hits

januar 2013

Tør ikke NRK ta debatten?

NRK-sjef Hans Tore Bjerkaas tar ansvaret for romfolk-saken. Men han skal uansett gå av om få dager. Foto: Berit Roald, NTB scanpix.

NRK Dagsrevyen er drevet fra skanse til skanse av bloggere i romkvinne-saken, men det er etablerte medier som blir innbudt til å diskutere saken på NRK.

I går skulle NRK endelige behandle kritikken i god sendetid, og kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas ble hentet til studio i NRK Aktuelt for å svare.

NRK inviterte ingen av de skarpeste kritikerne - de som har avslørt saken og drevet NRK fra skanse til skanse:

Nina Hjerpset-Østlie i Document.no: NRK - de svakestes forsvarer?

Jon Hustad i Dag og Tid: Når Dagsrevyen ikkje fortel sanninga

Elin Ørjasæter i Nettavisen: Ikke stol på Dagsrevyen

Nevnes skal også redaktør Helge Øgrim i fagbladet Journalisten, som har rullet opp detaljene i saken.

Og Dagbladets kommentator Andreas Wiese, som brakte de etablerte mediene inn i saken.

Hvis du vil se kronologien, anbefales en fremstilling som Glenn Slydal Johansen i Journalisten har laget på Storify: Romsaken på NRK Dagsrevyen

Det pressemessig interessante og nye er at «flaggskipet» NRK Dagsrevyen er avslørt av bloggere, nye medier og outsidere - og at den skarpe og gode debatten har foregått på sosiale medier.

Til tross for det innbød NRK etablerte mediefolk som Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold, VG-redaktør Torry Pedersen og Aftenposten-redaktør og PFU-leder Hilde Haugsgjerd til debatten mot Hans Tore Bjerkaas.

Utmerkede folk alle sammen, men nokså perifere i den konkrete saken.

Og ingen av de som kan saken best, ble innbudt.

En slik strategi kunne fungert i NRKs velmaktsdager som monopolist, men ikke i en tid med sosiale medier.

Der fikk ikke NRK Aktuelt fred etter sendingen i går:

«NRK prøver nå å gjøre dette til en sak om luftige, etiske retningslinjer for redaksjoner i alminnelighet. "Debatten" som NRK selv hadde regissert på TV i kveld var et godt eksempel. Det var pinlig. Her hadde man med nennsom hånd kalt inn det de visste var et knippe passe ufarlige, vennligsinnede kolleger til litt generell koseprat om "etikk". Hvor var f.eks. Nina Hjerpset-Østlie som først satte søkelys på denne saken», spør en debattdeltaker.

Blogger Elin Ørjasæter ble ikke innbudt til NRK Aktuelt.

Elin Ørjasæter ga svaret: - He he, hverken Nina, Jon, jeg, Helge Øgrim eller Andreas Wiese er spurt. De ønsker vel en "tung" debatt da ...

Slik slapp kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas å svare på den alvorligste kritikken.

De farligste innvendingene mot NRK går nemlig ikke på at de gjorde en journalistisk feil.

Det skjer i alle medier, hele tiden. Det skjer riktignok oftest i NRK, som er en «versting» i etiske fellelser i Pressens faglige utvalg.

Den virkelig alvorlige anklagen er at NRK Dagsrevyen kjørte et innslag mot bedre vitende, ved å utelate sentrale opplysninger som ikke passet inn i deres agenda.

Det er journalistisk svindel av verste merke, hvis man bevisst fremstiller en romkvinne som uskyldig og forfulgt - mens hun i virkeligheten er dømt for å bidratt til voldtekt av sin egen datter.

Det hjelper lite at NRK-sjefen legger seg flat i den konkrete saken: - Det skjedde en graverende feilvurdering redaksjonelt. Det er redaktørens ansvar, mitt ansvar. Og jeg har ansvaret for at det ikke skjer igjen, skrev Bjerkaas på NRKs nettsider.

Om han tar ansvar eller ei har lite å si. Det er uansett bare dager igjen av hans funksjonstid.

Fortsatt er det uklart hvor involvert nyhetsredaktør Stein Bjøntegård var i beslutningen.

Jon Hustad mener at NRKs beklagelse er en ren manipulasjon for å få ro i saken.

Reportasjeleder Gunnhild Viken beklager overfor DN at reportasjen ble sendt, mens vaktsjef Cecilie Roang Bostad skrev en evaluering av sendingen hvor det klart går frem at hun visste at romkvinnen var dømt for voldtekt - og at hun mente det var riktig å utelate den opplysningen.

Jeg mener at tre sentrale spørsmål står ubesvart:

  1. Hvilke ledere var involvert i den bevisste utelatelsen i NRK Dagsrevyen?
  2. Hvilke konsekvenser får denne saken for arbeidsmetodene?
  3. Er det flere saker hvor man bevisst har utelatt fakta som ikke passer i en agenda?

Skal vi få svar på dette, må NRK vise vilje til å ta en offentlig oppvask og be om innspill - ikke forsøke å legge saken død.

Jon Hustad, som altså ikke slapp inn i NRK Aktuelt, sier det slik i Dag og Tid: «Rein manipulering. NRK Har bede om orsaking for å få ro i saka. Det er ikkje godt nok. Dei må forklare korleis dette kunne skje.»

Røkke tjener på innvandrere

Kjell Inge Røkke er hovedeier i Aker Solutions, som nå har ansatte fra 70 ulike land i Norge. Foto: Lise Åserud, NTB scanpix.

Norges mest vellykkede industrileder har ansatt arbeidere fra 70 ulike land.

Det kommer en stri strøm av arbeidssøkere til Norge, men nesten ingen fra de kriserammede landene i Sør-Europa.

Den typiske arbeidsinnvandreren er hvit i huden, katolikk og fra Polen.

Ferske tall fra UDI viser at det i fjor kom 50.000 nye arbeidsinnvandrere til Norge.

I motsetning til hva mange innbiller seg, er ikke den «vanlige» innvandrer en muslim fra Asia eller Afrika.

Kilde: UDI

Den typiske arbeidsinnvandreren er hvit i huden, katolikk og fra Polen.

Rundt 30.000 av 40.000 arbeidsinnvandrere kommer fra EØS-landene. Det betyr at hvis man virkelig vil stanse innvandringen til Norge, så er det EØS-avtalen man må gå løs på.

Og hvis man er redd for påvirkning av norske, lutheranske verdier - så er det katolikkene man må være obs på, for å si det litt ironisk.

Men EØS-avtalen er «fredet» av de rødgrønne regjeringspartiene i denne og neste stortingsperioden.

Les også bloggen: Enig og tro til regjeringen faller

Det er et par interessante trekk i de nye tallene:

Norge bader i velstand, men arbeidsinnvandringen er konstant.

Sør-Europa har masseledighet, men nesten ingen reiser til Norge.

Vi sliter med å tiltrekke oss eksperter og folk med høy kompetanse.

Norge er et høykostland som lever i en oljefyrt økonomi, eksporter råvarer som fisk og olje - og industrivarer med høyteknologi.

Arbeidsmarkedet består av en stor offentlig sektor og rundt 700.000 på ulike trygdeytelser.

Sånn sett er det ikke underlig at vi importerer billige håndverkere fra Polen og Baltikum.

I tillegg har vi rundt 22.500 svensker (som slipper å registrere seg hos UDI og derfor er utenfor statistikken).

Disse betjener i stor grad serviceyrker som varehandel og uteliv.

Vi bruker altså vår velstand til å kjøpe utenlandske hender til å pleie oss, gjøre manuelt arbeid og stå til tjeneste.

Det store problemet er at vi ikke klarer å tiltrekke oss enda flere høyutdannede eksperter som oljenæringen skriker etter.

UDI skal ikke bare stenge grensene - de skal også legge til rette for at arbeidslivet får tilgang til utenlandsk arbeidskraft.

Et paradoks er at vi ikke klarer å tiltrekke oss høyt utdannede mennesker fra kriselandene i Sør-Europa, og integrere dem i norsk arbeidsliv.

«Kriselandene» Spania, Italia, Hellas og Portugal har rundt 120 millioner innbyggere - men bare 2.760 reiste til Norge for å søke arbeid.

Til sammenlikning kom det nesten 50 prosent flere fra Romania og Bulgaria, som bare har 30 millioner innbyggere.

Dette er for øvrig et kjent problem i EU: En av de fire frihetene er fri flyt av mennesker, men likevel fungerer ikke migrasjonen.

Folk blir værende i masseledighet i Sør-Europa, samtidig som nordeuropeiske land trenger ingeniører og andre med høy utdannelse.

Et av selskapene som klarer det, er Røkke-selskapet Aker Solutions: - Bare i Norge har vi ansatt fra omtrent 70 nasjoner. Dette er en stor styrke for selskapet, sier informasjonssjef Severin Roald i Aker Solutions til Dagsavisen.

Arbeidsminister Anniken Huitfeldt er enig: - Vi har et økt behov for utenlandsk arbeidskraft. Vi trenger folk med spesiell fagkompetanse. Ingeniører, helsearbeidere og håndtverkere, sier hun til avisen.

Mens det er fritt frem for 550 millioner EØS-borgere å reise til Norge, har vi innvandringsstopp mot resten av verden. Et unntak har vært spesialister, men nå avvikles denne ordningen.

Les også: Ordningen med spesialisttillatelser avvikles

Mange av "spesialistene" er sesongarbeidere som plukker jordbær og gjør annet sesongarbeid for jordbruket. Kilde: UDI

Inntil 15. januar kunne man reise til Norge hvis man var spesialist og lovet en jobb med minimum 500.000 kroner i lønn.

Dette setter arbeidsminister Anniken Huitfeldt nå en strek over: ? Det har vist seg at en økende andel av søkerne er ufaglærte og at lønnstilbudet de hevder å ha fått ikke har vært reelt. Dette er misbruk av ordningen og spesialistbestemmelsen oppheves derfor med virkning fra 15. januar, sier arbeidsminister Anniken Huitfeldt.

Rundt 10.000 faglærte kommer til Norge i året - de fleste fra land som India, Vietnam og USA.

De er sikkert en trussel mot norske verdier (ironi!), men det er folk oljeindustrien skriker etter. De fleste er eksperter innen olje, gass og IT.

Ifølge UDI ansetter Universitetene i Oslo, Tromsø, Trondheim, Agder og Stavanger mange arbeidstakere fra land utenfor EØS. Det gjør også Statoil, Aker, FMC Kongsberg Subsea og endel arbeidsgivere i konsulentbransjen som Capgemini og Det Norske Veritas.

Norsk innvandringsdebatt handler ofte om å stenge grensene og bekymring for norsk kultur. Den burde i større grad handle om hva slags innvandrere vi ønsker og trenger - og hva vi gjør for å skaffe oss dem.

Om de er en trussel mot norske verdier, så er de åpenbart en styrke for norsk verdiskapning.

Bare se på Kjell Inge Røkke!

 

Enig og tro til regjeringen faller

To EØS-motstandere og en EU-tilhenger: Senterpartiets partileder Liv Signe Navarsete, Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg og SVs Audun Lysbakken.

Partilederne i de tre rødgrønne regjeringspartiene er totalt uenige om Norges forhold til Europa. Men nå skal uenigheten feies under teppet.

Ingen saker har større betydning for samfunnsutviklingen i Norge enn EØS-avtalen.

Men enigheten utad dekker en fundamental uenighet.

Selve grunnlaget for avtalen er EUs fire friheter - nemlig enighet om å la varer, personer, tjenster og kapital skal få flyte fritt over landegrensene.

Dette er samtidig bærebjelkene for den norske tilslutningen - og følgende er dramatiske:

  • Fri flyt av personer betyr at 550 millioner europere fritt kan reise og bosette seg i Norge.
  • Fri flyt av varer betyr at vi må åpne for import av billige landbruksprodukter fra EU.
  • Fri flyt av tjenester og kapital utfordrer postmonopolet og norsk motstand mot vikarbyråer.

- Det er dagens EØS-avtale som er grunnlaget for regjeringen, ikke en reforhandlet avtale som begrenser Norges deltakelse i det indre markedet ved for eksempel å begrense fri bevegelse av arbeidskraft. Vi kan ikke ha fire friheter i Europa og tre i Norge, sa Stoltenberg i går.

For å dra det inn i en betent sak: Fri flyt av personer betyr at det fortsatt vil være fritt frem for tiggere fra Romania på gatene i Oslo.

Fri flyt av personer betyr ikke bare at nordmenn kan flytte og arbeide i Europa - det betyr også at 550 millioner europeere har samme rett til å flytte til Norge og få norske trygdeytelser.

Ved de to forrige valgene har Senterpartiet og SV godtatt å begrave EØS-motstanden i bytte mot regjeringsamarbeid.

Men nå har motstanden bredt seg til store deler av fagbevegelsen, og det ulmer både i Senterpartiet og SV.

Samtidig har regjeringen gjort vedtak som utfordrer samarbeidet - blant annet veto mot postdirektivet (hindrer fri konkurranse om post i Norge) og ikke minst økt toll på ost fra EU (mens Norge drar nytte av milliardeksport av fisk). Særlig ostetollen har skapt irritasjon hos være nærmeste naboland som ser Norges om en grådig og egoistisk gratispassasjer.

Norge er ikke lenger den flinkeste gutten i EU-klassen. Det passer Senterpartiet og SV godt, men er neppe noe Jens Stoltenberg er glad for.

Senterpartiet vil helst reforhandle eller si opp hele EØS-avtalen. Det vil også SVs partileder Audun Lysbakken.

Men nå er begge småpartiene banket på plass, og både Navarsete og Lysbakken sier nå at de ikke vil kreve oppsigelse eller reforhandling av avtalen i den neste stortingsperioden.

Men usikkerheten er allerede skapt: - De rødgrøne partiene har rotet det til for seg igjen, skriver kommentator Arne Stand i Dagsavisen under tittelen Regjeringen inn i EØS-tåka.

Og under overflaten ulmer det, og det er sterke krefter i flere fagforbund i LO som ønsker å reforhandle vesentlige deler av EØS-avtalen.

Senterungdommen lar seg ikke banke på plass: - Ja, vi vil ha folkeavstemning og vil jobbe for å få moderpartiet inn på  samme linje på landsmøtet, sier Senterungdommens leder Sandra Borch til  Klassekampen.

Les saken: Hun vil ha folkeavstemming om EØS

Ferske meningsmålinger viser at nesten 4 av 10 nordmenn er mot EØS-avtalen, og de fikk vind på mølla da den britiske statsmininsteren David Cameron nylig gikk inn for reforhandling og folkeavstemning av Storbritiannias EU-medlemskap i 2017.

Også på høyresiden er det økende motstand. I helgen vedtok Østfold Frp å be Fremskrittspartiets programkomité om å revurdere Norges forhold til EØS og Schengen.

Det er godt mulig at de rødgrønne makter å feie EØS-motstanden under teppet frem mot stortingsvalget i september.

Men enigheten utad dekker en fundamental uenighet: - Vi har vært EØS-motstandere siden 1992, sa Senterpartiets nestleder Trygve Slagsvold Moen på NRKs Politisk kvarter, men han presiserte at Senterpartiet ikke vil stille krav om å reforhandle avtalen i neste stortingsperiode.

EØS-synspunktet kan enkelt summeres opp: Enig og tro til regjeringen faller.

 

 

Hvem betaler skatt?

Finansmininster Sigbjørn Johnsen fikk inn 55 milliarder kroner mer enn beregnet i skatt i 2012.

Media er fulle av stoff om hvem som "tjener" på skattekutt, men underslår hvem som egentlig betaler skatt.

De 22.000 personene med høy inntekt betaler mer enn de 1,7 millioner personene med lav inntekt.

Det sentrale i kritikken mot NRK Dagsrevyens romfolk-reportasje er at den utelot ubehagelige fakta som ødela for NRKs agenda.

Les også Elin Ørjasæters blogg: Ikke stol på Dagsrevyen

I samme gate er dekningen av skatt, som nesten konsekvent går i favør av høyere skatt fordi skattekutt angivelig er urettferdig.

  • Redusert skatt går nesten bare til menn.
  • De som har mye, skal få enda mer.
  • Og det vil gå ut over offentlige tilbud.

At dette ikke er sannheter, men påstander, er en ting.

Verre er at virkeligheten sjeldent fortelles:

  • Det er menn som betaler det meste av skatten.
  • De som betaler mest til skatt er høytlønte.
  • Staten har ekstremt høy skatteinngang.

I Dagens Næringsliv skriver samfunnsøkonom Villeman Vinje i Civitas et interessant innlegg med tittelen: Nullskattyterne bidrar

Hans poeng er er at folk som har mye penger også betaler mye skatt, men ikke nødvendigvis i form av formueskatt.

- I år ventes 22.000 personer, eller en halv prosent av skattebetalerne, å tjene over to millioner kroner. Men de bidrar med mer enn 33 milliarder skattekroner. Det er et større skattebidrag enn de omtrent 1,7 millioner personene med inntekt under 300.000 kroner bidrar med, skriver Vinje.

Altså: De 22.000 personene med høy inntekt betaler mer enn de 1,7 millioner personene med lav inntekt.

Det er altså ikke slik at de rike skor seg på fellesskapet.

Samme bilde får man ved å se på kjønnsfordelingen av skatt. Det er riktig at menn jobber mest og tjener best - men de betaler også vesentlig høyere skatt enn kvinner.

Og slik kan man fortsette.

Ifølge Vinje betaler gruppen med over en million kroner i inntekt like mye som de 2,4 millioner skattebetalerne som tjener under 400.000 kroner.

Hva er poenget?

Når man leser medias dekning av skattedebatten, virker det som om en liten velfødd elite gjør hva den kan for å vri seg unna skatt til fellesskapet.

I virkeligheten er det altså nettopp denne gruppen som drar det tyngste lasset og som bidrar med mest til felleskassen.

Retorikken er også at skattekutt betyr at staten «gir» penger til noen.

Men er det noen gave at staten ikke forsyner seg grovere i lønnsposen?

SAS-bonus under tvang

SAS-sjef Robert Gustafson er i hardt vær igjen.

SAS gir 18 direktører 11 millioner kroner for å bli værende i en kriseperiode. Det er neppe lystbetont.

Oppsigelser, lønnskutt, millionerlønninger og bonus er en farlig coctail.

Blant folk flest er det svært få som forstår hvorfor noen direktører kan tjene millioner og få bonus for å sparke andre medarbeidere.

Derfor er slike saker alltid negative for omdømmet, selv om ledelse, styre og eiere kan ha gode grunner for å lage slike ordninger.

Det siste SAS-sjef Rickard Gustafson trenger er en offentlig bonuskrangel i en periode hvor eierne skal spytte inn fem milliarder kroner, og selskapet skal spare og selge for seks milliarder.

Likevel er det noen brutale omstendigheter han må ta hensyn til:

  • De mest attraktive lederne kan gå til tryggere og bedre betalte stillinger i andre firmaer.
  • Det er dyrt og vanskelig å hente nye ledere i en kriseperiode.

Dette dilemmaet er spesielt sterkt for SAS Ground Handling - et selskap SAS skal selge. Lederne der vet at de sitter på lånt tid, og at en ny eier vil lage en helt ny lederstruktur.

I en slik periode er det legitimt for sjefene å se seg om etter nye jobber, og en lederflukt vil være både verdiødeleggende og forsinke salg og omstilling.

Samtidig kan man være sikker på at hodejegere sirkler rundt de mest attraktive SAS-lederne med fristende jobbtilbud.

Det ville selvsagt vært best for SAS om sjefene bet tennene sammen, glemte sin egen fremtid, ble sittende til selskapet var solgt.

Men ikke alle tror på julenissen.

Det er dette SAS-styret ville motvirke ved å utbetale såkalt «stay on-fee».

- Det kan se ut som om de som har ført oss til slakterbenken er blitt rikelig belønnet, sier klubbleder Stig Lundsbakken i verkstedklubben til SAS til VG.

Lederen i Luftfartens Funksjonærforening, Asbjørn Wikestrand, har tatt enda mer Møllers tran: - Jeg mener hele ledelsen og alle de som har tatt imot pengene, må forlate SAS.

Det ville nok løst krisen for flyselskapet ...

Næringsmininster Trond Giske holder seg fornuftig nok langt unna denne saken.

Statssekretær Jeanett Iren Moen overlater bonuskrangelen til styret og ledelsen i SAS - fornuftig nok. Foto: Per Thrana.

Hans statssekretær Jeanette Iren Moen tar en fullgardering: - Når så store kutt skal tas, er det nødvendig at alle parter viser moderasjon, måtehold og tar et felles ansvar. Hvordan dette skal gjøres i praksis er opp til styret og ledelsen i SAS å avgjøre, og vi som eier er veldig opptatt av den rollefordelingen, sier hun til DN.no.

Kilde. Euroinvestor.

Og aksjemarkedet kveler bonuskrangelen med en gjesp. SAS-aksjen har gått 150 prosent siden krisedøgnene i november, og nå begynner de første analytikerne å anbefale kjøp av SAS.

Det tyder på at finansmarkedet begynner å få tro på at omstillingen vil lykkes.

«If you want loyalty, buy a dog», er et berømt sitat fra finans.

Og på mange måter er lojalitet på vei ut i arbeidslivet.

Statsdominerte selskaper som DNB og Telenor  har redusert med tusenvis av ansatte de siste tiårene, selv om selskapene går med milliardoverskudd.

Og arbeidstakerne bytter jobb når de blir fristet med bedre lønn og karrieremuligheter.

Slik er det i SAS også.

Ansatte har ikke godtatt kutt i pensjoner og lønn kun av hensyn til SAS, også av hensyn til egne arbeidsplasser og muligheter.

Norge, Sverige og Danmark skyter ikke inn milliardbeløp for å berge arbeidsplassene, men for å redde så mye som mulig av egne verdier.

Og SAS-lederne blir så lenge selskapet tilbyr lønn og muligheter som er bedre enn alternativene.

Det er på denne bakgrunnen man må vurdere «stay on-fee».

SAS deler ikke ut 14 millioner svenske kroner (11 millioner norske) for å være snille, men fordi det akkurat nå er mer lønnsomt å smøre de 18 direktørene for å bli - enn å starte rekruttering av nye i en kriseperiode.

Og næringsminister Trond Giske holder seg lurt nok i bakgrunnen.

Fjern NRK-lisensen!

Avgående NRK-sjef Hans Tore Bjerkaas (bak) gir fra seg et årlig sugerør på fem milliarder kroner til påtroppende NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen. Foto: Berit Roald, NTB scanpix.

I år må du betale 2.680 kroner i kringkastingsavgift - uansett om du ser på NRK eller ei. Og nå kommer et vanvittig forslag om å kreve NRK-lisens på PC-er og mobiltelefoner.

Tiden er overmoden for å fjerne NRK-lisensen.

Det er ikke lenger slik at alle som har fjernsynsapparat også ser på NRK.

Legg ned NRKs lisenskontor, kutt lisensen, og gi penger til NRK over statsbudsjettet.

Og det er definitivt ikke slik at folk  kjøper mobiltelefon eller pc for å se på rikskringkastingen.

Så hvorfor i det hele tatt foreslå noe så dumt som å innføre kringkastingsavgift også på disse apparatene?

Les saken: Vil ha TV-lisens på mobil og pc

I «gamle» dager, det vil si før kabel, satelitt og video, var det en rimelig antakelse at folk med fjernsyn og radio også så og hørte på NRK.

Faksimile: Side3.no

Den gang var lisensen stort sett treffsikker. De som brukte tilbudet, betalte for tjenesten.

Slik er det ikke lenger.

NRK står for en stadig mindre del av nordmenns medieforbruk - men har fortsatt monopol på å ha sugerør ned i den enkeltes lommebok.

Det er behagelig for politikerne.

Slik slipper de å ta ansvar for å bruke rundt fem milliarder kroner i året av samfunnets ressurser på en stadig mer svulmende NRK-organisasjon.

I stedet for å innføre tv-lisens på mobil og pc, bør Stortinget manne seg opp og svare på tre spørsmål:

  1. Trenger vi en statsfinansiert kringkaster?
  2. Hvis ja, hvor mye penger bør den koste?
  3. Og hva er den mest effektive finansieringsmetoden?

Mine svar:

  1. Tja
  2. Vesentlig mindre enn fem milliarder i året.
  3. Gi NRK penger over statsbudsjettet.

Jeg er ikke imot en allmennkringkaster, men ser ikke behovet for at nordmenn skal tvinges til å betale milliarder av kroner for sport og ren underholdning de private kanalene gjør like bra.

Allmennkringkaster-oppdraget bør følgelig koste en brøkdel av dagens NRK-budsjett, som bare svulmer og svulmer.

Den første innsparingen bør være NRKs lisenskontor: Legg det ned, kutt lisensen, og gi penger til NRK over statsbudsjettet.

Det er enkelt, tilnærmet gratis og man slipper å bry seg om hva slags apparater seerne bruker.

I stedet øker Stortinget NRK-lisensen år for år. Den steg 4,1 prosent i forfjor og 3,9 prosent i fjor - altså mer enn dobbelt så mye som prisstigningen ellers i samfunnet.

Kontrasten til utlandet er formidabel: Siden 2007 er Norge økt fem ganger mer enn lisensene i Sverige og Danmark, viser en undersøkelse fra Riksrevisjonen.

- Lisensinntektene til DR og SVT/SR har siden 2007 økt nominelt med 5 prosent, mens lisensinntektene til NRK i samme periode har økt nominelt med 26 prosent, heter det i rapporten.

Les rapporten her: Kostnadseffektivitet i NRK

Med nesten to millioner lisensbetalere blir det penger av slikt - pluss/minus 150 millioner kroner mer til NRK hvert eneste år.

Samtidig må resten av mediebransjen digitalisere, spare og effektivisere. Papiravisene kutter og sier opp journalister, de private kringkasterne utvikler betalingsløsninger på nett.

Mens NRK fortsetter å suge penger gjennom sitt sugerør.

Bare de siste ukene har NRK ansatt to profilerte avisledere som akkurat er ferdig med store kuttrunder i sine aviser.

«Gammeldags, urettferdig og konkurransevridende», mener Frps mediepolitiker Øyvind Korsberg.

Han har helt rett.

Lisensavdelingen i Mo Industripark sysselsetter nesten 100 ansatte. Foto: Google Street View.

En ting er at NRKs kostnader øker og øker - men samtidig er lisensinnkrevingen penger ut av vinduet.

Hvert år behandler kontoret 180.000 telefonhenvendelser, tar imot 600.000 salgsmeldinger fra tv-bransjen, og sender ut rundt fire millioner brev, deriblant 225.000 krav om inkasso.

Man kan bare fantasere over hva denne papirmøllen koster.

NRKs lisensavdeling har nesten 100 ansatte i Mo og Rana.

Og det er tv-seerne som får svi: NRK har en særlov som gir dem rett til å kreve høy ekstraavgift på dem som betaler for sent.

Hvert år tjener NRK nesten 100 millioner kroner på denne helt spesielle purreavgiften, ifølge VG.

Flere partier vil fjerne NRK-lisensen, mens de rødgrønne står fast på ordningen.

Les også: KrF vil avskaffe TV-lisensen

Frp vil fjerne TV-lisensen: - I utgangspunktet er jeg tilhenger av å avskaffe NRK-lisensen. Det har vi  ment hele tiden, og en mulighet som det er snakket om, er å ta  finansieringen over statsbudsjettet, sier Øivind Kosberg til Side3.

Høyre er litt i villrede. På nettsidene heter det om partiets politikk: «Høyre vil avskaffe TV-lisensen og la NRKs allmennkringkasterrolle finansieres over statsbudsjettet».

I førsteutkastet til Høyres valgprogram for 2013-2017 heter det derimot: «NRK skal være lisensfinansiert», ifølge utkastet til valgprogram.

Venstre mener at lisensen er i fare for å bli utdatert, og «vil utrede alternative finansieringsmåter for NRK», ifølge programmet.

Det er håp om forandring, men det går sakte.

Og i mellomtiden planlegger altså Kulturdepartementet å utvide TV-lisensen til mobil og PC.

 

 

 

 

 

Hvorfor er de rike så gjerrige?

Matmilliardær Stein Erik Hagen og datteren Cathrine på premierfest. Når får vi den første norske milliardæren som følger Microsoft-milliardær Bill Gates eksempel og gir bort formuen til fattige og syke i den 3. verden? Foto: Erlend Aas, NTB scanpix.

Mens norske milliardærer sutrer over formueskatt, har Microsoft-gründer Bill Gates gitt bort 160 milliarder kroner til verdens fattige.

I Norge er det lettere å gi bort andres penger enn sine egne.

Rikinger som gir selv, og som engasjerer seg direkte, får mer ut av pengene enn milde gaver fra upersonlige givere gjennom statlig bistand.

Derfor er det statsmininster Jens Stoltenberg som er Microsoft-sjefens vert under besøket: - Norge er på verdenstoppen i generøsitet, kvitterte Bill Gates med.

Men da mener han den norske staten, og de nær 30 milliardene vi som nasjon årlig gir i utviklingshjelp.

Med svært få unntak holder norske rikinger på lommebøkene sine.

Når skattefuten blir for nærgående, setter mange av dem seg på første fly til London eller Kypros.

Det norske systemet er formueskatt og arveavgift, og politikere som drar verden rundt med milde gaver.

Så langt har det gått at statsmininster Jens Stoltenberg følte behov for å nyansere: - Det er ikke meg man skal takke, men de norske skattebetalerne som har stemt  på en slik politikk, sa Stoltenberg.

Hvorfor er det ingen norske milliardærer som gir så det svir til den 3. verden?

Aftenposten spør Microsoft-grunnleggeren hva han vil si til norske milliardærer.

- Dersom du er rik, kan du velge å bruke pengene på deg selv. Men hvor mye trenger du for å sikre din egen mat og helse? Du kan velge å gi pengene til barna. Men har de godt av å starte med flere hundre millioner? Mitt syn er at barn ikke har godt av å starte med gigantiske summer, svarer Bill Gates til Aftenposten.

Selvsagt finnes det norske unntak. Eiendomsinvestor Christian Ringnes er blant dem - for ikke å snakke om Olav Thon og Hans Rasmus Astrup (Astrup Fearnley-museet).

En annen som bør nevnes, er Trond Mohn.

Og det er kanskje urettferdig å dra frem Stein Erik Hagen i bildet, nok en gang. Han har donert penger både til travhest til Märtha Louise og til gjenoppbyggingen av Holmenkollen Kapell.

Og vi vet jo at John Fredriksen og Kjell Inge Røkke har støttet henholdvis Vålerenga og Molde med millionbeløp.

Alt dette er vel og bra.

Men såvidt jeg vet er de mest gavmilde norske milliardærene mest opptatt av å bidra til norsk kultur - og mindre engasjert i å bekjempe fattigdom og sykdom i utviklingsland.

Norge gir 500 millioner kroner årlig til Bill Gates og arbeidet med vaksine i den 3. verden. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix.

Det er her Bill Gates er så imponerende, og også verdens beste investor - Warren Buffet - fortjener å bli nevnt. Hans har gitt 17 milliarder dollar til Gates-stiftelsen.

Noen vil kanskje innvende at norske rikinger gir penger i skjul, og at de ikke ønsker offentlighet rundt sine gaver. Det er nok riktig, men ikke i den relative målestokken som Bill Gates har gjort.

I farten kommer jeg på ett unntak, og det var Kjell Inge Røkkes plan om å gi fem milliarder kroner til en offentlig stiftelse som skulle støtte norsk innovasjon, forskning og utdannelse.

Etter klassisk norsk mønster ble gaven mistenkeliggjort, Kjell Inge Røkke ble fornærmet, og siden har det vært stille rundt Røkke-stiftelsen.

Paradoksalt nok var Bill Gates i Norge samme dag som NRK viste et nytt program i sin strålende serie om norsk bistand.

Hovedpoenget i serien er å vise at Norge har gitt 400 milliarder kroner i utviklingshjelp ut fra beste mening, men med diskutable resultater.

I går viste NRK hvordan Norad bruker tusenvis av kroner på å sponse ukritiske norske journalister, og det kan legges til at Norad også støtter de politiske partiene med millionbeløp.

Det er en god hypotese at rikinger som gir selv, og som engasjerer seg direkte, får mer ut av pengene enn milde gaver fra upersonlige givere gjennom statlig bistand.

Dette ser også den norske statsministeren:

- Det er for mange eksempler på lite effektiv uhjelp, sier Jens Stoltenberg.

- Jeg er veldig for private donasjoner. Vi får mer penger, som er viktig,  men også en kompetanse på å drive mer effektiv uhjelp, sier Jens.

Ifølge Businessinsider har Bill Gates reddet nesten seks millioner liv så langt, blant annet rundt 3,4 millioner fra hepatitt B og 1,2 millioner fra  meslinger.

Les også: Innen 2019 vil Gates ha reddet 7,6 millioner barn  under fem år.

Besøket fra Bill Gates kan være til inspirasjon også for norske milliardærer.

Hvis de følger Microsoft-milliardærern og gir milliarder av kroner til vaksiner og helsehjelp til fattige, slår de tre fluer i en smekk:

  1. De kvitter seg med formueskatten.
  2. De trenger ikke bekymre seg for arveavgift.
  3. De gir sine egne barn en sunnere start.

Snakk om kinderegg-effekt.

 

 

Profetens provokatører

Arslan Maroof Hussain - eller Ubaydullah Hussein, som han vil kalles - håper at gisseltakerne i Algerie blir belønnet med Paradis. Foto: Kyrre Lien, NTB scanpix.

Mens Norge sørger over at fem uskyldige Statoil-ansatte er savnet i Algerie, ber mannen bak Profetens Ummah om at Allah utsletter fiender av islam.

For få år siden var Arslan Maroof Hussain en vanlig fotballdommer i Oslo fotballkrets.

I dag nærer han et glødende hat mot landet hvor han vokste opp, og en tilsvarende dyrkelse av Allah SWT - eller Allah den høyeste.

Mener Ubaydullah Hussein og Profetens Ummah at alle andre enn dem selv er fiender av islam?

Arslan Maroof - eller Ubaydullah, som han nå vil kalles - etterforskes for voldelige trusler mot to journalister, utenriksminister Espen Barth Eide og Det Mosaiske Trossamfunn.

Gruppen han startet, Profetens Ummah, var sist i vinden med en pressekonferanse hvor de leste opp monologer, men nektet å svare på enkle spørsmål.

Religiøst regner de seg som salafister - det vil si at de «forkaster alt som er innovert og nyoppfunnet i religionen».

Profetens Ummah fornekter alt som er innovativt og nyoppfunnet i religionen, men nøler ikke med å ta i bruk innovative og nyoppfunnede sosiale medier. Faksimile: Facebook.

Mot dette bakteppet kaster Ubaydullah Hussein seg inn i debatten om gisselaksjonen i Algerie - en brutal aksjon som har kostet 38 uskyldige oljearbeidere livet, og hvor ytterligere fem personer er savnet.

På Facebook støtter Hussein terroristene:

«Måtte Allah SWT (Allah den høyeste) belønne våre brødre med det største og beste Paradis og drive fiender av Islam ut av våres land og utslette dem. Amen.».

Religiøst tilhører Profetens Ummah et lite ekstremt mindretall av muslimer.

Det er verdt å minne om at Algerie er et muslimsk demokrati - og på ingen måte et land som tilhører provokatørene i Profetens Ummah.

Derfor er det vanskelig å forstå hvordan Statoil og Statoil-ansatte, som arbeider fredelig med gassutvinning med det algeriske statsoljeselskapet, kan regnes som «fiender av islam».

Mener Ubaydullah Hussein og Profetens Ummah at alle andre enn dem selv er fiender av islam?

Også kristendommen har sine ekstremister, men det deprimerende med grupper som Profetens Ummah er at den drar fredelige muslimer i Norge inn i en uverdig og ufølsom ordkrig.

Gruppen som stod bak angrepet i In Amenas mener at det var en suksess at de klarte å drepe 38 uskyldige gassarbeidere.

Muslimer flest fordømmer gisselaksjonen i Algerie, og støtter kampen mot ytterliggående islamister og separatister i Nord-Mali.

Ifølge myndighetene i Algerie kom gisseltakerne i In Amenas fra åtte ulike land, og terroraksjoner ble ledet av en mann fra Canada.

Det er altså snakk om folk som er reisende i terror, og som kjemper for en leder som er mest kjent som pengeutpresser, kidnapper og sigarettsmugler.

Statsminister Jens Stoltenberg kaller terroranslaget som «det mest alvorlige angrepet på norske interesser i utlandet».

Og utenriksminister Espen Barth Eide slår fast: - Vi må hindre at ekstreme islamistiske krefter biter seg fast i Nord-Mali.

Storbritannias statsminister David Cameron ønsker seg «en global respons», og USAs avtroppende utenriksmininster Leon Panetta sier at man «ikke kan akseptere at Al-Qaida får et fristed noe sted i verden».

Med 622 medlemmer i Facebook-gruppen er ikke Profetens Ummah noen folkebevegelse, men snarere en liten gruppe provokatører som ytrer seg på en måte som sårer og rammer uskyldige norske familier som frykter å ha mistet en av sine kjære. De gjør samtidig livet vanskeligere for moderate og fredelige muslimer som gjør sin plikt og dyrker sin gudstro.

PSTs informasjonssjef Martin Berntsen sier til NRK at man har merket seg Ubaydullah Husseins provokasjon, og at man vil vurdere om den er straffbar.

Les også: Politiet vil vurdere Profetens Ummas terrorstøtte

Straffbare eller ei, den store gåten er hvordan mennesker som kaller seg muslimer, og som hevder at de arbeider for den gode saken, kan få seg til å støtte en blodig terroraksjon mot uskyldige arbeidere.

Ifølge politiet er Ubaydullah Hussein i utlandet.

Det skal han være glad for.

Hans siste provokasjon er egnet til å fremkalle hellig vrede, ikke bare blant etniske kristne nordmenn, men også blant norske muslimer flest.

Modig tale fra Obama

 

USAs president Barack Obama holdt en tale om like rettigheter for homofile, fargede og kvinner.

Det spiller ingen rolle om du er svart, homofil eller innvandrer. USAs president slår fast at alle er like mye verdt.

Det er noe smått over den norske debatten om hva som er norske verdier når man hører verdens mektigste mann tale.

Vår reise er ikke ferdig før vi finner en bedre måte å ta imot de strevende, håpefulle innvandrerne som fremdeles ser Amerika som et land med muligheter.

De som ventet et ukontroversiell tale ble overrasket. Barack Obama benyttet sjansen foran en million tilhørere og hundrevis av millioner fjernsynsseere i hele USA og resten av verden til å markere det han anser som ukrenkelige amerikanske verdier.

De handler om likeverd og like muligheter - uansett kjønn, hudfarge eller seksuell legning.

Enkelte trakk linjer tilbake til Martin Luther King.

Du kan se hele talen her: - Et tiår med krig er over

Norsk debattklima er såvidt trangt at landet statsminister holder en nyttårstale uten visjoner, og landets ledende opposisjonspolitiker stiger på meningsmålingene ved å sitte så stille som mulig i båten.

I Norge frykter mange at norsk kultur og verdier blir utfordret av innvandrere som kommer med sine egne skikker, og nekter å la seg innordne det norske.

USAs 44. president ser det annerledes. I hans øyne er dette nettopp denne smeltedigelen som har skapt USA - at alle er like mye verdt uavhengig av navn, rase, etnisk opphav og av om de er hetereofile eller homofile.

- Hver gang vi sverger inn en president, så husker vi at det som binder sammen denne nasjonen ikke er vår hudfarge, vår tro eller opprinnelsen til våre navn.

- Amerikas muligheter er grenseløse, for vi har alle kvalitetene som denne verden uten grenser krever; ungdommelig pågangsmot, mangfold og åpenhet, og en uendelig kapasitet for å ta risiko og for innovasjon, sa Barack Obama i sin strålende tale ved gjeninnsettelsen.

Les hele talen her: Barack Obamas ord ved gjeninnsettelsen

Det skal godt gjøres å høre Obamas tale uten å bli grepet av hans mot, styrke og taleevner. Stikkord er likhet, likeverd og like muligheter.

- Vi er trofaste mot våre verdier når en lite jente født i den ytterste fattighet vet at hun har den samme sjansen til å gjøre suksess som hvem som helst andre, fordi hun er amerikansk, hun er fri, hun er likestilt - ikke bare i Guds øyne, nen også i våre egne, sa Obama.

Talen forteller at Barack Obama ikke har tenkt å bli en "lame duck" i sin andre periode, og han utfordret republikanerne i Kongressen til å samarbeide om å finne løsninger på USAs problemer.

Han benyttet samtidig sjansen til å markere politisk brodd, ved å referere til hendelser som Seneca Falls (kvinners rettigheter), Selma (like rettigheter for fargede) og Stonewall (nei til trakassering av homofile):

Vi vil svare på trusselen om klimaforandringer, vel vitende om at å feile betyder det samme som å forråde våre barn og fremtidige generasjoner.

- Vår ferd er ikke over før våre koner, våre mødre og døtre har lik lønn for likt arbeid.

- Vår ferd er ikke fullført før våre homofile brødre og søtre behandles likt som alle andre for loven.

- Vår reise er ikke ferdig før vi finner en bedre måte å ta imot de strevende, håpefulle innvandrerne som fremdeles ser Amerika som et land med muligheter.

Politisk varslet Barack Obamas gjeninnsettelsestale et oppgjør med liberalistisk politikk, og et ønske om styring og sosiale velferdsordninger.

Det er godt mulig at Obama vil møte kneisede nakker i Kongressen, men han vil møte dem med et hevet hode.

De som varslet Barack Obama nord og ned, ble overrasket da han vant sin andre presidentperiode med god margin. Han har alltid vært en god taler - kritikken har gått på om han virkelig kan levere forandring, ikke bare snakk.

I så måte varsler gjeninnsettelsestalen at Barack Obama definitivt har tenkt å gå på med krum hals, og valget av tema viser at han på ingen måte har tenkt å gi etter for konservative verdier.

 

 

 

 

Ulv i Østmarka er ikke farlig

Ulv ble observert på Nesodden i april. Foto: Jens Christian Mitchell, NTB scanpix.

Oslo kan få et ulvepar med valper til våren. Men det er ingen grunn til panikk.

Norges hovedstad er velsignet med store naturområder rett utenfor stuedøren.

Tvert imot bør vi glede oss over å bo i et land med en hovedstad som har vill natur rett utenfor døra.

Marka er et rekreasjonsområde for rundt en million mennesker, og det er lett å glemme hvilket privilegium det er å ha en lett tilgjengelig villmark for turgåere, jegere og andre naturentusiaster.

Men nå kommer nyheten som får termoskaffen til å sette seg i halsen på mange markatravere: En hannulv og ei tispe av den skandinaviske ulvestammen har slått seg ned i Østmarka utenfor Oslo. Til våren kan det bli valper, melder Rovdata.

Les saken her: Ulvepar i Østmarka

? Ulveparet har etablert revir i Østmarka, i skogområdene mellom Øyeren og bykjernen av Oslo. Tispa har løpetid og paret ser ut til å ha brunstadferd. Det er derfor sannsynlig at paret vil produsere valper til våren, sier Morten Kjørstad, leder i Rovdata.

Det er mange ulver i midt-Sverige, men relativt få over grensen til Norge.

Det er all grunn til å glede seg over at Østmarka får et ulvepar, selv om du etter all sannsynlighet aldri få se snurten av ulven uansett hvor mye du går på ski innover i Østmarka.

Likevel er det eksotisk å vite at det er ulv i området, og det gir unektelig litt «krydder» i hverdagen når man skal lokke med seg barna på skitur.

Særlig risikabel er ikke den spenningen. For selv om mange frykter ulv, så er det mange hundre ganger farligere å kjøre barna i bilen til skituren enn «faren» ved at det er et ulvepar innenfor mils omkrets:

  • Ingen er drept av ulv i naturen i Skandinavia siden 1881.
  • Bare åtte mennesker i Europa er drept av ulv uten rabies de siste 50 årene.
  • Ulv med rabies har drept ni mennesker i Europa, inkludert Russland.

Kilde: Viten.no

Les saken: Er ulven farlig?

Svaret er altså nei.

Ulv er ikke farlig for mennesker, vi er ikke et naturlig byttedyr for ulv.

Ulvebestanden har økt i Skandinavia de siste årene. Kilde: Rovdata.

Men frykten er plagsom: - Mange mennesker som bor i områder med ulv, er bekymret for barna sine og er redde for å bevege seg i utmarka. Som oftest vil ulven forsøke å unngå mennesker, men det kan oppstå situasjoner hvor den kan opptre truende overfor mennesker, skriver Viten.

I norsk ulvedebatt høres det ut som om noen få ulv truer norsk sauedrift og landbruk.

Slik er det ikke. Norsk landbruk klarer seg utmerket med noen få ulv her i landet.

Statistisk er at det norske landbruksarealet temmelig konstant, og antallet norske sauer har økt fra 887.000 i 2007 til 902.000 i fjor - til tross for at ulvebestanden grenseområdet mellom Norge og Sverige har økt i samme periode.

Både antallet sau og ulv har altså økt i samme periode.

Det betyr ikke at det bør være fritt fram for en stor bjørne- og ulvebestand i Norge, men både ulv og bjørn er en naturlig del av norsk fauna.

For ulven er elg det vanligste byttedyret, og der konkurrerer ulven med norske jegere som feller i underkant av 40.000 elg i året.

Når vi nå altså får nyheten om at det er et ulvepar som kan få valper i Østmarka, så er det ingen grunn til panikk.

Tvert imot bør vi glede oss over å bo i et land med en hovedstad som har vill natur rett utenfor døra.

 

Nordmenn blir skyteskiver

Utenriksminister Espen Barth Eide og statsminister Jens Stoltenberg må håndtere den kaotiske situasjonen i Algerie. Foto: Berit Roald, NTB scanpix.

Gisseldramaet i Algerie varsler en fremtid hvor norske selskaper og ansatte blir ofre for brutale internasjonale kjeltringer.

Foreløpig vet vi for lite om av som skjedde under gisselaksjonen i In Amenas, og hva som gikk galt under forsøket på å frigjøre gislene.

Vi vet at en av de ni gjenværende nordmennene har kommet til rette, men Statoil opplyser ikke noe om sjebnen til de åtte andre.

Derfor er det også for tidlig å konstatere at sikkerheten ved anlegget var for dårlig.

Statoil opererte sammen med det algeriske statsoljeselskapet og anlegget lå rett ved en militærleir.

Samtidig er Algerie og det tidligere franske nord-afrika ett av verdens mest urolige områder, og regimene er såvidt ustabile at man ikke uten videre kan stole på at landets militære kan garantere for nordmenns sikkerhet.

Uttalelsene fra utenriksminister Espen Barth Eide og hans kolleger i Storbritannia og USA tyder også på at Algerie opptrådte egenrådig i gisselaksjonen som åpenbart har kostet mange menneskeliv.

Til nå har norske selskaper vært forskånet fra direkte terrorangrep, men vi har mange eksempler på den økonomisk-politiske risikoen norske statsselskaper tar i ustabile regimer.

Telenor har dyrekjøpt erfaring i politisk risiko gjennom sine milliardinvesteringer i India og tidligere sovjetrepublikker.

Og i land som Venezuela og Argentina har utenlandske investorer erfart at regimet selv kan nasjonalisere (les stjele) virksomheter.

Selv om vi foreløpig ikke vet at Statoil og Statoils ansatte var et primærmål, så opererer det norske statsoljeselskapet under høy risiko i et land som Algerie.

Jo rikere den norske staten fremstår i utlandet, desto mer utsatt blir de ansatte for terroranslag, kidnapping og annen økonomisk kriminalitet.

Det er en bakside av medaljen av å satse i utlandet under norsk flagg, med den norske staten som eier.

Skipsfarten har hittil vært mest utsatt for kidnapping og organisert økonomisk kriminalitet, og der har også debatten kommet lengst om bevæpning for å beskytte seg mot pirater.

Norge er i egne øyne en fredselskende nasjon, men i andres øyne et land som deltar i militære operasjoner i betente konflikter i Afghanistan og Irak.

Vår høye politiske profil, kombinert med vår enorme velstand, gjør oss til et utsatt mål for voldelige økonomisk kriminelle.

Gisseldramaet i Algerie bør uansett føre til en gjennomgåelse av om de norske statsselskapene tar denne trusselen alvorlig nok.

Ingen ønsket døde gisler

Her - på grensen mellom Algerie og Libya - holdes 12 Statoil-ansatte som gisler. Foto: Statoil.

Foreløpig mangler offisielle bekreftelser på utfallet for de 12 Statoil-ansatte som ble holdt til fange av militante islamister. .

Produksjonen er stengt ned, så den umiddelbare faren for gasseksplosjoner er mindre ved Statoil-anlegget In Amenas i Algerie.

Slike dramaer som nå pågår i Algerie er en kalkulert risiko for oljebransjen.

Likevel er det en hard påkjenning for gislene og deres pårørende. Av de 12 Statoil-ansatte er ni nordmenn. Ubekreftede meldinger forteller om militær aksjon og mange døde gisler, mens andre skal ha blitt reddet.

Gisseltakerne har latt enkelte gisler snakke med medier, og de forteller at de er bundet, og noen er tvunget til å ha på seg bombebelter.

Hensikten med å tillate slike intervjuer er å øke dramatikken og presset, og dermed få vekt bak kravet om at Algerie skal løslate 100 fengslede islamister og sette dem på frifot i det krigsherjede nabolandet Mali.

Andre observatører mener at gisseltakerne mer er økonomiske banditter, som lever av narkotikasmugling, plyndring og kidnappinger.

Slike dramaer som nå pågår i Algerie er en kalkulert risiko for oljebransjen.

Olje finnes i noen av verdens mest konfliktfulle områder. Milliardinntekter fra olje har finansiert blodige kriger og udemokratiske regimer over hele verden, og det er vanskelig å tenke seg et globalt oljeselskap som klarer å styre klar av politisk, økonomisk og militær risiko.

I Algerie driver Statoil i samarbeid med statsoljeselskapet Sonatrach og BP.

Les Statoils pressemelding her: Gisselsituasjon i In Amenas

Lite tyder på at Statoil og de Statoil-ansatte var det primære terrormålet.

Men samarbeidet med den algerske staten - og dermed indirekte med Frankrike - gjør In Amenas til et legitimit mål, slik islamistene ser det.

Foreløpige analyser ser gisselaksjonen i sammenheng med konflikten i Mali, der Frankrike har satt inn militære styrker for å beskytte regimet mot islamistene.

Algerie tillot franske fly å fly over deres luftrom, og det blir sett på som en fientlig handling av islamistene.

Sett med terroristenes øyne er In Amenas følgelig et velegnet mål.

Ubekreftede rapporter tyder på at de har tatt til fange rundt 40 personer fra ulike land - blant annet Storbritannia, Frankrike og USA.

Dermed får også gisselaksjonen stor oppmerksomhet fra verdens medier, noe som øker presset på Algerie for å løse saken.

Ingen gisselaksjoner er like, men det er likhetstrekk. Jo mer «profesjonelle» gisseltakere, desto bedre sjanser for at situasjonen skal løse seg. Men situasjonen kan fort komme ut av kontroll.

Gisseltakernes primære interesse er å bruke gislene i utpresning, og da må gislene behandles rimelig bra - og ikke minst være i live. Men slike situasjoner som vi nå ser er det ingen som kontrollerer og det er farlig.

- Ett døgn etter angrepet på In Amenas står vi fortsatt overfor en uavklart og svært alvorlig situasjon, sier Statoils konsernsjef Helge Lund.

Her kan du lese Statoils siste melding: Oppdatert informasjon om hendelsen i Algerie

Statoils lokale beredskap ledes fra hovedstaden Algiers, og det norske statoljeselskapet kan neppe gjøre stort annet enn å la Algerie og de involverte lands myndigheter håndtere gisselsituasjonen.

Statoil har opprettet pårørendesenter, og gjør hva selskapet kan for å bringe informasjon til de pårørende.

Statoil har naturlig nok også økt beredskapen ved deres andre anlegg i Algerie - In Salah og Hassi Mouina.

Gassanlegget i In Amenas ligger rett ved en militærleir, men i et svært uveissomt og perifert område.

Lite kommer ut om hva som skjer på bakken, annet enn at anlegget er omringet av militære styrker fra Algerie.

I verste fall kan det bli en langvarig aksjon og en tung periode for gisler og deres pårørende.

Men tidligere aksjoner fra samme gruppering har løst seg - sannsynligvis med løsepenger.

Uansett hvilket motiv gisseltakerne har, så er noe felles: Ingen tjener på døde gisler. Men det forutsetter at partene holder hodet kaldt og at situasjonen ikke kommer ut av kontroll.

Stoltenbergs umulige spagat

Hver sjette velger har vendt Arbeiderpartiet ryggen etter valget i 2009. Nå må statsminister Jens Stoltenberg fri til høyre.

Hver sjette velger vender ryggen til Arbeiderpartiet, mens SV er under sperregrensen. Problemet for den rødgrønne regjeringen blir å fri både til høyre og venstre.

2012 ble et dårlig år for Arbeiderpartiet, og den rødgrønne regjeringen ligger milelangt bak skjema for gjenvalg i september 2013.

Det er ikke sikkert at det som er godt for LO frister velgerne mellom Høyre og Arbeiderpartiet.

Ifølge den siste meningsmålingen hos TV 2 Nyhetene har de rødgrønne nå 63 mandater på Stortinget, mens de blågrønne har 106 mandater.

Med et slikt valgresultat blir statsrådene til Jens Stoltenberg feid ut av regjeringskontorene.

Arbeiderpartiets generalsekretær Raymond Johansen mener at løsningen blir å gå etter de mange velgerne som er mellom Høyre og Arbeiderpartiet: - De er opptatt av sosialdemokratiske verdier. Problemet er bare at de ikke er sikre på om de skal stemme på oss, sier Johansen til Klassekampen.

Les saken: Dette er velgergruppen Ap-sekretæren vil ha

På siste gallup har Ap 29,2 prosent.

Sympatibølgen etter 22. juli varte bare noen måneder, og ser ut til å ha snudd til et krav om å holde Arbeiderpartiet ansvarlig for dårlig beredskap og svak styring.

Samtidig har Arbeiderpartiet slitt med utallige inhabilitetssaker (Lysbakken, Giske, Gahr Støre, Flåthen), flere sexsaker (Øygard, Ingebrigtsen) og den omfattende kritikken for mangelfull styring i 22. juli-kommisjonens rapport.

I denne perioden har Arbeiderpartiet falt fra over 40 prosent, til under 30 prosent, av velgerne.

Siden valget i 2009 er dette hovedendringene, basert på et gjennomsnitt av alle meningsmålinger på nettstedet pollofpolls.no:

  • Høyre er dobbelt så stort.
  • Ap har mistet hver sjette velger.
  • Frp faller, mens SV er under sperregrensen.

For de andre mellomstore partiene er det små endringer som får liten betydning for valgutfallet (hvis de da ikke faller under sperregrensen).

Dette er valgresultatet fra 2009 målt mot et gjennomsnitt av alle meningsmålingene. Kilde: Pollofpolls.no

Arbeiderpartiets strateger har blinket seg ut de 300.000 velgerne som er mellom Høyre og Arbeiderpartiet: De tjener godt, er urolige for den økonomiske situasjonen, er opptatt av velferdsordningene, og er skeptisk til innvandring.

Det er disse flytvelgerne Ap frir til ved å være hard mot asylbarna og ved å hevde at blågrønne skattekutt vil gå ut over velferdsstaten.

Problemet er at Ap må fri til høyre, mens SV må få spillerom til å trekke til seg sine kjernevelgere til venstre. Ifølge den siste gallupen er SV-partileder Audun Lysbakken nå ute av Stortinget. Havner SV under sperregrensen, er den rødgrønne regjeringen dødsdømt.

SVs «medisin» er å være knallharde mot oljeboring i Lofoten, skeptiske til EØS-avtalen og flagge venstresidens uenighet mot regjeringen.

Jeg tror Arbeiderpartiets analyse er riktig, men at de feiler i strategien for å nå flytvelgerne.

Til nå er retorikken å peke på alt det gode den rødgrønne regjeringen har gjort, og skape frykt for at alt vil bli ødelagt med Høyre-leder Erna Solberg som statsmininster.

Problemet er at velgerne ikke tror på det skrekkbildet.

For øyeblikket er Erna Solberg atskillig mer populær som statsministerkandidat.

Velgerne stemmer ikke i takknemlighet for det de har fått - men i forventing for hva de skal få fremover.

Skal Arbeiderpartiet og de rødgrønne vinne valget i september 2013, må de komme med visjoner og løft:

  1. Norsk skole er fortsatt dårlig. Det holder ikke med at det går litt mindre dårlig. Hvordan skal vi få en verdensledende skole?
  2. Norsk vei og jernbane er fortsatt dårlig. Det holder ikke med svak bedring. Hvordan skal vi gjøre formidable løft i infrastrukturen?
  3. Og det er sikkert vel å bra at helsemininster Jonas Gahr Støre kommer med dialog i helsesektoren, men hvor er krafttakene?

Men det aller verste dilemmaet er at Arbeiderpartiet må øke oppslutningen i LO, samtidig som økonomisk interesserte flytvelgere ønsker en løsning på gullkantede offentlige pensjonsordninger og lukrative trygdeordninger som svekker folks sosiale pliktfølelse.

Det er ikke sikkert at det som er godt for LO frister velgerne mellom Høyre og Arbeiderpartiet.

Eller for å si det med Ivar Aasen:

Til lags aat alle kann ingen gjera.

Til Lags aat alle kann ingen gjera;

det er no gamalt og vil so vera.

Eg tykkjer stødt, at det høver best

aa hjelpa den, som det trenger mest.

Og kor du bryggjar og kor du bakar,

d'er alltid ein, som det ikkje smakar;

og naar den eine daa gjerer Rop,

so ropar sidan den heile Hop.

D'er mange nog, som vil Domar vera

og læ aat alt, som dei andre gjera.

Og Lyte finna dei rundt i Kring,

og sjølve gjera dei ingen Ting.

Verdens dyreste mat

Ica har vært taperen i matbransjen. Nå får den nye muskler fra NorgesGruppen. Foto: Erik Johansen, NTB Scanpix.

Norge har verdens høyeste matpriser. Men det skyldes ikke svak konkurranse mellom matkjedene.

Det er en serie årsaker til at vi får lite mat for pengene:

  • Landbruksvarer som kjøtt, ost og melk er skjermet for internasjonal konkurranse.
  • To monopolbedrifter har kontroll over råvarene: Tine og Nortura (Gilde og Prior).
  • Høye norske lønninger presser opp kostnadene i hele matbransjen.
  • Norske forbrukere er sløve - de er generelt lite prisbevisste og bryr seg ikke om tilbud.
  • Vi har gode lønninger og råd til å betale for høye matpriser.

Nå vil NorgesGruppen overta innkjøpene for Ica, og matvaregiganten får dermed kontroll over 51 prosent av innkjøpene til norsk dagligvarehandel.

I det store bildet spiller det ikke noen stor rolle om NorgesGruppen overtar innkjøpene for Ica eller ei.

Isolert sett svekker det den knallharde konkurransen mellom matvarekjedene. Men det er ikke her hovedårsaken ligger til høye matvarepriser, og ingen vet konsekvensen av at Nortura og Tine nå møter en innkjøper som får enda kraftigere markedsmakt.

I tillegg til å betale verdens høyeste matpriser subsidierer norske skattebetalere landbruket med rundt 20 milliarder kroner i direkte og indirekte statsstøtte.

Norge har verdens dyreste melk, og vi beskytter bøndene mot konkurranse med 388 prosent toll på importert melk.

Les også: Melker forbrukerne

Det er snart bare papiravis-journalister som får mer statsstøtte per årsverk enn bøndene.

Landbruksmininster Lars Peder Brekk satte ned det såkalte Matkjedeutvalget, men utvalgets mandat var mest å kikke matvarekjedene i kortene - ikke å sette søkelys på hele verdikjeden. Dermed slapp bøndene og landbrukssamvirket et kritisk søkelys.

Du kan lese utredningen her: Mat, makt og avmakt

Selve utredningen gjør ikke noe stort nummer av høye norske matvarepriser - du må i vedleggene for å finne fasiten: - Norge har, generelt sett, et betydelig høyere prisnivå på de fleste matvarer enn øvrige europeiske land, het det i notat nr 19 fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning.

Norge har de desidert høyeste matvareprisene i Europa. Kilde: Særskilt vedlegg til Mat, makt og avmakt.

- I 2008 hadde Norge det høyeste prisnivået for mat- og alkoholfrie drikkevarer i Europa (ca. 55 % høyere enn gjennomsnittlig EU-27 nivå), heter det i notatet.

- Høye matpriser i Norge må sees i sammenheng med det høye kostnadsnivået i Norge og den politiske viljen til å beskytte norsk landbruksproduksjon.

- Råvarekostnadene på jordbruksvarer er også høyere enn de vi vinner i Europa, og differansen mellom råvarekostnadene i Norge og EU har i et tiårsperspektiv også økt.

Reitan-familien og de andre matvaremilliardærene liker å peke på jordbrukssamvirket, men det er heller ikke hele forklaringen.

Et eksempel på svak konkurranse er at importere produkter som barberhøvler etc. ofte koster to-tre ganger mer i Norge enn i utlandet - til tross for at innkjøpsprisen er lik. Her ligger det enorm fortjeneste for matvaremilliardærene.

Les også bloggen: Bønder mot milliardærer

Les også: Tjener milliarder på dyr mat

Spørsmålet er om konkurransen blir vesentlig dårligere av at NorgesGruppen overtar distribusjonen for Ica. Hvis avtalen går igjennom, får NorgesGruppen/Ica cirka halvparten av markedet, mens Coop og Reitan-gruppen får rundt 25 prosent hver.

Det betyr høyere konsentrasjon, men også nye muskler til «taperen» Ica. Gruppen har tapt nesten fire milliarder kroner de siste årene, og hovedkjedene deres - Ica og Rimi - er dårlig likt av forbrukerne og har tapt halve markedsandelen i Norge.

Det er ikke sikkert at ny kraft til Ica betyr mindre konkurranse: - På kort sikt kan det være eneste sjanse for å overleve, sier dagligvareekspert Odd Gisholt til Dagens Næringsliv.

Konkurransedirektør Christine B. Meyer vil granske avtalen mellom Norgesgruppen og Ica. Foto: Marit Hommedal.

Konkurransedirektør Christine B. Meyer er bekymret: ? Med en slik markedsstyrke er det fare for at dette samarbeidet kan svekke konkurransen. Det kan i sin tur gå utover forbrukerne, i form av høyere priser eller dårligere utvalg. Derfor er vi bekymret, og vil se nærmere på hvorvidt avtalen kan være i strid med konkurranseloven, sier konkurransedirektør Christine Meyer.

Det er bra at Konkurransetilsynet holder matvaremilliardærene i ørene.

Men hvis vi virkelig vil ha billigere mat, må vi fjerne tollbarrierer og åpne for mer import.

Det vil neppe skje så lenge Senterpartiet har landbruksministeren. Da risikerer vi nye utredninger som ikke ser skogen for bare trær.

Og da må vi finne oss i Europas høyeste matvarepriser, for i det store bildet spiller det ikke noen stor rolle om NorgesGruppen overtar innkjøpene for Ica eller ei.

 

 

 

Kvinners pensjon koster mer

Finanstilsynets direktør Morten Baltzersen (i midten) hilser på finansmininster Sigbjørn Johnsen og statsminister Jens Stoltenberg. Foto: Morten Holm, Scanpix.

Kvinner arbeider mindre og lever lenger enn menn. Det gir enten dårligere eller dyrere pensjon. Enkelt og greit.

Finanstilsynet får kjeft av LO for å si det helt åpenbare: - For å unngå at kvinner får mindre utbetalt i pensjon enn menn, må kvinners  premieinnbetaling blir høyere, sier Finanstilsynets direktør Morten Baltzersen til Dagens Næringsliv.

- Det er vi imot, svarer LOs medlem i Banklovkommisjonen, Eystein Gjelsvik.

Dagens Næringsliv 14. januar 2013.

Les saken: Vil ha dyrere pensjon for kvinner

I grove trekk blir fremtidens private pensjon slik at arbeidsgiver hvert år betaler rundt 11 prosent av lønnen din inn i et fond.

Når du velger å bli pensjonist, blir pensjonen din regnet ut ved å dele fondet på de årene du har igjen å leve.

Ifølge Statistisk sentralbyrå kan menn forvente å leve til de blir 79 år, mens kvinners forventede levealder er 83,3 år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

 

Sagt med andre ord: En mannlig 67-åring som går av med pensjon, kan dele pensjonsfondet sitt på 12 gjenværende leveår - mens en kvinne må regne med at fondet skal holde til over 16 år.

Gitt at de har satt av like mye, vil kvinnen altså få 3/4 av den årlige pensjonen til den mannlige kollegaen.

Uansett hvordan man vrir og vender på dette, så betaler arbeidsgiveren ulike beløp for ulike arbeidstakere.

Men LO er ikke alene om å nekte å innse realitetene. Også KrFs stortingsrepresentant Laila Dåvøy reagerer:

Laila Dåvøy, KrF. Foto: Stortinget.

- Forslaget som fremmes om at kvinner må betale høyere pensjonspremier på grunn av forventet høy levealder, vil straffe kvinner for at de trolig vil leve lengre enn menn. Det er uhørt, sier Dåvøy, som mener forslaget er «hårreisende».

Jeg har store problemer med å forstå hva som er alternativet.

Et forslag er å kreve at pensjonsordningene er så kollektive og store at kjønnsfordelingen blir nokså lik.

Men det blir vanskelig i praksis, fordi det vil være lønnsomt for forsikringsbransjen å rette seg mot mannsdominerte arbeidsplasser og yrker.

I praksis får bedriften en årlig beregning fra livselskapet for totalsummen for alle ansatte, men bak den beregningen ligger modeller hvor både kjønn og alder på hver medarbeider er lagt inn.

Inntil nylig kostet det atskillig mer å ansette en eldre arbeidstaker enn en ung. Årsaken var at innbetalingene til pensjon økte radikalt de siste årene før pensjonsalder.

I dag ser vi en lignende effekt: Noe av det smarteste en arbeidstaker kan gjøre, er å svitsje til offentlig sektor rett før han pensjoneres - og komme inn i ordninger som gir 66 prosent pensjon av sluttlønnen (ytelsesbasert ordning).

Kvinner er altså ikke noe spesielt:

  • Det er et faktum at kvinnelig arbeidskraft er dyrere enn mannlig sett fra arbeidsgiverens side (vel å merke hvis det var lik lønn for likt arbeid).
  • Kvinner har høyere sykefravær, er mer borte med syke barn og koster mer i pensjonssparing.

Les en blogg om fenomenet: Hvorfor har kvinner høyere sykefravær enn menn?

Kort sagt, så jobber kvinner mindre i arbeidslivet - og lever lenger - enn menn.

Det som gjør regnestykket levelig - fortsatt sett med arbeidsgivers øyne - er at kvinner tjener dårligere enn menn for likt arbeid, og det jevner ut de andre økonomiske ulempene sett fra arbeidsgivers side.

Hvorfor er det så provoserende at Finanstilsynet sier det åpenbare?

Og hvorfor blir ren matematikk til en moraldebatt?

Vi har sett det samme i saker om livsforsikring, der mange mener det er urettferdig at overvektige røykere skal betale høyere premie enn sunne asketer.

Økonomisk er det ikke noe annet enn bilforsikring. Er du mann og har hatt førerkort i kort tid, er det svinedyrt å forsikre en 1300 kubikk motorsykkel.

Det er ikke fordi selskapet har noe imot deg personlig, men fordi erfaringstall tilsier at risikoen er større enn for en 50-åring med samme motorsykkel.

Røyker du, er overvektig og beveger deg lite, så er det bare rett og rimelig at livsforsikring blir dyrere.

Og slik er det med pensjon også. Det arbeidsgiver betaler inn må nødvendigvis stå i stil med det den ansatte får utbetalt.

Jobber du mindre og lever lenger, må enten pensjonssparingen bli dyrere eller så blir pensjonen dårligere.

Enkelt og greit.

Har gitt bort Oljefondet

Regjeringen må bruke hele Oljefondet på å betale offentlige pensjoner. Foto: Flickr/Regjeringen.

 Hvis ikke offentlige pensjoner kuttes, vil ansatte i stat og kommuner få 4.300 milliarder kroner. Det tar hele Oljefondet og mer til.

- Offentlige ansatte har fått hele Oljefondet, skriver Finansavisen, som har regnet på hvor mye stat og kommuner skylder de ansatte.

Finansavisen 10. januar 2013.

Regnestykket forutsetter at de 840.000 ansatte i offentlig ansatte virkelig vil få utbetalt 66 prosent av sluttlønnen når de blir pensjonister.

Foreløpig er det ingen som tør røre de offentlige ytelsespensjonene, men de ansatte i privat sektor opplever stadige angrep på sine rettigheter fordi bedriftene ikke har råd til å betale pensjonene.

- Mye tyder på at vi i Norge sitter på en offentlig pensjonsbombe, skriver Finansavisen.

Siden den rødgrønne regjeringen overtok har Norge fått rundt 100.000 flere ansatte i offentlig sektor.

Samtidig har staten - og dermed skattebetalerne - pådratt seg fremtidige forpliktelser til enda flere offentlige pensjonister.

Men er det virkelig rettferdig at staten garanterer for de 4.300 milliarder kronene i pensjonsgjeld til offentlige ansatte - mens private ansatte får sine pensjoner barbert, og risikerer skatteøkninger for å dekke regningen for de offentlige pensjonene?

I 1980 var det 460.000 ansatte i offentlig forvaltning.

Tallet var økt til 580.000 i 1990, og 711.000 i år 2000.

Nå er altså tallet 840.000.

I runde tall kommer det altså rundt 10.000 nye faste offentlige stillinger år for år.

I tillegg kommer deltidsansatte, slik at det nærmer seg en million mennesker som får lønn over offentlige budsjetter.

Disse samler seg ikke bare pensjonspoeng i Folketrygden (som oss alle), men bygger også opp stadig høyere rettigheter til fremtidige pensjoner.

Det store problemet er at staten ikke har penger nok til å betale denne pensjonsgjelden.

Statens pensjonsfond er akkurat nå på 3.865 milliarder kroner. Selv om de fremtidige offentlige ansatte får hele fondet, mangler det fortsatt 500 milliarder for å betale hele pensjonsregningen.

Statsminister Jens Stoltenberg anslo nylig at skattene måtte opp 8-9 prosent for å dekke dette generasjonsgapet.

Det betyr å så fall skatteskjerpelser på 70-80 milliarder kroner årlig en eller annen gang i fremtiden.

Les også bloggen: Pensjon blir dynamitt

Få saker har tatt så mye tid som omleggingen av pensjonssystemet, men foreløpig har ikke den rødgrønne regjeringen tatt fatt der det er viktigst - og hvor det kommer til å gjøre mest vondt.

Vi kan ikke ha et fremtidig system hvor de offentlige ansatte garanteres 66 prosent av lønnen til de dør - mens de private mister en slik garanti. Det er ikke rettferdig å bruke samfunnets fellesmidler til en slik forskjellsbehandling.

Derfor må også de offentlige ansatte få en form for innskuddsbasert ordning - altså slik at stat og kommuner betaler penger inn på et fond, og så får avkastningen og levealderen avgjøre hvor stor andel av lønnen de ansatte får som pensjonister.

Hvis det går for private, må det gå for de offentlige ansatte også.

Konfrontasjonen med grunnfjellet blant de rødgrønne velgerne kommer til å gjøre vondt, men det er ingen vei utenom.

SISTE: Administrerende direktør Finn Melbø i Statens Pensjonskasse mener at Finansavisens tall er feil, og at det kun er cirka 300.000 av de 840.000 offentlig ansatte som finansierer sin pensjon direkte over statsbudsjettet.

Pensjon blir dynamitt

Statsmininster Jens Stoltenberg og LO-leder Roar Flåthen bør snakke sammen om å gi offentlige og private like pensjonsordninger.

Jobber du i privat sektor, må du regne med økt skatt for å betale de gode pensjonene til offentlig ansatte.

De fleste opplever pensjon som vanskelig og kjedelig.

LO-sjefen vil ha pensjon inn i tariffavtalene, og varsler at 2014 blir et pensjonsoppgjør.

Men nå brygger det opp til en knallhard strid om milliardforpliktelser, og om det er ansatte, arbeidsgivere eller staten som skal sitte igjen med Svarte-Per.

Etter at Banklovkommisjonen denne uken kom med innspill om private pensjoner, kan vi nemlig få store forskjeller på private og offentlig ansatte:

  • De offentlige får 66 prosent av sluttlønnen, garantert av statskassen.
  • De private må ta risiko og får ikke garanti for 66 prosent av sluttlønnen.

- Ettersom offentlig sektor får beskyttet sine rettigheter, ser det ut som at alle innsparinger skjer gjennom private pensjonsavtaler, og det er urimelig, sier finanspolitisk talsmann i Fremskrittspartiet, Ketil Solvik-Olsen, til Finansavisen.

Hans poeng er at de privatansatte kan bli dobbelt-tapere:

De risikerer  å få dårligere pensjonsordninger selv - samtidig som de må «spleise» på de offentlige pensjonene gjennom økt skatt.

Finansavisen 8. januar 2013.

Finansavisen har regnet ut at en privat arbeidstaker må spare 2,1 millioner kroner for å matche en offentlig pensjon.

- Ja, vi har veldig gode offentlige ordninger, det er det ingen tvil om, sier finansmininster Sigbjørn Johnsen til avisen.

Det store problemet er at private bedrifter har spart for lite, og får for dårlig avkastning, til å kunne garantere de ansatte 66 prosent av lønnen fra de pensjoneres og til de dør.

Sjeføkonom Erik Orskaug i Unio mener at det mangler minst 30-40 milliarder kroner.

Les sak i Fri Fagbevegelse: - Romslig overgang til ny pensjon

Banklovkommisjonen foreslår at private bedrifter på tre år skal fase ut sine ytelsesordninger, og velge mellom to hybrider: Grunnmodellen og standardmodellen.

Les beskrivelsen her: Utredning fra Banklovkommisjonen

For nær 1 million private arbeidstakerne betyr dette at bedriften ikke lenger garanterer 66 prosent av lønnen. Til gjengjeld skal arbeidsgiveren spare rundt 8 prosent av lønnen år for år. Hvor mye pensjonistene til slutt får ubetalt, avhenger av investeringsvalg og levealder.

Arbeidsgiverne tvinges til å spare mer, men får mindre risiko siden de slipper å garantere for hva pensjonistene skal få utbetalt.

For bedriftene er det bra, fordi fremtidige pensjonsforpliktelser er en potensiell økonomisk bombe de nå får bedre kontroll over.

Men forslaget betyr store forskjeller på private og offentlig arbeidstakere.

For forslaget gjelder ikke offentlig sektor - de offentlig ansatte beholder foreløpig sine gyldne ordninger.

Jobber du i stat eller kommune, kan du glede deg over lønnsøkning helt til du går av - og samtidig vite at du uansett får 66 prosent av sluttlønnen når du går av med pensjon.

Den fremtidige regningen kan det offentlige velte over på skattebetalerne - det vil si private bedrifter og ansatte.

Men fagbevegelsen gir seg ikke uten sverdslag:

- Svakheten i privat sektor er at tjenestepensjonsordningene har vært noe som styret i bedriften har vedtatt - noe som ikke har vært avtalefestet, sier LO-leder Roar Flåthen til Dagens Næringsliv.

LO-sjefen vil ha pensjon inn i tariffavtalene, og varsler at 2014 blir et pensjonsoppgjør.

Han vil at også de private ansatte skal sikres 66 prosent av lønnen når de går av.

Det samme mener Rødt-leder Bjørnar Moxnes: - Pensjon må inn i tariffavtalen i privat sektor når de nye modellene skal innføres, sier Moxnes til Dagsavisen.

Jeg mener at det er urimelig å tvinge private bedrifter til å ta en evig, ukjent forpliktelse de ikke aner omfanget av - uten å ha en vei ut.

På den annen side kan vi ikke ha urimelige forskjeller på private og offentlige ansatte - særlig ikke hvis skattebetalerne skal ta risikoen.

Derfor er jeg enig med LO-leder Roar Flåthen i at bedriftene må forplikte seg til å spare til pensjon, og at målet må være å sette av så mye at pensjonistene får økonomisk trygghet.

Men det må kombineres med at også offentlig ansatte får en form for en hybrid pensjon, hvor stat og kommuner tvinges til å spare år for år - mens de ansatte selv må ta risikoen for hvor stor utbetalingen blir til slutt.

Det må bli gi og ta, og striden vil ikke bare stå mellom staten, LO og NHO - men også mellom private og offentlige ansatte i LO.

LO-leder Roar Flåthen og statsmininster Jens Stoltenberg bør snakke sammen.

 

50 kroner for en bussbillett

Både samferdselsminister Marit Arnstad og byråd Ola Elvestuen ønsker seg flere kollektivpassasjer. Hvorfor vedtar da politikerne å heve satsene med tre ganger vanlig prisstigning - og straffer strøpassasjerer med 20 kroner i ekstraavgift for å betale på bussen? Foto: Berit Roald, NTB Scanpix.

Går du på bussen i Oslo for å kjøpe en enkeltbillett, må du ut med 50 kroner. Det er ren plyndring.

Å bremse og gasse samtidig er en velkjent politisk øvelse.

Ingen vet hvor mange milliarder kroner som går tapt fordi ulike offentlige tiltak virker mot hverandre.

Et ferskt eksempel er busstakstene i Oslo.

Både lokalpolitikere og sentrale politikere ønsker at folk som velger mellom å kjøre bil eller ta bussen, skal velge kollektivt.

Hvorfor straffes da de samme busspassasjerene med en straffeavgift på 20 kroner for å kjøpe billetten ombord?

De nye busstakstene krever 20 kroner ekstra hvis du vil betale kontant. Kilde: Ruter.

Det finnes mye forskning som viser at passasjerene ikke lar sin reiseadferd påvirke av små økonomiske gulrøtter.

Blir det snakk om store beløp, derimot, kan adferden påvirkes.

Slik prisene er på enkeltbilletter, vil det svært ofte lønne seg å bruke bil inn til sentrum på «strøreiser».

Du må riktignok betale bompenger, men hvis dere er et par som skal på kino og ikke er så komfortabel med å kjøpe billetten med en app på din iphone eller elektronisk reisekort, så straffer det seg å rusle til busstoppet og ta opp lommeboken på bussen.

Det er sikkert litt plunder for sjåføren, men ærlig talt: 20 kroner ekstra for å ta imot kontanter?

Tilbake til politikere og virkemidler.

Så godt som alle partier ønsker å flytte passasjerer fra bil til sykkel og kollektivtransport.

Men de samme politikerne er helt hjelpeløse i å finne tiltakene som får det til.

Oslo-politikerne klarer ikke å bygge sykkelveier, og nå velger man altså å øke kollektivsatsene med 3,3 prosent - eller tre ganger den vanlige prisstigningen.

Eller som det heter i Ruters begrunnelse for prisendringen: «Prisene på Ruters billetter justeres hvert år i takt med rammene satt for prisvekst på kommunal tjenesteyting i Statsbudsjettet. Prisøkningen totalt for Ruter i 2013 er i tråd med rammen på 3,3 prosent».

Ruters egne undersøkelser tyder på at kjernekundene i Oslo er svært godt fornøyd, men ikke i Akershus.

De som bruker buss og t-bane regelmessig, scorer svært høyt på tilfedshet. Det er fantastisk bra, og tyder på at elektronisk billettsystem og periodebilletter fungerer bra.

Men på ett punkt scorer Ruter dårligere enn sine europeiske kolleger, og det er på spørsmål om valuta for pengene.

Kun 37 % av kundene til Ruter mener at tjenesten står i stil med prisen, mot 55 prosent i Helsingfors og 44 prosent i Stockholm.

Ruter har altså mye å gå på i pris - og det før de satt opp prisene enda et hakk.

For selv om Ruter har 285 millioner reiser i året, så ligger beleggprosenten i snitt på kun 23,4 prosent - og kollektivandelen ligger flatt både i Oslo og Akershus de siste årene.

Derfor trenger Ruter 2,6 milliarder kroner i offentlige tilskudd for å gå rundt økonomisk.

Støtten er nesten halvparten av de totale kostnadene på 5,6 milliarder kroner, ifølge den siste årsrapporten, og det har faktisk blitt verre og verre de siste årene.

Du kan lese den her: Ruters årsrapport for 2011.

Inntrykket er at Oslo har en svært høy kollektivandel (riktignok med fall siste periode), mens Akershus ligger lavere.

Når stamkundene er fornøyde, må det bety at Ruter stort sett har et tilbud som  er greit nok for den jevne pendler.

Men om andelen skal ytterligere opp, må Ruter tiltrekke seg nye - og sporadiske - kunder.

Og da kan ikke en prisøkning på tre ganger vanlig inflasjon, og 20 kroner i straffeavgift for å betale med koontanter på bussen, være riktig vei å gå.

Med andre ord: Nok et eksempel på at politikerne gjør vedtak som virker mot sin hensikt.

Motbør på Twitter: Mange passasjerer hater kontantbetaling.

PS: De første reaksjonene på denne bloggen på Twitter tyder på at stamkundene ikke har noe imot at strøkunder som vil betale kontant, straffes på pungen.

Håndtering av kontanter sinker bussen betydelig. Fornuftig å gi incentiver til forhåndbetalt/elektronisk billett, mener Lars Hellemo.

Mens «Flode» mener at det er «greit å ta betalt for de idiotene som vil betale cash».

Så da så.

 

Hold religion unna staten

Hva skal statmininster Jens Stoltenberg tro?

Hijab skal inn i politiet, mens kirken skal miste retten til å formalisere ekteskap.

I dag legger Livssynsutvalget frem sin innstilling, og de foreløpige lekkasjene tyder på flere stridstemaer:

  • Ni av 12 medlemmer åpner for bruk av hijab og turban i politiet.
  • Alle må bli borgerlig gift - kirken skal kun gi en velsignelse.

- Å inngå et ekteskap er en juridisk handling som kan feires og markeres livssynsmessig enten det er i kirke eller andre trossamfunn, sier leder i Tros- og livssynspolitisk utvalg, Sturla Stålsett, til NRK.

Det er på høy tid at Norge skiller stat og kirke, men det kommer til å bli en konfliktfull prosess.

Dommerkappe og politiuniform signaliserer en autoritet og uavhengighet som er vanskelig å forene med religiøse symboler som en muslimsk hijab, en sikhs turban eller en jødes kalott.

Kirken vil miste sine økonomiske privilegier, mens politikere og andre må finne seg i at kirken velger sine egne teologiske veier.

Et ferskt eksempel er den nyutnevnte biskopen på Agder, Stein Reinertsen, som ikke vil vie fraskilte.

Les Elin Ørjasæters blogg: Hurra, en konservativ biskop!

Mange vil mene at den såkalte folkekirken er et uttrykk for norsk kultur og norske verdier.

I praksis betød det at kirken skulle være nokså enig med regjeringen.

Og når forskjellene ble for store, kunne politikerne vedta hva kirken måtte finne seg i - som kvinnelige prester og biskoper, homofile ekteskap og selvbestemt abort - for å ta noen stridssaker de siste 50-60 årene.

Til gjengjeld fikk kristendommen gjennomsyre den norske skolen, og vi hadde regler som krevde et visst antall statsråder som var medlemmer i statskirken.

Stat og kirke gikk hånd i hånd.

Men dette er historie, og det er i den sammenheng man må forstå forslaget fra Livssynsutvalget om å frata kirken rett til å formalisere ekteskap.

For giftemål er ikke bare en religiøs handling - det er også en juridisk og verdslig kontrakt. Og jeg er enig i at religiøse trossamfunn ikke bør formalisere en slik kontrakt på vegne av staten. Stat er stat, og kirke er kirke. Der følger jeg Livssynsutvalget.

I praksis betyr det at folk som vil gifte seg må innom Tinghuset (for å formalisere ekteskapet) og deretter gå i kirken eller et annet trossamfunn for å få en religiøs velsignelse.

Slik er det i en rekke andre land.

Jeg synes derimot det er tvilsomt å akseptere religiøse symboler tilknyttet offentlig maktutøvelse som politiet og domstoler.

Retten til å dømme eller bruke makt på vegne av staten må være en objektiv handling.

Bruk av dommerkappe og politiuniform signaliserer en autoritet og uavhengighet som er vanskelig å forene med religiøse symboler som en muslimsk hijab, en sikhs turban eller en jødes kalott.

I spesielle situasjoner kan slike symboler være direkte konfliktskapende.

Forslag om hijab i politiet har dessuten vært en betent sak for de rødgrønne, og det blir spennende å se hvordan regjeringen vil håndtere forslaget fra Livssynsutvalget.

Les også: Hijab-bombe for de rødgrønne

Spørsmålet om religiøse hodeplagg i politiet er en avveining av den enkeltes rett til å følge sin individuelle overbevisning, og samfunnets behov for at politi og domstoler oppleves som nøytrale.

Det er ikke svart/hvitt, men snakk om en gråskala.

Det har alltid vært slik at mennesker som velger yrker med uniform samtidig har oppgitt noen av sine individuelle rettigheter som ekstrem pearcing, langt hår eller synlige, provoserende symboler.

Jeg har ennå ikke sett noen ta til orde for heldekkende burka og niqab i politiet - men heller ingen som vil nekte en dommer eller en politi å bære et gullkjede med et kors rundt halsen.

Det er altså snakk om hvor grensen skal gå mellom privat religiøs trosutøvelse - og verdslig, upartisk myndighetsutøvelse.

I mine øyne følger også det av skillet mellom stat og religion: Når du bruker makt på vegne av den norske staten, er det likegyldig hvilken religiøs bakgrunn du har.

Da forventes du å utføre yrket så nøytralt som mulig, og da hører ikke synlige religiøse symboler med.

Milliardgave til Dagbladet

Onsdag går høringsfristen ut for Hadia Tajiks forslag om å bi 40 millioner kroner i årlig statsstøtte til Dagbladet. Foto: Ilja C. Hendel

Kulturmininster Hadia Tajik vil bruke 40 millioner kroner i året for å holde liv i Dagbladet. Så vet vi hvor skattepengene tar veien.

For ikke mange år siden klarte norske papiraviser seg selv.

Nå er det i ferd med å bli en statsstøttet bransje.

Men ønsker vi virkelig at stadig mer av journalistikken her i landet skal betales med milde økonomiske gaver fra makten den er satt til å overvåke?

De store pengene ligger i momsfritaket, som kommer alle papiravisene til gode, og er verdt rundt 1,5 milliarder kroner i året.

Den direkte pressestøtten er på rundt 350 millioner kroner.

Tidligere var mesteparten av pressestøttepengene forbeholdt meningsbærere som Klassekampen, Dagsavisen, Nationen og Vårt Land.

Men nå ønsker kulturministeren å åpne for at også løssalgsaviser som Dagbladet skal få statsstøtte.

Onsdag 9. januar går høringsfristen ut.

Dersom det ikke kommer vektige innspill, kan Dagbladet se frem til en årlig sjekk på 40 millioner kroner.

Det er i så fall en fantastisk gave til Jens P. Heyerdahl, Torstein Tvenge og de andre eierne av Dagbladet.

All erfaring er nemlig at slike pressestøtteregler blir stående hvis de først blir vedtatt.

Hvis vi forutsetter at Dagbladet får 40 millioner kroner til evig tid, og regner med fire prosent rente, er verdien av gaven 1,0 milliarder kroner!

(For spesielt interesserte: Verdien av en evig annuitet på 40 mill. kr er 40 * 1/rente - du kan lese mer om det i denne læreboken).

Rent teknisk foreslår kulturministeren at også løssalgsaviser skal kunne få produksjonstilskudd med et «tak» på 40 millioner kroner til hver.

Vel å merke hvis de går med underskudd.

Du kan lese mer her: Høringsnotatet

Forslaget om pressestøtte til løssalgsavisene kommer lenge etter at aviskjøperne og leserne har forlatt det synkende skipet.

Ved OL på Lillehammer i 1994 - og før nettavisene - lå Dagbladet på 209.000 i daglig opplag.

Nå er tallet under 100.000 i gjennomsnitt, og hverdagene ligger langt under det.

Bare siden 2010 har antallet daglige lesere av papiravisen Dagbladet falt fra 520.000 til 346.000 lesere.

Dette var bakteppet da Dagbladet ba om et møte med kulturministeren for å få statsstøtte - og de ble bønnhørt på rekordtid.

Tidligere i høst var jeg i en krangel med Arbeiderpartiets finansfraksjon som påstod at å kutte formueskatten på 13 milliarder kroner ville fjerne alt handlingsrom i statsbudsjettet.

En ting er at resonnementet er tynt så lenge Stortinget velger å spare nær 400 milliarder i Oljefondet hvert år og skatteinngangen totalt sett har vokst med 55 milliarder fra i fjor.

Kortsiktig vil ikke skattekutt gå ut over noe helst med de finansene den norske staten har.

Norske politikere har et enormt handlingsrom: 55 milliarder i skatteøkning

Men det er riktig at politikerne stadig vedtar nye økonomiske forpliktelser - som forslaget om å gi Dagbladet et årlig sugerør i statskassen.

Billedlig sagt tar politikerne på seg den økonomiske tvangstrøyen frivillig, og klager etterpå at de føler seg økonomisk bastet og bundet.

Et like stort spørsmål er om velgerne virkelig ønsker at stadig mer av journalistikken her i landet skal betales med milde økonomiske gaver fra makten den er satt til å overvåke?

Eller som det heter i Vær varsom-plakatens punkt 2.2:

«Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold».

PS: Les også Elin Ørjasæters blogg - statsstøtte til slanketips

Hvorfor verne det norske?

Vikinghjelm og norsk flagg er de fremste symbolene norske supportere bruker under internasjonale idrettsmesterskap, som her under OL i London. Foto: Lise Åserud, NTB Scanpix.

Lengter du etter lefse, bunad og folkemusikk, eller liker du sushi, Louis Vuitton og Karpe Diem?

Det foregår en ellevill diskusjon på sosiale medier om hva som er  norsk kultur, etter at Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde utfordret kulturminister Hadia Tajik på spørsmålet i Stortinget i høst.

Debatten har blitt en underholdende, men salig blanding av hva som er norsk kultur, norsk nasjonalisme og norske verdier.

Men kjernen er hva det vil si å være norsk, og om det norske er truet av innvandring.

- Ja, mener journalist Jon Hustad - kjent fra TV-programmet Harde Fakta: - Vert så den norske kulturen truga av innvandring? Sjølvsagt vert han det. Det kjem no fleire innvandrararar til Noreg kvart år enn det vert fødd born her til lands, Jon Hustad.

Les kronikken: Ikkje min kulturmininster.

Hustad mener blant annet at protestantisme særpreger norsk kultur, og viser til den utbredte drosjesvindelen blant muslimske, pakistanske menn i Oslo.

Journalist Jon Hustad mener at Hadia Tajik ikke er hans kulturminister. Foto: Scanpix/Faksimile Aftenposten.

Det er samtidig en klar utfordring til kulturministeren, som har muslimsk, pakistansk bakgrunn.

- Neste gong ho får eit spørsmål om kva norsk kultur er, kan Tajik samanlikna pakistansk og norsk kultur. Eg kjenner meg sikker på at ho vil finna skilnadaer. Og så kan ho fortelja oss kva for samfunnsmodell ho meiner gjev best resultat, og om folk i det minste ikkje har ein bitte liten grunn til å uroa seg, skriver Jon Hustad.

Kulturminister Hadia Tajik mener at Jon Hustad må lære seg å gjøre hjemmeleksen. Foto: Kulturdepartementet.

I dag får Hustad svar på tiltale:  - Eg lyfter gjerne fana for den norske modellen...det handler mellom anna om tillit mellom menneske, høg grad av likestilling og at samfunnet vårt er eit solidarisk spleiselag, svarer Hadia Tajik.

Les svaret: Det er ikkje så dumt å gjere leksene sine før ein går til åtak

Kulturministeren mener at den norske/nordiske modellen er truet av «dei som vil byggja ned spleiselaget og gjere ansvaret for Norges si framtid meir individuelt og mindre felles, slik som Christian Tybring-Gjedde og Framstegspartiet vil».

Dermed får også Christian Tybring-Gjedde en retur på sitt spørsmål om hva kulturministeren legger i begrepet norsk kultur, og hvordan hun vil verne og beskytte den norske kulturen.

Frp-politikeren bommer ved å gi kulturministeren hovedansvaret for å ta vare på alt det norske.

Men Hadia Tajik gjør det for enkelt for seg selv ved å begrense jobben til kun å støtte opp om norsk kunst og kulturuttrykk

Kulturministeren bruker milliardbeløp på å verne norske kulturutrykk og norsk kulturarv, og må finne seg i å bli utfordret på hva det vil si.

Men ønsker Tybring-Gjedde seg virkelig tilbake til det rotnorske?

Selv definerer han norsk kultur som «summen av alt du feirer på 17. mai».

Det er for løst. Nasjonaldagen omfatter flagget, kongen og nasjonen og er et uttrykk for norsk nasjonalisme, men neppe for norske verdier og norsk kultur generelt.

Mener Tybring Gjedde at vi må tilbake til lefse, bunad og folkemusikk for å snakke om en ren, norsk kultur?

Og vil han ha varig vern av norske verdier som dugnad, at alle skal være like, og det særnorske i at misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften, for å låne ord fra Aksel Sandemose?

Finnes det i hele tatt en norsk kultur som er upåvirket av omverdenen?

I så fall må vi langt tilbake.

Dessuten gikk bruken av norrøne symboler gikk litt av moten etter 2. verdenskrig, påpeker masterstudent Arshad M. Ali i en kronikk i Dagsavisen.

Historiske symboler «fikk definitivt en knekk etter 2. verdenskrig, siden Nasjonal Samling forsøkte å legitimere sin ideologi ved hjelp av historiske symboler fra vikingtiden», skriver Ali, som mener at i dag møtes og brytes motsetninger fra alle verdens hjørner i Norge i mye større grad enn tidligere, og får mennesker som Tybring-Gjedde til å søke seg tilbake til det gamle.

Arshad M. Ali har rett i at norsk språk, film, mote, mat, teknologi er påvirket av inntrykk fra utlandet..

Men betyr det at det ikke finnes noe «norskt»?

Selvsagt ikke, men er det verneverdig av den grunn?

På Twitter er det en underholdende debatt om hva man legger i norsk kultur. Her er noen smakebiter:

Kilde: Twitter.com #nkult

Norsk kultur er å karaktermyrde folk som sier noe som majoriteten på Twitter ikke er enig i eller ikke forstår (Ole-Morten Midtgård).

Norsk kultur; å heie frem hverdagshelter, og dra dem ned igjen om de pådrar seg for mye selvtillit (Marit Todal).

Nærhet til naturen, nærhet til havet og nærhet til brunosten (Sølvi Tveit).

Ski er morsomt for dem som liker ski. Ikke nødvendigvis #nkult. Men idealtid har jeg ikke hørt at man driver med i andre land (Veslemøy Østrem).

Skummer #nkult og vremmes. For en gjeng jålete skoleflinke sjødiggere. Er det mulig? Jeg gir oss SoMe, seriøst! (Bjørn Asle Valde).

Å mate småfuglene, men husje bort skjærene - og romfolket (CSpange).

Jantelov, bygdedyr, sosial awkvardness, se i gulvet i heisen, vafler, nikkers og langrennski, bunad, rosemaling og 17. mai (Lene Westgaard-Halle).

Jeg håper Hustad har rett, og at innvandring utraderer trekkspill, korpsmusikk, grilldresser og trangsynthet. Og Hotell Cæsar (Thore Alnes).

Krangelen om #nkult er iallefall frilynt. I andre land ville folk vært drept nå. Ikke at det er noe dårligere måte å gjøre det på, såklart (Sjetil Wahlstavehd).

Her kan du se noe av debatten på Twitter: Hva er norsk kultur?

Humorist og skribent Are Kalvø har blant annet denne definisjonen på hva som gjør Norge bra: - At Subhan Shafiq (19) kan seie dette i et intervju: «Pappa sa: Når du forstår hva Davy Wathne sier, da kan du norsk».

Are Kalvø: Ting vi liker med dette samfunnet

Men hva er det som gjør at alle mann kaster seg til tastaturet når det handler om en norsk kulturdebatt?

- Det er noen knapper man kan trykke på, og så har vi en norsk kulturdebatt i gang. De siste årene har innvandring, særlig fra muslimske land, vært en slik. Det henger sammen med en frykt for at det trygge og velkjente Norge skal forsvinne, sier professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen, til Aftenposten.

Les saken: - En frykt for at det trygge og velkjente Norge skal forsvinne

Og dermed er vi tilbake til utgangspunktet: Lengter du etter lefse, bunad og folkemusikk, eller liker du sushi, Louis Vuitton og Karpe Diem?

Kjør debatt!

 

Gi meg et nytt liv!

Kanskje best å ta en røyk mens man tenker igjennom om det er så lurt å slanke seg, bytte jobb og søke etter ny partner på nettdating? Foto: Berit Roald, NTB Scanpix.

Et nytt år begynner med å ønske seg et nytt liv. Det vil si ny jobb, ny partner og en slankere utgave av seg selv.

Det er høysesong for mirakelkurer. Tabloidene selger «Superkur mot magefettet» og «De beste slanketipsene», treningssentrene har sjokktilbud, folk surfer på stillingsannonser og datingfirmaene rapporterer om kraftig vekst i nye profiler.

Dagbladet lover mirakelkurs mot magefettet. Faksimile: Dagbladet 2. januar 2013.

? Det er helt tydelig at første arbeidsdag, når folk kommer tilbake fra nyttårsaften, med nyttårsforsetter og et ønske om en annen hverdag, så setter de seg ned og begynner å søke. Når de kanskje burde ha jobbet, så ser de seg heller etter andre jobber, sier daglig leder i Rubrikk.no, Adil Osmani.

Vi lever i et av verdens rikeste land, og har stort sett minimale problemer i forhold til resten av verden.

Hvorfor er vi da så inderlig misfornøyde?

Svaret er kanskje misnøyeindustrien.

Sats får deg i form på åtte uker, eller pengene tilbake. Kilde: Sats.no

Og den norske trangen til å løse det meste med skippertak: «Bli medlem nå. Kom i form på 8 uker eller få pengene tilbake», lover Sats.

Mulig det, men den sikreste spådommen er at misnøyeindustrien er de største profitørene på nordmenns skippertak.

Statistisk sett har vi liten grunn til å klage:

Likevel er fedme og mangel på aktivitet et stort helseproblem: For lite fysisk aktivitet - en av Norges største helseutfordringer.

Det interessante er at gode råd er billige: Spis mindre og beveg deg mer. Så enkelt, og tilnærmet gratis.

Alle vet dette - utfordringen ligger i å forvandle kunnskapen til handling.

Den enkleste løsningen er å bli «støttemedlem» på et treningssenter.

Det koster ikke mer enn 400-500 kroner i måneden å få følelsen av at man har gjort noe.

I dag starter også Helsedirektoratet sin nye røykekampanje - slik direktoratet også sparket igang «På tide å slutte?» den 3. januar i fjor.

Det kan ikke være mange i verden som ikke vet at røyking er helsefarlig, men ifølge Helsedirektoratet dør rundt 5.100 mennesker av røyking hver eneste år.

Og regjeringen bevilget 19 millioner kroner til røykesluttkampanjer i 2012 - og nå starter de den nye kampanjen «Det du ikke ser» om barn og passiv røyking.

Så det er nok å holde fingrene i når livet nå skal perfeksjoneres på nyåret.

Myndighetene er misfornøyde med oss, vi er misfornøyde med oss selv - og nå vil vi også ha en ny partner.

Datingnettstedet Sukker.no forteller at de har 30 prosent vekst i nye brukere i januar i forhold til i desember.

Spørsmålet er om man ikke bør bli ny først - og så søke seg ny partner?

Men da risikerer man vel at det blir med tanken og forsettet.

Tynn nyttårstale

Statsmininster Jens Stoltenbergs nyttårstale var uten konkrete visjoner og klare politiske løfter. Foto NTB Scanpix.

Statsmininster Jens Stoltenberg holdt en tynn nyttårstale uten sting og mye å være uenig i.

Det sier noe om innholdet i nyttårstalen når den mest konkrete visjonen og nyheten er at regjeringen vil fremme et lovforslag mot hatefulle ytringer på nett.

Det er fint det, men ikke banebrytende akkurat.

Faktisk er temaene Jens Stoltenberg ikke berørte mest interessant:

  • Ikke et ord om seksuelle overgrep i politikken.
  • Heller ikke noe om den knusende 22. juli-kommisjonen.
  • Og Europas økonomiske krise ble ikke nevnt med ett ord.

Mens Kongens tale per definisjon må være temmelig upolitisk, har statsmininsteren rom for å løfte blikket og peke inn mot fremtiden.

Den benyttet ikke Jens Stoltenberg. Han var mest opptatt av likestilling, at kvinnene fikk full stemmerett i 1913, og at vaksine og legehjelp redder spedbarn og vordende mødre i den 3. verden.

Dette er emner svært få er uenige i.

Her er talen: Statsmininsterens nyttårstale 2013

Inntrykket er en statsminister som er mest opptatt av politisk historie og internasjonale utfordringer som helse og miljø - og desto mindre opptatt av hvordan man skal gjenreise tilliten til den norske staten etter den nådeløse slakten i 22. juli-kommisjonen.

Samtidig benyttet han anledning til å likestille skattesnytere, trygdejuksere - og folk som har høye inntekter (som om det er kriminelt).

Les bare:

Åpner vi for at noen slipper unna,

for eksempel ved å snyte på skatten,

jukse med trygden,

eller gi seg selv høye lønnstillegg mens andre viser moderasjon,

- da ødelegges limet i samfunnet vårt, og tilliten til fellesskapet svekkes.

Meg bekjent er det ingen andre enn politikerne som vedtar sin egen lønn, men det er uansett oppsiktsvekkende å snakke om personer som får høye lønnstillegg i samme åndedrett som folk som snyter på skatten eller jukser med trygd.

Hoveddommen må være en nyttårstale uten nyheter, men kjente temaer, og med lite som peker fremover og oppover.