hits

januar 2011

Når det gjelder å holde tett

Utenriksminister Jonas Gahr Støre var ikke helt heldig på TV 2. Foto: Utenriksdepartementet.
Det er underholdende å se utenriksminister Jonas Gahr Støre lyve på fjernsyn, men er vi tjent med å tette alle bak-kanaler?

Lekkasjene fra amerikanske ambassader verden over har gitt oss alt fra ren underholdning til seriøse problemer med fredsprosessen i Midt-Østen.

På den kuriøse siden har vi de sladderbrevlignende meldingene amerikanske ambassadører har sendt hjem. Som å karakterisere Senterpartiet som en samling forfyllede bønder fra Midt-Norge og Jonas Gahr Støre som oppblåst og selvbevisst.

Slike meldinger er verken viktige eller veldig skadelige. De trenger ikke engang å være sanne. Lekkasjene er først og fremst  underholdende, og for å låne et ord fra faren til Aftenpostens politiske redaktør: - Det er lett å lyve når du er langt hjemmefra!

Alvorligere er de stadige avsløringene av forhandlinger som er ment å være hemmelige, som palestinernes vilje til å gi opp store deler av Øst-Jerusalem i bytte for en varig fredsavtale med Israel.

Det er lett å lyve når du er langt hjemmefra!

Diplomati handler om å snakke sammen til tross for store motsetninger. Forhandlinger i dype konflikter gir sjeldent løsninger hvis ikke forhandlerne finner et klima som gjør at begge parter gir innrømmelser de på forhånd ikke hadde tenkt å gi. I slike situasjoner er alle tjent med at både kanalene og forhandlingsposisjonene er hemmelige.

For utenriksminister Jonas Gahr Støre er det mest pinlige at han han blir personlig avslørt som en som trikser med sannheten. Det går på moral og integritet, men er neppe verre enn halvsannhetene som mange politikere (og næringslivsledere) etterhvert har blitt flinke til å gi til media.

Det funker som regel, men ser stygt ut i dagslys.

Noe annet er spørsmålet om Jonas Gahr Støre bør og kan ha telefonkontakt med Hamas.

Etter mitt syn er svaret ja. En fredsløsning i Midt-Østen er ikke mulig uten at alle parter er involvert. At man har uformell kontakt «under radaren» kan neppe sjokkere andre enn de mest idealistiske.

Eller er det noen som mener at ikke Israel eller USA snakker med hvem som helst hvis det tjener deres nasjonale interesser?

Hva mener Stoltenberg?

Vi vet hva saksbehandleren Jens Stolenberg mener. Men hva mener politikeren? Foto: Statsministerens kontor.

Maria Amelie-saken er full av motsigelser. En av dem er at det ennå er umulig å vite hva statsminister Jens Stoltenberg faktisk mener om saken.

Etter en uke hvor mediene hamret løs på regjeringen, har den siste uken handlet om en ensidig presse og kommentatorer som har forelsket seg i Maria Amelie.

Som bevis den ene eller andre veien har man brukt meningsmålinger som egentlig viser at folket er delt i synet på om Madina Salamova (mer kjent under pseudonymet Maria Amelie) skal få bli, og målinger som viser at SV ligger flatt, og at Arbeiderpartiet har et lite hopp fra et rekordlavt nivå.

Jeg synes man trekker konklusjonene altfor langt.

Man glemmer et vesentlig moment i analysene: Regjeringen gir de facto Maria Amelie særbehandling ved å hastevedta en regelendring som gjør at hun kan sette seg på flyet til Norge om få måneder.

Stoltenbergs hovedargument for å sende ut Maria Amelie er likebehandling. Altså et forsvar for saksbehandlingen.

Men så endres politikken slik at hun faktisk kommer inn igjen. Hverken jeg eller andre vet om hoppet på gallupen skyldes partiets harde linje eller at man landet på en fornuftig løsning.

Likebehandling i praksis. Faksimile: Aftenposten.

Uansett har Stoltenberg stort sett snakket om at alle skal behandles likt.

Det er et dårlig forsvar for en politikk som tvangsutsender en person som kom hit som barn, har fullført videregående skole og tatt høyere utdannelse, som snakker flytende norsk og som for alle praktiske formål er norsk. Til overmål har hun flere jobbtilbud og penger på konto i Pax Forlag.

Jeg har til gode å se noen for alvor utrykke frykt for at Norge skal bli nedrent av arbeidsomme personer med høyere utdannelse som snakker flytende norsk.

Inntil det motsatte er ytret er jeg overbevist om at Jens Stoltenberg innerst inne synes at det er feil og i strid med det Arbeiderpartiet har stått for.

Politiets utlendingsenhet valgte å pågripe Madina Salamova rett utenfor Nansenskolen etter et foredrag om Nansens virke for flyktninger iKaukasus, og sier selv at de sendte fem personer for å pågripe den unge kvinnen.

Min første oppfatning var at det symbolske i pågripelsen satte fart på saken og at man ikke forstod hva man gjorde.

Men i ettertid begynner jeg å tro at Politiets utlendingsenhet og regjeringen faktisk ønsket oppstyret. Til støtte for den teorien taler at Politiet sendte ut en twittermelding om pågripelsen, noe som ikke akkurat tyder på at man ønsket å ligge lavt.

Kanskje er Maria Amelie-saken et eksempel på en sak hvor alle parter ønsket mest mulig offentlighet?

Statsminister Jens Stoltenberg er trolig fornøyd med at partiet ikke er straffet for sin håndtering av Maria Amelie, og for sterk støtte til likebehandlingsprinsippet.

Men når saken snart lander, kunne det være interessant å høre hva han egentlig mener:

  • Er det fornuftig av Norge å sende ut høyt kvalifiserte personer som Madina Salamova?
  • Er det i tråd med Arbeiderpartiets grunnleggende menneskesyn å sende ut barn som har bodd her i hele sitt liv, og som har både en sterk tilknytning til riket og sterke humanitære argumenter for å bli?

Altså; hva mener politikeren Jens Stoltenberg og ikke saksbehandleren?

Stein Erik Hagen hører stemmer

Stein Erik Hagen hører forvridde stemmer som truer ham til å selge seg ut av Orkla. Foto: Cornelius Poppe, Scanpix.

Psykologene må inn i Orkla-striden etter at Stein Erik Hagen hører forvridde stemmer som truer ham til å selge Orkla.

- Jeg mener at Finn Jebsen og folk i hans krets står bak dette. Men jeg vil ikke nevne flere navn, sier Stein Erik Hagen til Dagens Næringsliv.

Faksimile: Dagens Næringsliv

Virkeligheten overgår det meste, men noen mindre sannsynlig terrortelefonist enn den korrekte bergenseren Finn Jebsen er vanskelig å finne.

Hagens utspill er en bønn om å få psykologer eller andre fagfolk inn på banen. Dersom Hagen har rett, må det ha gått over styr for den gamle Orkla-sjefen. Og hvis Hagen fantaserer, så er ikke det noen bunnsolid søknad om å fortsette som styreleder i Orkla.

Det er for øvrig ikke første gang Hagen ser spøkelser på høylys dag. Hans kone, Mille-Marie, skriver i boken «På spøkelsesjakt» om spøkelset Fanny som herjer i deres felles bolig, Fritzøhus.

Ifølge en gjengivelse opplever Stein Erik Hagen og Mille-Marie Treschow «en uhyggelig atmosfære, føler seg iakttatt og at noen puster dem i nakken». Stein Erik Hagen opplevde det så sterkt at han ba spøkelset slutte å plage dem.

Det er vanskelig å vite om Fanny står i ledtog med Finn Jebsen, men det er ingen tvil om at det er harde fronter i Orkla etter billigsalget av Elkem til Kina.

 Stein Erik Hagen opplevde det så sterkt at han ba spøkelset slutte å plage dem.

Det er heller ingen tvil om at eks-sjefen Finn Jebsen mener at Stein Erik Hagen har vanstyrt Orkla, og at han bærer et personlig ansvar for å ha påført Orkla milliardtap på solselskapet REC.

I en kronikk i dagens Aftenposten skriver Jebsen: «Stein Erik Hagen har hatt sin besøkelsestid som leder av Orkla-styret. Han har ikke lykkes. Jeg tror for min del ikke han vil lykkes videre».

Orkla-kursen er halvert siden januar 2008. Kilde: NA24/Euroinvestor.

Les også bloggen: Selger alt til utlandet

Med 23 prosent av aksjene har Stein Erik Hagen i praksis kontroll over Orkla på generalforsamlinger hvor bare halvparten av aksjonærene møter opp. Men nå går det mot krig og mobilisering foran vårens generalforsamling.

Finn
Tidligere Orkla-sjef Finn Jebsen står bak, mener Stein Erik Hagen.
Jebsen arbeidet i mange år tett sammen med tidligere Orkla-direktør Jens P. Heyerdahl. Selv om Jebsen er ute av Orkla, så har han fortsatt tunge verv i norsk næringsliv. Han er blant annet styreleder i Kongsberg Gruppen og sitter i styret for Norsk Hydro.

Siden sommeren 2007 er aksjekursen i Orkla mer enn halvert. Og Stein Erik Hagen er den største taperen, med et indirekte tap på REC-investeringen på anslagsvis 11-12 milliarder kroner. Men resten av aksjonærene har også enorme verditap.

Hagen er for øyeblikket i Davos, og han tar angrepet fra Jebsen med stor ro: - Dette angrepet ødelegger ikke min nattesøvn, sier Hagen til Aftenposten.

Men Orklas aksjonærer har all grunn til å holde seg våkne i ukene som kommer.

Asfaltmafia må straffes hardt

Veidekke har vært involvert i påstander om mafiavirksomhet i asfalt siden 90-tallet. Foto: Veidekke

Norge bruker milliarder på veier, men får lite vei for pengene. En årsak er ren mafiavirksomhet blant entreprenørene.

Det er på ingen måte første gang Veidekke og andre store entreprenører tas med buksene nede.

Konkurransetilsynet og Økokrim har gang på gang avslørt ulovlig prissamarbeid ved offentlige anbud helt tilbake til 1997.

Her er forelegg mot 9 entreprenører: Ulovlig prissamarbeid

Saken avdekket ren mafiavirksomhet, hvor de fire store møttes til «samtaler for å avtale hvordan det norske asfaltmarkedet skulle fordeles, for på den måten å oppnå «fred» i markedet».

I 2001 avtalte fem entreprenører i Oslo hvordan asfaltarbeid på fylkes- og kommuneveier skulle fordeles mellom dem, og at utfordreren NCC ikke skulle få noen ting. Den ferske saken fra Midt-Norge, som ble avslørt i NRK Dagsrevyen i går, kan tyde på at NCC nå har blitt en del av det dårlige selskapet.

Økokrim har også gitt forelegg til fire entreprenører i byggebransjen ? blant dem gjengangeren Veidekke og NCC for ulovlig prissamarbeid på en rekke offentlige byggeprosjekter.

Du finner listen her: Økokrims forelegg

Taperne på dette er du og jeg, altså skattebetalerne og andre som kjører på dårlige og dyre veier ? eller får mindre helse for hver krone på grunn av dyre sykehusbygg.

Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at hele nesten 80 prosent av de kommunale driftsbudsjettene går til drift og vedlikehold av kommunale veier.

Dette er ren parasittvirksomhet på offentlige midler. Det rammer oss alle, og er vanskelig å finne ut av.

Også i fylkene renner penger ut. I 2009 kostet driften 85.000 kroner per kilometer fylkesvei. Det var 8.000 kroner mer enn året før, eller en prisøkning på over ti prosent på ett år!

Samtidig varierer driftskostnadene enormt. I Akershus kostet en fylkesvei 168.000 kroner i drift per kilometer, mens det i nabofylket Hedmark lå på 48.000 kroner.

Det later til å være noe helt galt i asfaltbransjen, ikke bare i Norge. I Finland ble en gjenganger i de norske sakene ? Lemminkäinen (tidligere Icopal) ? nylig bøtelagt med over 500 millioner kroner for sin deltakelse i asfaltkartellet fra 1994 ? 2002.

Også NCC, som er med i saken i Midt-Norge, fikk 36 millioner kroner i bot i Finland.

Her er den finske pressemeldingen: Skyhøye bøter

I Norge ruller kampen videre, med stadige razziaer mot asfaltentreprenærer i Midt-Norge og på Vestlandet.

Dette tyder på at kartellet fortsetter, og at bøtene på noen få millioner kroner i 2006 ikke har vært avskrekkende nok.

Det som virkelig hjelper er saftige straffer for personene som er involvert, og skyhøye bøter på linje med nivået i Finland og i EU.

Dette er ren parasittvirksomhet på offentlige midler. Det rammer oss alle, og er vanskelig å finne ut av.

Derfor må man straffe hardt hvis man får klare saker.

Norsk suksess: Bomber og granater

Næringsminister Trond Giske (her på besøk hos Lockeed-fabrikken) kan glede seg over eksplosivt salg av bomber og granater. Foto: Næringsdepartementet.

Norge har hatt eventyrlig suksess med sin våpeneksport. Salg av bomber og granater er nesten fordoblet på fem år.

Det er en viss forskjell på festtaler og virkeligheten. Et godt eksempel er Norges rolle som fredselskende nasjon, samtidig som vi selger våpen for alt remmer og tøy kan holde.

Ifølge FN var Norge verdens fjerde største våpeneksportør i 2008.

- Verdien av norsk eksport av militærutstyr ble doblet dersom man sammenligner 2005 med rekordårene 2008 og 2009, ifølge  Statistisk Sentralbyrå.

Norge har under en tusendedel av verdens befolkning, men står for rundt 1/20 av verdens våpeneksport.

Ifølge FN var Norge verdens fjerde største våpeneksportør i 2008. I fjor var vi på en sjetteplass.

De siste årene er det bomber, granater, torpedoer, miner og raketter som har vært bestselgerne.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå

Nå skal det legges til at det aller meste av eksporten går til våre allierte i Nato, og til to land som historisk ikke har markert seg som spesielt aggressive: Sveits og Sverige.

Eksporten til land utenfor Nato har økt med rundt 20 prosent siden 2005, og er nå på rundt 305 millioner kroner i året. Av land utenfor Europa som Norge selger til er Thailand, Singapore og Sør-Afrika.

Dette er en eksporttriumf vi pussig nok hører lite om.

Amelie-løsning hjelper få

Saken til Maria Amelie blir løst gjennom en politisk hestehandel. Men de andre barna som har vært her siden de var små, får ingen løsning. Foto: Berit Roald, Scanpix.

Mange venter at Maria Amelie i dag skal sendes til Russland, for så å komme tilbake til Norge om kort tid. Det er ingen løsning på det reelle problemet.

«Likebehandling» har vært hovedprinsippet til statsminister Jens Stoltenberg og statssekretær Pål K. Lønseth i utkastelsessaken til Madina Salamova (mest kjent under pseudonymet Maria Amelie).

Etter en drøy uke består likebehandlingen i at man skal lage en ny særregel som løser saken for Maria Amelie. Men det reelle problemet med papirløse flyktninger som har vært i Norge i lang tid er ikke løst.

I ettertid kan man bare spekulere på om det ville blitt noen Maria Amelie-sak hvis ikke Politiets utlendingsenhet hadde opptrådt så klønete og demonstrativt under arrestasjonen etter foredraget på Nansenskolen.

Det er få som for alvor mener at det var en klok fremgangsmåte, og Lagmannsretten kritiserer også politiets mangel på fingerspitzgefühl. Regjeringen var kjent med planen på forhånd uten at noen alarmklokker ringte.

Siden måtte man fremstå som harde regelryttere - det vil si helt frem til at man godtok å forandre reglene. Riktignok for alle. Så kan man diskutere hvem som vant og tapte.

Selve løsningen er god, og det gjør ikke noe om den får ringvirkninger for personer som er ulovlig i Norge i dag. Signalet er at Norge har åpne grenser for innvandrere som har kvalifikasjoner norsk økonomi trenger, og at man kan skaffe seg slike kvalifikasjoner mens man er her.

Det er positivt at den rødgrønne regjeringen ga etter på dette punktet.

Men det er ikke bra at man ennå ikke har noen løsning for de hundrevis av barna som har vært i Norge hele, eller det meste, av sitt liv. Og det er ille at lovens bokstav om «sterke menneskelige hensyn», «barnets beste» og «særlig tilknytning til riket» er redusert til tomme ord av politiske signaler og UDIs praksis.

I likhet med de fleste andre land ønsker Norge å begrense innvandring av personer som ikke trenger asyl og som heller ikke har særlige kvalifikasjoner. Derfor er det viktig at personer som får avslag på sine asylsøknader sendes hjem så raskt at de ikke får en «særlig tilknytning til riket».

Saken om Maria Amelie opprørte mange fordi det virket åpenbart urimelig å tvangsutsende en person som har kvalifikasjoner vi trenger, og som i praksis er norsk. Den saken blir løst gjennom en politisk hestehandel på bakrommet i regjeringen.

Men det er ingen løsning for småbarnene som tvangsutsendes etter å ha bodd i Norge hele sitt liv. Overfor dem lukker regjeringen fortsatt øynene.

Innrøm at noen velger trygd!

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm påstod at ingen velger trygd. Det er feil, ifølge økonomiforskere.

Hvorfor er vi så redde for å innrømme at noen velger et liv på trygd, og at uføretrygd er smittsomt?

Skole, innvandring og trygd er tre områder hvor vi vet mye, men hvor den politiske debatten er som å stikke hodet i sanden og nekte å innse fakta.

- Ingen velger et liv på trygd, sa for eksempel arbeidsminister Hanne Bjurstrøm til NTB rett etter nyttår.

Det er rett og slett feil. Overveldende forskning viser at folk uforklarlig blir uføre bare fordi naboen blir ufør. Trygd smitter, rett og slett. Noen velger trygd.

Dersom 50 personer i en kommune med 5000 innbyggere blir uføretrygdet på grunn av nedbemaning, vil ytterligere 25 personer bli trygdet de næremste årene som en ren smitteeffekt.

Professor i økonomi Mari Rege ved Universitetet i Stavanger går kraftig i rette med Bjurstrøms påstand om at «ingen velger trygd» i en artikkel i dagens Aftenposten: - Jeg skulle ønske det var sant. Men flere forskningsrapporter tyder på at slik er det dessverre ikke, skriver økonomiprofessoren.

Vi må klare å holde ting fra hverandre:

  • Det er ikke fett å være uføretrygdet.
  • At noen jukser stempler ikke de andre.
  • Det aller viktigste er å holde folk i arbeid.

Sammen med Kjetil Telle i Statistisk Sentralbyrå har økonomiprofessen ønsket å finne ut om folks vilje til å arbeide og betale skatt henger sammen med at naboen gjør det samme.

For å finne ut om trygding smitter, har man forsøkt å fjerne andre forklaringer i forskningen.

Forskerne har sett på nedbemanning, og har funnet at når bedrifter blir nedlagt, så blir folk uføre. Man kan selvsagt bli psykisk nedbrutt av å miste jobben, men det kan også være slik at «snille» leger uføretrygder eldre arbeidstakere.

Men det er ikke poenget her: Forskerne fant nemlig at også naboene blir uføre når noen blir uføretrygdet etter å ha mistet jobben!

- Den eneste hypotesen som står igjen med støtte av våre analyser er at trygd smitter. Når noen blir trygdet, drar de andre med seg, skriver professoren i sitt innlegg.

- Smitteeffekten er i tillegg betydelig: Dersom 50 personer i en kommune med 5000 innbyggere blir uføretrygdet på grunn av nedbemaning, vil ytterligere 25 personer bli trygdet de næremste årene som en ren smitteeffekt.

Denne forskningen passer ikke så godt for den politiske debatten i Norge. Innrøm at noen velger trygd!

Prinsippløs Amelie-debatt

Maria Amelie får trolig returnere til Norge, men det løser ikke den prinsippielle saken. Foto: Scanpix.

Saken om Maria Amelie bør ikke handle om hvordan man kan lage en politisk hestehandel for å trikse henne ut og tilbake til Norge.

Statsmininister Jens Stoltenberg ble omfavnet av Fremskrittspartiet i Stortinget i går for sin prinsippielle holdning til utkastelsen av Madina Salamova - også kjent under pseudonymet Maria Amelie.

Men bak kulissene arbeider de tre rødgrønne regjeringspartiene på spreng for å finne en måte hvor  Amelie kan komme tilbake til Norge med opphold som arbeidstaker.

Det kan være en god løsning for Maria Amelie, men det er en lite prinsippiell løsning på det som er kjerneproblemet: Hva gjør vi med personer som har vært så lenge i Norge at de i praksis har blitt norske?

Det «gode» med Amelie/Salamova-saken er at den ikke handler om hudfarge eller religiøs tro her i landet, selv om opprinnelsen til flukten via Finland til Norge handler om p0litiske og etniske motsetninger i Kaukasus. Dermed har vi fått en debatt om innvandringspolitikk.

Sånn sett er det fornuftig om debatten også fjernes fra Maria Amelies person, til å handle om de anslagsvis 3-400 andre som har lignende saker - det vil si at de har vært her så lenge at de i praksis har blitt norske. 

Noen tror at jussen er soleklar, men de kan ikke ha lest Utlendingsloven.

I Utlendingslovens paragraf 38 den står det utrykkelig at myndighetene skal ta hensyn til tre relevante faktorer som er, eller har vært, aktuelle for Amelie/Salamova:

  • Sterke menneskelige hensyn
  • Særlig tilknytning til riket
  • Barnets beste

Eller som det heter i loven Stortinget har vedtatt: «Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket.»

Den prinsippielle delen av saken bør handle om å fylle mening i Stortingets begreper om sterke menneskelige hensyn, særlig tilknytning til riket og barnets beste.

I dommen fra Oslo Tingrett i mars 2004 ble ikke dengang 16-årige (Rettelse: 18-årige) Maria Amelie hverken hørt eller vurdert spesielt. Domstolen vurderte kun foreldrenes sak i anken over Utlendingsmendas vedtak fra da Amelie var 17 år.

Og selv i dag må Maria Amelies sak være annerledes enn foreldrene. De fleste vil være enig i at en person som kom som mindreårig og som har bodd og arbeidet her i snart ti år har en sterkere tilknytning til riket enn middelaldrende personer som har levd i et annet land det meste av sitt liv. 

Grete Faremo er konstituert som justisminister. Henne har ingen hørt noe fra i Amelie-saken.

Den prinsippielle delen av saken bør handle om å fylle mening i Stortingets begreper om sterke menneskelige hensyn, særlig tilknytning til riket og barnets beste.

I andre saker opplever man at barn som er født i Norge tvangsutsendes - i andre tilfeller opplever barn som har bodd i Norge det meste av sitt liv, å bli sendt ut. Og da blir kontrasten til lovteksten «særlig tilknytning til riket» uforståelig.

De strengeste tilhengerne av en dagens praksis argumenterer med at det ikke bør lønne seg å være ulovlig i Norge. Etter min oppfatning er den praksisen egnet til å beskytte byråkratiet på bekostning av enkeltpersonen, og den er stikk i strid med vår juss på andre områder.

Alle andre lovbrudd har en foreldelse, og man dømmes i praksis ikke til straff for de aller fleste lovbrudd unntatt overlagt drap i saker som er syv år gamle.

Jeg mener det korrekte i disse sakene er å vurdere om barnet har en særlig tilknytning til Norge - altså om det i praksis har bodd her (lovlig eller ulovlig) lenge nok til å være norsk. Og i så fall må de få opphold.

Da kunne også Politiets utlendingsenhet og Utlendingsdirektoratet fått et press på seg for å få avgjort saker fort, og få sendt ut folk før de får en særlig tilknytning til riket.

Noen hevder at det oppholder seg flere titusener av mennesker ulovlig i Norge, og for hver dag som går uten at de sendes ut, så får de en sterkere tilknytning til riket.

Maria Amelie-saken burde vært løst for fem år siden, men har fått utvikle seg til en verkebyll som hun tok hull på med boken «Ulovlig norsk». Det har også norske myndigheter et ansvar for.

Eller sagt på en annen måte: Også de bør ha et press på seg for å få unna sakene, og bør ikke få en sovepute ogslippe unna med en urimelig tolkning av ordlyden i loven fra Stortinget.

Råttent Apple

Apple og Steve Jobs ruller stadig ut nye spillere, og har nå passert 10 milliarder nedlastinger på AppStore. Foto: Scanpix.

Apple driver med regelrett lureri som tapper foreldres kredittkort for tusenvis av kroner.

La meg begynne med en bekjennelse i det som for mange er en religionskrig: Jeg er Apple-entusiast, og har vært det siden jeg fikk min første Mac på 80-tallet.

Selskapet kan umulig ha tenkt igjennom hva de risikerer med å akseptere lureriet.

Derfor irriterer det så grenseløst at Apple lar hensynet til kortsiktig fortjeneste gå foran, og stiller seg bak det jeg mener er umoralsk forretningsdrift.

Det handler om AppStore, eller Apples butikk for småprogrammer til selskapets mobiltelefoner og musikkspillere.

Med lisens til å tappe foreldrenes kredittkort.

Dette var årets julegave i mange norske hjem, og nå opplever foreldre over hele landet at småbarna «kjøper» spill for hundrevis av kroner uten at de forstår hva som foregår.

Og man skal være  teknisk oppegående for å stenge butikken: Her er fremgangsmåten.

Paradoksalt nok er det Apples brukervennlighet som nå blir en omdømmebumerang. Når du kjøper for eksempel en iPod, så må den kobles til en pc for å aktiveres. Du registrerer deg i Apple-butikken og blir bedt om å oppgi kredittkortnummeret.

Deretter er du klar til å kjøpe musikk, film og spill. Du må riktignok oppgi passordet ditt hver gang, men det er svært enkelt å kjøpe en ny plate eller den ferskeste utgaven av Economist.

Før var det enkelt. I AppStore ble programmene delt mellom de som er gratis og de som koster penger. Det er lett å forstå, og enkelt å kommunisere til barna: Du får lov til laste ned gratis spill, men må spørre om lov før du kjøper noe.

Det nye er at mange gratisspill er rene trojanske hester. Når et godtroende barn først har lastet ned eksempelvis Smurfs Village, så opplever de i neste omgang mange fristelser til å utvide gratisspillet med ting som koster penger.

En slik epost kan bety at poden har kjøpt spill for 29 kroner til sin iPod fra ditt kredittkort.

I mange tilfelle er kjøpet kamuflert med en litt kryptisk engelsk melding som små barn ikke oppfatter. Noen krever ikke engang passord for å trekke penger rett fra kredittkortet.  I Smurfs Village kan barna gjøre handler opp til 550 kroner i slengen!

Normalt er Apple nesten sykelig opptatt av sitt omdømme. Hvis noe materiale er omdiskutert, kan man oppleve å bli sensurert. Danske Ekstrabladet slipper ikke inn i butikken med sine toppløse Side9-piker, for å ta et eksempel.

Dette gjør at iPod og Apples spillbutikk er en ganske bra barnevakt fordi spillene stort sett er barnevennlige, og da er det så ubegripelig at Apple vil risikerer sitt gode navn og rykte på å få andeler fra landeveisrøverne på internett.

For den enkelte familie kan møtet med Apples butikk i verste fall koste dem tusenvis av kroner, men på verdensbasis er det snakk om gigantiske beløp. I disse dager passerer Apple 10 milliarder nedlastede programmer fra butikken.

Selskapet kan umulig ha tenkt igjennom hva de risikerer med å akseptere lureriet.

Ett råttent eple kan ødelegge hele kurven!

Seigpining i Amelie-saken

Politiets utlendingsenhet tviholder på Maria Amelie. Foto: Cornelius Poppe, Scanpix.

Etter å ha brukt åtte mann på å arrestere henne, velger nå politiet å anke løslatelsen av Maria Amelie. Det er ubegripelig at man utsetter seg for seigpining i offentligheten.

Det er ikke lett å forstå handlemønsteret til de offentlige myndighetene som har behandlet utkastelsen av Maria Amelie.

Man trenger ikke folkeskole for å forstå hvem som vinner sympati og støtte i den perioden.

25-åringen har bodd her i ti år, har høyere utdannelse og jobb, men plukkes likevel ut av køen av titusener som er i Norge ulovlig, og utsettes for pågripelse, kles naken og sperres inne på Trandum.

Dette opprører mange, også folk som i utgangspunktet mener at Maria Amelie må bortvises fra Norge. Den hardhendte fremgangsmåten virket helt malplassert, og var ikke egnet til stort annet enn å gi Maria Amelie sympati.

Umiddelbart etter arrestasjonen med åtte personer, la Politiets utlendingsenhet ut skrytemelding på Twitter.

Dersom prosessen og den offentlige saksbehandlingen får gå sin gang, er den mest sannsynlige  utgangen at Maria Amelie flys til Moskva, settes papirløs på gaten uten penger.

I motsatt retning trekker en stor opinion og politisk støtte over hele den politiske fargeskalaen og langt inn i Fremskrittspartiet.

Derfor tror mange at det endelig utfallet er at Maria Amelie kommer tilbake til Norge med arbeidstillatelse.

Amelie-saken har blitt en symbolsak og brukes som et middel for å endre norsk innvandringspolitikk.

Den kommer også til å bli pensum for alle som ønsker å studere en elendig informasjonshåndtering, som går i en konsekvent linje fra statsminister Jens Stoltenberg (som forsvarer byråkratiet mot et enkeltmenneske), fungerende justisminister Grete Faremo (som er usynlig) til utlendingsmyndighetene (som har latt det gå prestisje i saken).

Dette var bakgrunnen da Borgarting lagsmannsrett besluttet å løsløte Maria Amelie. Retten fant at politiet kunne sikre seg mot at hun stikker av på andre, og mindre dramatiske måter, enn å holde henne fengslet.

Retten har tatt stilling til juridiske argumenter, men sett fra sidelinjen virker avgjørelsen fornuftig. Maria Amelie og hennes støttespillere har trolig lite å vinne på å holde henne skjult, og slik tape støtten i offentligheten. Hun har åpenbart mye bedre PR-rådgivere enn hele statsapparatet, og de forstår at en hjerteskjærende utkastelse vil være et godt kort i kampen for å få henne tilbake igjen.

Derfor er det ubegripelig at Politiets utlendingsenhet har bestemt seg for å anke saken til Høyesterett. De viser igjen en total mangel på både handlekraft og dømmekraft, og klarer å skyte seg selv i foten igjen.

At man ikke aksepterer dommen i Borgarting lagmannsrett viser at Politiets utlendingsenhet har latt det gå prestisje i saken. Det betyr at Maria Amelie må sitte fengslet frem til fredag før Høyesterett tar i saken. 

Man trenger ikke folkeskole for å forstå hvem som vinner sympati og støtte i den perioden.

SISTE: Nå har lagmansretten sluppet henne fri i påvente av Høyestretts avgjørelse.

På helsa løs for regjeringen

Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er i hardt vær, og har en tøff jobb i å forsvare helseforetakene. Foto: Torgeir Haugaard, Forsvarets mediesenter.

Nå får helseforetakene skylden for at Arbeiderpartiet har tapt 150.000 stemmer. Men ønsker vi virkelig å gi helsepersonell nøkkelen til statskassen?

Med et mulig unntak for NAV har knapt noen offentlige organer vært mindre populære enn helseforetakene.  Nå er det sterke krefter i regjeringen for å avvikle hele ordningen. Spørsmålet er hva vi får i stedet.

I det lengste tviler jeg på at statsminister Jens Stoltenberg vil åpne for en gigantisk reform på basis av kortsiktige galluptall etter en dårlig håndtert sykehuskrangel. Problemet er bare at man må ta upopulære valg hvis man ikke har ubegrensete midler.

I «gamle» dager - det vil si før 2002 - var sykehusene stort sett eid av fylkene. Både Stortinget og lokalpolitikerne hadde en hånd på rattet, og de kranglet hele tiden om ansvar og den økonomiske regningen.

Dette var et håpløst system, og derfor vedtok man at staten overtok alt ansvar. Det er rimelig at Stortinget tar regningen for helsepolitikk Stortinget vedtar. Samtidig opprettet man helseforetakene som en støtpute mellom seg selv og lokale pressgrupper. Også det er fornuftig tenkt.

Helseforetakene var ikke noe annet enn et redskap for den statlige styringen. De fleste innser at helseministeren ikke kan styre hvert enkelt sykehus, og med kostnadseksplosjonen i helsevesenet ønsker de færreste seg at overleger landet over får blancofullmakt til å bruke penger. Uansett hvordan man vrir og vender på saken, trengs et system mellom det enkelte sykehuset og helseministeren for å sikre økonomisk styring.

Det var tanken bak helseforetakene. Norge ble inndelt i naturlige regioner, og det ble opp til styrene i hver region å styre sine ressurser. Har de ikke penger til sykehus både i Molde og Kristiansund, så må de velge. Enkelt og greit. Det heter prioritering.

Her er en oversikt over regionene: Helseforetakene og alt de har å gjøre

Min oppfatning er at helseforetak er en god idé, men at det bør gjøres noe med styrene og ledelsen. Ifølge årsrapporten for 2009 for Helse Sør-Øst har foretaket ikke mindre enn 16 i styret og en toppledelse på 13 personer. Sannsynligvis er ledelse og styret satt sammen etter prinsippet «alle skal med». Det er neppe noen effektiv løsning. I Helse Vest har vi opplevd at Senterparti-leder Liv Signe Navarsete mener at hun kan instruere et styremedlem til å følge Sp-politikk i styret.

Kilde: Årsberetningen 2009, Helse Sør-Øst

Jeg tror det er bedre å endre på slikt, enn å kaste hele idéen med å ha noen helseforetak i mellom statsråden og sykehusene. Vi snakker nemlig om en enorm sektor.

Et kort klipp fra årsrapporten til Helse Sør-Øst illustrerer omfanget:  «Helse Sør-Øst er landets største helseregion og omfatter Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust- og Vest-Agder med til sammen 2,7 millioner innbyggere. Regionen har 56 prosent av landets  befolkning. Foretaksgruppen har 70 000  medarbeidere og et brutto budsjett i 2010  på omlag 58 milliarder kroner».

Vi snakker om en virksomhet på størrelse på landets største børskonsern. Det er knapt noen som for alvor vil mene at Statoil bør oppløse konsernstyret og la hver enhet drive seg selv.

Statforetak med økonomisk ansvarlige styrer er en god modell. Å kaste hele helsesektoren inn i en ny omfattende omorganisering vil garantert skape nye problemer. Løsningen må være å få helseforetakene til å fungere bedre

Og er det for lite midler totalt sett, så finnes det en løsning på det - nemlig økte bevilgninger.

Det er det reelle problemet til politikerne, nemlig illusjonen om at Norge har ubegrenset med penger. Det er prioriteringene som er upopulære - og det går ut over dem som er satt til å foreta dem.

Man kan ikke få både i pose og sekk.

Asyl for hvem?

Tung vei for konstituert justisminister Grete Faremo til dagens statsråd. Foto: Cornelius Poppe, Scanpix.

Den brutale fengslingen av Maria Amelie (25) er et godt bevis på at norsk innvandringspolitikk er moden for skraphaugen.

Etter EØS-utvidelsen har Norge vidåpne grenser mot gamle Øst-Europa, hvor 80 prosent av den norske innvandringen kommer fra.

Samtidig lever et sted mellom 10.000 og 30.000 personer, ifølge Statistisk Sentralbyrå, under jorden med ulovlig opphold i Norge.

Fungerende justisminister Grete Faremo er knapt ferdig med veteransaken i Afghanistan, før hun får en ny het potet i fanget. Foto: Berit Roald, Statsministerens kontor.

Dette er bakgrunnen når Politiets utlendingsenhet velger å bruke fem politifolk for å arrestere Maria Amelie på trappen utenfor Nansenskolen i Lillehammer, og det helt i starten av Nansen-året.

- Vi er nødt til å behandle mennesker likt, sier statsminister Jens Stoltenberg.

Likhet i forhold til hvem?

Aksjonen er i hvertfall ikke likhet for loven i forhold til de mange tusen av personer som livnærer seg under jorden, med lovbrudd og tigging - uten å bli pågrepet av fem politifolk.

Selvsagt bør det ikke være nok med pressedekning for å få opphold i Norge. Men samtidig er det et faktum at Maria Amelie etter snart ti år i Norge er mer norsk enn russisk.

Det er forståelig at ikke langvarig ulovlig opphold i seg selv bør være et argument for å få bli. I så fall vil man premiere lovbrudd, og det er urimelig.

Men samtidig strider det mot folks rettsoppfatning at personer som i praksis er norske etter å ha vært her i en årrekke - etter å ha kommet hit som barn - behandles på samme måte som voksne lykkejegere som er lovbrytere fra dag en.

Les også bloggen: Hverken handlekraft eller dømmekraft

Ole Eikeland mener: Hvorfor ni år Storberget?

Spørsmålet nå er hvor lenge fungerende justisminister Grete Faremo vil la medier og opinion herje med regjeringen før man finner en fornuftig løsning på saken. Dersom det å gi Maria Amelie arbeidstillatelse skulle føre til at vi får flere hundre velintegerte og høyt utdannede i samme situasjon, så er det fornem nød.

Men like viktig er at regelverket åpenbart bør forandres slik at barn som er vokst opp i Norge i en årrekke ikke kastes tilbake til foreldrenes hjemland.

Når firkantet juss blir politikkens ansikt, er det en fallitterklæring.

Det er kanskje ikke uten grunn at ordet asyl også brukes om galehus.

Hverken handlekraft eller dømmekraft

Med fem politimenn rykker Politiets utlendingsenhet ut for å pågripe og kaste ut en fredelig 25-åring. Deretter skryter man av aksjonen på internett.

Pågripelsen av forfatter og NTNU-student Maria Amelie skulle nok demonstrere handlekraft, men fremstår som en provokasjon som setter konstituert justisminister Grete Faremo i et pinlig lys.

Tanken var nok å demonstrere en ny og hardere asylpolitikk, men slik aksjonen ble gjennomført ser Storberget og hans folk ut som bavianer i en glassbutikk.

Etter aksjonen får Politiets utlendingsenhet seg til å sende ut en melding på Twitter: «Arrestasjonen av Maria Amelie foregikk uten dramatikk. PU tar sikte på snarlig fengsling og uttransportering».

Som kjent ble Maria Amelie kåret av Ny tid til «Årets nordmann» i 2010, og nå er det bare å gratulere Politiets utlendingsenhet som favoritt til «Årets PR-kløne» for 2011.

Det er vanskelig å argumentere for at Maria Amelie skal få særbehandling. Norge har en streng asylpolitikk, og den må håndheves rettferdig. At noen skriver en bok eller blir kjent, bør ikke gi noe særbehandling.

Likevel fremstår saken spesiell. Maria Amelie kom til Norge som 16-åring. Hun har bodd her i ni år, og er vel integert med norsk samboer, har altså utgitt en bok, og studerer ved NTNU. I går holdt hun foredrag på Nansenskolen.

Når vi ser hvor lemfeldig norske myndigheter behandler de tusenvis av kriminelle som er i Norge uten lovlig opphold, virker det påfallende at man velger å gå til storaksjonetter et offentlig foredrag for å gjøre noe som en politibetjent hadde klart å gjøre hjemme hos Amelie.

Kort sagt virker det som om man bevisst har gjort aksjonen dramatisk, og oppnådd det stikk motsatte av å virke som harde, men rettferdige.

Dette var ikke handlekraft.

Det var mangel på dømmekraft.

To av tre innvandrere på trygd

Arbeidsminister Hanne Bjustrøm er nettopp tilbake etter sykemelding. Foto: Statministerens kontor.

Det har slått ned som en bombe at to av tre innvandrere går på trygd. Men vi har visst dette i mange år uten å gjøre noe.

De kom som arbeidsinnvandrere, men 15 år senere var to av tre av dem på uføretrygd. Dette er fakta for pakistanerne som kom på 70-tallet, og det gjelder fortsatt.

Spørsmålet er hvorfor, og hva vi kan gjøre med det.

To gode teorier er lansert:

  • Arbeidsinnvandrerne har tatt dårlig betalte jobber ingen andre vil ha.
  • De får trygderettigheter som gjør det lønnsomt å gå på trygd.

Jeg tror begge teoriene har noe for seg, og i så fall er det tre løsninger:

  • Norge trenger arbeidsinnvandrere med kvalifikasjoner til å ta gode jobber.
  • Vi må gjøre arbeidsvilkårene bedre på jobbene ingen vil ha.
  • Og - like viktig - det bør aldri lønne seg å gå på trygd fremfor å jobbe.

På NHOs årskonferanse viste en dansk forsker hvordan Danmark har snudd denne spiralen. Hovedtiltaket har vært å åpne for arbeidsinnvandring, og ta imot personer som har utdannelse og kvalifikasjoner man trenger.

Kort sagt; mindre familiegjenforening - mer arbeidsinnvandring.

I Danmark har innvandrernes arbeidsdeltakelse skutt i været etter at man la om politikken.

I Norge har det vært velkjent lenge at arbeidsinnvandrerne dropper ut av yrkeslivet etter 10-15 år og går på trygd.

For tre år siden skrev Frischsenteret følgende i en rapport (oversatt fra engelsk):

Fra starten arbeidet pakistanerne mer enn nordmenn, men etter 10-15 år stupte flesteparten ut i trygd. Kilde: Frischsenteret, 2008.

- Arbeidslivssyklusen til arbeidsinnvandrerne som kom til Norge tidlig på 70-tallet avviker vesentlig fra nordmenn med lik profil, skrev forskerne da.

- I de første årene, var det bortimot full sysselsetting blant innvandrerne og man oversteg tilsvarende nordmenn.

- Men, rundt ti år etter ankomst, startet imigrantene et raskt og bratt fall, og ved år 2000 var sysselsettingsraten 50 prosent, mot 87 prosent hos en tilsvarende gruppe i lokalbefolkningen, het det i rapporten i 2008.

Frischsenterets konklusjon dengang var at en årsak var at innvandrerne arbeidet i bransjer og hadde jobber som forsvant, men samtidig fant man også betydelige «disincentiver» i trygdesystemet.

I klar tale: Det lønte seg å ta imot trygd fremfor å jobbe.

Siden har intet skjedd. Fortsatt er det for mange mer lønnsomt å motta trygd og andre ytelser, enn å gå på jobb. I økonomiske termer får du smake pisken hvis du jobber, og får gulroten om du holder deg hjemme.

Det er ingen dristig spådom at vi vil se det samme hos polakkene og de andre østeuropeerne som har kommet til Norge de senere årene.

Hovedproblemet er at man blir del i en velferdsstat og trygdeytelser man ikke har vært med på å bygge opp, og at de norske ordningen er vesentlig bedre enn i landene man kommer fra.

Nå har Frischsenteret laget en oppdatert rapport.

Du finner rapporten her: «Yrkesdeltaking på lang sikt blant ulike innvandrergrupper i Norge».

Det er relativt store forskjeller mellom opprinnelsesland, men stort sett mottar man trygdeytelser som er gode lønninger i landene man kommer fra.

Nå er det de færreste som flytter tilbake, men Frischsenterets Røed sier til Dagens Næringsliv at det er «fullt mulig å ta med seg uføretrygd ut av landet, og selv om det ikke er så mange som flytter permament, er det trolig en god del som bor deler av året utenfor Norge.»

Selger alt til utlandet

Ingen har solgt unna norske virksomheter som Stein Erik Hagen. Foto: Scanpix.

Stein Erik Hagen selger  alt han får fingrene i til utlandet: Matvarekjeder, bryggerier, medier, kjøpesentre og industri.

Først samlet han sammen en fjerdeldel av den norske matvarebransjen, og solgte den unna - først til Sverige, så videre til Nederland.

Deretter kjøpte han seg opp i Orkla, og startet det største utsalget av virksomheter noensinne.

I mellomtiden kjøpte han seg opp i Steen & Strøm, og solgte kjøpesenterkjeden til Frankrike for 22 milliarder kroner i 2008.

I rask rekkefølge har Hagen og Orkla solgt bryggerigiganten Carlsberg og landets tredje største mediekonsern (Orkla Media, nå Edda) og åpnet for storsalg av solcellegiganten REC (det blir neste storsalg).

I dag kommer bekreftelsen på at Elkem, som må kalles  et stykke norsk industriarvesølv, er på vei til Kina. På kjøpet får kineserne en av landets største elkraft-kontrakter.

Samlet har Stein Erik Hagen solgt unna norske arbeidsplasser for godt over 70 milliarder kroner til utlandet.

Stein Erik Hagen har en bjørn som svinger en øks på jakkeslaget. Foto: Orkla.

Ikke rart han bekymrer seg over høy formueskatt og vurderer å flytte familieformuen til Sveits.

Betegnende nok er firmalogoen til Orkla - som Stein Erik Hagen har på jakkeslaget - en bjørn som svinger en øks.

Det er et passende symbol på Hagens periode i Orkla, hvor det meste har handlet om å realisere verdier og selge unna virksomheter - forøvrig bygget opp, med rekordhøy avkastning, av Jens P. Heyerdahl.

Vurderingen av det Stein Erik Hagen og Orkla har gjort, avhenger av brillene man har på. Sett fra aksjonærhold, har de løftet frem skjulte verdier for eierne. Og sett med økonombriller virker det riktig å konsentrere Orkla om noen få områder hvor konsernet har forutsetninger for å lykkes - som merkevarer.

Men innvendingene er at Orkla ikke blir sterkere av at man selger unna Elkem for 12 milliarder kroner, og betaler pengene som utbytte til eierne.

Sett gjennom «norske» briller er det negativt at den ene lønnsomme virksomheten etter den andre blir solgt ut av landet og strippet for verdier. Som Mecoms tapping av Orkla Media/Edda.

Så lenge Norge har kjøpt utenlandske aksjer for nærmere 3.000 milliarder kroner, er det prinsippløst å nekte utlendinger å kjøpe seg inn i Norge.

Likevel er det negative trekk: Norge selger unna bedrifter vi kontrollerer, og kjøper småposter uten reell makt spredt over hele kloden gjennom Oljefondet. Faren er at vi mister kompetansen til å drive virksomhet selv, og baserer oss på en fremtid som rentenister (eller trygdemottakere, hvis man skal være stygg).

Eller som bloggeren Ole Eikeland skriver: Vi trenger aktive oljepenger

Det må være et stort tankekors for NHO og høyresiden at staten fremstår som den eneste garantisten for at store norske virksomheter fortsett skal kontrolleres fra Norge.

Født til skolevinnere

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen står for en likhetsskole, men nye tall viser at skolen har store problemer med å få barn som kommer skjevt ut, på rett kjøl. Foto: Kunnskapsdepartementet.

Gjør du det først dårlig i 5. klasse, kan løpet være kjørt. Dersom ikke foreldrene har høyere utdannelse.

Norsk skole gjorde det bedre i den internasjonale PISA-undersøkelsen. Det er bra, og kan tyde på at tiltakene hjelper.

Men nå kommer resultatene fra de nasjonale prøvene, og de viser at skolen har store problemer med å rette opp elever som kommer skjevt ut.

Faktisk er foreldrene viktigere:

- Årets nasjonale prøver viser at elevenes prøveresultater på åttende trinn har klar sammenheng med mestringsnivået de hadde på femte trinn. Elever med høyt utdannede foreldre forbedrer resultatet fra femte til åttende trinn i større grad enn øvrige elever, heter det i vurderingen.

Undersøkelsen føyer seg inn i andre som viser at den offentlige skolen slett ikke bygger ned ulikheter, men snarere reproduserer dem.

- Som for tidligere år er det en klar positiv sammenheng mellom prøveresultater og foreldrenes utdanningsnivå. Barn av foreldre med høyere utdanning skårer i større grad på de øverste mestringsnivåene på alle prøvene enn øvrige elever, er konklusjonen fra Statistisk Sentralbyrå.

Etterhvert begynner vi å få ganske sammenfallende kunnskap om hva som skal til for å hjelpe barna til å gjøre det godt på skolen:

  • Barnehage har mye å si for norskkunnskaper, særlig for barn av innvandrerforeldre.
  • Hjelp til lesing hjemme er det viktigste foreldre kan gjøre for barna når de begynner på skolen.
  • Gode prestasjoner i norsk, engelsk og matte allerede i 5. klasse gir føringer for fremtiden.
  • Barn av foreldre med høyere utdannelse gjør det bedre enn barn av andre foreldre.

Så får diskusjonen gå om det er foreldrenes gener eller læringsmiljøet hjemme som er avgjørende. Kanskje er det begge deler, hvis man da ikke tror gener er smittsomt. For effekten blir enda større hvis et flertall av alle foreldrene på samme skole har høyere utdanning.

For skolepolitikerne må det være et tankekors at mange tiår med likhetsideologi ikke har gitt større resultater.

For foreldrene kan resultatene tjene som en påminning at de faktisk kan gjøre en stor forskjell for barna.

Eller for å svarepå Harald Eias spørsmål «født sånn eller blitt sånn»?

Født sånn, for å bli sånn.

Hard, men riktig dom

Ubetinget fengsel for Anders Talleraas og Magnus Stangeland. Foto: Berit Roald, Scanpix.

De tidligere stortingsrepresentantene Magnus Stangeland og Anders Talleraas får en knusende dom for sitt pensjonsjuks.

- Det er en streng dom, det er min umiddelbare kommentar, sa Anders Talleraas umiddelbart etter at han fikk dommen.

Den folkelige versjonen av dommen er at du blir dømt, selv om du forleder en slepphendt kasserer til å betale deg millioner av kroner.

De to stortingsrepresentantene dømmes for å ha misbrukt sin tillit, og for bevisst å ha holdt seg uvitende om regelverket.

- Det er også skjerpende at det dreier seg om grovt uaktsomt bedrageri i forhold til et system som er basert på tillit, heter det i dommen.

- Samtidig trekker det i formildende retning at helt enkle kontrollrutiner - som spørsmål om selvangivelser, næringsoppgaver, likningsattester med videre - mest sannsynlig ville ha forhindret eller stoppet Talleraas og Stangeland før deres forhold fikk utvikle seg, står det i dommen.

Oslo tingrett tegner bilde av et rotete regelverk med dårlige kontrollrutiner, men tror ikke Anders Talleraas og Magnus Stangeland på at de ikke burde skjønt mer.

Det er også en viss rettferdighet i at det er de to groveste eksemplene på pensjonsjuks som nå ender i fellende dommer i Oslo tingrett.

  • Dommen er hardest mot Talleraas, som dømmes til seks måneders ubetinget fengsel.
  • Stangeland fikk 60 dager, og begge må betale 100.000 kroner til dekning av statens saksomkostninger.

Det er tøfft, spesielt når man også tar hensyn til det sosiale nederlaget for to tidligere vel ansette folkevalgte.

Dommen gir aktor fullt medhold: «Begge skal dømmes for grovt uaktsomt, grovt bedrageri», er konklusjonen.

Du kan lese hele dommen her: Dommen mot Stangeland og Talleraas

Dommen virker overbevisende, og straffen må nødvendigvis bli hard når det er snakk om så store beløp som 2,6 millioner kroner for Talleraas, og cirka 500.000 kroner for Stangeland.

Noen gylden middelvei var neppe mulig å finne for dommerne. Enten måtte de dømme de to for pensjonsjuks - og da må straffen blir hard - eller så måtte de frikjennes på grunn av lite detaljert regelverk og tildels feilaktig informasjon fra pensjonskassens administrasjon.

Domstolen kom til at de to åpenbart burde visst at de ikke hadde rett på millionene, og da er fengsel en riktig dom.

Talleraas dømmes for ha drevet med grovt uaktsomt bedrageri over et tidsrom på syv år og tre måneder, mens Stangeland «bare» brøt reglene i ett år og fem måneder.

Hvis dommen blir stående, er det et knusende nederlag for de to. Begge har tatt betenkningstid, og kan komme til å anke.

Men dommen er uansett et minnesmerke over en altfor gullkantet pensjonsordning som ble slepphendt forvaltet - og den dommen går mot hele Stortinget og Stortingets administrasjon.

Boligeiere får regningen

Næringsminister Trond Giske kjemper for næringslivet, men forslaget om å øke eiendomsskatten er ikke like godt for velgere med egen bolig. Foto: Næringsdepartementet.

Når Stein Erik Hagen jubler over et skatteforslag, er det grunn til skepsis for vanlige folk. De får snart en skatteregning på 14 milliarder kroner på egen bolig.

Kamp mot formueskatten har vært en av høyresidens dårligest velgersaker. Årsaken er så enkel at det er relativt få velgere som plages av formueskatten, samtidig som saken enkelt kan fremstilles som omsorg for nullskattyterne.

Nå vil også næringsminister Trond Giske fjerne formueskatten. Men ikke som en gave på 14 milliarder kroner til de formuende, selvsagt. Regningen sendes videre til dem som eier bolig og annen eiendom.

Med andre ord: Deg.

For å avlive noen myter:

  • Det er ikke de rike som betaler mye skatt i Norge.
  • Næringslivet har heller ikke noe høyt skattetrykk.
  • Det er de som høye inntekter som får svi på skatten.

Giske foreslår altså å fjerne formueskatten og øke eiendomsskatten med 14 milliarder kroner.

Statsminister Jens Stoltenberg har allerede lagt forslaget dødt, men helt sikker kan vi ikke være.

Nøyaktig hvordan Giske tenker seg utformingen, vet vi ikke. Men det må bety mindre skatt på annen formue (maskiner, aksjer, kontanter) og mer skatt på bolig og eiendom. Noen skal ta regningen, og det blir ikke staten, dersom Giske får det som  han vil.

Egen bolig har lenge et yndet skatte- og avgiftsobjekt. Kommunene sper på budsjettene med ulike kommunale avgifter, du betaler såkalt «flytteskatt» når boliger kjøpes og selges, lenge betalte boligeiere skatt av «fordelen av å bo i egen bolig», du betaler formueskatt av boligens ligningsverdi, og de fleste kommunene har innført eiendomsskatt.

Noen skal ta regningen, og det blir ikke staten, dersom Giske får det som  han vil.

Fortsatt er boligverdiene satt lavt i forhold til reelle verdier. Ifølge Statistisk Sentralbyrå har norske skattytere totalt 2.650 milliarder kroner i gjeld - og en skattemessig boligformue på 1.870 milliarder.

Dette betyr at boligeiendom for de aller fleste er en skattefri formue.

Du finner tallene her: Ligningstall for 2008.

Dersom skatt herfra skal opp med 14 milliarder kroner, vil det ikke nytte stort med økt skatt på palassene til Stein Erik Hagen, Kjell Inge Røkke og noen håndfuller til med milliardærer. Regningen vil måtte gå til folk med middels og store boliger i områder med høye boligpriser. Les: Storbyene.

Bankinnskudd, aksjefond og andre verdipapirer er en dobbel så stor formue som bolig, med rundt 5.200 milliarder kroner, i sum for alle skattytere.

Så kan du se på din egen formue og tenke igjennom om du virkelig er i samme båt som Stein Erik Hagen.

Skjønnmaler trygde-Norge

NHO-toppene John G. Bernander og Kristin Skogen Lund forsøker å få statsminister Jens Stoltenberg til å se lyset. Foto: Scanpix.

Når 750.000 i arbeidsfør alder står utenfor arbeidsmarkedet, er det et stort problem. Verken svartmaling eller skjønnmaling er løsningen.

Etter NHOs årskonferanse har det blitt en heftig debatt om organisasjonen svartmaler med sin frykt for «velferdsfellen».

Både LO-leder Roar Flåthen og statsminister Jens Stoltenberg mener at NHO overdriver.

De har selvsagt rett i at Norge har høy sysselsetting og at 3 av 4 er i arbeid.

Men  750.000 som ikke er i arbeid, er uansett et høyt tall. Vi har overveldende forskning for at det er farlig å havne utenfor.

Om ikke lenge har vi flere utenfor yrkeslivet enn LO har medlemmer. Det sier noe om størrelsen på problemet.

NHO advarer mot tre bølger: Eldrebølgen, trygdebølgen og innvandringsbølgen.

AUF svarer med å ville løse velferdsutfordringene med høyere skatt.

Les også bloggen: Skattefellen klapper igjen

Svakheten med diskusjonen på konferansen er at den ble en beskrivelse av problemet, men  uten gode forslag til hvordan vi skal få så mange som mulig av de 750.000 mest mulig inn i arbeidslivet.

Jeg er overbevist om at følgende må til:

  • Det må alltid lønne seg å arbeide for alle, uansett om de går på trygd.
  • Vi må fortsette linjen med delvis sykemelding og delvis uføretrygding.
  • Staten må innføre støtteordninger som gjør det lønnsomt å ansette folk som ikke er 100 % friske.

I tillegg til dette må vi se på tersklene for å komme inn i arbeidslivet. Den skumleste utviklingen er det økende antallet av unge som faller utenfor eller som blir uføre. Dette henger sammen med at så mange som en av tre ikke fullfører videregående skole.

Vi må akseptere at personer uten utdannelse får dårlig betalte jobber med ubekvem arbeidstid fordi terskelen må være så lav som mulig.

En spesielt utsatt gruppe er innvandrere, og barn av innvandrere. Denne gruppen har betydelig lavere yrkesdeltakelse enn andre.

Her tyder mye på at barnehagen er viktig, og at kontantstøtten virker mot sin hensikt fordi det lønner seg å holde barna og mor hjemme. Følgen er dårlig integrering og svake norskkunnskaper - og etterhvert problemer med skole og yrkesliv.

Obligatorisk barnehage for de eldste barna er en overmoden reform.

Skattefellen klapper igjen

AUF-leder Eskil Pedersen (t.v) foreslår økt skatt for alle som tjener over 400.000 kroner. Foto: Aleksander Andersen, Scanpix

AUF-leder Eskil Pedersen vil skru opp skattene for alle som tjener over 400.000 kroner. Lykke til ved valget!

Så er katta ute av sekken. Mens landets økonomiske ledelse diskuterer den såkalte velferdsfellen på NHOs årskonferanse, svarer de unge i Arbeiderpartiet med en skattefelle.

  • Alle over 400.000 kroner skal få toppskatt
  • Ingen skattefradrag på dyre huslån
  • Ekstra omdreining for de høyeste inntektene

Dette er bare noe av oppskriften Pedersen lanserer i Dagens Næringsliv.

Faksimile: Dagens Næringsliv

- Jeg tror ikke det er mulig å komme unna økte skatter for å sikre velferdsstaten, sier Eskil Pedersen, som også sitter i sentralstyret til Arbeiderpartiet.

- Hvis du tjener mer en gjennomsnittet, har du råd til å betale mer skatt, sier han til avisen.

Med medfarten de rødgrønne regjeringspartiene har fått på meningsmålingene, virker ikke trusler om økt skatt som det opplagte middelet man bør trive til.

Problemet i Norge er ikke statens finanser, men at vi de kommende årene vil få stadig flere som lever av arbeidet til stadig færre. Dette er velferdsfellen, og NHO peker på tre årsaksbølger: Eldrebølgen, Uførebølgen og Innvandringsbølgen.

I dag er nesten 750.000 i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, og selv statsminister Jens Stoltenberg påpekte dette i sin nyttårstale.

 Hvis du tjener mer en gjennomsnittet, har du råd til å betale mer skatt, sier han til avisen

Arbeiderungdommens svar er å fortsette på stø kurs, og skru opp skattetrykket for de som er i arbeid for å betale for ordningene.

Venstresiden finner trøst i meningsmålinger som kobler økt skatt til gode formål. Mange svarer ja på at de godtar økt skatt hvis pengene går til gode velferdsordninger.

Problemet er bare at de samme personene vil svare nei hvis de blir spurt om økt skatt til å finansiere offentlig byråkrati og ineffektivitet.

Velgerne er ikke for økt skatt, men de er for gode velferdsordninger.

Desom AUF skulle få flertall for sine skatteskjerpelser, er min spådom at den rødgrønne regjeringen vil være dødsdømt. Selv ikke borgerlige partiledere uten et samarbeidsgen vil klare å rote bort den sjansen.

Likevel er det interessant å se hva landets mektigste politiske ungdomsorganisasjon ser for seg for vanlige lønnstakere:

  • Man skal begynne å betale toppskatt fra 400.000 kroner (mot 470.000 kroner i dag)
  • Neste trinn i toppskatten senkes fra 765.000 kroner ned mot 500.000 kroner.
  • Så vil AUF innføre et nytt trinn med ekstra skatt på et ubestemt, høyere punkt.
  • Og på toppen skal arbeidsgiver betale ekstra avgift for alle som tjener over 1,2 millioner.

Det er i hvert fall rene ord for pengene!

AUF har satt opp skattefellen. Spørsmålet er hvem som går i den. Det kan fort bli dem selv.

Verken nettvett eller folkeskikk

Emilies siste blogg. Faksimile: Voe

Som regel er jeg stolt over å være redaktør på internett, men noen ganger blir jeg bare flau.

15-årige Emilie har skrevet landets mest populære blogg, og har vært fulgt av 60.000 - 70.000 daglige lesere.

Men nå har Voe bestemt seg for å avslutte bloggen sin.

For som hun skriver: -  I begynnelsen av bloggingen var alt bare gøy, jeg fikk bare positive kommentarer, fikk flere og flere lesere og følte at alt bare var moro. Men etter at jeg havnet øverst på topplisten endret det seg. Noen mener tydeligvis at «dersom man ligger øverst på blogglisten så må man tåle hva som helst». Hallo, jeg er jo bare en helt vanlig jente som blir lei meg når folk snakker stygt om meg!

Voe har ikke gjort noe annet galt enn å skrive en populær blogg. Likevel føler anonyme innsender at de har en rett til å trakassere henne. Det samme er tilfelle for andre blogger og åpne kommentarfelt. Er emnet tilstrekkelig kontroveriselt, så utarter debattene ofte til en pøl av uforskammetheter og utskjelling. Noen tror at muligheten til å diskutere anonymt er det samme som et klarsignal for å lire av seg verbal møkk.

Nettavisen har forsøkt å holde en åpen debatt. Vi ønsker at våre debattanter skriver hva de mener, men innenfor noen grenser:

  • Vi aksepterer ikke sjikane av folk på grunn av hudfarge eller religiøs tro (det gjør ikke norsk lov heller).
  • Vi godtar ikke utskjelling av andre diskusjonspartnere.
  • Vi ønsker ikke usaklige avsporinger eller såkalt «trolling».

Som en nettavis kan vi velge. Vi kan la være å åpne for debatter på artiklene våre, vi kan innføre forhåndskontroll av alt som skal publiserers, sller vi kan innføre en form for etterkontroll/varsling. Til nå har vi (som mange andre) valgt det siste.

Problemet er at noen ser ut til å miste enhver folkeskikk straks de kommer bak et tastatur med en anonym profil.

Problemet er at noen ser ut til å miste enhver folkeskikk straks de kommer bak et tastatur med en anonym profil. Derfor skjer det av og til at gode, skarpe debatter avspores av hatmeldinger og usakligheter. Det ønsker vi ikke på lengre sikt.

I Side3 har vi linket debattdeltakelse til personens Facebook-profil, og erfart at antallet sjikanøse meldinger har sunket dramatisk.

Og i Nettavisen tester vi nå samarbeidet med et eksternt, opprustet moderatorsystem for å luke bort ugresset.

Dette er definitivt ikke noe vi ønsker. Vi er overbevist om at samfunnet blir bedre at at folk tør komme ut med meningene sine, og at de luftes best i en åpen debatt.

Derfor blir jeg så motløs når noen få ødelegger for så mange.

Som i tilfellet med 15-årige Voe. Hun erobret bloggtoppen, men nå orker hun ikke mer: - Å være på 1. plass bærer med seg mange goder. Men det bærer også med seg en stor og tung sekk med negative ting, som akkurat nå er altfor tung for meg å bære. Jeg har blitt sliten, rett og slett!, skriver Emilie.