så alvorlig.

Styret i Seadrill består av fem personer: John Fredriksen, datteren Kathrine Fredriksen, og Fredriksens nærmeste partner, Tor Olav Trøim.

De «uavhengige» er Fredriksens mangeårige økonomimedarbeider Kate Blankenship og nordmannen Carl Steen.

Hvem Steen er? Nordeas tidligere shippingdirektør og i mange år den største långiveren til Fredriksen-systemet.

(At de samme fem samtidig kontrollerer mange av Seadrills partnere med mulighet for store interessekonflikter, er bare en pølse i slaktetiden).

Hvem er så Folketrygdfondets mystiske partner blant eierne av Seadrill?

Den største eieren er Kypros-baserte Hemen Holding, som med vel 30 prosent av aksjene kontrollerer en aksjeformue i Seadrill på 27 milliarder kroner.

Er det noen som betaler formueskatt for den aksjeformuen?

Neppe.

Årsberetningen sier at Hemen er «kontrollert av en stiftelse etablert av John Fredriksen, vår styreformann og direktør, til begunstigelse av hans nærmeste familie».

Offisielt eier John Fredriksen personlig to - 2 - aksjer i selskapet.

Han oppgir i årsberetningen at selv om han kontrollerer stemmegivningen til Hemen, så har han «ingen pengemessig interesse i aksjene som eies av Hemen».

Kilde: Seadrills årsberetning.

Ergo, ingen formueskatt (som om det er noe problem på Kypros).

Så kan man spørre hvem som da offisielt eier dette imperiet - Hemen er nemlig også største aksjonær i tankrederiet Frontline og andre Fredriksen-selskaper.

For å finne ut det, må Sigbjørn Johnsen og sjefen i Folketrygdfondet, Olaug Svarva, ta seg en tur til Kypros og kystbyen Limassol. I registrene fremgår det at den helt ukjente advokatsekretæren Marina Savva er offisiell eier.

Hun bærer sin rikdom med forsiktighet.

Jeg har faktisk vært på advokatkontoret hennes og møtt henne i research til boken «Storeulv», som jeg skrev med en annen Nettavisen-kjenning; Odd Harald Hauge.

Tilsynelatende er Marina Savva en anonym kvinne i 30-årene.

Da vi kom på overraskende besøk, kom hun imot oss iført en t-skjorte med påskriften «Give me that banana».

Det er lite som tydet på at de 27 milliardene Hemen har i Seadrill har gitt noe særlig utbytte til hun som på papiret er eier - omtrent like tvilsom som om noen av de vel 20 milliardene selskapet har betalt i utbytte har gått hennes vei.

Oslo ligningskontor hadde i en årrekke en skattesak mot John Fredriksen, fordi man mente han reelt var norsk og burde betalt skatt her.

Den saken er nå parkert i skuffen fordi man ikke klarte å bevise det.

Siden har John Fredriksen stort sett oppholdt seg i utlandet, langt utenfor klørne til norske skattemyndigheter.

Men ikke lenger unna enn at regjeringen har valgt å satse fem milliarder av våre trygdemidler i Seadrill.

Penger lukter ikke.

 

Audun Motbakken

Audun Lysbakken er marxisten som kom inn fra kulden. Men selv om det er brennhett under beina hans slipper han nok med skrekken.

Politikk handler ikke bare om å gjøre verden bedre, men også å sørge for seg og sine. Senterpartiet vil aldri stemme nei til økt jordbruksstøtte, og den rødgrønne regjeringen har gitt LO-medlemmer hundrevis av millioner i økt skattelette de siste årene via økte fagforeningsfradrag.

Vi kan like det eller ikke, men slik er det.

Følgelig er det en stor prestasjon at statsråd og påtroppende SV-leder Audun Lysbakken har klart å risikere hele sine politiske karriere på en bevilgning på 500.000 kroner til partivenner.

BLD står ikke for Bare Lysbakkens Departement.

Lysbakkens problem går på tillit og troverdighet. Han svarer for sine politiske medarbeidere, og det er ikke troverdig at e-poster forsvinner, slik at man må hyre inn datafagfolk for å finkjemme Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) etter «bortkomne» e-poster.

Les også: Holdt e-poster hemmelig

Håndskrevne lapper er en del av saksbehandlingen. Kilde: Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet.
I dag åpner Stortingets kontrollkomite sak, og dermed står uker med høringer og ydmykelser for døren for SV-statsråden. Men foreløpig satser jeg min femmer på at han overlever.

Den rødgrønne regjeringen har flertall på Stortinget, og statsminister Jens Stoltenberg kan ikke bare sparke SVs partileder ut av regjeringen - om han så innerst inne skulle ønsket å gjøre det.

Lysbakkens ulempe er et inntrykk som har festet seg av at hans statssekretær Kjersti Bergstø har manipulert embedsverket for å sikre venner fra Sosialistisk Ungdom penger bak ryggen på andre potensielle søkere.

Lysbakkens fordel er at det ikke er snakk om mye penger, og at formålet er aktverdig: «...å utvikle sjølvforsvarsskurs for jenter og tilby dette for vidaregåande skole. Målet for kursa skal vere å lære jenter korleis dei kan reagere på og setje grenser mot ulike typar diskriminering, mellom anna mot usynleggjering, latterleggjering og seksuell trakassering».

Det har skjedd større ulykker i norsk forvaltning enn å bruke 500.000 kroner på dette.

Statssekretær Kirsti Bergstø er i trøbbel. Foto: SV.
Det åpenbart kritikkverdige er den hemmeligholdte dialogen mellom nåværende statssekretær og tidligere SU-leder Kirsti Bergstø i BLD - og hennes etterfølger i Sosialistisk Ungdom, Mali Steiro Tronsmoen.

Blant annet den nåvrende SU-lederen følgende i en e-post til departementets politiske ledelse:

«Nå som SV har inntatt BLD lurer vi på om noen av dere som sitter der, har mulighet for å gå nøye igjennom hvilke muligheter som finnes for å få finansiert et slikt prosjekt (...) og tenke kreativt rundt dette, og komme tilbake med noen tips...».

Les hele e-posten her: Hemmelige e-poster mellom SU og departementet

Som sagt, så gjort.

Lysbakkens nærmeste medarbeidere tenkte «kreativt» og sendte en halv million til sine partivenner uten å la andre organisasjoner får sjansen.

Den uryddige saksbehandlingen gikk på tvers av anbefalingen fra fagfolket i deparementet, og etterlater inntrykk av en politisk vennetjeneste og et misbruk av offentlige penger. Det er skremmende at ungdomssorganisjonens leder oppfatter at «SV har inntatt BLD» og står klare til å utføre økonomiske vennetjenester.

Slik kan det ikke være.

BLD står ikke for Bare Lysbakkens Departement.

 

 

Papiravisene faller uhyre raskt

I fjor sluttet en by av Kristiansands størrelse å kjøpe aviser. Foto: Håkon Mosvold Larsen, Scanpix.

Det er alltid underholdende å lese papiravisenes omtale av egne lesertall. Spesielt er det morsomt å se hva de ikke forteller.

Virkeligheten er at folk vender ryggen til papiravisene.

I fjor sank opplaget med 3,1 prosent, vel 85.000 færre kjøpte avisen. Altså en by på Kristiansands størrelse. På ett år.

Det er tre ganger mer statsstøtte per norske journalist enn det er jordbruksstøtte per bonde!

Slik har det vært i flere tiår. Papirleserne dør bokstavelig talt ut i en ende av aldersskalaen, og det kommer ikke nye unge lesere til. Hvert år forsvinner en ny «Kristiansand» fra papiravis-kartet.

Men det skulle man ikke trodd når man hva mediebedriftene legger vekt på:

«Dagbladet når flere lesere enn noensinne»

«VG-suksessen fortsetter på nye, digitale plattformer».

«DN, Klassekampen og Dagbladet mest frem».

Hadde  journalistene brukt de samme brillene på andre bransjer, ville smørkrisen vært en triumf for Tine, SAS en velsmurt pengemaskin, og Telenors problemer i India en mindre krusning på en solskinnsdag.

Men hvordan gikk det egentlig med papirproduktene i fjor?

  • Det samlede kjøpet av magasiner og ukeblader falt med 7,0 prosent på ett år med sammenlignbare titler fra 2011.
  • Det totale opplaget for papiravisene falt med 3,1 prosent (vel 85.000 eksemplarer) i 2011.

Som om ikke det er nok: «Lesertallene viser en sterkere negativ trend enn opplagstallene for papirutgavene».

Folk slutter altså å kjøpe aviser, men enda flere slutter å lese dem. Årsaken er blant annet at de som faller mest - løssalgsavisene - tradisjonelt har flere lesere per papireksemplar enn de andre.

Og: «Færre leser hvert solgte eksemplar, og færre leser hver utgave av avisen - selv om du er abonnent».

Dette er ikke mine ord, det er ordene til papiravisenes egen organisasjon - Mediebedriftenes landsforening.

Tror du jeg overdriver, kan du lese selv: Opplaget 2011: nett og mobil vokser - Fortsatt svikt på papir

VG har falt fra 884.000 til 775.000 lesere på ett år, Dagbladet faller fra 431.000 til 376.000, og Aftenposten (morgen) faller fra 663.000 til 629.000 på ett år!

Kulturminister Anniken Huitfeldt har muligheten til å bli historisk ved å være den første kulturminister som tar konsekvensen av hvor leserne ønsker å lese nyhetene. Foto: Berit Roald, Scanpix.
Da Nettavisen så dagens lys for 15 år siden, spådde gründerne at papiravisene ville dø ut.

Utsagnet ble latterliggjort, men latteren har forstummet. Man må  være blind for ikke å se at leserne rømmer fra papir, og strømmer over til nett og mobil.

I de samme 15 årene har Nettavisen konkurrert med aviser og kringkasting som har delt 6-7 milliarder kroner i statsstøtte hvert eneste år.

Vi får ikke fem øre.

Trøsten er at leserne velger å gå dit nyhetene kommer først.

De samme avislederne som ser lys der intet finnes, later som om det er aviskjøperne som betaler gildet og uttaler at de er bekymret over overgangen til internett hvor det er mindre betalingsvilje.

De hopper bukk over en svært viktig inntektslinje: Det er tre ganger mer statsstøtte per norske journalist enn det er jordbruksstøtte per bonde!

Den direkte pressestøtten på vel 300 millioner kroner er småpenger. Den virkelige pengene ligger i momsfritaket.

Aviser som Dagens Næringsliv, Aftenposten og VG slipper å betale moms på avissalget, og verdien av denne statsstøtten er rundt 1,7 milliarder kroner - hvert eneste år!

År ut og år inn støtter staten papiravisene med milliardbeløp i momsfritak. Men det hjelper ikke - leserne ønsker ikke å lese på papir, de vil heller ha nyhetene først på nett og mobil.

Statsstøtten til papir er overmoden for skraphaugen. Den burde vært lagt om for mange år siden, og har hindret omstilling fra papir til nett. Nå får vil hele leserflukten som en sjokkbølge.

Selvsagt får det konsekvenser for det journalistiske produktet også. Nettavisene må klare seg med de inntektene de skaper - papiravisene har hatt råd til flere journalister gjennom statsstøtten.

Med like konkurransevilkår ville nettavisen hatt råd til flere journalister og kunne laget et bedre redaksjonelt produkt, noe som ikke er uviktig i en tid hvor stadig flere henter det meste av sin informasjon fra nettet. Det er greit å støtte norsk journalistikk og innholdsproduksjon, men det er ikke greit å gjøre det konkurransevridende.

På nett og mobil er det få fordyrende ledd mellom innholdsproduksjonen og leserne. Det meste av kostnadene går til journalistikk.

En vridning fra papir til nett gir altså mer innhold per støttekrone - og er et mye bedre alternativ miljømessig.

Så skulle man kanskje trodd at  Stortinget og regjeringen ser hva som skjer og legger om støtten - slik at den går til journalistikk og redaksjonelle produkter på nett, der leserne er?

Foreløpig har det ikke skjedd - kanskje fordi mange av politikerne er i den aldersgruppen som fortsatt leser papiraviser.

Det er som å fortsette å støtte Den norske amerikalinjen lenge etter at passasjerene har valgt å ta fly.

Hører du, kulturminister Anniken Huitfeldt?

PS: Ekstraservice for de som ikke tror på regnestykket om journalister og bønder:

Norge har omlag 53.000 bønder som deler på 20 milliarder kroner i jordbruksstøtte og skjermingsstøtte.

Norge har rundt 8.000 journalister som deler på rundt 7 milliarder kroner i pressestøtte, momsfrittak og NRK-lisens.

Regn selv.

Dødt løp om ny regjering

Den rødgrønne trioen ligger fortsatt under, selv om de har hatt fremgang på meningsmålingene i det siste. Foto: Regjeringen.

 Stortingsvalget 2013 blir hyperspennende. For første gang på mange år får vi to klare regjeringsalternativer med omtrent lik oppslutning.

De fleste politiske signaler taler for at det blir et statsministervalg mellom Erna Solberg og Jens Stoltenberg.

Jeg satser mine sjetonger på følgende alternativer:

  • Statsministerkandidat Jens Stoltenberg, med støtte fra Arbeiderpartiet, SV, Sp og Rødt.
  • Statsministerkandidat Erna Solberg, med støtte fra Frp, Høyre, KrF og Venstre.

Medvinden på gallupene har gjort Stoltenberg optimistisk: - Dette viser at det er fullt mulig å vinne en tredje gang, sier han til TV 2.

Den nyeste meningsmålingen fra Opinium viser at Høyre går frem 1,3 prosentpoeng, mens Frp og Arbeiderpartiet faller med henholdsvis 3,6 og 2,5 prosentpoeng. På denne målingen går småpartiene frem, og klarer sperregrensen med god margin.

Høyres Erna Solberg har fortsatt god vind i seilene. Foto: Høyre.
De enkelte målingene spriker, men hovedtendensen er at Arbeiderpartiet har en stabilt høy oppslutning på drøyt 35 prosent, Høyre gjør det også bra og «lukter» på 30 prosent, mens Frp er faretruende nær 10 prosent.

De små partiene dupper opp og ned, og er faretruende nær sperregrensen i nedgangsperioder.

Forskjellen på flaks og uflaks kan fort være en håndfull stortingsrepresentanter eller mer, og det kan avgjøre valget mer enn velgerhopp mellom rødgrønn til blågrønn side.

Det norske valgsystemet er slik at man godt kan få flertall på Stortinget selv om man har færre stemmer enn opposisjonen. Slik ble det etter forrige valg, da de borgerlige vant stemmene men tapte valget.

På målingen fra Opinion har de tre regjeringspartiene og Rødt totalt 47,1 prosent - mens de fire blågrønne partiene totalt har 51,3 prosent.

Det tyder på relativt dødt løp, og det viktigste spørsmålet er om alle de små partiene kommer over sperregrensen. Om Venstre, Senterpartiet eller SV kommer under sperregrensen, kan det fort avgjøre statsministervalget.

Det som er sikkert er at gallupene kommer vil å variere sterkt det neste halvannet året frem mot neste valg.

Partiene har nok av strategiske utfordringer, og det gjenstår mange ubesvarte spørsmål før resultatet på valgnatten:

  1. Kommer Utøya-effekten og den internasjonale uroen fortsatt gi stemmer for Arbeiderpartiet?
  2. Vil Høyre lykkes med sin strategi om ikke å støte noen og sitte musestille i båten?
  3. Kan Siv Jensen gjenreise den folkelige appellen til Fremskrittspartiet?
  4. Kommer Venstre og KrF styrket eller svekket igjennom en kursendring hvor de støtter en bred borgerlig regjering?
  5. Klarer den rødgrønne regjeringen å holde sammen, til tross for spriktendenser - for eksempel i Vikarbyrådirektiv-saken?
  6. Og - ikke minst - holder småpartiene seg over sperregrensen?

Den er modig som satser familieformuen på enten Erna Solberg eller Jens Stoltenberg nå.

Kildejakt og pressestraff

Riksadvokat Tor-Aksel Busch vil straffe medier som publiserer lekkasjer. Er det ikke enklere å innføre statlig sensur først som sist?

Politiet har bedt Oslo tingrett om å fjerne advokat Sigurd Klomsæt som bistandsadvokat for et av ofrene på Utøya etter at papirer fra Klomsæts kontor angivelig har havnet i mediene.

Da kan man like gjerne innføre en statlig sensur først som sist.

Denne utviklingen er nå omtalt i alle landets største medier, unntatt VG.

Nettavisen skrev om politiutspillet mot Klomsæt i går morges fordi vi mente saken er viktig og har offentlig interesse. Etterhvert har både Aftenposten, Dagbladet og NRK kommet til samme konklusjon. Selvsagt.

Les også: Utøya-advokat med buksene nede

Les også: Søkelys på Klomsæt 

Konflikten mellom Politiet og advokat Sigurd Klomsæt har offentlig interesse, og det er en total misforståelse når noen oppfatter at en normal journalistisk dekning av den konflikten er kildejakt.

Man kan ha to tanker i hodet samtidig. De fleste medier i verden har omtalt både lekkasjene i Wikileaks og straffesaken mot Bradley E. Manning, som det amerikanske militæret mener er kilden.

Dagbladet 15. februar 2012

Men i dag går riksadvokat Tor-Aksel Busch et farlig skritt lenger: - Vi mener man bør se nærmere på om det bør være straffbart for mediet å formidle opplysninger det har fått gjennom at andre har begått et straffbart brudd på taushetsplikt, heter det fra Riksadvokatens kontor.

Riksadvokatens utspill er farlig, totalitært og bør legges i skuffen øyeblikkelig.

Pressen har en lovbestemt rolle i å være vaktbikkje. Den har lovregler som verner denne rollen, blant annet et lovfestet kildevern og grunnlovfestet ytringsfrihet.

Selv om lekkasjer kan være uheldige, har vi lang tradisjon for hvordan det går når regimer med loven i hånd kan temme mediene og bestemme hva som skal stå i avisene.

Derfor gir jeg full støtte til Presseforbundets Per Edgar Kokkvold som er svært kritisk til utspillet fra Riksadvokaten: - Det er svært uheldig. Dagens system fungerer godt. Konsekvensen vil være at folk nøler med å gå til pressen med sine opplysninger. Kildevernet er og bør være tilnærmet absolutt, sier Kokkvold til Dagbladet.

Det samme sier Vær varsom-plakaten: «Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon».

Kildevernet er også beskyttet i Straffeprosessloven, hvor det heter at «Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål (...) om hvem som er hjemmelsmann for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet.»

Retten kan overstyre hvis «vektige samfunnsinteresser» tilsier noe annet, og det er «særlig påkrevd».

Kildevernet går altså svært langt, og er nesten absolutt.

Men det betyr ikke at man kan skrive hva som helst. Norge har ytringsfrihet, men den er ikke absolutt. Redaktører kan straffes for det som står på trykk, uansett om man har en hemmelig kilde eller ei.

De fleste firmaer og offentlige virksomheter har arbeidsreglementer som pålegger ansatte taushetsplikt. Samtidig har de ansatte et lovfestet vern til å varsle om kritikkverdige forhold.

Advokater har, i likhet med prester, leger og andre yrkesgrupper, en spesielt streng taushetsplikt i Straffeloven fordi de får tilgang til mye konfidensiell informasjon gjennom sin betrodde stilling.

Slik må det være.

Det er fornuftig at det er straffbart å bryte taushetsplikt, samtidig som det er en sikkerhetsventil for å varsle om kritikkverdige forhold.

Det er like fornuftig at det er et lovfestet kildevern, selv om opplysningene kan ha kommet etter brudd på taushetsplikt.

Derfor er det misforstått når riksadvokat Tor-Aksel Busch vil straffe medier som trykker lekkasjer. Da kan man like gjerne innføre en statlig sensur først som sist.

Søkelys på Klomsæt

Politiet mener at lekkasjen av blant annet bildet av Anders Behring Breivik på Utøya stammer fra papirene som ble overlevert advokat Sigurd Klomsæt. Foto: Scanpix/Politiet.

Oslo tingrett peker på bistandsadvokat Sigurd Klomsæt i saken om Utøya-lekkasjer.

Det var P4 og Klassekampen som brakte nyheten om at lekkasjen stammer fra advokatens kontor.

Da Nettavisen var i kontakt med Klomsæts advokatkontor allerede fredag, men ville ikke advokaten kommentere saken.

Vi har i dag gjort gjentatte forsøk på å få kommentar, men Sigurd Klomsæt ønsket heller ikke i dag å kommentere saken.

Men Oslo tingrett bekrefter at det er hans advokatkontor som er i søkelyset:

Les også: Oslo tingrett: - Vi bekrefter at lekkasjesaken gjelder Klomsæt.

Presseetisk skulle det være en enkel vurdering å omtale denne nye vendingen i saken etter at Politiet fredag ba tingretten om å trekke tilbake oppnevnelsen av en av de 173 bistandsadvokatene.

Men fra morgenen av var det bare Nettavisen av de store nettmediene som brakte videre bekreftelsen fra Oslo tingrett.

Dagbladet og VG valgte ikke å identifisere advokaten, mens Aftenposten først nølte - men så brakte opplysninger om saken senere på dagen: Politiet mener Klomsæt stå bak Utøya-lekkasjene 

Advokat og tidligere justisminister Anne Holt går kraftig ut mot mediene: - En parodi!

Det er viktig å huske at advokat Klomsæt verken er siktet, tiltalt eller dømt. Det er også diskutabelt om det er straffbart å lekke slike dokumenter. Om lekkasjer er kritikkverdige eller ei kommer an på øynene som ser.

Men når Oslo tingrett bekrefter at det er advokat Klomsæt som politiet nå har bedt tingretten om å  fjerne, så det har offentlig interesse i seg selv.

Normalt ender lekkasjepåstander som et slag i luften fordi de er vanskelig å bevise. Men denne gangen la politiet en felle med elektroniske spor i dokumentene. Hver av de 173 bistandsadvokatene fikk papirer med ulike kjennetegn. Da dokumentene dukket opp i pressen, klappet fellen igjen.

Politiet mener enkelt å kunne dokumentere hvilket advokatkontor papirene stammet fra - og brakte saken til Oslo tingrett.

Les tidligere blogg: Utøya-advokat med buksene nede

P9litiets mistanke trenger ikke bety annet enn at de elektroniske sporene viser at det er dokumenter fra Klomsæts kontor som har havnet i mediene.

Hvilken rolle advokaten personlig har hatt eller ikke hatt, er ukjent.

Lekkasjer kan være legitime og nyttige for å rette søkelys på kritikkverdige forhold.

For å verne denne «sikkerhetsventilen» har vi i Norge har et grunnlovfestet kildevern.

Enhver redaktør og journalist vil heller gå i fengsel enn å røpe en kilde.

Derfor vil ingen medier bekrefte eller avkrefte hvem som lekket Utøya-dokumenter.

Men det bør ikke være en grunn til ikke å omtale en sak med åpenbart stor offentlig interesse.

Dramatisk kamp om Oslo-trafikken

Oslo-bilistene kan planlegge mange, mange timer i kø. Foto: Nettavisen.

Landets største og viktigste veiprosjekt sprekker med 35 milliarder kroner. Hvis ikke politikerne finner en løsning, går det mot tiår med enorme bilkøer og trengsel på busser og t-bane.

Oslopakke 3 er navnet på et storstilt tverrpolitisk kompromiss i Oslo og Akershus.

For en gangs skyld satte politikerne kjeppehestene på stallen, og Oslo ble enige med nabofylket om at transport inn og ut av hovedstaden er en fellesoppgave.

Nå sprekker Oslopakke 3 kostnadsmessig. Nye tall tilsier at pakken blir 35 milliarder kroner dyrere enn antatt.

Spørsmålet er hvem som skal ta ekstraregningen.

- Resten må komme fra staten, sier Frps gruppeleder i Oslo bystyre, Carl I. Hagen til NRK Østlandssendingen.

Med den befolkningsstrømmen som ventes til Oslo-regionen er det viktig å få på plass et godt veinett, samtidig som kollektivtransporten og sykkelveinettet må opprustes kraftig.

Det lar seg ikke gjøre uten et storstilt spleiselag der både bilister (gjennom bompenger), staten og fylkene deltar.

Styrken i Oslopakke 3 var at Frp ga innrømmelser i bompengefinansiering, mens SV aksepterte veiutbygging. Problemet nå er at kompromisset sprekker. Allerede i valgkampen varslet SV omkamp og Akershus Frp er imot pakken.

Nå kaster også miljøorganisasjonene seg inn i omkampen:  - Det opprinnelige Oslopakke 3-forliket må endres vesentlig, sier talsmann for oppropet, Holger Schlaupitz i Naturvernforbundet, til NRK.

krever miljøorganisasjonene at mer enn 38 prosent settes av til kollektivtransport, at sykkelutbyggingene konkretiseres, at det bygges flere elbil-plasser , og at Oslopakke 3 sikrer nye tbane-linjer inn i Akerhus.

Det oppmuntrende er at Oslopakke 3-kompromisset fortsatt har solid flertall fra hele spekteret fra Høyre til SV (tross noen utbrytere). Det verste som kan skje, er at det ikke blir noe politisk flertall for helt nødvendige investeringer for å trygge og sikre transporten ut og inn til arbeidsplasser og skoler i Oslo.

De forhandlingene som nå pågår må enten skaffe mer penger (les enten økte bompenger, mer fra staten, eller begge deler).

Hvis ikke ryker prosjekter som E18 gjennom Asker og Bærum, t-bane til nordover og til Fornebu - og det lyser et blått lys for Røatunnelen og den såkalte Fossumdiagonalen i Groruddalen.

Les også: Store vei- og kollektivprosjekter kan skrinlegges

Poltikerne i Oslo og Akerhus klarte mesterstykket å meisle frem et kompromiss i 2006, og nå er det tid for å vise handlekraft igjen. Å drømme om at staten tar hele regningen blir fort et samferdelsmessig mareritt.

 

 

 

 

 

Knuser myter om norsk skole

Kristin Halvorsens offentlige skole visker ikke ut forskjellene mellom elevene, viser ny forskning.

Skoler med rundt ti prosent innvandrere gjør det bedre enn helt «norske» skoler. Men det aller viktigste er foreldrenes utdannelse.

Det eksisterer mange myter om skolen, og en av dem er at helnorske skoler - altså skoler uten en eneste innvandrer - gjør det best.

Noen tror også at flere lærere og flere pc'er i klasserommene gjør et stort utslag.

Slik er det ikke.

Den enkeltfaktoren som virkelig forklarer hvor godt et barn gjør det på skolen, er foreldrenes utdannelse.

  • I 5. klasse får barn av foreldre med kun grunnskole i snitt 45 poeng - mens forskerbarn får 57 poeng.
  • I 8. klasse øker forskjellen - fra 44 poeng hos barn med foreldre uten kjent utdannelse, til 59 poeng hos forskerbarn.

Konklusjonen er knusende: «...forskjellen i prestasjoner etter foreldrenes utdanningsnivå forplanter seg og forsterkes over tid. Forskjellene utviskes ikke gjennom skoleløpet».

Ingen andre faktorer betyr i nærheten like mye - enten det så er snakk om antall lærere, andelen innvandrere eller om det er en bokmål- eller nynorskskole.

Kilde: Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).

- Den norske skolen har de høyeste ressursene og den høyeste lærertettheten pr. elev i verden, men klarer ikke å løse sitt viktigste oppdrag, å gi alle elever samme mulighet, uansett bakgrunn, sier Oslos skolebyråd Torgeir Ødegaard til Finansavisen.

Rapporten Ødegaard viser til er på 214 sider, og heter Elevers prestasjonsutvikling - hvor mye betyr skolen og familien?

Her er rapporten.

Forskerne har sjekket de nasjonale prøvene, og prøvd å forklare forskjellen mellom enkeltelever ved å se på ressurssituasjonen på den enkelte skole, kjønn og hvilken sosial bakgrunn elevene har.

Hovedfunnet er nedslående for lærerorganisasjonene som krever mer penger og lærere til skolen, og for dem som tviholder på den offentlige skolen for å skape likhet.

Det er nemlig liten forskjell mellom de enkelte skolene når man justerer for andre faktorer.

Skolen klarer ikke å veie opp for det barna har med seg i skolesekken hjemmefra første skoledag.

For å overdrive:

Dersom du skal gjøre det godt på skolen, så hjelper det å være jente, ha forskerforeldre, gå på en skole med et moderat innslag av innvandrere (rundt ti prosent er perfekt) - altså en litt blandet middelklasseskole.

Dårligst scorer ikke-vestlige innvandrerelever som kom til Norge når de var relativt gamle - og barn av foreldre med lav utdannelse, og barn av skilte foreldre.

Hva betyr det? Jo, at den offentlige skolen reproduserer ulikhet. 

Trøsten er at elevene kan gjøre noe med sin egen situasjon. Det alltid er noen som har det verre, og sammenhengene er ikke sterkere enn at motiverte og flittige elever kan løfte seg selv etter håret - særlig hvis foreldrene tar seg sammen og bidrar.

Guttene skårer dårligere enn jenter fordi det er mange som ligger helt på bånn, men det er også mange gutter blant de absolutte enerne - særlig i matte.

Oslo sliter med en bosetning hvor endel skoler både har mange innvandrerbarn, men også foreldre med lav utdannelse og dårlig økonomi.

Men alt er ikke håpløst av den grunn.

Samlet gjør Oslo-skolen det best i landet - og langt bedre enn skolene i utkant-Norge.

Selv om nivået er dårligere på skoler med svært høy andel ikke-vestlige innvandrere, så lærer elevene like mye på disse skolene som andre skoler.

- Vi finner ikke at andelen med ikke-vestlig innvandringsbakgrunn ved skolen har noen signifikant effekt på prestasjonsutviklingen fra 5. til 8. trinn, konkluderer rapporten.

Man kan altså ha like stort utbytte av å gå på disse skolene som på andre skoler, selv om de ikke visker ut forskjellene mellom elevene da de begynte.

Snittresultater i engelsk, lesing og regning.

Samlet: Kjønn betyr noe, men ikke mye. Innvandringsbakgrunn betyr mye, spesielt der det er «klynger» med svært høy innvandrerandel. Kom du ung og har bodd lenge i landet, så hjelper det betydelig. Er du norskfødt, men barn av innvandrere, så nærmer du deg gjennomsnittet.  Geografi betyr en del. Private skole gjør det noe bedre enn offentlige.

Hvis politikerne skal bruke mer penger, så er det viktig å se på hva som betyr noe: Andel elever på SFO betyr mye mer enn hvor mange av lærerne det er, og om de har godkjent fagutdannelse.  Flere kvinnelige lærere er bra.

PS: Noen vil bortforklare funnene med juks eller fritak fra prøvene, men resultatene fra 10. trinn omfatter mer enn 99 prosent av alle elevene. 

Utøya-advokat med buksene nede

Dette bildet av Anders Behring Breivik rett etter pågripelsen på Utøya lå i materialet til advokatene. Bildene ble vist i en rekke aviser og på NRK Dagsrevyen samme dag som advokatene fikk dem. Foto: Politiet.

Utøya-advokater har beskyldt politiet for lekkasjer etter 22. juli. Nå har politiet lagt en felle og tatt en av dem med buksene nede.

Å holde politiforklaringer, bilder og andre opplysninger om massakren på Utøya hemmelig, er en krevende oppgave.

Det er en enorm interesse for Utøya-etterforskningen - både fra norske og utenlandske medier.

Noen ganger lekker politiet, andre ganger er det forsvarerne

Politiet har mange etterforskere på saken. Samtidig får forsvarerne og de over 170 bistandsadvokatene tilgang til etterforskningsmateriale som en del av sitt arbeid.

Dermed er det ikke overraskende at nye opplysninger lekkes til pressen av aktørene. De kan ha mange motiver - alt fra å tjene sin egen og klientens sak, til å vedlikeholde et godt forhold til utvalgte journalister: «You scratch my back - I'll scratch yours».

Lekkasjen som nå er etterforsket kom etter at Politiet ga advokatene nye dokumenter den 3. februar. De inneholdt blant annet bilder av Anders Behring Breivik rett etter pågripelsen på Utøya. Samme dag ble de offentliggjort i Dagbladet, VG, Aftenposten og hos NRK Dagsrevyen.

Det ingen tok høyde for, var at Politiet hadde lagt en felle: Dokumentene hadde sporbare tegn som gjorde at politiet kunne avsløre hvor dokumentene kommer fra.

Papirene kom fra en advokat: Politiet ber retten tilbakekalle oppnevnelse av bistandsadvokat

«Oslo politidistrikt har i dag (...) bedt Oslo tingrett om å tilbakekalle oppnevningen av en av bistandsadvokatene i saken. Grunnlaget er at politiet mener at vedkommende har utlevert taushetsbelagte straffesaksdokumenter til media».

For de fleste som arbeider med krimjournalistikk er slike lekkasjer vanlig. Noen ganger lekker politiet, andre ganger er det forsvarerne. Det er en del av hverdagen. Politiet kan lekke for å styrke sin sak, men også for å få hjelp av pressen til å undersøke hypoteser eller provosere frem reaksjoner.

Det skal også legges til at de mange bistandsadvokatene kan ha ulike interesser. Mange av ofrene ønsker at mediene demper omtalen av massedrapsmannen og Utøya-massakren, men tidligere i denne uken rykket et av ofrene ut med ønske om full åpenhet.

Både i Politiet og hos advokatene er noen tjent med å legge lokk på materialet, mens andre ser seg tjent med å lekke.

Derfor tar man det også med en klype salt når en av partene er «forarget» over lekkasjer og krever etterforskning. Vanligvis kommer det ingenting ut av slik etterforskning, pressen har et grunnlovsfestet kildevern. Vår jobb har aldri vært å publisere kun offentliggjorte opplysninger.

Svært ofte kan det være legitime grunner til å grave dypere, eller for at varslere forteller om kritikkverdige forhold.

Straks etter de siste lekkasjene, gikk Spesialenheten for politisaker inn i saken. Da hadde bistandsadvokater i lang tid pekt på politiet.

Nå er en av dem tatt med buksene nede.

Heller skattelette enn høyere lønn

Frps finanspolitiske talsmann Kjetil Solvik-Olsen foreslår skatteletter foran lønnsoppgang. Foto: Frp.

Fremskrittspartiet foreslår skattekutt for å sikre et moderat lønnsoppgjør. Politikeren Jens Stoltenberg sier nei, mens økonomen Jens Stoltenberg ville jublet.

Snart står lønnsoppgjøret for døren, og vi er inne i den normale mølla hvor offentlig ansatte krever lønnsoppgang, mens private eksportbedrifter sliter.

Samtidig regner staten med 350 milliarder kroner i overskudd - penger som pløyes inn i utenlandske aksjemarkeder gjennom Oljefondet.

Innholdet i Frps forslag er ikke så dumt. Men det er politisk dødfødt.

I retorikken settes skatteletter opp mot gode formål, men i virkeligheten lever bestemor på sparebluss fordi vi velger å spare for fremtiden.

Økte lønninger gjør ikke så mye for staten, men for mange private bedrifter betyr høyere lønninger lavere konkurranseevne - og på sikt nedleggelser, utflagging og oppsigelser.

 Et eksempel: Solcelleprodusenten REC kutter 1.000 av 1.260 ansatte

Nå skal det ikke mange ørene til før norske arbeidstakere opprettholder sin kjøpekraft. Prisstigningen er nede på 1,3 prosent og rentenivået er fortsatt lavt. Men hver krone i økte lønninger betyr svekket konkurransekraft for bedriftene.

Fremskrittspartiets forslag er å senke skattene i bytte mot et nulloppgjør.

? Skattelettelser til lønnsmottakere er en utmerket måte for staten å bidra til å redusere lønnskravene, sier Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann, Ketil Solvik-Olsen til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

Partiet sukrer forslaget med å gi det en sosial profil: - Skattelettelser gjennom økt bunnfradrag, vil gi et økonomisk bidrag til alle yrkesaktive. Et klart løfte om at slike lettelser skal komme i revidert budsjett, vil gjøre at lønnsforhandlingene kan komme ut med langt bedre resultat for norske bedrifter. Det vil vi tjene på over tid, sier stortingsrepresentant Ketil Solvik-Olsen.

Også Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann Torgeir Michaelsen mener at staten bør stille opp for å bidra til et ansvarlig lønnsoppgjør. Akkurat hvilke tiltak han vil bruke, er ikke kjent. Bortsett fra at skatteletter er uaktuelt.

? Det er skuffende at Ap av ideologiske grunner så raskt velger bort gode virkemidler, svarer Solvik-Olsen.

Norsk Industris ferske konjunkturrapport viser at Norge har et tredelt arbeidsmarked - det offentlige, oljesektoren og de andre. De to første har små bekymringer, og oljesektoren regner med å vokse 15 prosent i år. - Mange av disse bedriftene har sterke planer om å skaffe nye ansatte for å ta unna veksten i 2012 og årene fremover, heter det.

Norge selger varer til utlandet for rundt 890 milliarder kroner. Av dette står oljeindustrien for 524 milliarder.

Fastlandet eksporterer for 360 milliarder kroner i året, og det er her man vil få problemer med at lønningene presses opp - både gjennom lønnsoppgjør og kamp om arbeidskraft.

Av de 2,6 millioner sysselsatte i Norge, arbeider 900.000 i det offentlige og 1,7 millioner i privat sektor.

Du kan se tallene her: Sysselsatte i offentlig og privat

Dersom en ansatt i privat sektor skal få 10.000 kroner mer til forbruk i året, så koster det bedriften 20.000-25.000 kroner når vi regner inn skatt og sosiale utgifter.

I en privat bedrift vil det fordyre varene tilsvarende, og gjør bedriften mindre konkurransedyktig.

For den ansatte gir 10.000 kroner i skattelette samme effekt - og er gratis for bedriften.

Innholdet i Frps forslag er ikke så dumt. Men det er politisk dødfødt.

 

Alkohol og politikk er en farlig cocktail

Venstre-leder Trine Skei Grande mener det er et tillitsbrudd om nestleder Helge Solum Larsen skjenket 17-åringen på et nachspiel. Foto: Håkon Mosvold Larsen.

Mannlige forbilder, ungdommer og alkohol er en farlig miks. De mange sex- og overgrepssakene tyder på en ukultur i de fleste politiske partiene.

Den ferske saken mot Venstres nestleder Helge Solum Larsen har en strafferettslig side med en anmeldelse for voldtekt. Det er en politisak som kan bli avgjort i en rettssal.

Men forløpet er typisk for årsmøtene i de fleste politiske partiene: Etter møtet blir det middag med alkohol, og deretter fuktige nachspiel.

Dette er vel og bra i et voksenparti.

Men det er slett partikultur om alkoholen får flyte når partiungdommene er med.

Partiene bør ha totalforbud mot alkohol på partiarrangementer der umyndige ungdomspolitikere er til stede.

Rapportene fra Rogaland tyder på at Venstre-nestlederen skjenket 17-åringen på et nachspiel.

- Det kan virke som at han skjenket henne på nachspielet. Det er en del av tillitsbruddet, sier Venstre-leder Trine Skei Grande.

Et spørsmål skriker på svar: Var de alene på nachspielet, eller satt andre Venstre-politikere og så på at en 17-åring ble servert alkohol?

- De politiske partiene er nødt til å gå i seg selv, sier Senterpartiets stortingsrepresentant Kjersti Toppe til Bergens Tidende.

Hun har et godt poeng.

Den politiske ukulturen har sine motstykker i andre organisasjoner der mannlige forbilder omgås yngre kvinner og menn. Både i Norge og i utlandet har vi sett lignende episoder i idretten, speiderbevegelsen, den katolske kirke og nå altså i de politiske partiene.

Noen av sakene handler om overgrep og voldtekt, andre om seksuell omgang med mindreårige, og noen igjen om den totale mangel på dømmekraft som utvises når en eldre leder har sex med en beruset ungdom.

Forskjellen i alder og livserfaring er en ingrediens i den farlige miksen.

USAs utenriksminister Henry Kissinger ble i sin tid spurt om hvordan han, som var så lite pen, kunne ha så mange kvinnehistorier.

- Makt er det ultimate afrodisium, svarte Kissinger, ifølge The New York Times.

Denne effekten blir eksplosiv når drikking blandes inn, med svekket dømmekraft og hemninger som følge.

Dessverre tyder det siste året på at dårlige holdninger og moral går på tvers av det politiske spekteret. I farten husker vi saker fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre, Arbeiderpartiet og SV.

Menn flest har ikke sex eller gjør overgrep mot ungdommer, men det finnes slike menn i mange organisasjoner. Det tilsier ikke en generell mistenksomhet overfor menn, men at man har klarere retningslinjer for akseptabel adferd.

Er det akseptabelt at voksne menn deler hotellrom med yngre, og tildels mindreårige, partifeller?

Politikerne er flinke til å lage lover og leveregler for oss andre, så nå skal de få en i retur: Partiene bør ha totalforbud mot alkohol på partiarrangementer der umyndige ungdomspolitikere er til stede.

Dessverre er det også en del av den voksne politiske kulturen at alkoholen flommer på nachspiel på hoteller langt hjemmefra. Det er beskrevet i flere politiske biografier at sentrale politikere har hatt perioder med alkoholproblemer, og vi har sett eksempler på at «fyllerør» har skapt omdømmeproblemer både for enkeltpolitikere og deres partier.

En naturlig konsekvens er at partiene blir mer forsiktige med å ha åpne kraner på partiarrangementer.

Når politikerne vedtar strenge skjenkeregler og forbud mot alkoholservering mot mindreårige, så er det rimelig å forvente at de går foran med et godt eksempel.

Langtrukken gresk tragedie

Grekerne har demonstrert i gatene det siste halve året. Foto: Angelos Tzortzinis, Scanpix.

Enda en gang misser greske politikere tidsfristen for å akseptere kravene for å få 130 milliarder dollar i en ny krisepakke. Strikken er tøyd til bristepunktet for euro-deltakelsen.

Stadig flere heller til at Hellas kan seile sin egen sjø.

Frykten for at landet ville bli den første dominobrikken som felte eurosamarbeidet, blir stadig mindre. Samtidig blir tonen fra Tyskland og Frankrike skarpere: Enten danser grekerne etter EUs pipe, eller så ryker landet ut av eurosamarbeidet.

Det mest sannsynlige er at grekerne sier ja til å svelge den bitre medisinen.

Sent i går kveld kom nyheten om at toppmøtet mellom Lucas Papademos og lederne fra de tre koalisjonspartiene var utsatt til onsdag morgen.

Det tyder på at den 15 sider lange avtalen Papademos har inngått med de internasjonale långiverne er tung å få igjennom i Athen.

Fortsatt tror de fleste kommentatorer at Hellas gir etter, godtar de nye kuttplanene og sikrer seg et pusterom.

Men det er knallhard medisin grekerne må si ja til:

  • Kutt på 1,1 milliarder euro i helsevesenet.
  • Kutt på 400 millioner euro i forsvaret.
  • Kutt på 400 millioner euro i kommunene.

Fortsatt mangler 400 millioner euro, og de greske politikerne er nå enige om å godta 20 prosent kutt i minstelønnen, samt å si opp 15.000 offentlig ansatte.

Du kan lese mer her: Hellas misser deadline for redningsaksjonen

Det mest sannsynlige er at grekerne sier ja til å svelge den bitre medisinen. Men erfaringene fra de siste to årene viser at det er langt fra sikkert at de virkelig tar medisinen. Derfor krydrer den såkalte troikaen nå sine krav med å forlange at den nye hjelpepakken settes på sperret konto, øremerket for å betale renter og avdrag på gjelden.

DNBs sjeføkonom, Øystein Dørum, har liten tro på at Helles vil unngå konkurs.

Ingen vet i detalj hva som da vil skje, men finansmarkedene er mindre bekymret for smitteeffekten for Portugal og Italia nå enn de var før jul. Bakgrunnen er de enorme pengebeløpene som er satt inn som en «brannmur» for å verne andre euroland og bankene i euroområdet.

Dersom Hellas kaster kortene, vil landene forlate eurosamarbeidet og innføre drakmer som lokal valuta. Samtidig vil landet skrive ned verdien av drakmer.

En slik devaluering kan tjene som en kick start av økonomien, og kan sammenlignes med å sette hele landet på et opphørssalg. En kutt på for eksempel 25 prosent vil gjøre alle greske varer og tjenester 25 prosent billigere fra utlandet. For grekerne vil alle varer fra utlandet bli tilsvarende dyrere.

Mange økonomer mener at en slik hjertestart vil være bedre enn en seig årelating.

Dette er likevel ingen ønskeløsning for greske politikere, som er redd for at Hellas skal bli isolert i Europa - med et langvarig anspent forhold til nabolandet Tyrkia.

En gresk exit er neppe ønskelig for EU heller. Det kan være fristende å kutte av det sykeste beinet, men en valutaunion som lar ett land stikke fra regningen vil rette nytt søkelys på Italia, Spania og Portugal. En slik utgang er ukjent territorium for alle, og usikkerhet er det verste finansmarkedene vet.

Derfor er det mest sannsynlige utfallet fortsatt at Hellas sleper beina etter seg, men at man slutt vil akseptere kravene om nye kutt.

Og hangle videre i den seige greske tragedien.

Langtrukken gresk tragedie

Grekerne har demonstrert i gatene det siste halve året. Foto: Angelos Tzortzinis, Scanpix.

Enda en gang misser greske politikere tidsfristen for å akseptere kravene for å få 130 milliarder dollar i en ny krisepakke. Strikken er tøyd til bristepunktet for euro-deltakelsen.

Stadig flere heller til at Hellas kan seile sin egen sjø.

Frykten for at landet ville bli den første dominobrikken som felte eurosamarbeidet, blir stadig mindre. Samtidig blir tonen fra Tyskland og Frankrike skarpere: Enten danser grekerne etter EUs pipe, eller så ryker landet ut av eurosamarbeidet.

Det mest sannsynlige er at grekerne sier ja til å svelge den bitre medisinen.

Sent i går kveld kom nyheten om at toppmøtet mellom Lucas Papademos og lederne fra de tre koalisjonspartiene var utsatt til onsdag morgen.

Det tyder på at den 15 sider lange avtalen Papademos har inngått med de internasjonale långiverne er tung å få igjennom i Athen.

Fortsatt tror de fleste kommentatorer at Hellas gir etter, godtar de nye kuttplanene og sikrer seg et pusterom.

Men det er knallhard medisin grekerne må si ja til:

  • Kutt på 1,1 milliarder euro i helsevesenet.
  • Kutt på 400 millioner euro i forsvaret.
  • Kutt på 400 millioner euro i kommunene.

Fortsatt mangler 400 millioner euro, og de greske politikerne er nå enige om å godta 20 prosent kutt i minstelønnen, samt å si opp 15.000 offentlig ansatte.

Du kan lese mer her: Hellas misser deadline for redningsaksjonen

Det mest sannsynlige er at grekerne sier ja til å svelge den bitre medisinen. Men erfaringene fra de siste to årene viser at det er langt fra sikkert at de virkelig tar medisinen. Derfor krydrer den såkalte troikaen nå sine krav med å forlange at den nye hjelpepakken settes på sperret konto, øremerket for å betale renter og avdrag på gjelden.

DNBs sjeføkonom, Øystein Dørum, har liten tro på at Helles vil unngå konkurs.

Ingen vet i detalj hva som da vil skje, men finansmarkedene er mindre bekymret for smitteeffekten for Portugal og Italia nå enn de var før jul. Bakgrunnen er de enorme pengebeløpene som er satt inn som en «brannmur» for å verne andre euroland og bankene i euroområdet.

Dersom Hellas kaster kortene, vil landene forlate eurosamarbeidet og innføre drakmer som lokal valuta. Samtidig vil landet skrive ned verdien av drakmer.

En slik devaluering kan tjene som en kick start av økonomien, og kan sammenlignes med å sette hele landet på et opphørssalg. En kutt på for eksempel 25 prosent vil gjøre alle greske varer og tjenester 25 prosent billigere fra utlandet. For grekerne vil alle varer fra utlandet bli tilsvarende dyrere.

Mange økonomer mener at en slik hjertestart vil være bedre enn en seig årelating.

Dette er likevel ingen ønskeløsning for greske politikere, som er redd for at Hellas skal bli isolert i Europa - med et langvarig anspent forhold til nabolandet Tyrkia.

En gresk exit er neppe ønskelig for EU heller. Det kan være fristende å kutte av det sykeste beinet, men en valutaunion som lar ett land stikke fra regningen vil rette nytt søkelys på Italia, Spania og Portugal. En slik utgang er ukjent territorium for alle, og usikkerhet er det verste finansmarkedene vet.

Derfor er det mest sannsynlige utfallet fortsatt at Hellas sleper beina etter seg, men at man slutt vil akseptere kravene om nye kutt.

Og hangle videre i den seige greske tragedien.

Bestemor på sparebluss

Kommunalminister Liv Signe Navarsete vil ha mer hjelp til selvhjelp blant eldre.

 Det er ikke skatteletter, men statens sparing, som gjør at bestemor lever på sparebluss.

Økt arbeidsinnvandring og mer penger kan hjelpe noe.

Men det økte behovet for pleie som kommer med eldrebølgen må løses ved at

  1. Eldre hjelper andre eldre.
  2. At eldre får hjelp til å hjelpe seg selv.

Nå vil kommunalminister Liv Signe Navarsete at eldre skal klare seg i eget hjem lengst mulig i stedet for å komme på aldershjem: - Med det vi vet om eldrebølgen i dag, hva den vil koste og hvor mange som må jobbe i omsorgssektoren, må vi se i øynene at det ikke kommer til å gå, sier Navarsete til Aftenposten.

Å late som om god eldreomsorgen til et spørsmål om skatteletter eller ikke, er en grov manipulering.

Hovedproblemet er ikke mangel på penger - det er mangel på hender.

Hovedproblemet er ikke mangel på penger - det er mangel på hender.

For eldrebølgen er en virkelighet som kommer til å slå inn over oss med enorm kraft.

Norge har i dag rundt 600.000 eldre over 67 år.

Fremskrivningene tilsier at denne gruppen vil øke til mellom 1,1 og 1,4 millioner mennesker frem til 2050.

Kilde: Finansdepartementet/SSB.
Et nøkkeltall som forteller mye er hvor mange mennesker det er over 67 år - i forhold til antallet mellom 20 og 66 år.

Grovt sett sier det nøkkeltallet noe om hvor mange alderspensjonister det blir per yrkesaktiv.

I dag er tallet 1:6 - i verste fall faller det samme forholdstallet til 1:2 i 2060.

Smak på det tallet: Vi kan altså få en fremtid der hvert eneste yrkesaktive par får en eldre å forsørge, i tillegg til egne barn.

Du kan lese fremskrivningene her: Langsiktige utfordringer som følge av en aldrende befolkning

Fremskrivningene til Finansdepartementet tilsier at vi i «beste fall» får tre personer mellom 20 og 66 år per eldre - og i «verste fall» to til en.

Men det største problemet er ikke mangel på penger, men mangel på hender.

Statistisk Sentralbyrå har regnet på hvordan vi kan skaffe disse hendene:

  • Redusert arbeidsledighet kan gi maksimalt 80.000 flere årsverk.
  • Høyere yrkesdeltakelse blant kvinner kan gi 120.000 flere årsverk.
  • Lik yrkesdeltakelse blant innvandrere som nordmenn flest vil gi 30.000 årsverk.
  • Flere av dagens 300.000 uføre kan jobbe med nedsatt arbeidsevne.
  • Redusere dagens sykefravær som svarer til rundt 150.000 årsverk.

Med dagens masseledighet i Europa skulle det være mulig å skaffe ledige hender gjennom arbeidsinnvandring.

Samtidig er den norske eldrebølgen omtrent på linje med tilsvarende eldrebølger i hele Europa.

I mange europeiske land vil de altså mangle både hender og penger.

Kommunalminister Liv Signe Navarsete har åpenbart rett i at eldres behov for hjelp og pleie også må utføres av de eldre selv.

Å nekte for det er å stikke hodet i sanden.

Nettopp behov for ansatte i helse og omsorg er en av årsakene til at vi bygger ned Navarsetes eget hjertebarn (landbruket), og reduserer antallet ansatte i industrien og konkurranseutsatt sektor. Norge er oljefyrt, og vi går på sparebluss for å få oljepengene til å vare lenger.

Men samtidig er eldrebølgen det fremste beviset for at vi ikke må gi opp arbeidet med å trekke grupper med lav sysselsetting inn i arbeidslivet, og at vi må åpne for målrettet arbeidsinnvandring av yngre mennesker med pleieutdannelse.

Det Norge trenger er ikke en kamp mot filippinske au pairer, men et systematisk arbeid for å tiltrekke oss nok arbeidskraft innen helse og omsorg.

Luft ut etter monsteret

På vei inn i retten gjorde massedrapsmannen en høyreradikal hilsen. Foto: Paul Weaver, Nettavisen.

Massedrapsmannen Anders Behring Brevik bør ikke ties ihjel, men luftes ut i full offentlighet.

Det er fullt forståelig at mange pårørende og ofre ikke ønsker å se bilder og høre utsagn fra mannen som skjøt og drepte deres kjære.

Men samtidig fremstår drapsmannen som en ynkelig og frastøtende person.

For første gang har folk flest fått se levende bilder av den verste drapsmannen i norsk historie.

Førsteinntrykket er en voldsom kontrast mellom mannens planlagte og onde gjerninger, og den patetiske figuren mannen gjorde i retten.

Foran et stort presseoppbud og fremmøtte overlevende og pårørende gjorde han en høyreradikal hilsen.

Deretter fikk han ett minutt på å fremføre sitt forvirrede budskap.

I fullt alvor innrømmer han drapene, men mener at han ikke bør straffes fordi han handlet i nødverge som en forfulgt minoritet.

Da han til overmål krevde å få Krigskorset med tre sverd, valgte mange i retten å vise hvor latterlig det fremsto.

Anders Behring Breivik fikk en talerstol, men klarte ikke å bruke den til propaganda.

Noen av ofrene og deres bistandsadvokater vil tie Anders Behring Breivik ihjel.

Andre ofre står fast på ideen om at full åpenhet er en bedre løsning.

Det vonde dilemmaet er at Anders Behring Breivik ser ut til å nyte oppmerksomheten, samtidig som hver eneste offentlige opptreden bidrar til å forsterke inntrykket av at han er langt utenfor den virkeligheten vi andre er i.

Rettspsykiaterne mener at massedrapsmannen er utilregnelig, med diagnosen paranoid schizofren.

Han er samtidig et monster uten empati - en mann som er senter i sitt eget univers.

Anders Behring Breivik planla sitt angrep på Norge i mange år. Han lyktes i å ta livet av 77 uskyldige mennesker, men oppnådde å få hele nasjonens avsky mot seg selv, sine handlinger og sitt budskap.

Det er forståelig at mange ofre og pårørende etter Utøya aldri vil se monsteret igjen.

Men samtidig er hver offentlig opptreden med på å minne oss om hvor avskyelig, brutal og forvirret massedrapsmannen er.

Det beste vernet mot tankene og gjerningene til Anders Behring Breivik er ikke å tie ham ihjel, men å lufte ham ut i all offentlighet.

Det er dagens rettsrunde et bevis på.

Crash and curry

Baksaas under åpningen i India. Nå risikerer selskapet å tape 14,4 milliarder kroner. Foto: Telenor

Telenor kan tape 14,4 milliarder kroner i India. Selvsagt må alle norske krefter brukes for å begrense tapet.

Da den indiske høyesteretten tok tilbake Telenors mobillisenser i landet, var det åpent for en runde med «takk for sist».

Den kortsiktige vinneren er næringsminister Trond Giske, som nå kan smile i skjegget over at Telenor nå ønsker at han skal være aktiv for selskapet - bare fjorten dager etter at de ba Giske holde fingrene av fatet.

India-saken danner også et alvorlig bakteppe for den åpne striden mellom Telenor-direktør Jan Fredrik Baksaas, Telenors styreformann Harald Norvik og mannen som representerer Telenors hovedaksjonær,  Trond Giske.

Dersom selskapet virkelig taper alt i India, vil det utløse et raseri fra private aksjonærer og på Stortinget - og da vil det bli jakt på en syndebukk.

Men alt til sin tid. Det viktigste nå, sett med norske øyne, er å begrense tapet og hindre at 35 millioner mobilkunder forsvinner.

Nå gjelder det å forsvare norske interesser og begrense tapet

For den norske staten er det snakk om 7-8 milliarder kroner, så det er opplagt at næringsminister Trond Giske må gjøre alt som står i hans makt for å hindre eller begrense dette tapet.

Så får man heller spille Svarte-Per etterpå.

Høyres Svein Flåtten og Frps Harald Tom Nesvik ber Giske holde fingrene av fatet,  men det er nok mer uttrykk for politisk overivrighet enn en nøktern vurdering.

Det er jobben til en norsk næringsminister å arbeide for norsk næringsliv, også i utlandet.

Som eier av 54 prosent av aksjene i Telenor har staten en ekstra interesse av å bidra.

Og når Telenor ber om hjelp, så er det ikke snakk om noen rolleblanding for Giske.

Spørsmålet er hva Telenor nå vil gjøre:

  • Selskapet kan trekke seg ut av India og tape 14,4 milliarder kroner.
  • Selskapet kan kjøpe nye mobillisenser og drive videre.
  • Telenor kan også angripe høyesterettsdommen juridisk.

Den indiske høyesteretten mener at landets praksis med å dele ut mobillisenser gratis etter «først til mølla»-prinsippet har gitt landet store tap. Det er grunnen til at retten har trukket tilbake over 100 lisenser - blant annet Telenors 22.

Telenor hevder å ha vært i god tro. I så fall kan selskapet saksøke den indiske staten for tapet.

Hvis Telenors versjon er riktig, er det urimelig at selskapet skal bære tapet for den smekken den indiske høyesteretten har gitt landets egne telemyndigheter.

Et annet alternativ er å delta i auksjonene for de nye lisensene, og satse på nytt.

Med 35 millioner kunder i potten er det lite sannsynlig at Telenor vil kaste kortene.

India-saken er så stor at den garantert vil få etterspill på Stortinget og i Telenors styre og generalforsamling. Men alt til sin tid. Nå gjelder det å forsvare norske interesser og begrense tapet.

Horer og gamle griser

Hvem skal ut? LO-leder Roar Flåthen, Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen, Dagbladets Marie Simonsen eller journalist Torgny Hasås i LO-Aktuelt?

Ble det ropt «hore» en gang, eller taktfast «hore, hore, hore» - eller er det bare sexkortet som brukes av Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen?

Ingen skal si at ikke norsk politikk er underholdende.

Uenighet om vikarbyrådirektivet er utgangspunktet for en ellevill kamp mellom LO-bladet LO-Aktuelt, nettstedet Fri fagbevegelse, og Trettebergstuen.

Les også:  Hold kjeft, idioter eller never check a good story

Faksimile: LO-Aktuelt/FriFagbevegelse
Det begynte med kommentator Marie Simonsen i Dagbladet, som analyserte demonstrasjonen Oslo LO hadde mot EUs vikarbyrådirektiv 18. januar.

I kommentaren skrev Simonsen at taktfaste rop «Hore! Hore! Hore!» truet med å overdøve Anette Trettebergstuens appell.

VG kastet seg raskt på, og ga følgende oppfordring til hore-skrikerne: «Hold kjeft, idioter!».

Og så var vi i gang.

Den underliggende konflikten er en påstand om at motstanderne av vikarbyrådirektivet mener at venstresidens Anette Trettebergstuen har solgt seg når hun er saksordfører og tilhenger av direktivet.

Motpåstanden er at dette er fri diktning, og at Trettebergstuen og hennes støttespillere bruker sexkortet som hersketeknikk.

LO-Aktuelts journalist Torgny Hasås er nemlig overbevist om at det ikke ble ropt «hore»:

- Til sammen, enten direkte eller indirekte, har jeg vært i kontakt med rundt 50 personer som var til stede på demonstrasjonen. Fotografen i HK-nytt, Martin Guttormsen Slørdal , tok opp video fra demonstrasjonen. Han har sett nøye igjennom den, også de opptakene som ikke er offentliggjort, skriver Hasås.

- Hendelsen ble grundig dekket av LO Media. Det var rundt ti journalister og fotografer fra ulike redaksjoner til stede. I tillegg var det grafiske personalet ut i den politiske streik. Noen sto i mengden, noen sto i front, én sto på Løvebakken. Jeg har snakket med leder i EL & IT Forbundet, Hans Felix. Han sto tett ved Trettebergstuen. Jeg har snakket med leder i LO i Oslo, Roy Pedersen. Som møteleder brukte han samme mikrofon som Trettebergstuen.

Ingen har hørt at noen har ropt «hore», konkluderer Hasås, som ønsker å koble Pressens faglige utvalg inn i saken.

Til slutt klinker han til mot Trettebergstuen: - Det som er kritikkverdig er at hun spiller ut sex-kortet. Hun bruker hore-ropinga til å stigmatisere sine politiske motstandere, og det er vel ikke det spor bedre enn å rope «hore». Det er vanskeligere for 50 år gamle menn å bli kvitt et «gammel gris»-stempel enn det er for Trettebergstuen å bli kvitt et eventuelt «hore»-stempel, mener LO-Aktuelts reporter.

Trettebergstunden hører altså ting ingen andre hører, ifølge LO-Aktuelt, og Magasinet for fagorganiserte følger opp med å påsta at synet til Trettebergsuten heller ikke er helt patent: Så EØS-syner på Twitter.

Faksimile: Twitter
Så følger en klassisk norsk debatt på Twitter, hvor det egentlig ikke er så viktig om det ble ropt «Hore! Hore! Hore!» taktfast eller ei, så lenge Anette Trettebergstuen oppfattet det slik.

Tidligere redaktør i Dagbladet.no, Morten Øverby, hører igjennom video fra demonstrasjonen og mener at de taktfaste ropene er «Veto! Veto! Veto!».

Leder i Oslo SV, Per Østvold - for øvrig også styreleder i venstresidens Manifest Analyse - kaster seg inn og klinker til mot VG og Dagbladet: - Sjelden har jeg sett større journalistisk latskap og uredelighet enn det Dagbladets Marie Simonsen og VGs Frithjof Jacobsen presterer!».

Les innlegget: Journalistisk latskap og vikarierende motiver

Østvold er for øvrig homofil, og forteller i sitt innlegg om tilsvarende hersketeknikker mot homofile - som da en «kjent og radikal tillitsvalgt kom bort til bordet vårt og helt umotivert sa følgende: «Har dere lyst til å se på pikken min».

Og da tror jeg de fleste vinkler i denne uhyre viktige diskusjonen er omtalt.

Det er fredag, og tid for oppsummering.

Følgende fremstår som (mulige) fakta:

  • Trettebergstuen ble overdøvet av taktfaste rop om «Veto! Veto! Veto!».
  • Minst en demonstrant kalte henne «Hore!».
  • LOs egne blader mener Trettebergstuen både hører og ser dårlig.

Det gir ikke høye odds å tippe på at dette blir et tema i kveldens Nytt på nytt.

 

Forsikrer seg mot helse-Norge

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen reagerer hvis forsikringsselskapene skaper usikkerhet. Foto: Torgeir Haugaard, Forsvarets mediesenter

På ti år er antallet som kjøper seg helseforsikring ti-doblet. De blir operert privat på en uke - og slipper helsekøer på ett år i det offentlige.

Over 300.000 nordmenn har kjøpt privat helseforsikring, eller får det gjennom arbeidsgiveren.

Dette er mennesker som har betalt skatt for å betale det offentlige helsevesenet, men som likevel betaler ekstra for å være sikret behandling.

Aftenposten 2. februar 2012
Det er ikke så rart, for en gjennomgåelse Aftenposten har laget, viser at det er lange køer i det offentlige:

Samtidig forteller avisen om en 38-åring som ble utredet og operert for menisk på en uke på privat sykehus.

Hadde han valgt Akershus Universitetssykehus i stedet, ville han først måttet vente 45 uker på utredning og ytterligere 30 uker for å bli operert, viser ventelisten på Sykehusvalg.no.

Sjekk selv: Fritt sykehusvalg

Nå skal det legges til at man kan komme ned mot et halvt års ventetid hvis man er villig til å reise til et annet offentlig sykehus i Norge.

Gjør man samme undersøkelse i Danmark, finnes en rekke offentlige sykeshus som gjør meniskoperasjoner på en til to ukers ventetid.

Sjekk selv: Sundhedsstyrelsen - ventetider

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen svarer slik: - Jeg reagerer hvis forsikringsselskapene skaper en usikkerhet blant befolkningen, om at folk ikke får de helsetjenestene de trenger.

Vel, det er vanskelig å unngå den usikkerheten når de offisielle ventelistetallene viser at man må vente opptil 200 uker - snaut fire år - på utredning og operasjon av en fot ved Ullevål universitetssykehus.

- Det er ikke rart at antallet med privat helseforsikring skyter i været når forskjellen på hvor lenge man må vente er så enorm, sier helsepolitisk talsmann for Høyre, Bent Høie, til Aftenposten.

Prisen for en privat helseforsikring er 2.000 - 4.000 kroner.

Forskjellen på en privat helseforsikring og kjøp av helse via skatteseddelen er at den første ordningen gir deg en rettighet, mens den andre later som den gir deg en rettighet.

En løsning er selvsagt å forby helseforsikring og stenge de private sykehusene.

En annen løsning er å forholde seg til virkeligheten, og ta inn over seg at antallet som kjøper privat helseforsikring øker eksplosivt - og med god grunn.

Hvis vi grovt regnet sier at 300.000 nordmenn kjøper privat helseforsikring for rundt en milliard kroner, så betyr det trolig at hoveddelen av premiepengene går til behandling. Sånn sett er det altså en frivillig «helseskatt» som øker samfunnets totale behandling med en snau milliard kroner.

Det reduserer presset i det offentlige helsesystemet, fordi de som betaler privat allerede har spleiset på det offentlige helsesystemet over skatteseddelen.

Så hva er problemet?

Uføre sendes ut i uføret

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm bør uføretrygde begrepet ufør og la være å sende uføre ut i uføret. Foto: Scanpix.

Høyre vil at ingen skal bli uføre før de blir 26 år, Frp foreslår 40 års-grense. Selv vil jeg foreslå å kaste begrepet ufør på den historiske skraphaugen.

Uførepensjon skal sikre inntekter til livsopphold for personer som har fått evnen til å tjene penger varig nedsatt på grunn av sykdom eller skade, og den gis i dag til personer mellom 18 og 67 år.

Kilde: SSB/Eurostat
Norge har  307.000 uføre, og er sammen med Sverige og Danmark på topp i verden i utgifter til utførhet.

Norge har mer en dobbelt så mange uføre i forhold til befolkningen som Island.

  • Personer med lav utdanning er oftere uføre enn de med høyere utdanning.
  • Norske kvinner er de mest uføre i hele Norden.
  • Oslo har få uføre, på topp troner utkantsfylkene.

Les mer her: Uførhet er mer enn bare helse

Det typiske er at arbeidstakere blir uføre mot slutten av yrkeskarrieren, gjerne etter et langt yrkesliv med tunge tak i såkalte «trøste- og bæreyrker».

En kvinne i Telemark er tre ganger oftere ufør enn en mann i Oslo.

Men en alarmerende trend er økningen i unge uføre.

De siste ti årene har antallet uføre under 25 år økt med 54 prosent.

Her ser du statistikken: Mottakere av uførepensjon, etter kjønn og alder

I min ungdom ble funksjonshemmede kalt vanføre.

Siden har ny teknologi, holdningsendringer og tilrettelegging gjort det mulig for stadig flere å delta i yrkeslivet.

Kilde: SSB/Eurostat
De som ser Lars Monsens tv-serie Uten grenser må være enig i at utfordringer og mestring gir livsverdi og glede.

Cato Zahl-Pedersen kom nesten til topps på Mount Everest.

Begge eksemplene viser hvor brutalt det er å stemple noen som permanent ufør. Det er like meningsløst om man er 26 år, 40 år eller 50 år. Har man noen få år igjen til alderspensjon, er det så sin sak. Men det er en bjørnetjeneste å bli erklært varig ufør i ung alder.

I stedet for å stemple folk som uføre, bør vi tilrettelegge for yrkesdeltakelse. Enhver har rett til arbeid, og det er solid dokumentasjon på at det er lediggang, og ikke jobben, som er roten til alt vondt.

Det hindrer ikke at sykdom eller skader kan gi mennesker nedsatt arbeidsevne en periode, og at man trenger økonomisk støtte for å overleve.

Men så må fokus være å tilrettelegge og utfordre dem til å komme ut i yrkeslivet.

Det er en fallitterklæring å stemple unge for permament uføre.