hits

februar 2011

Utnytter Adecco-skandalen

Adecco-konsernsjef Anders Øwre-Johnsen hadde ingen god uke forrige uke. Foto: Adecco.

Adecco er tatt med buksene nede. Men brudd på arbeidsmiljø ved et par sykehjem er ikke noe godt argument mot private tilbydere.

Norge har en enorm kommunal sektor, med  nær 450.000 (!) sysselsatte.

Åpenbart kan mange av kommunenes oppgaver like gjerne løses av private  - vedlikehold, vask, snøbrøyting, for å ta noe.

For private  er det hverdagslig å sette bort tjenester til andre: Lønn, regnskap, it-drift, kantine og vask.

Noen av verdens mest vellykkede bedrifter er eksperter på å kjøpe tjenester fra tilbydere som gjør jobben bedre eller billigere enn dem selv.

Et selskap som Statoil har profesjonelle innkjøpsorganisasjoner for å sikre at selskapet kjøper gode tjenester til konkurransedyktige priser. Begge deler er viktig for Statoil.

Adecco-skandalen er ikke først og fremst et varsku mot at kommunen kjøper tjenester, men en pekefinger for å sørge for at innkjøpene skjer profesjonelt.

Kjernen av Adecco-saken er at kjøp av tjenester er ikke problemfritt. Det krever kompetanse og oppfølging.

Adecco har lagt seg flat: - Det er dessverre gjort funn på Greverud og Midtåsen sykehjem av en slik karakter at vi anser at kommunene har rett til å heve disse kontraktene.

Den ideologiske debatten om offentlige tjenster eller private er meningsløs i et land som Norge, hvor vi har lange tradisjoner for begge deler. Vi kjøper strøm fra private tilbyder, men får vann fra kommunale. Vi fødes (stort sett) på offentlige sykeshus, men går i graven med private begravelsesbyråer.

I ettespillet av Adecco-saken er det lett å glemme noen kjennsgjerninger:

Kommunene kan spesifisere hva de ønsker levert.

Kjøperen av tjenesten er ikke nødt til kun å velge pris.

Kommunene må følge opp kontraktene de har inngått.

De som nå forsøker å utnytte Adecco-saken til å bekjempe private tilbydere har "glemt" alle skandalene vi har sett med pasienter ved offentlige sykehus.

Eller som Thomas Seltzer treffende sa det i Nytt på nytt:

- Adecco har misforstått. Det er pasientene det skal gå ut over, ikke de ansatte.

Leserne dør fra papiravisene

Aftenposten er Norges største avis, og i dag tidlig leverte ledergruppen kaker til de ansatte for å feire. Foto: Aftenposten.

Når papiravisene legger frem tallene sine senere i dag, vil vi få bekreftet at trenden fortsetter: Leserne dør rett og slett fra papiravisene.

I dag og i morgen bør du lese papiravisene med sunn skepsis, spesielt når de omtaler egne lese- og opplagstall.

Det kommer vil å være side opp og ned om triumfer og fremgang, mens sannheten er sterkt fall over nesten hele linja.

Leserne fortsetter å vende ryggen til tabloidavisene.

Tallene er ennå ikke kjente, men det er grunn til å anta at Aftenposten er forbi VG som landets største avis.

- Vi er stolte over at vi er Norges største avis. Er inspirerende for oss å utvikle Aftenposten videre, sier Aftenpostens administrerende direktør Lars Erik Torjussen til Nettavisen.

Det er også grunn til å tro at ni av ti papiraviser har opplagsfall.

Ser vi på lesertallene er mitt tips at de samlet sett fortsetter med å falle med rundt to prosent årlig, slik de har gjort de siste 15 årene. Det tilsvarer omlag et årskull, og gir et godt bilde av papiravisenes situasjon.

Leserne dør ut i den ene enden, uten at det kommer unge lesere til i den andre enden.

Til sammenlikning vokser internett, mobil og andre elektroniske plattformer. Avisen du nå leser - Nettavisen - hadde for eksempel kraftig vekst i lesertallene i fjor og på starten av året i år. Leserne foretrekker aktuelle nyheter levert øyeblikkelig elektronisk.

De eneste som ikke har fått med seg dette er det såkalte Mediestøtteutvalget som nylig la frem sin innstilling om mediestøtten. Utvalget, som bør omdøpes til Papirstøtteutvalget, tror fortsatt at det er papiravisene som er viktige. Derfor ønsker utvalget å fortsette å bære havre til den døende hesten. Eller i klartekst: Fortsatt nullmoms og direkte pressestøtte for nær to milliarder kroner årlig til avisene leserne dør fra.

Utvalget har støttet seg til en halvferdig og dårlig undersøkelse fra Høgskulen i Volda, som angivelig viser at papiravisene skaffer de fleste nyhetene. Nå har ikke utvalget studert nettavisene ennå (!), og hadde de gjort det ville de sett at så godt som alle løpende nyheter raporteres her først. Men det viktigste er at utvalget ikke har skjønt den enkleste sammenhengen: Det er antall journalister som skaper journalistikk.

Nesten hver eneste krone i overskudd i papiravisene kommer fra fordelen av nullmoms og/eller direkte pressestøtte.

Eller sagt på en annen måte: Dersom man ønsker bedre nettaviser, kan man ikke samtidig foreslå et grovt urettferdig støttesystem som hjelper konkurrentene leserne dør fra. Økonomisk er det et omvendt Robin Hood-prinsipp.

For det er den enorme statlige pengestøtten som er årsaken til at papiravisbedriftenetross alt har gode økonomiske resultater, mens nettavisene sliter. Nesten hver eneste krone i overskudd i papiravisene kommer fra fordelen av nullmoms og/eller direkte pressestøtte.

Aviser som Dagavisen og Klassekampen mottar rundt 1.000 kroner i året per abonnent, mens en «opplagsvinner» som Morgenbladet får rundt fem millioner kroner i året fra Kulturrådet . Men de virkelig store tallene er momsfradraget (som kryper oppover mot 1,6 milliarder kroner i året) og NRK-lisensen, som forlengst har passert fire milliarder kroner i året.

Papirstøtteutvalget foreslår å fortsette urettferdigheten, og gi papiravisene støtte til å omstille seg til nett - og dermed få statlig hjelp til å konkurrere på ulike vilkår med nettavisene. Hadde noe lignende vært foreslått for noen annen næring, ville papiravisene vært fulle av stoff om urimeligheten i forslaget.

Men når det gjelder papirstøtten hører vi ikke et pip. Pussig.

Nå rystes de rødgrønne

Det er neppe de siste galluptallene de smiler av: Liv Signe Navarsete, Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen. Foto: Statsministerens kontor.

Velgerne stikker og det er oljeopprør i nord - nå rystes den rødgrønne regjeringen i fundamentet.

Høyrebølgen flommer inn over Norge. På siste meningsmåling for Avisenes Nyhetsbyrå (ANB) får Høyre 29 prosent, mens Ap og Frp er jevnstore på 23 prosent.

Nå er det fortsatt et halvt år igjen til kommunevalget, men velgervinden blåser hardt imot de rødgrønne. På Vestlandet vil de slite lokalt med sykehussaker fra Sogn til Nordmøre, og i Nord-Norge svinner mulighetene for et kompromiss rundt oljeleting i Lofoten for hver dag som går.

Hvis det noen gang var noen «Marie Amelie-effekt, så tok den følge med hovedpersonen ut av landet.

I dårlig vær bør man sitte stille i båten, men i de rødgrønne partiene er det ikke ro som preger situasjonen.

Tidligere næringsminister, nå fylkesrådsleder i Nordland, Odd Eriksen (Ap), er ikke til å misforstå: ? Det er ikke rom for kompromiss her. Regjeringen har brukt en milliard på diverse undersøkelser. Da blir det nærmest patetisk av partiet og regjeringen om de legger dette til side. Da er det bare behagelighetshensyn som legges til grunn, sier Eriksen, ifølge NTB.

Ap-politiker Tor Arne Strøm: Folk begynner å bli dritt lei vern og det SV står for. Foto: Stortinget.

- Her må vi sette hardt mot hardt. Vi kan ikke være med på dette mindretallstyranniet lenger! folk begynner å bli drittlei vern og det SV står for, sier stortingsrepresentant Tor Arne Strøm (Ap) fra Nordland til Dagsavisen.

«Å bære sprikende staur», var begrepet daværende statsminste Per Borthen brukte på en en regjering som sprikte i alle retninger. Om ikke statsminister Jens Stoltenberg er helt der ennå, så er det klare tendenser til utglidning. Og på gallupene straffes ihvertfall regjeringspartiene så det holder.

Hvis det noen gang var noen «Marie Amelie-effekt, så tok den følge med hovedpersonen ut av landet.

Hadde den nye meningsmålingen vært stortingsvalg, ville de rødgrønne blitt feid ut av regjeringskontorene. De ville kun fått 62 mandater, og manglet hele 23 mandater til fortsatt regjeringsmakt. De aller fleste mandatene ville Arbeiderpartiet tapt, og nå velger gamle kjernevelgere ryggen til partiet.

? Det mest interessante i målingen er at Arbeiderpartiet nå har en rekordlav lojalitet på bare 55 prosent av de velgerne som stemte på partiet i fjor høst, sier valgforsker Bernt Aardal til ANB.

Foran lokalvalget i høst er det ekstra utfordrende at det nettopp er kontroversielle lokalsaker som straffer partiet nasjonalt. Lokalsykeshus og oljeleting er de to verste sakene, men også på Østlandet ulmer det.

 I et innlegg i dagens Aftenposten krever fire av Arbeiderpartiets ledende lokalpolitikere milliardinvesteringer i tog og jernbane på Østlandet, og full utbygging av InterCity-triangelet.

De viser til prognoser hvor de åtte østlandsfylkene får tre millioner innbyggere om 20 år, og krever handling nå.

Kravene er fornuftige nok, men det interessante er at Ap-politikerne gjør felles sak med ledende Høyre-folk i et krav til Regjeringen.

Blant underskriverne er følgende Ap-folk: Fylkesordfører i Buskerud, Roger Ryberg, fylkesrådsleder i Hedmark, Svein Borkhus, fylkesordfører i Oppland, Audun Tron, og fylkesordfører i Østfold, Ole Haabeth.

Om ikke det er full brann i rosenes leir, så er det ihvertfall ulmende gressbranner overalt.

Piratene må knekkes på land

Internasjonale styrker til havs kan fange noen pirater, men vil ikke løse problemet.

Skipsreder Jacob Stolt-Nielsen er heldigvis alene om sitt rabiate forslag om å skyte pirater på flekken. Men piratvirksomheten er alvorlig, og løsningen ligger på land i Somalia.

De daglige meldinger om drap i hovedstaden Mogadishu og kapringer utenfor kysten er to sider av samme sak: Somalia har vært et lovløst land siden borgerkrigen startet for tyve år siden, i 1991.

De anslagsvis 9,4 millioner innbyggerne er blant verdens fattigste. Med rundt 600 dollar i årlig brutto nasjonalprodukt per innbygger er Somalia på 190. plass i verden. Kun en håndfull andre skrekkregimer i Afrika ligger lavere. Piratvirksomheten er landets eneste «vekstnæring».

Stadig færre ser grunn til å heise det somaliske flagget.

Somalias ulykke er at ingen har klart å ta makten, samtidig som utenomverdenen ikke bryr seg. USA - og senere FN - prøvde tidlig på 90-tallet, men trakk seg ut etter militære angrep som mange menneskeliv.

Siden da har en svak sentral regjering kun kontrollert en liten del av landet. Somaliland i nordvest er rimelig stabilt, og mens Puntland i nordøst har en viss form for selvstyre. I sør er det islamistene i Al-Shabaab som råder, og det er er her piratene har sin hovedvirksomhet.

Ifølge anslag er det nå rundt 700 sjøfolk som gisler etter ulike kapringer. Bare de siste dagene er oljetankere fra Hellas og Italia kapret. Intertanko mener at piratene opererer fra rundt 20 kaprete fiskebåter som brukes som «morskip» for de lettgående båtene piratene bruker for å ta seg ombord i tankerne. Slik opererer piratene langt til havs.

Skipsrederne John Fredriksen (Frontline) og Jacob Stolt-Nielsens svar er å bevæpne skipene sine. Det kan være effektivt på kort sikt, men farlig på lengre sikt fordi også kaprerne kan bevæpne seg. Og med 40-50 millioner kroner i potten for hver kapring, er det en uhyre lønnsom bandittvirksomhet.

Les også bloggen: Skam og skam, Stolt-Nielsen

I verste fall betyr bevæpning av noen skip, at de andre skipene blir mer utsatt - eller at piratene går mer brutalt til verks mot alle.

Da har man ikke løst problemet, men gjort livet farligere for sjøfolkene ombord.

Fra lovsløse Somalia kontrollerer piratene tankfarten gjennnom Aden-bukta til Suezkanalen. Kilde: Google Maps.

Å sende en norsk fregatt til området som del i en internasjonal aksjon er bra, men ingen løsning: - De leker at man løser problemet med en ekstrem dyr og ekstremt ineffektiv marineoperasjon. Sender Norge et krigsskip så ser det bra ut på papiret, men man løser ikke problemet til vanns, man løser det til lands, sier direktør Jan Egeland ved Norges Utenrikspolitiske Institutt (NUPI) til Dagens Næringsliv.

Egeland har rett. Den eneste løsningen som vil virke er å få slutt på lovløsheten i Somalia. Man kan ikke «lure unna» en supertanker. I Puntland i nord har de provisoriske myndighetene bekjempet piratene og arrestert 200. Det har hatt effekt, og piratene har nå trukket seg sørover mot de islamistisk kontrollerte områdene.

Med rundt en million flyktninger har konfliktene i Somalia store menneskelige konsekvenser. Flyktningestrømmen har også nådd Norge. Alle problemene bekjempes best ved en velfinansiert fredsbevarende styrke i landet, enten i FN-regi eller i regi av Den afrikanske union.

Det er en bedre løsning enn å trappe opp den væpnede konflikten eller skyte piratene ved daggry, slik skipsreder Jacob Stolt-Nielsen foreslo.

Skam og skam, Stolt-Nielsen

Skipsreder Jacob Stolt-Nielsen vil skyte piratene på flekken. Foto: Paul Audestad, Scanpix.

Skipsreder Jacob Stolt-Nielsen rømmer fra norsk skatt, men vil ha hjelp av norske myndigheter i kampen mot pirater utenfor Somalia.

- At Norge ikke er på plass i kampen mot piratene, synes jeg er en skam, skriver rederen i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv.

Faksimle: Dagens Næringsliv

Det er nesten rørende å se hvor moralsk oppbrakt Stolt-Nielsen er over at ikke norske myndigheter bruker skattebetalernes penger på å hjelpe rederne i kampen mot de somaliske piratene.

Hvorfor i himmelens navn skal norske myndigheter legge to pinner i kors for en skatteflyktning på flukt fra pirater utenfor Afrika?

Rederen vil gjeninnføre dødsstraff på flekken: - Pirater tatt i internasjonalt farvann har alltid vært straffet med døden, oftest utført på stedet.

Han innser imidlertid at det kan bety hevnaksjoner mot sjøfolkene ombord: - Det kan tenkes at piratene ville ta hevn over den tøffere behandlingen på de mannskapene de allerede holder som gisler. Det må man innse. Men man kan ikke lage eggerøre uten å knuse egg. Dette er krig, og det koster liv å føre krig.

Skipsreder Jacob Stolt-Nielsen mener det bare er så senke piratenes båter og skyte dem på flekken.

Det underlige er at Jacob Stolt-Nielsen skriver leserbrev i en norsk avis rettet mot norske politikere - i stedet for å snakke direkte til politikerne der han har valgt å registrere selskapene sine og betale minimal skatt:

  • Stolt-Nielsen er i ferd med å flytte fra skatteparadiset Luxembourg til Bermuda.
  • Skipene er stort sett registert på Cayman Island og i Liberia.
  • Stolt-Nielsens milliardformue er skjult i truster på Bermuda og Cayman Island.

Stolt-Nielsen føyer seg inn i en redertradisjon hvor man ikke vil betale normal skatt til Norge.

Av og til kommer nyheter om at de har «flagget hjem» et skip eller to. I praksis har slikt ingen betydning, det blir bare småpenger av å seile under det norske bekvemmelighetsflagget som konkurrerer på like vilkår med Liberia og Cayman Island.

Så hvorfor i himmelens navn skal norske myndigheter legge to pinner i kors for en skatteflyktning på flukt fra pirater utenfor Afrika?

Så til selve saken:

Jeg er enig med Jacob Stolt-Nielsen i at det internasjonale samfunnet har tatt for lett på de somaliske piratene. De har tjent enorme beløp på sin aktivitet, men har brukt mindre vold mot mannskapene enn vi kunne fryktet fordi skipene ikke har vært bevæpnet.

Etter sterk kursoppgang kontrollerer Stolt-Nielsen-familien en milliardformue fra truster på Bermuda og Cayman Island.

Stolt-Nielsen ønsker å væpne skipene, mens andre redere frykter at det vil være å trappe opp voldsspiralen.

Med 40-50 millioner kroner i «potten» for hver kapring, kan opptrapping fort bety at også kaprerne væpner seg ytterligere.

Et annet alternativ er å sette inn en internasjonal styrke med marineskip til å patruljere farvannene utenfor Somalia, og lage konvoier for handelsskipene.

Det er trolig en god idé.

Finansieringen bør være enkel: Stolt-Nielsen og hans kolleger kan spleise på ordningen eller henvende seg til sine kommersielle hjemland og be om penger.

Både Liberia, Bermuda og Cayman Islands er jo sjøfartsstater med en rik - om ikke ærerik - historie.

Seig kamp mot LO

Senterpartiets Geir Pollestad vil gi alle like rettigheter ved permitteringer. Foto: Senterpartiet

LO har gravd seg ned i en meningsløs skyttergravkrig mot andre ansattes rettigheter. Det kan undergrave hele organisasjonen.

Saken gjelder hvilke rettigheter de 600.000 norske arbeidstakerne som ikke er medlem av en fagforening har ved permitteringer.

Les også: - Vil tvangsinnmelde 600.000 arbeidere

LO-medlemmene blir varslet og får drøfte behovet, mens ikke-medlemmer kan permitteres uten videre. Dette er et hull i loven som bør dekkes slik at alle ansatte har like rettigheter.

Å bli permittert er et hardt inngrep for den enkelte, og det burde være en selvfølge at man har rettigheter til varsling og drøftinger før et slikt tiltak brukes.

Under finanskrisen ble permitteringer brukt aktivt, både av regjeringen og næringslivet. En lovendring åpnet for permittering i inntil 52 uker. I praksis betyr det maksimalt 2/3 lønn i denne perioden - for folk med normalt høye lønninger ofte betydelig mer.

Å bli permittert er altså et hardt inngrep for den enkelte, og det burde være en selvfølge at man har rettigheter til varsling og drøftinger før et slikt tiltak brukes.

Advokat Nicolay Skarning har kjempet en seig kamp, og nå ser han ut til å vinne.

Advokat Nikolay Skarning har ført en seig kamp mot LO etter å ha sett hvor urettferdig loven virker. Skarning har også skrevet bok om permitteringsreglene. Nå ser det ut til at Senterpartiet er på glid i saken.

I første omgang fikk han et kort, ubegrunnet avslag fra LO på sine forslag om like rettigheter:

- Dette er en del av hovedavtalen mellom LO og NHO, så jeg skjønner ikke at dette er noen stor sak, sier LOs nestleder Tor-Arne Solbakken til Nettavisen.

- 600.000 ansatte i privat sektor har ikke tariffavtale, og arbeidsmiljøloven gir ikke rett til informasjon og drøftelse ved permitteringer, bare ved oppsigelser. Derfor har jeg foreslått noen få nye paragrafer i arbeidsmiljøloven, slik at alle har samme rettigheter til informasjon og drøftelse, slik de har ved oppsigelser, sier advokat Nicolay Skarning.

LO er på ville veier når organisasjonen vil trekke opp stigen og nekte andre ansatte selvsfølgelige rettigheter. Det er en farlig linje. Til nå har LO gått foran og kjempet igjennom rettigheter som senere har blitt rettigheter for alle. Slik må det være i et land med organisasjonsfrihet.

Skarning har vært sta og har ikke gitt seg, og nå bærer arbeidet frukter: Senterpartiets Geir Pollestad har forstått det urimelige i saken, og er innstilt på å arbeide for at rettigheter ved permitteringer skal gjelde alle ansatte - ikke bare fagforeningsmedlemmer.

Selvsagt!

Politi uten minoriteter

Skytetrening på Politihøgskolens treningssenter på Kongsvinger. Foto: Gorm Kallestad, Scanpix.

Bare tre prosent av studentene ved Politihøgskolen har minoritetsbakgrunn. Et blendahvitt politi er neppe løsningen for fremtidens Norge.

Norge har rundt 400.000 innvandrere og rundt 100.000 norskfødte med innvandrerforeldre.

Det betyr at hver tiende nordmann har utenlandsk opprinnelse. Norge både er og kommer til å bli et multikulturelt samfunn med ulike hudfarger, religiøs tro og etniske grupper.

Svært mange grunner taler for at Politiet bør gjenspeile dette mangfoldet. Derfor er det oppsiktsvekkende at bare 22 av 720 studenter ved Politihøgskolen (PSH) har minoritetsbakgrunn.

Skolen må lage en tiltaksplan som virker. Det er bare 17 dager til søknadsfristen er ute.

Årsaken er interessant:  ? Politiyrket har ofte lav status blant minoriteter fordi det er lavt lønnet. Derfor velger mange yrker som er bedre betalt, som for eksempel medisin eller jus, sier politistudent Hassan Ali Mirza til Universitas.

Du kan lese saken her: Minoritetsandelen stuper

Det finnes i hvert fall tre viktige grunner til å ha folk med minoritetsbakgrunn i Politiet:

  • Politiet vil ha større legitimitet hvis det gjenspeiler befolkningen
  • Politiet vil lettere etterforske kriminalitet i innvandrermiljøer
  • Politiet vil få flere talenter hvis man ikke stenger ute folk med innvandrerbakgrunn

Ifølge kommunikasjonssjef Torill Gulbrandsen ved Politiethøgskolen arbeider skolen iherdig for å tiltrekke seg flere minoritetssøkere, og i så fall må det konstateres at arbeidet har vært mislykket.

Pinlig statistikk for konstituert rektor Nina Skarpenes ved Politihøgskolen. Foto: Gunnar Mjaugedal.

I 2009 var seks prosent av politistudentene av innvandrerbakgrunn - i år er altså andelen halvert.

Noen innvandrergrupper er ikke representert i hele tatt, som somaliere.

Det beste med Politihøgskolen er at det er en nesten vanntett vei til jobb. Av 389 som gikk ut fra skolen i vår, er 334 allerede i jobb.

Mange innvandrere har dårlige erfaringer med politiet i sine opprinnelsesland:  ? Politiyrket er høyt respektert blant nordmenn, men det samme gjelder ikke hos minoritetsgrupper fra land hvor politistyrken er korrupt, sier Hassan Ali Mirza.

For Politihøgskolen er det en fallitterklæring at de ikke klarer å tiltrekke seg flere studenter med innvandrerbakgrunn. Ansvaret har skolen, men også styret, som oppnevnes av justisministeren.

Skolen må utfordres til å lage en tiltaksplan som virker. Det er bare 17 dager igjen til søknadsfristen er ute.

DnB fôrer statskassen

DnB-sjef Rune Bjerke sender syv milliarder kroner tilbake til staten i skatt og utbytte. Foto: DnB.

DnB NOR har over en milliard i overskudd per måned. Banken kan takke sine lojale kunder.

Hvorfor tjener DnB NOR penger som gress, mens flybransjens «DnB NOR» taper milliardbeløp?

Svaret er trolig konkurranse og misforstått kundelojalitet - men også god bankdrift.

Som kjent brukte ikke DnB NOR det såkalte gullkortet til finansministeren, men banken nøt selvsagt godt av at staten backet de andre bankene og dermed reddet finansnæringen fra havari under finanskrisen. Sånn sett var DnB gratispassasjer på de andres bruk av gullkortet.

Nå er det tid for tilbakebetaling. Av overskuddet på 18,1 milliarder kroner, går 4,1 milliarder kroner til skatt og ytterligere 2,8 milliarder kroner i utbytte til staten og det statlige Folketrygdfondet.

I tillegg kommer kursoppgangen på DnB-aksjen (som riktignok må justeres for utbyttet) på 10-15 milliarder kroner siden i fjor sommer.

Av overskuddet på 18,1 milliarder kroner, går 4,1 milliarder kroner til skatt og ytterligere 2,8 milliarder kroner i utbytte til staten

Eierne, med staten i spissen, kan gni seg i hendene og DnB-sjef Rune Bjerke kan være fornøyd.

Men har kundene like god grunn til å smile?

Det er et relevant spørsmål for 2,2 millioner privatkunder i Norge, og mer enn 200.000 firmakunder.

Den viktigste grunnen til DnBs rekordresultat er at utlånstapene har falt sterkt, fra 8,5 milliarder kroner i tap og nedskrivninger i 2009 - til 3,6 milliarder kroner i fjor. Det betyr nesten fem milliarder kroner mer på bunnlinjen for noe både kundene og banken kan være glade for.

Dessuten er den største forbedringen i vanlig bankdrift hos datterbanken DnB Nord i Baltikum og Øst-Europa.

De siste årene har DnB tjent litt dårligere på vanlig bankdrift, altså på innskudds- og lånekundene.

Kilde: DnB NOR

Som grafikken viser blir DnBs marginer på innskudd og utlån til vanlige kunder stadig mindre. Enkelt sagt har banken blitt mindre grådig og dermed også mer attraktiv for flere kunder.

En lignende grafikk for større kunder viser et annet bilde - nemlig at cash is king: Bedriftskunder får bedre betalt for innskudd, mens DnB jevnt og trutt tar seg bedre betalt for kreditt.

Derimot er det lønnsom vekst over hele fjøla på alle andre inntekter - som pengeoverføringer, forsikring og valutahandel.

Samtidig har DnB klart å holde lønnskostnadene i sjakk.

Det store bildet er altså at DnB gjør det bra - uten at banken plyndrer kundene. En test på Finansportalen viser at den tidligere verstingen DnB nå er inne på topp 10-listen i billige boliglån - riktignok boliglån for unge helkunder.

Du kan teste bankene her: Boliglån

I likhet med i flybransjen lønner det seg fortsatt å være illojal, men i motsetning til SAS har DnB klart seg ganske bra i konkurransen.

Slik får vi kriminelle asylsøkere

Etiopierne som er i Oslo domkirke er ureturnerbare. Nå skal de også nektes å tjene penger på lovlig vis. Foto: Scanpix.

 

Ikke sender vi dem hjem, og ikke lar vi dem tjene penger på lovlig vis. Er det rart vi får kriminelle asylsøkere?

På norske gater går flere tusen personer som ikke har fått asyl, men som heller ikke kan sendes tilbake til sitt hjemland - enten fordi vi ikke vet hvem de er og hvor de skal sendes, eller fordi hjemlandet ikke vil ta imot dem.

Rundt 50 av disse er nå med på aksjonen i Oslo Domkirke. Flere av dem har bodd i Norge i en årrekke, har gått på jobb, betalt skatt og dekket sine boutgifter.

Det bør aldri lønne seg å gå på trygd eller å livnære seg som kriminell. Dersom ikke juristene forstår det, så kan de kanskje få en times ekstraundervisning av noen økonomer?

Etiopierne er stort sett ureturnerbare fordi hjemlandet ikke vil ta imot sine egne innbyggere. Det er en håpløs situasjon, og løsningen er neppe å sette dem på bussen til Svinesund. Dermed får de bli i Norge på nåde, år ut og år inn.

Til nå har norske myndigheter sett gjennom fingrene på at de har fått skattekort, selv om de ikke har arbeidstillatelse. Søkelyset som nå er satt vil stramme inn denne praksisen. Da får de lov til å forbli i Norge, men ikke lov til å tjene penger på tilnærmet lovlig vis. Man trenger nesten være ansatt i Justisdepartementet for ikke å forstå hva som da vil skje.

Kronargumentet til juristene mot vanlig fornuft er «tenk hva som da vil skje». Logikken er at hvis det blir lov å arbeide, så vil Norge bli nedrent av grunnløse asylsøkere.

Det er et relevant argument, men det har fått altfor sterk plass. Etiopierne har arbeidet og tjent penger og myndighetene har lukket øynene, og det har ikke ført til noen asyleksplosjon fra Etiopia. Tvert imot synker antallet asylsøkere.

Derimot er det grundig dokumentert omfattende kriminalitet blant folk som oppholder seg ulovlig i Norge. Naturlig nok. Hvordan skal de ellers skaffe seg penger til å overleve?

Løsningen er enkel:

  • Inntil du kastes ut av landet, må du ha lov til å gjøre arbeid og tjene penger på legalt vis.
  • Midlertidig opphold må gi midlertidig arbeidstillatelse, også for mennesker som venter på å bli kastet ut.

Det bør aldri lønne seg å gå på trygd eller å livnære seg som kriminell. Dersom ikke juristene forstår det, så kan de kanskje få en times ekstraundervisning av noen økonomer?

Tøffe grep for bedre norsk

Arbeiderpartiets Hadia Tajik vil tilby barn som kan dårlig norsk å bytte skole. Utveksling kaller hun det. Foto: Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiets Hadia Tajik vil tilby innvandrerbarn å bytte skole. Det er et godt forslag, og la oss unngå å kalle det «bussing».

Oslo-skolen er i praksis delt etter hudfarge, og uansett om man velger å se på ansiktsfarge eller norsk-kunnskaper så er det et faktum at innvandrerbarn klumpes sammen på skoler på Oslo øst - mens Oslo vest er et blendahvitt område.

Vi vet nok om virkningen til å se at det er uheldig for mange av barna:

  • Dårlige norsskunnskaper hindrer integrering på skole og i arbeidslivet.
  • Hvis få av foreldrene har akademisk bakgrunn, gjør skolen det jevnt over dårligere.
  • I praksis bidrar den offentlige skolen til å opprettholde ulikheter og ikke jevne dem ut.

Hvis man ikke ser dette som noe stort problem, er «løsningen» å gjøre noe med bosetningsmønsteret. I praksis betyr det at intet vil skje de neste 20-30 årene.

Faksimile: Dagbladet

Hadia Tajiks alternativ er å gi foreldrene et frivillig tilbud om å velge en annen skole - eller utvekskling, som hun kaller det.

I rettferdighetens navn skal det også nevnes at Oslo-skolen i gjennomsnitt gjør det bra i forhold til skolene i utkant-Norge, og at det borgerlige byrådet har hatt en viss suksess med å sette inn ekstra ressurser på svakere skoler. Alt er ikke nattsvart.

Likevel er det spennende å se at Arbeiderpartiets integreringsutvalg nå går inn for kraftig lut for å få alle barn inn på rett kurs tidlig, blant annet gjennom språkundervisning for barn ned til fireårsalderen som ikke kan norsk.

(Frp er ganske bakstreverske når de er imot forslaget fordi det «premierer» innvandrerforeldre som ikke har lært barna norsk. Vel, vel. Av alle de 1.200 milliardene det offentlige årlig bruker på alle slags gode formål, så virker ikke noen få millioner på tidlig norskundervisning som det dummenste. Forsåvidt «premierer» helsevesenet folks om røyker og trimmer lite også).

Nok om det. Det oppmuntrende med forslaget om norskundervisning for fireåringer og med å åpne for at barn som går på skoler hvor nesten ingen av barna kan norsk kan flytte, er at Arbeiderpartiet ser ut til å ville bruke midler som kan virke - og ikke bare drive med godt snakk.

Utdanningsbyråd i Oslo, Torger Ødegaard (H) er riktignok sterkt imot et slikt tilbud: - I praksis er det ikke gjennomførbart, og prinsippielt er det helt på trynet, sier han til Dagbladet.

Det er altså helt på trynet at foreldrene kan velge selv, Høyre?

Alle innvandrere må i jobb

En av de største utfordringene for arbeidsminister Hanne Bjurstrøm er å bidra til at alle innvandrere kommer i arbeid.

Innvandrere har mer enn tre ganger høyere arbeidsledighet enn resten av befolkningen. Det er en tikkende bombe.

Ny tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at ledigheten fortsette å øke blant innvandrere som bor i Norge. Nå er 7,1 prosent av dem ledige, mot 2,1 prosent i resten av befolkningen.

Nå er det 21.000 arbeidsledige innvandrere i Norge. Det tilsvarer nesten hver tredje arbeidsledig, og det er flere arbeidsledige innvandrere enn det er arbeidsledige norske kvinner.

Arbeiderpartiet har alltid hatt slagord som «Arbeid for alle er jobb nummer en» og «Alle skal med». Det er gode visjoner, men det må omfatte innvandrere også.

Tallene viser enorm forskjell mellom hvilke land innvandrerne kommer fra. Jo nærmere Norge, desto lavere ledighet. Det er altså ikke «partysvenskene» som drar opp tallene, naturlig nok.

Uansett hva man mener om innvandring, så må det være et mål at de som faktisk kommer til Norge også utfører arbeid og bidrar til felleskassen.

Det store flertallet av innvandrerne gjør det, men det er også store grupper som faller utenfor. De nye tallene viser at innvandrere fra Afrika har 13,4 prosent arbeidsledighet, mens innvandrerne fra Norden bare har svakt høyere ledighet enn nordmenn.

Her er tabellen som viser forskjellen: Ledighet etter innvandrerbakgrunn

Grovt sett er det tre nivåer:

  • Etniske nordmenn og innvandrer fra Norden har 2-3 prosent ledighet
  • Innvandrere fra EØS-området har 7-8 prosent arbeidsledighet
  • Afrikanske innvandrere er i særklasse med 13 prosent ledighet

Funnene er kanskje ikke så overraskende. Typisk er at svenskene kommer hit for å jobbe, folk innen EØS-området flykter fra høy ledighet for å prøve lykken, mens innvandrerne utenfra kommer hit som asylsøkere eller på familiegjenforening.

Enkel Stutum-politikk er å si «la dem være ledige, så reiser de hjem igjen». Det fungerer selvsagt ikke når vi samtidig har gode trygdeordninger og et sosialt sikkerhetsnett alle andre misunner oss - også innenfor EØS-området.

De meldte arbeidsledige er per definisjon folk som søker etter arbeid. Det er nesten 10.000 slike fra Afrika og Asia. Det er altså mennesker som ønsker å jobbe, men som ikke får sysselsetting. Ubrukt arbeidskraft er en uutnyttet ressurs.

Løsningen er å senke terskelen for ufaglærte mennesker med dårlige språkkunnskaper, og ha ordninger som ALLTID gjør det mer lønnsomt å arbeide enn å gå på trygd.

Siden det offentlige uansett betaler for det sosiale sikkerhetsnettet (les trygd), er det penger nok å ta av. Og det skorter ikke på arbeidsoppgaver.

Legg olje på Lofoten

SV-leder Kristin Halvorsen kan ikke akseptere en konsekvensutredning av oljeboring i Lofoten. Foto: SV.

Norge blir verken rikere eller fattigere av å pumpe opp oljen utenfor Lofoten. Saken er så betent at det er ufornuftig å presse igjennom en konsekvensutredning nå.

Det er brann i rosenes leir. LO beskylder SV for å sette hele det rødgrønne samarbeidet i fare med partiets motstand mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

Formelt handler saken om man skal sette igang en konsekvensutredning nå, eller starte en informasjonsinnhenting, slik SV foreslår. I praksis er det mye av det samme, men SVs forslag vil utsette konflikten til over neste valg i 2013.

LO-leder Roar Flåthen krever konsekvensutredning satt igang nå.

Problemet for regjeringen er at det ikke er mangel på kunnskap som er problemet. Ifølge kunnskapsminister Kristin Halvorsen har man brukt rundt 500 millioner kroner på utredninger om oljeutvinning.

Og frontene er like faste:

  • Oljetilhengerne ønsker arbeidsplasser og lokale økonomiske ringvirkninger.
  • Miljøvernerne vil beskytte indrefileten av norsk natur.
  • Konflikten går tvers igjennom den rødgrønne regjeringen og partienes velgere.

Å sette igang en konsekvensutredning er første skritt mot oljeutvinning. En slik utredning har aldri skjedd uten en senere oljeutvinning. Og årsaken er klar: Oljen har vært en ufattelig kilde for rikdom for Norge - uten store miljøkonsekvenser. Men det er ingen garanti for at vi ikke vil oppleve store utslipp utenfor Lofoten.

Nå er statsminister Jens Stoltenberg i skvis mellom miljøvernerne og en allianse av oljeindustrien og fagforeningene.

- Debatten om olje- og gassutvinning i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja har pågått i snart 20 år med stort engasjement. Det er på høy tid med en avklaring. Konsekvensutredning av disse områdene er den eneste løsning næringen kan akseptere, sier administrerende direktør Gro Brækken i Oljeindustriens landsforening.

- Til tross for at en konsekvensutredning høres tilforlatelig ut, advarer Folkeaksjonen sterkt mot dette - da det vil være første skritt mot oljeboring, skriver Folkeaksjonen Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja.

Ingen av disse vil endre oppfatning av en konsekvensutredning, men dersom en slik tvinges igjennom er det fordi det er politisk flertall for oljeboring og oljeutvinning utenfor Lofoten.

I grunnlaget for dagens regjering (Soria Moria II) heter det at de rødgrønne ikke vil «åpne for petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen i denne stortingsperioden», men at man vil ta stilling til om det skal gjennomføres en konsekvensutredning.

Slik de politiske vindene nå blåser, blir oljeboring utenfor Lofoten mer sannsynlig etter neste valg.

Derfor er det klokt av  Jens Stoltenberg å lande på noe i nærheten av løsningen i Hardanger: Man gir SV medhold i å kalle konsekvensutredningen for innhenting av informasjon.

Det som er sikkert er at oljen og gassen i havbunnen ikke forsvinner. Ringvirkningen blir like store om man utsetter utvinngen. Norge blir verken rikere eller fattigere av å selge oljen nå og sette milliardene i Oljefondet.

Ingen naturlov tilsier at dagens oljepris på 100 dollar fatet vil ligge på samme nivå de neste 10-20 årene.

Noe har vi lært etter 40 års oljeeventyr: Oljeprisen kan like gjerne gå opp som ned.

Fred, frihet og gratis OL

Kulturminister Anniken Huitfeldt vil ha fred, frihet og alt gratis. Foto: Berit Roald, Statsministerens kontor.

Kulturminister Anniken Huitfeldt vil tvinge tv-kanalene til å sende vinter-OL gratis. En from tanke. Problemet er at rettighetene koster over 12 milliarder kroner.

«Det finnes ingen gratis lunsj», er den amerikanske økonomen Milton Friedmans mest kjente sitat.

Nå har den norske kulturministeren lansert sin egen vri: «Ingenting er som en gratis lunsj».

Huitfeldt har nemlig bestemt seg for at OL-sendingene skal være gratis i Norge.

Det er vel å bra, men det er litt sørgelig at hun ikke har tatt med Tippeligaen, Premier League, fotball-VM og Champions League i samme slengen.

Alt må være gratis!

Det er bare et lite problem, og det er at rettighetshaverne ikke er like begeistret for å gi fra seg rettighetene. Det kan henge sammen med at det koster penger å arrangere de olympiske lekene.

For OL i Sochi i Russland er arrangørene avhengig av å selge tv-rettighetene for godt over to milliarder dollar, eller rundt 12 milliarder kroner.

Det spør om arrangørene har fått med seg Huitfeldts utspill, eller om de bare vil fortsette sin jakt på hvem som betaler mest.

Siden år 2000 har den amerikanske fjernsynskanalen NBC eid vinter-OL. Det har ikke vært noen god business. Ifølge  NBCs eier har kanalen tapt rundt 1,5 milliarder kroner på sine OL-sendinger.

Du kan lese en god artikkel om økonomien i OL-rettighetene her: FOX, ESPN vil by på OL-rettigheter når NBC taper penger

Problemet er at det blir dyrere og dyrere å arrangere lekene, mens reklamemarkedene på fjernsyn ikke har klart å svelge unna.

Regningen går bare opp ved at man også får publikum til å betale for å se utøverne kjempe om gull.

Hvis man legger til grunn at det ikke finnes noen gratis lunsj, så må noen ta regningen. Og da er det en god løsning om noe går gratis på lisensfinansiert og/eller reklamefinansiert fjernsyn, mens de mest sportsinteresserte betaler direkte for sine interesser.

Kulturministeren har makt til å listeføre idrettsarrangementer som må på gratis fjernsyn her i landet. Men hun kan ikke diktere prisen på rettighetene. TV 2 er neppe interessert i å legge store beløp på bordet hvis man ikke kan utnytte rettighetene på sine betalkanaler.

Da står man igjen med NRK, som da enten må få høyere budsjetter eller prioritere OL foran annen sport, nyhetsendinger, kultur og underholdning.

Spørsmålet er om kulturministeren vil instruere statskringkastingen til å gjøre det, og dermed ta over redaktørkrakken.

Eller sagt på en annen måte: Hvem skal ta regningen for den gratis lunsjen?

Kanskje det er en like god idé om OL-sendingene går fra regjeringens egen side?

På 70-tallet lød det ironiske slagordet «Fred, frihet og alt gratis».

Men det er i praksis det Anniken Huitfeldt nå ønsker seg - i tillegg til å være redaktør for TV 2 og NRK.

Medias støtte til Maria Amelie

Madina Salamova (Maria Amelie) ble sendt ut av landet, og fikk følge av sin norske samboer. Snart kommer hun tilbake, takket være press. Foto: Corlenilus Poppe, Scanpix.

Norsk presse og kommentatorer får så hatten passer for sin støtte til Maria Amelie. Det er en kritikk jeg tar med knusende ro.

Og for å si det med en gang: Neste gang Politiets utlendingstjeneste sender fem mann for å pågripe en godt integrert, høyt utdannet person med jobb, så vil jeg synes det er like tåpelig.

Hvorfor tør ikke norsk presse si det som det er?

Selvsagt var mediedekningen ensidig. Kommentatorene var åpenbart på Maria Amelies side i kampen mot byråkrati, regler og politikere.

Derimot har regjeringen lyttet til pressen, kommentatorene og fornuften når det gjelder spørsmålet om å gi Maria Amelie arbeidstillatelse.

Les Journalistens sak: - Massesuggesjon om Maria Amelie

Men jeg mener at mediedekningen og kommentarene også var på fornuftens side.

«Likebehandling» er det eneste motargumentet som har vært fremført med tyngde.

Det er et ganske dårlig forsvar for ufornuften, hvis ikke man vil ha oss til å tro at vi risikerer at Norge rennes ned av folk med mastergrad og jobbtilbud som snakker godt norsk.

Hvis norsk presse skal anklages for noe, så er det å la politikerne slippe unna uten å forklare hvorfor reglene og politikken er som de er. Ennå har jeg ikke sett  statsminister Jens Stoltenberg svare på om han  synes det er smart å sende ut folk som har mastergrad, tilbud om jobb, og snakker perfekt norsk.

Les også bloggen: Hva mener Stoltenberg?

Hovedargumentet for å sette en tak på innvandring har vært problemer med å integrere dem i det norske samfunnet.

Norge er medlem av EØS, og har akseptert fri flyt av arbeidskraft innenfor EØS-området. Uten svenske servitører, danske leger og sykepleiere, polske bygningsarbeidere, latviske jordbærplukkere og fremmedarbeidere i fiskeriforedling, stanser Norge.

Med mange flere kort på bordet er det mye som tyder på at Maria Amelie og hennes foreldre ikke hadde grunnlag for å få asyl mot forfølgelse i 2003/2004, selv om forhistorien deres hadde vært dramatisk nok.

Men det er ikke det samme som at det er fornuftig at vi har en regelpraksis som ikke vektlegger lovens bokstav om særlig tilknytning til riket og humanitære hensyn. Der har Maria Amelie gitt ansikt til en generell sak som gjelder flere tusen papirløse. Den saken er ennå ikke løst.

Derimot har regjeringen lyttet til pressen, kommentatorene og fornuften når det gjelder spørsmålet om å gi Maria Amelie arbeidstillatelse.

Hvis jeg har medvirket til det, så er jeg stolt av det.

Aldri mer innbrudd?

Finansminister Sigbjørn Johnsen vil stramme inn offentligheten på ligningstall. Foto: Finansdepartementet.

Når ligningstallene nå ikke lenger blir offentlige, vil alle innbrudd forsvinne. Tyvene vil rett og slett ikke finne rikingene lenger!

Regjeringen vil begrense den offentlige ligningen som har tradisjoner tilbake til midt på 1800-tallet.

Det nye forslaget innebærer at aviser vil få skattedatane, mot å skrive under på at de ikke vil legge ut hele listen på internett. Det er en innstramming som ikke vil ramme kritisk og undersøkende journalistiskk, og mediene vil leve greit med innstrammingen.

Begrensningen vil først og fremst ramme aktører som har laget småprogrammer (apper) som koster penger, og som kobler skattetallene for eksempel mot kart på smarttelefoner.

Offentlige skattetall har vært en kasteball i politikken de siste tiårene. Før det ble tallene lagt frem i papirprotokoller på Ligningskontoret, og hvem som helst kunne møte opp og skrive av protokollene. Andre steder ble bøkene gitt ut av et lokalt idrettslag.

Alle ser hvor de rike bor. Det enkleste er ofte det beste. Også for innbruddstyve

Avisene har hatt topplister over skatt, inntekt og formue - og fra tid til annen satt sammen informasjonen mer intelligent for blant annet å se på skyhøye inntekter i enkelte bransjer eller hvor mye skatt rike personer faktisk betaler av sin reelle formue.

Intet av dette vil hindres av innstrammingen som nå kommer. Det er følgelig vanskelig å stå på barrikaden for retten til å publisere alle skattetallene ubearbeidet.

Derimot kan det være grunn til å latterliggjøre krisemaksimeringen som endel motstandere har drevet med. En seig myte har vært at innbruddstyver reiser landet rundt bevæpnet med skattedataene på jakt etter rike personer. Påstanden er uten hold i virkeligheten. Politiet har nesten ingen eksempler, og innbruddsaktiviteten i Oslo har for eksempel gått kraftig ned nettopp i perioden hvor ligningen ble lagt ut.

Men her får vi nå en test. Jeg vedder gjerne en flaske rødvin på at vi ikke ser nevneverdig effekt på innbruddstallene når skattedataene blir skjermet. Årsaken er ganske enkelt: Alle ser hvor de rike bor. Det enkleste er ofte det beste. Også for innbruddstyver.

Monster-regningen

En lettet olje- og energiminister Terje Riis-Johansen etter at utredningene viser at sjøkabel blir dyrt. Foto: Jørgen Berge, Nettavisen.

Endelig kan olje- og energiminister Terje Riis-Johansen smile fordi han tror velgerne velger milliarder foran miljøvern.

Rundt 3,4 milliarder kroner er ekstrakostnaden ved å legge kraftledningen i sjøkabel i Hardangerfjorden. Det tilsvarer 90 kroner årlig per norske husstand de neste 35 årene.

Det kan ekspertutvalget fortelle politikerne, men derfra og ut er det politikk, for utvalget finner ikke «å kunne angi et bestemt kronebeløp for verdien av å slippe å se kraftmaster/kraftledninger i terrenget, eller for andre miljø- og landskapsvirkninger».

Uansett kan oljeministeren smile, men først og fremst i lettelse - ikke i triumf.

Dette er et klassisk verdivalg. Frisk luft, rent vann og vakker natur har større verdi enn man kan måle i kroner og øre. Men samtidig må man vurdere om 3,4 milliarder kroner vil gi mest miljøvern for pengene brukt akkurat her.

Et slikt valg kan ikke overlates til eksperter.

Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen havnet i storm fordi de såkalte monstermastene ikke var utredet ordentlig i første omgang.

Det ga noen måneders utsettelse, og det er det verdt fordi både tilhengere og motstandere nå har fått mulighet til å gi sitt syn.

Dermed står også konklusjonen sterkere når den kommer.

Uansett kan oljeministeren smile, men først og fremst i lettelse - ikke i triumf. Strafferunden han har vært igjennom skyldtes at han bommet på første forsøk.

Eller for å si det med Fremskrittspartiets energipolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen: - En annen politisk prosess i forkant ville gjort at denne saken ikke hadde trengt hele 4 utvalg og et lite års utsettelse.

Ekspertutredningene virker overbevisende i sin begrunnelse for hvorfor sjøkabel blir 3,4 milliarder kroner dyrere i Hardanger.

Du kan lese utredningen her: Her er sjøkabelrapportene

Men utredningen er tynnere og mer politisk når man påstår at ja til sjøkabel i Hardanger nærmest automatisk vil bety 30 milliarder i nye kostnader på sjøkabler over hele landet.

Etter min oppfatning er utredningen tynn på det punktet fordi man ikke erkjenner at Hardanger står i en spesiell stilling på grunn av sine naturkvaliteter.

Venstre mener for eksempel at Hardanger må sammenliknes med posisjonen som Lofoten har i oljedebatten: - Dette området må vurderes som noe helt unikt, og krever derfor unike løsninger. At man tar helt spesielle hensyn i slike områder vil ikke legge ytterligere føringer for norsk kablingspraksis sier Ola Elvestuen, nestleder i Venstre.

Det reelle valget er om norske velgere vil bruke 3,4 milliarder kroner for å unngå tre ledningsspenn over sidearmer til Hardangerfjorden.

Oljeministeren er rimelig sikker på at de velger milliardene foran miljøvern, slik han også gjorde i første omgang.

Eller for å sitere Talking Heads i sangen Crosseyed & Painless:

Facts are simple and facts are straight

Facts are lazy and facts are late

Facts all come with points of view

Facts don't do what I want them to

Dobbeltmoralens hjemland

Oljefondet vil ikke investere i Lockheed Martin. Men Norge kjøper fly for titalls milliarder kroner fra fabrikken, og næringsminister Trond Giske (bildet) vil bidra til norske underleveranser. Foto: Næringsdepartementet.

Kongsberg-gruppen har solgt våpen for over 100 millioner kroner til regimet i Egypt. Enda et eksempel på norsk dobbeltmoral.

Statens pensjonsfond ønsker ikke å investere i tobakkselskaper, til tross for at tobakk er en lovlig vare som selges i norske butikker og som gir avgiftskroner i den norske statskassen.

Oljefondet ønsker heller ikke å investere i våpengiganten Lockheed Martin, men det forhindrer ikke Norge å kjøpe fly fra samme firma for mange titalls milliarder kroner.

Det er sannelig ikke lett å følge logikken i norsk moral:

  • Vi kan ikke kjøpe aksjer i selskaper som produserer atomvåpen, men vi kan kjøpe fly for titalls milliarder kroner fra samme selskap.
  • Vi selger våpen for milliardbeløp til Saudi-Arabia, men vi er for moralske til å eie tobakkaksjer og aksjer i kjøpesenterkjeden Wal-Mart (!)

Dersom økonomisk teori hadde fått bestemme, ville Norge plassert sine 3.000 oljemilliarder så jevnt som mulig spredt utover på børsene verden over. Med en gang man begynner å styre investeringene mot enkeltselskaper eller enkeltbransjer, så øker også den systematiske risikoen.

Det er ikke moral, det er dobbeltmoral.

Bare et så enkelt valg å luke ut milliardindustrien tobakk gir økt risiko. Nå betyr risiko sannsynlighet både for oppgang og for nedgang, så hvert nye etiske prinsipp vi legger på Oljefondet er å ta litt mer økonomiske sjanser med vår fremtidige pensjonsformue.

Les også bloggen: Norsk suksess - bomber og granater

Å ha moral som koster penger, er et politisk valg. Det er greit nok, dersom norske velgere og skattebetalere er enig. Men verre er at moralen er helt inkonsekvent.

TV-journalist Erling Borgen avslørte det norske våpensalget til Egypt. Faksimile: Dagsavisen.

Vi selger våpen til regimer vi etterpå kritiserer for brudd på menneskerettigheter, og vi sliter med å ha en forståelig linje over bransjer som har litt frynsete image.

I Norge er det for eksempel strengt forbudt å markedsføre konkurrenter til Norsk Tipping på sportsspill. Reglene er så strenge at Visa og norske banker er forbudt å medvirke til pengeoverføring til disse selskapene. Det angivelige formålet er å bekjempe spillegalskap.

Men det er ikke til hinder for at Oljefondet kan investere i de samme selskapene. Norge forbyr altså selskapene med en hånd, men investerer i de samme selskapene med den andre.

Det er ikke moral, det er dobbeltmoral.