hits

Importbilder

Her vinner hun stortingsvalget

SVERIGETUR: Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug dro til Rinkeby, og fikk innvandring på dagsorden i valgkampen. (Foto: Anders Wiklund, NTB scanpix).

 

Utskjellingen av Sylvi Listhaug førte etter alt å dømme til borgerlig valgseier.

Ingen saker var viktigere enn innvandring ved stortingsvalget i september. - For hele 28 prosent av velgerne var denne saken viktig da vedkommende stemte, er konklusjonen til Statistisk sentralbyrå.

Les saken: Drøyt 1 av 4 tenkte på innvandring da de stemte

Velgerundersøkelsen dokumenterer hvordan velgerne fløt mellom partiene, og hvilke saker som var viktigst. 

For Arbeiderpartiet er tallene nedslående. Partiet ble ikke oppfattet som det beste på noen av de viktigste sakene for velgerne.

  • Fremskrittspartiet er best på innvandring.
  • Høyre har den beste skolepolitikken.
  • Senterpartiet har best distriktspolitikk.

Den eneste saken hvor Arbeiderpartiet kommer godt ut, er faktisk skattepolitikken.

- Arbeiderpartiet (Ap) tapte sakseierskap på sentrale områder for partiet som helse-, skatt- og sysselsettingspolitikk, mener Statistisk sentralbyrå, som karakteriserer fallet innen sysselsettingspolitikk som «dramatisk».

 

 

Undersøkelsen viser at noen partier «eier» enkelte saker, mens andre saker er delt mellom flere partier. Selv om så godt som alle velgerne til Miljøpartiet De Grønne oppfatter at miljøpolitikk er viktigst, så mener også Venstre-velgerne, Rødt-velgerne og SV-velgerne at miljøpolitikk er viktigst.

Det tyder på at ingen partier «eier» løsningene på miljøsaken.

FLEST RØDE RINGER: Høyre har flest områder der partiet oppfattes som best. (Kilde: Institutt for samfunnsforskning/Nettavisen).

Av ni områder, oppfattes Høyre å ha den beste politikken på fem områder.

De eneste sakene Arbeiderpartiet «vant» er barne- og familiepolitikk og eldreomsorg, men ingen av de to sakene oppfattes av velgerne som de viktigste. 

Slik er listen for hva velgerne mener er viktigst:

  1. Innvandring
  2. Skatter
  3. Skole
  4. Miljø
  5. Sysselsetting

Les hele rapporten: Politisk dagsorden og sakseierskap ved stortingsvalget i 2017

Velgerundersøkelsen tyder på at Høyre-leder Erna Solberg og Frp-leder Siv Jensen prikket inn toppformen akkurat til valget.

Arbeiderpartiet mislyktes i sin strategi om å svartmale norsk økonomi, og ble heller ikke oppfattet som best på sin kjernesak. Og partiet lyktes ikke i få flere opptatt av barn og eldre, altså diskusjonen om velferdsstaten og et godt sosialt sikkerhetsnett.

Den klare vinneren er Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug. Til tross for at den store asylsøkerbølgen for lengst hadde lagt seg, maktet hun å gjøre innvandring til et sentralt tema i valgkampen. Turen til Rinkeby var kanskje et spekulativt stunt, men det virket.

Derimot er det ikke så sikkert at økte skatter var så negativt for Arbeiderpartiet som tidligere antatt. Partiets egne velgere er godt fornøyd med skattepolitikken, og partiet ligger side om side med Høyre på dette saksfeltet - som ved forrige valg. 

Problemet var altså ikke at Ap-leder Jonas Gahr Støre ville ha mer penger til staten, men at Arbeiderpartet aldri klarte å skape entusiasme for hva pengene skulle brukes til - for eksempel bedre oppvekst for barna våre eller bedre eldreomsorg.

Hva mener du? Blir innvandring en viktig sak også i neste valgkamp, eller har luften gått ut av ballongen nå?

Du drømmer du, Slagsvold Vedum

Senterpartiet tror på hele Norge, til tross for at sentraliseringen gikk med ekspressfart forrige gang de satt i regjering. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum må utfordres til å være konkret på hvordan de skal bygge opp lønnsomme arbeidsplasser i distriktene. (Foto: Senterpartiet).

 

Senterpartiet vil snu flyttestrømmen og få folk til å bosette seg på bygda. Dream on!

Folk flytter fra bygda til byene i hele verden, og slik kommer det til å fortsette.

Akkurat slik det fortsatte da Senterpartiet satt i regjering forrige gang. 

 

 

Politikere som innbiller velgerne at de kan snu naturlovene vil få problemer med å levere. Det er nok å se på befolkningsstrømmene i Norge de 35 siste årene.

Fra 1980 økte andelen som bor i sentrale kommuner fra 61 til 67 prosent.

Befolkningskartet for den rødgrønne regjeringen (som Senterpartiet var en del av) fra 2005 til 2009 viser helt tydelig hvordan folk flyttet til kommuner rundt Oslo, Kristiansand, Stavanger, Trondheim og Tromsø.

Senterpartiets nye slagord er «Vi tror på hele Norge».

- vi må bygge hele landet opp, sier Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum til TV  2. - Det er politi, sykehus og forsvar, vi ser en regjering som driver med sentralisering og nedbygging.

I «Karius og Baktus» fantaserer Karius så heftig at jordnære Baktus til slutt bryter ut: «Åh, du drømmer du, Karius».

Når Senterpartiet tror at dagens kriminalitet bekjempes med politifolk som kan litt om alt (generalister) og som patruljerer på torget i Løten, så er det drømmerier.

Et tynt bemannet lensmannskontor er til liten hjelp når kontoen din er tappet ved internettsvindel. En liten kommune uten døgnåpent barnevern er til dårlig hjelp for barn som blir misbrukt eller mishandlet. 

Dette forstår de aller fleste velgerne, og det er lett å glemme at Senterpartiet for øyeblikket bare har vel 10 prosent av stemmene bak seg. Det betyr at 90 prosent av velgerne ikke står bak Trygve Slagsvold Vedums drøm om en folkebevegelse.

Statistikken viser at nordmenn flytter fra bygdene og inn til byene, mens innvandrere og flyktninger bedrer bildet noe. Men det er trolig midlertidig, for også de har en tendens til å flytte til byene etterhvert.

Det er ingen holdepunkter for at dette ble snudd i regjeringer der Senterpartiet deltok.

I 2009 hadde Senterpartiet vært i regjering i 7 av de 12 foregående årene.

Denne grafikken viser at rundt halvparten av kommunene har fall i folketallet, til tross for at Norge totalt sett vokser. Uten innvandring ville fallet vært enda sterkere.

- Tendensen til økt sentralisering drives imidlertid ikke bare av flyttinger. I forhold til folketallet har de mest sentrale kommunene flere fødsler og færre dødsfall enn resten av landet. De mest sentrale kommunene, som 1. januar 2009 utgjorde 35 prosent av antall kommuner og 67 prosent av folkemengden, hadde gjennomsnittlig 71 prosent av nettoinnvandringen, 93 prosent av fødselsoverskuddet og 145 prosent av befolkningsveksten fra 2005 til 2009, skriver Statistisk sentralbyrå.

Les mer: Valgaktuelt 2009 - Sentraliseringen fortsetter

Hvordan gikk det så i den siste delen av perioden fra 2007 til utgangen av 2015?

Det var en massiv økning av folkemengden i de store byene og  nabokommunene.

På toppen er det uten unntak byer og nabokommunene som hadde sterk vekst de syv siste årene Senterpartiet satt i regjering. (Kilde: Statistisk sentralbyrå).

I denne perioden flyttet folk fra utkantkommuner og litt mindre industrisamfunn.

  • De største taperne relativt sett var kommuner som Bindal, Gratangen, Ibestad og Torsken.
  • De største vinnerne i prosent var randsoner utenfor storbyene: Ullensaker, Meland, Klepp og Sola.

I hele denne perioden hadde Senterpartiet kommunal- og regionalministeren.

Etter tur forvaltet Åslaug Haga, Magnhild Meltveit Kleppa og Liv Signe Navarsete departementet som styrte flyttestrømmen fra bygda til byene.

Problemet til Trygve Slagsvold Vedum er at Senterpartiet kan mislike denne tendensen, men han har foreløpig ikke lansert noen overbevisende løsninger. Det ville også vært en fantastisk prestasjon i en verden hvor nettopp urbanisering går igjen i alle land.

Hvorfor ønsker folk å bo i byer, og hvorfor er den økonomiske veksten sterkere i byene i på landsbygda?

En forklaring er landbruket, som har svak verdiskaping i de fleste land. I Norge bruker vi 20 milliarder kroner i året på landbruket, men klarer likevel ikke å forhindre at antallet bønder synker jevnt og trutt - helt uavhengig av om Senterpartiet sitter i regjering.

En vesentlig årsak til det er at jordbruket blir mer effektivt. Maskiner og roboter erstatter menneskelig arbeidskraft. De beste gårdene blir større og overtar driften av nabojorden, mens naboen blir deltidsbonde med annen jobb ved siden av.

Svakheten med Senterpartiets politikk er at den ikke anviser hvordan disse nye, lønnsomme arbeidsplassene skal komme i distriktene.

Løsningen kan umulig være å ha en sykehusstruktur som ikke tar høyde for at nye veier og broer har gjort veien til sykehus raskere - samtidig som akuttmedisinen gjøres av ambulanser og legehelikoptre. 

Livskraftige lokalsamfunn trenger private arbeidsplasser, ikke bare statsstøttede bønder og offentlige arbeidsplasser.

For å bo i distriktene, krever innbyggerne større regionale sentra med kultur- og restauranttilbud.

Dette er Senterpartiets største utfordring, nemlig at den økonomiske politikken bærer mer preg av bønner og drømmer, enn av realisme - slik det også var forrige gang.

Senterpartiet surfer på en bølge av misnøye. Dersom det blir en ny regjering med Senterpartiet kommer forventningene til å være høye. Og de vil ikke blide Trygve Slagsvold Vedum til å være i nærheten av å oppfylle.

Hva mener du? Vil Senterpartiet lykkes i få folk til å flytte fra byene og ut på landet?

Sp gjør det lett å skaffe seg våpen

Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum og nestleder Marit Arnstad står bak forslaget om at det ikke skal bli så tungvint å skaffe seg nye skytevåpen. (Foto: Senterpartiet).

Norge har 1,3 millioner private skytevåpen, men Senterpartiet er opptatt at det skal være lett å få våpenkort.

Stortinget behandler nå justeringer av den såkalte nærpolitireformen.

Et sentralt konfliktpunkt er om Politiet skal satse på sentraliserte og spesialiserte tjenester - eller om innbyggerne blir tryggere av å ha lensmenn og politifolk i gatene. 

Stort sett er Stortinget enige om at fremtidens trusselbilde - eksempelvis terrorisme og cyberkrim - betinger høyt spesialiserte politifolk. Senterpartiets medlem i justiskomiteen, Jenny Klinge, viser derimot til Politirolleutvalget fra 1981, der et av ti punkter er: «Politimannen skal være en generalist».

Her kan du se hva partiene mener: Debatt om nærpolitireformen

Nærpolitireformen har satt sinnene i kok i mange distrikter fordi innbyggerne føler seg mer trygge når lensmannen er kort vei unna, selv om det ikke ville hjulpet for eksempelvis terroraksjonen på Utøya. Konflikten mellom lokale ressurser og sentrale ressurser er viktig i diskusjonen.

 

 

Komiteen er enige om følgende mål:

  • Minst 90 prosent av innbyggerne i hvert distrikt har maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested.
  • 95 prosent av alle anropene til 112 skal være besvart innen 20 sekunder på landsbasis.

Debatten om politireformen har gått høyt etter massedrapene på Utøya, mens en annen diskusjon har kommet lengre i bakgrunnen - nemlig en ny våpenlov som skal gjøre det vanskeligere å få våpen, og muligens forby halvautomatiske våpen.

De fem siste årene har antallet skytevåpen økt i Norge. Ifølge tall Aftenposten har fått fra Politidirektoratet er det nå 1,3 millioner private skytevåpen registrert i Norge. Hedmark og Agder troner helt på topp med nær et skytevåpen per femte innbygger. Det er nesten tre ganger flere våpen enn det er registrerte jegere i landet.

Politiet gjennomfører stadig våpenamnestier for å få folk til å levere fra seg ulovlige skytevåpen uten straff.

Ifølge Statistisk sentralbyrå er våpenlovbrudd relativt utbredt, og det er nesten bare menn som står for slike lovbrudd.

Men hverken antall skytevåpen eller våpenamnesti står høyt på dagsorden når Stortinget nå vurderer justeringer av nærpolitireformen. Tvert imot - Senterpartiet er opptatt av at det ikke skal være så tungvint å skaffe seg et nytt våpenkort.

Les her: Representantforslag

I et forslag fra partileder Trygve Slagsvold Vedum, nestleder Marit Arnstad og resten av Senterpartiets gruppe på Stortinget står følgende:

Senterpartiet er opptatt av at det ikke skal bli så tungvint å skaffe seg våpenkort til et nytt skytevåpen. (Kilde: Representantforslag til Stortinget).

Nå har partiet fått med seg de andre partiene på at det ikke skal være tungvint å skaffe seg våpenkort.

Arbeiderpartiet og Kristelig folkeparti fremmer følgende forslag: 

«Stortinget ber regjeringen sørge for at sivile oppgaver som bl.a. utstedelse av våpenkort og pass, ikke ligger lenger unna enn 45 minutter for minst 90 pst. av innbyggerne slik at servicetilbudet overfor publikum blir opprettholdt på en best mulig måte.»

De aller fleste skal altså kunne skaffe seg et nytt skytevåpen uten å reise lenger enn 45 minutter.

Det er sikkert populært blant elgjegerne i distriktene, men gjør det Norge tryggere?

 

PS: Senterpartiets Jenny Klinge mener at denne bloggen er en skivebom: - Det er feil at det skal bli lettare å skaffe seg nye våpen, vi ønskjer berre at det reint praktisk ikkje skal bli vanskelegare å søkje om å få det. Det skal vera like vanskeleg å få lov sjølvsagt, sier hun.

Hva mener du? Er det for lett å skaffe seg våpen i Norge, eller er du enig i at alle må kunne skaffe seg våpenkort på et politikontor i nærheten av hjemmet?

Kutt pengestøtte til trossamfunn

Kulturminister Lina Hofstad Helleland må se at staten deler ut stadig mer støtte til islamske trossamfunn. (Kilde: Kulturdepartementet/Statistisk sentralbyrå).

 

Når statskirken avvikles fra nyttår, er det på høy tid å kutte de økonomiske båndene til kirken og andre religiøse organisasjoner.

Mens stadig flere melder seg ut av Den norske kirke, så øker bevilgningene jevnt og trutt oppover mot to milliarder kroner.

Dette skjer til tross for at vi ikke lenger har statskirke.

Årsaken er at de økonomiske båndene mellom staten og kirken slett ikke er fjernet:

- Fra 1. januar 2017 blir Den norske kirke et eget rettssubjekt, skilt fra staten. Statens bevilgninger til Den norske kirke vil da bli gitt som et samlet rammetilskudd som Kirkemøtet disponerer. Forslaget til rammetilskudd er på 1,9 milliarder kroner, står det i statsbudsjettet.

«Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten», heter det i Grunnlovens paragraf 16.

Kirken skal altså understøttes av staten, og grunnloven dikterer også hvilken religion Kongen skal følge.

«Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion».

Det paradoksale er at jo mer penger som gis per medlem i kirken, desto mer får islamske og katolske menigheter. Regelen er nemlig at de andre menighetene skal ha like mye per medlem.

Så når folk melder seg ut av Den norske kirke - mens politikerne øker bevilgningene til Den norske kirke - så betyr det indirekte mer penger til katolske og islamske menigheter.

- Med 148.000 medlemmer i muslimske trossamfunn, må dagens regjering sørge for 148 millioner kroner i offentlige overføringer til muslimske menigheter, skriver Klassekampen.

 

 

Det ligger en komplisert beregning bak støttebeløpet, der både medlemstallet og bevilgningen justeres.

Les mer her: Fastsettelse av sats for beregning av statstilskudd til tros- og livssynssamfunn uten for Den norske kirke 2016

Grunnprinsippet er enkelt:

Finn ut hvor mye hver medlem av Den norske kirke får, og gi like mye til katolikker, muslimer og humanetikere.

Det høres rettferdig ut, men effekten er at kirkemedlemmene dør eller melder seg ut, mens innvandrere fyller opp andre trossamfunn.

Fra 2005 til 2015 sank medlemstallet med 140.000, og i 2016 meldte det seg ut rundt 40.000 til.

Det er en historisk rekord i utmeldinger.

Medlemstallet i Den norske kirke har falt med nærmere 180.000 medlemmer fra 2005 og frem til i dag. (Kilde: Statistisk sentralbyrå/Den norske kirke).

Sett med kirkens øyne er utviklingen deprimerende. Folketallet øker, mens medlemstallet synker. I 2015 døde det omtrent like mange medlemmer som det ble døpt og innmeldt til sammen. Nedgangen skyldes altså utmeldinger og utvandring.

Utviklingen er mer positiv sett med øynene til Islamsk råd eller den katolske kirke.

Der øker medlemstallet jevnt og trutt.

Antallet medlemmer i trossamfunn som får offentlig støtte har økt med over 50 prosent på drøyt ti år. Katolikker er hovedtyngen av det som her betegnes som kristendom. (Kilde. Statistisk sentralbyrå).

Det er særlig to trossamfunn som vokser sterkt, nemlig den katolske kirke (145.000 medlemmer) og islam (148.000).

Antallet muslimer er mer enn fordoblet på ti år, mens antallet katolikker er tredoblet.

Forklaringen er ene og alene innvandring.

I grove trekk er mange asylsøkere muslimer, mens arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa er katolikker.

(Tilbakegangen for  den katolske kirken i 2015 skyldes medlemsjukset som ble avslørt).

For de religiøse trossamfunnene utenfor Den norske kirke er den økonomiske utviklingen strålende: Jo færre medlemmer i Den norske kirke, desto mer penger til dem.

Stønadssatsen for 2017 er ennå ikke bestemt, men den vil trolig ligge rundt 500 kroner fra staten - og like mye fra kommunene.

De islamske menighetene kan altså regne med nesten 150 millioner kroner fra stat og kommune til neste år.

Og tilskuddet stiger fra år til år. I 2016 var det 944 kroner totalt fra stat og kommune.

Jeg har tidligere omtalt dette paradokset på denne bloggen.

Les Nett på sak: Staten gir dem 500 kroner per medlem

I år får rundt 750 trossamfunn offentlig støtte.

Staten har minimal kontroll med hva som forkynnes og skjer i disse menighetene. Det kan forsvares med at vi har religionsfrihet i Norge. Men det er lite prinsipielt at staten - og altså folk som ikke har noen religiøs tro - skal sponse alle de andre.

Les mer: Tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke 2016

Om få dager får vi altså en lovfestet «folkekirke» som stadig færre ønsker å være medlem av.

Samtidig har vi et tilskuddssystem der staten betaler regningen - og der alle andre trossamfunn får stadig mer fra år til år.

Det finnes to mulige løsninger:

  • Senk bevilgningene til Den norske kirke i takt med medlemsflukten.
  • Eller kutt all statlig støtte til religiøse trossamfunn - tro er en privatsak.

Kulturminister Linda Hofstad Helleland skal legge frem en stortingsmelding om trossamfunn i 2017, og da er det på høy tid å endre dagens tilskuddssystem. 

Det forhindrer ikke at også religiøse organisasjoner kan søke støtte til humanitært og veldedig arbeid, eller til å ta vare på historiske bygg.

Men det kan ikke være en statlig oppgave å finansiere forkynning.

Tro er en privatsak, og ikke noe staten bør subsidiere, når vi har avviklet statskirken.

Hva mener du? Er det rimelig at religiøse menigheter får 1.000 kroner i offentlig støtte per medlem fra stat og kommuner?

Fire nye år uten eiendomsskatt


Oslo har en dyktig og populær ordfører i Fabian Stang. Han bør få fire nye år. (Foto: Oslo kommune).

 

Oslo har ryddig økonomi og landets beste skole. Jeg stemmer for å la Byrådet fortsette i fire nye år.

Arbeiderpartiets byrådslederkandidat Raymond Johansen har hatt en vanskelig valgkamp.

Partiets kardinalfeil var å gå til valg på en dårlig forberedt, juridisk tvilsom og sosialt tilfeldig eiendomsskatt.

Jeg tror ikke et sekund på forsikringer om at eiendomsskatten kommer til å ligge fast. All erfaring tilsier at når politikerne får en ny skatt, så skrur de til skatten når de trenger penger og ikke vil prioritere.

Min spådom er at eiendomsskatten over tid vil bli skjerpet:

  • Skattesatsen vil øke fra 0,3 til 0,7 prosent av boligenes verdi.
  • Bunnfradraget på 4,0 millioner kroner vil bli senket betydelig.
  • Og ligningsverdiene vil nærme seg reelle verdier.

I sum betyr det en kraftig bolligskatt for svært mange Oslo-familier hvis den først blir innført.

Motstand mot en dårlig forberedt og usosial boligskatt er likevel ikke min hovedgrunn for partivalg.

Det er tre grunner til at jeg vil støtte det sittende byrådet:

  1. Oslo har landets beste skole på grunn av systematisk kartlegging.
  2. Oslo har orden i økonomien og har satt tæring etter næring.
  3. Oslos populære og gode ordfører Fabian Stang bør fortsette.

Jeg ønsker altså ikke et uklart rødgrønt alternativ, med behov for støtte fra Miljøpartiet De Grønne.

Jeg ønsker aller minst en tukling med politikken som har skapt landets beste skoleresultater, tross et elevgrunnlag hvor mange har svake norskkunnskaper. 

Årets valg er et lokalvalg, der hver kommune har sine konfliktsaker og partipolitiske allianser.

Partivalg som er riktig for en velger i en kommune, er ikke nødvendigvis riktig sor samme velger i en annen kommune.

Ved forrige stortingsvalg stemte jeg Venstre. 

Les bloggen: Derfor stemmer jeg Venstre i år

I ettertid er jeg skuffet over at de fire borgerlige partiene ikke fant sammen i en regjering, og at Venstre - og spesielt Kristelig folkeparti - til tider har opptrådt lite støttende overfor statsminister Erna Solberg.

Det har gjort jobben lettere for opposisjonen.

Som Jan P. Syse en gang treffende formulerte det: «Enten henger vi sammen, eller så blir vi hengt en for en».

I Oslo står de tre byrådspartiene samlet bak Fabian Stang som ordfører og Stian Berger Røsland Berg byrådsleder.

Men det betyr ikke at styrkeforholdet mellom partiene er ubetydelig. Det betyr heller ikke at Oslo er feilfri.

Men løsningen er ikke å late som man får ubegrenset med ressurser i eldreomsorgen ved å innføre en ny skatt. Tvert imot er det med målsstyring, kartlegging og ikke minst med åpenhet om resultatene og tilstanden, man kan få en bedre eldreomsorg.

Jeg ønsker å gi en stemme til en kunnskapsbasert skolepolitikk, til næringsutvikling og fortsatt utbygging av kollektivtransporten. Altså en næringsliberal politikk, med det grønt stempel.

Derfor lander jeg på Venstre, også i år. Partiet har vist mot til å stå imot fagforeningskrav når de er på tvers av hva befolkningen er tjent med. Samtidig vil Venstre dra byrådet i grønn retning. 

Min stemme går til fire nye år med ordfører Fabian Stang og byrådsleder Stian Berger Røsland, men med en partner som holder dem litt i ørene.

Blir Danmark rødblått eller blårødt?


Den sosialdemokratiske statsministeren Helle Thorning-Schmidt har skjerpet retorikken mot innvandrere. (Foto: NTB scanpix).

 

Det er dødt løp mellom den røde og den blå blokken i Danmark. En av årsakene er at de politiske skillene mellom de største partiene er utvisket.

Boligskatt, innvandring og velferd er blant hovedsakene i den danske valgkampen.

De siste målingene tyder på at den blå blokken til Lars Løkke Rasmussen leder med 50,7 prosent, mens sittende statsmininster Helle Thorning-Schmidt har 49,3 prosent.

Ingen vet hvem som blir statsminister - normalt bestemmer rundt 20 prosent av de danske velgerne seg helt i innspurten.

Sett med norske øyne er det interessant å se hvor like de to blokkene er politisk og ideologisk.

Et godt eksempel er innvandringspolitikken, der sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt har beveget seg langt i restriktiv retning.

«Kommer du til Danmark, skal du arbeide», er Socialdemokratenes nye budskap til innvandrere.

 Sett fra Sverige er hele Danmark blitt rasister: - Det Danmark vi kjenner gikk under i en malstrøm av fremmedfiendtlig retorikk og harde angrep mot flyktninger, især muslimer, skriver Aftonbladets Anders Lindberg i en kommentar.

Les hans lederartikkel: Det Danmark vi ikke kjenner

Sverige har en mye mer liberal innvandringspolitikk enn Danmark, mens Norge er et sted i midten.

Sett fra Sverige er både de blå og de røde rasister - de oppfattes altså som ganske like.

Dette følger opp en langvarig kritikk av Helle Thorning-Schmidt - også kalt Gucci-Helle. Både motstandere og tilhengere hevder at hun har glemt gamle venstreradikale valgløfter, og flyttet partiets politikk mot høyre.


Dødt løp, ifølge meningsmåling på Politiken.

 

I norsk politikk er tendensen foreløpig motsatt av Danmark. 

Vi har en blå regjering, som kritikerne stempler som blåblå.

På den annen side mener mange borgerlige velgere at Jonas Gahr Støre har dratt Arbeiderpartiet mot venstre.

Men det er like mye ønske om å stemple motstanderne som reelle politiske skillelinjer. Det er nokså langt fra Erna Solberg til kjente høyresideideologer som Margareth Thatcher og Ronald Reagan. Og Jonas Gahr Støres angivelige venstredreining kom sent i et liv hvor han tidligere flørtet med Høyre-siden.

Min spådom er at stortingsvalget i 2017 kommer til å være lite ideologisk, og at både Høyre og Arbeiderpartiet vil ha interesse av å profilere seg mot sentrum.

Akkurat som i Danmark.

#Danmark #Folketinget #Valg #Statsminister #Solberg #GahrStøre #Meningsmålinger #Stavrum #Nettpåsak

Hva mener du? Er det store forskjeller på Høyre og Arbeiderpartiet i norsk politikk, eller kunne Erna Solberg vært Ap-politiker og Jonas Gahr Støre Høyre-politiker?

Kritiser islam uten å hate


TV 2s Kadafi Zaman er en av landets flinkeste reportere. Hvilken religiøs tro han har, er irrelevant. (Foto: Skjermdump, TV 2 Nyhetskanalen).

Det er fullstendig misforstått når antiislamister ikke skjønner forskjellen på religionen islam og troende mennesker (muslimer).

Stortinget ønsker at det skal være lov å latterliggjøre innholdet i en religion, men at det skal være forbudt å håne mennesker for deres tro, hudfarge eller seksuelle legning.

Under Pegida-demonstrasjonen i går, ble en demonstrant spurt på direkten av TV 2s reporter Kadafi Zaman hvorfor han var der.

- Viser min avsky til muslimjævler som deg. Jævla innvandrerdrit som deg, svarte demonstranten.

Det er vanskelig å finne et mer et soleklart brudd på paragraf 135 a i Straffeloven:


Kilde: Lovdata.no

Ytringsfriheten åpner for kritikk og satire mot islam. 

Hvor farlig ytringsfriheten oppfattes, finnes mange eksempler på.

I enkelte retninger av islam er det automatisk dødsstraff for å være frafallen.

Les denne saken: Saudi-Arabia bruker pisk mot kritikk og diskusjon

Religionskritikk og blasfemi er en demokratisk rettighet i Norge, selv om både kristne og muslimer har tungt for å svelge det.

Islam har ikke noe spesielt vern.

Muslimer har heller ikke noe spesielt vern mot å føle seg krenket av at det de tror på, blir latterliggjort.


I det kommende nummeret av Charlie Hebdo angrer Muhammed, og sier at alt er tilgitt - jeg er Charlie. Det er ikke først og fremst et brudd på bildeforbudet i islam, men bruk av humor og satire i samfunnsdebatten. Det må muslimer akseptere.

Samtidig som Pegida-demonstrasjonen ble det holdt en motdemonstrasjon. Den maktet å skille mellom islam og muslimer, og Rødt-politiker Bjørnar Moxnes sa klokkeklart at Norge må fortsette sin kritikk av brudd på menneskerettigheter i ekstreme islamske land, som Saudi-Arabia.

Det er viktig.

Retten til å tro - eller ikke å tro - er fundamental.

Den står nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Dene rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frithet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer».

Les mer: FNs verdenseklæring om menneskerettigheter

I Norge er det fullt lov å være imot innvandring og kritisk til islam.

Men grensen går ved hatefulle ytringer mot mennesker på grunn av deres hudfarge eller tro.

Folk som ikke forstår det, har ikke forstått den viktigste byggesteinen i verdiene de hevder å forsvare.

#Kadafi #Pegida #Islam #Muslimer #CharlieHebdo #Demonstrasjon #Straffeloven #Stavrum #Nettpåsak

 

Hva mener du? Bør man skille mellom islam og muslimer, slik Stortinget og jeg gjør her? Vær snill å unngå utsagn som er ulovlige, slik at vi ikke må fjerne debattfeltet!

Er alkoholfri jul provoserende?

 
Mer enn 50 prosent av alkoholskadene ramer andre enn brukerne selv, mener Mina Gerhardsen i Actis. (Foto: Actis).

 

Mange barns største ønske er at foreldrene har en alkoholfri jul

Hvorfor er det så provoserende når noen sier nei takk til å drikke?

Det spørsmålet står ubesvart etter at mange har «stått frem» som avholdsfolk i høst.

Sannsynligvis reagerer folk sterkt fordi avholdsfolkene trykker på en nerve av dårlig samvittighet.

De fleste av oss vet at alkohol gir enorme skadevirkninger i samfunnet - samtidig som de fleste av oss har glede av alkoholens virkninger.

Og for en gangs skyld kan ikke etniske nordmenn skylde på innvandring:

  • Nesten alle innvandrerkvinner fra Asia og Afrika drikker aldri eller svært sjeldent.
  • Blant innvandrermennene sier 50-90 prosent at de ikke drikker alkolhol.
  • Blant nordmenn er det bare 20-30 prosent som ikke drikker alkohol.

Se statistikken: Alkoholforbruk i Norge

Når det gjelder alkoholkonsum, er det en stor fordel om innvandrerne ikke begynner å oppføre seg som innfødte nordmenn.

Hvert år dør rundt 400 mennesker av alkoholskader - det nærmer seg dobbelt så mange som dør i trafikken.

Hvor mange barn og øvrige familiemedlemmer som lider, 

Men det finnes lyspunkter. Norge har lavest alkoholomsetning per innbygger i hele Europa, og alkoholflommen ser ut til å ha bikket nedover de siste årene.

En god del av veksten historisk skyldes at ungdom og kvinner har begynt å drikke.

I Danmark mener man at cirka 122.000 barn vokser opp i en familie med et alkoholproblem, og at omlag hver tredje danske har en alkoholiker i familien.

Norske studier viser også hvor skadelig det er for barn å ha foreldre med alkoholproblemer.

Mer enn 1,5 millioner mennesker plages av andres fyll hvert år, og det anslås at mer enn 50 prosent av alkoholskadene rammer andre enn brukerne selv, ifølge Rusfeltets samarbeidsorgan, Actis.

Noen får medfødte misdannelser fra mor.

Hos barn i alkoholikerfamilier, kan man ofte finne angst, søvnproblemer, adferdsavvik, skoleskulk og konsentrasjonsproblemer. 

Partnerne risikerer krenkelser, trusler og vold - og blir ofte med på å forsøke å dekke til problemene utad. Når tildekkingen mislykkes, er det vanlig å få psykiske reaksjoner.

Nå er det en lang vei fra noen akevitt for mange til ribba, og til vedvarende alkoholproblemer.

Men det gjør ingenting at vi som ikke er avholdsfolk, kjenner et lite stikk av dårlig samvittighet når vi blir konfrontert med bevisste avholdsfolk.

Se på følgende liste fra Tidsskrift for den norske legeforening over hva barn i familier med alkoholproblemer opplever:

Det kan være lurt å ha dette i bakhodet neste gang vi instinktivt stempler andre som «festbrems».

Kari Randen i Alkoholvettorganisasjonen AV-OG-TIL har følgende oppfordring: 8 alkoholråd til foreldre i julen

Å leve med en alkoholiker er ingen fest.

#Alkohol #Avhold #Jul #Måltehold #Sirus #Folkehelseinstituttet #SSB #Stavrum #Nettpåsak 

Spedalsk seierherre


Sverigedemokratenes partileder, Jimmie Åkesson (t.h) og nestleder Carina Herrstedt er valgets vinnere. (Foto: Sverigedemokraterna).

Når nesten 800.000 svensker stemmer på Sverigedemokraterna, må de andre partiene finne en annen løsning enn å behandle dem som spedalske.

Det svenske valget har bare en vinner.

Han heter Jimmie Åkesson og er leder for Sverigedemokratene.

I valget gikk partet hans frem 7,2 prosentpoeng, til 12,9 prosent.

Slagordet er enkelt: «Sverigedemokraterna velger velferd fremfor uansvarlig masseinnvandring».

Les manifestet her: Vi velger velferd

Når resten av svensk politikk vender dem ryggen, får de bekreftet sitt andre slagord: «Vi er Sveriges eneste opposisjonsparti - en stemme på oss, er en stemme for forandring».

Det svenske valgresultatet ser ut til å gjøre Sosialdemokratenes Stefan Löfven til ny statsminister for en mindretallsregjering.

Sverigedemokratene er på vippen, men dem vil ikke Löfven røre med en ildtang.

Faren for kaos i svensk politikk er stor. Ingen av de etablerte blokkene har flertall.

Muligheten for et svensk nyvalg i løpet av de fire neste årene er åpenbart store, siden ingen har solid støtte i Riksdagen.

Årsaken er at de etablerte partiene nekter å behandle Sverigedemokratene som et vanlig parti.

Det er en farlig strategi.

Erfaringene fra Norge er at det virker disiplinerende å ta fløypartier inn i varmen.

Både SV og Fremskrittspartiet ble ansvarlige i det øyeblikket de fikk regjeringsmakt.

Da Fremskrittspartiet kom inn i regjeringen, kom det skarp kritikk fra Sverige.

Men erfaringene til nå er at Erna Solberg gjorde rett - mens Fredrik Reinfeldt har tapt.

Les også saken: - Nå er det ikke mulig å holde oss utenfor

I Sverige skremmer Sverigedemokratenes fortid. Partiet kom ut av en rekke nasjonalistiske og rasistiske organisasjoner, og også i denne valgkampen kom en serie avsløringer av rasistiske utsagn for lokalpolitikere i partiet.

Men samtidig har Jimmie Åkesson forsøkt å rydde opp. Sverigedemokratene har innført nulltoleranse mot ekstremisme og rasisme, og har varslet reaksjoner mot partimedlemmer som ble avslørt med rasistiske holdninger i valgkampen.

Frykten for Sosialdemokratene er forståelig, men erfaringen fra Norge er at partier blir ansvarlige når de får ansvar.

Skal et politisk system ha legitimitet i befolkningen, må det være i stand til å fange opp og kanalisere politiske motsetninger.

Dersom sterke grupper ikke får innflytelse, velger de andre veier enn politikken.

Isolasjon er farlig når så mange som nesten 800.000 svensker stemmer på det lovlige partiet.

Mange svensker er skeptiske til høy innvandring og ønsker å slå ring om det de kaller tradisjonelle svenske verdier.

Partiet er klart mer ytterliggående enn det norske Fremskrittspartiet, har en tildels skremmende fortid, men viser også vilje til å rydde opp og få en mer ansvarlig profil.

Når partiet er Sveriges tredje største er det i lengden umulig å isolere dem og behandle Jimmie Åkesson som en pariakaste.

Han er det svenske valgets klare seierherre.

#Sverigedemokraterna #Åkesson #Sverige #Riksdagsvalget #Valg #Stavrum #Nettpåsak

Hater så edder og galde renner

 
Et demonstrasjonstog mot muslimhets passerer et troll på Karl Johan. (Foto: Erlend Aas, Scanpix).

 

Hvor mener du at Nettavisen bør sette grensen for ytringer?

Å skrive blogg er en interessant øvelse. Spesielt å delta i debatten under bloggen.

I går opplevde jeg følgende - alle om den samme artikkelen om Jonas Gahr Støre.

Les bloggen: Arbeiderparti-fantomet

Bloggen var et forsøk på å analysere Gahr Støres fortrinn og utfordringer, men bloggen og debatten ble for sterk for mange:

Apmann: «Når Stavrum skal skrive noe om Ap, så hent bøtten for galden renner så lenge tastaturet går. Det er et hat så stort at alle legger merke til det».

Peter Bering: «Den betalte PR-maskinen for Ap som Nettavisen så pinlig åpenbart er, sensurerer alle innlegg som trefffer Ap i sin pil råtne kjerne».

Mogens Kristiansen: «For meg fremstår det som mer dritt fra samme kloakk».

Jeg gjør meg noen refleksjoner:

  • Enkelte leser alt gjennom sterkt fargete ideologiske briller.
  • Mange vil sensurere andre, men slippe igjennom selv.
  • Avsporing ødelegger mange av debattene.

Den største undringen er likevel hvor aggresjonen kommer fra.

Hvorfor er det ikke mulig å diskutere Arbeiderpartiet, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre uten at noen blir såre, mens andre drar frem de forferdeligste karakteristikker av folk som ikke har gjort noe annet enn å styre landet?

Nettavisen ønsker en frisk debatt, hvor det er lov å ytre meninger som ikke er politisk korrekte.

Vi tror på menngsutveksling, ikke meningsundertrykking.

Innvandring og integrering er betente temaer, men samtidig så kontroversielt og viktig at vi må tåle en offentlig debatt om temaene.

Det er lett å forsvare ytterliggående synspunkter, men ikke når de skjemmes av rasisme, skjellsord og helt unødvendige karakteristikker.

Når vi forsøker å rydde i ugresset, kommer konspirasjonsteoriene. Da opplever jeg å være både en betalt PR-maskin for Arbeiderpartiet - og samtidig være drevet av et hat som gjør at edder og galde renner så langt tastaturet rekker.

Jeg tåler det, men jeg misliker at folk tillegger Nettavisen motiver vi ikke har. 

Spesielt konspirasjonsteorier om at våre moderatorer tar bort meninger avisen ikke liker.

Derfor kort følgende:

Nettavisen bruker Disqus som debattsystem, og krever innlogging for å vite hvem som står bak innleggene.

  • Vi ønsker at innlegg skal være saklige og respektfulle.
  • Angrip motstandernes meninger - ikke personen bak meningene.
  • Vi ønsker ikke generaliserende sjikane av grupper av mennesker basert på religiøs tro, seksuell legning eller hudfarge.

Er det for mye forlangt?

Når dette er sagt, så er ikke Nettavisen eller våre moderatorer feilfrie. Men det er også krevende å holde debattfeltet fritt for ugress.

Noen ganger rydder moderatorene vel mye, andre ganger oppdager vi ikke at debattfelt sporer av fordi det glipper gjennom stikkprøvene eller at vi ikke får varsler.

Jeg mener at nettdebatt og sosiale medier er det beste som har skjedd folkestyret i moderne tid.

Reell ytringsfrihet er en forutsetning for et levende demokrati.

Du kan hjelpe oss til å bli bedre.

  1. Først ved å følge debattreglene selv, og unngå avsporinger av debattemaet.
  2. Deretter ved å varsle oss om innlegg som er upassende (trykk på flagget til høyre i innlegget).
  3. Og så ved å fremsnakke gode innlegg (trykke på pilen under innlegget).

Trøsten er at trollene sprekker i dagslys.

 

PS: Hvor mener du vi bør sette grensen for ytringer? 

#Debatt #Disqus #Facebook #Demokrati #Nettdebatt #Ytringsfrihet #Stavrum #Nettpåsak

Bøndene klager uten grunn


Bøndene dyrket korn utenfor Stortinget i går. Foto: Anette Karlsen (NTB Scanpix).

Bøndene nekter å godta samme inntektsvekst som alle oss andre. Vil Arbeiderpartiet manne seg opp til å stå ved sin egen landbrukspolitikk?

«Regjeringen svikter landbruket», stod det på en parole utenfor Stortinget.

Hørt det før?

Ja, den parolen var fra 21. mai 2012 - forrige gang 2.000 bønder dro til byen for å protestere.

Les saken fra 2012: Ringende kubjeller og taktfaste slagord: Her er 2000 bønder i byen.

Bøndene var sinte på den rødgrønne regjeringen, og bøndene er sinte på den blåblå regjeringen.

Den gang skrek de opp over at staten ville gi dem 1,6 milliarder mindre enn de forlangte.

I år påstår de at staten bare vil gi dem 10 prosent.

Da er det nyttig å minne om at de er tilbudt en inntekstvekst på 3,5 prosent - omtrent som alle andre grupper av samfunnet.

Uten at ingeniører, sykepleiere, bussjåfører og lærere har dratt tusentalls til byen for å protestere av den grunn.

Faktum er at bøndene har noen gullår bak seg:



Siden 2006 har bøndenes inntekter økt med 89 prosent, mens folk flest har fått under halvparten, eller 41 prosent.

Fra 2012 til i år har inntektene økt fra 38,5 til 40,8 milliarder  kroner.

Fjorårets gyldne jordbruksoppgjør var valgkamp fra Senterpartiet.

Selv ikke Bondelaget trodde milliardstrømmen skulle fortsette på det nivået.

Derfor er årets konflikt helt forutsigbar, og bønder og traktorer i byen endrer ikke på det faktum at deres eget parti vaker rundt sperregrensen - og at bøndene er en stadig mindre velgergruppe.

Men det viktigste er følgende: Til tross for statsstøtte og tollmurer for over 20 milliarder i året, synker antall bønder fra år til år.

Vi får stadig færre bønder, men de produserer mer og mer.

De siste femti årene har produksjonen økt med 60 prosent, samtidig som 130.000 gårdsbruk er nedlagt.

Slik var det under de rødgrønne - og slik blir det fremover.

Bøndene bruker mindre tid på gården, men driver et større areal enn i 1979.

Produktivitetsveksten i jordbruket er bra, og den vil landbruksminister Sylvi Listhaug stimulere.

Her er stridens kjerne: Statens tilbud - jordbruksforhandlingene 2014.

I Norge kommer 63 prosent av bøndenes inntekter fra statsstøtte og importvern.



Det er helt i verdenstoppen.

Norsk landbruksstøtte er tre ganger høyere enn i EU, og vesentlig høyere enn selv Island (!).

Forbrukerne betaler regningen: Eurostats tall viser at matvarer koster 84 prosent mer i Norge enn snittet i de 27 EU-landene.

Fredag havner jordbruksoppgjøret i Stortinget. 

Høyre og Fremskrittspartiet vil stå på statens tilbud, som gir bøndene en inntektsvekst på 455 millioner kroner.

Venstre og Kristelig folkeparti aksepterer nok rammen, men må vurdere om de støtter vridningen fra små til større gårdsbruk.

Den største kattepinen kommer imidlertid Arbeiderpartiet i.

Statens tilbud er nemlig en blåkopi av deres egen politikk.

På den annen side er det nok fristende å la politikk og prinsipper vike, for å påføre regjeringen et nederlag.

Men da innfører også Ap et prinsipp hvor Stortinget begynner å overby staten, og det kan straffe seg i fremtiden.

Mer til bøndene blidgjør 45.000 velgere som har noen gullår bak seg, og regningen sendes til nesten fem millioner forbrukere (og velgere).

Arbeiderpartiet må altså velge mellom kortsiktig politisk seier og langsiktig ansvarlighet.

Fredag blir det stille i fjøset.

#Jordbruk #Jordbruksoppgjøret #Stortinget #Bondelaget #Statssstøtte #Matpriser #Stavrum #Nettpåsak

Hvorfor er brød så dyrt?

 
Denne bloggen har fått over 6000 likes på Facebook.

 

Hvorfor er vi villige til å betale 38 kroner for et brød?

Bloggeren Anders Nordstad har fått 6.000 likes på Facebook for sitt blogginnlegg om brødpriser.

Du kan lese den her: Den helvetes landbrukspolitikken

Utgangspunktet er hans opplevelse fra en såkalt billigbutikk for dagligvarer, som altså forlangte 38 kroner for et brød.

Nordstad har vært korn-megler i mange år, og vet hva han snakker om når han skriver følgende:

«Den norske bonden får under 3 kr per kilo for matkornet sitt. Og av hvert kilo korn kan man lage to brød. Sånn omtrent. Så hovedingrediensen i det brødet jeg kjøpte for 38 kroner koster mindre enn én krone og femti øre.»

Norske forbrukere er altså villige til å betale 25 ganger mer for det ferdige produktet enn for råvaren.

Nordstads poeng er at det ikke er lønnen til bonden (1,50 for kornet) som gjør brødet dyrt.

Det er riktig, og det finnes mange lignende eksempler:

  • Vi betaler 28 kroner for en halv liter kaldt vann på bensinstasjoner.
  • Og vi betaler nesten fire kroner for noen gram kaffe i en Nespresso-kapsel.
  • For ikke å snakke om blodprisene vi godtar på en kafe eller på Gardermoen.

Jeg arbeidet i sin tid i Kapital, og en av de viktigste tingene jeg lærte av Kapital-redaktør Trygve Hegnar er at du aldri skal prise en vare ut fra hva det koster å produsere den - men ut fra hva markedet er villig til å gi.

I noen tilfeller er høy pris et psykologisk «bevis» for kjøperen på at varen er attråverdig, har spesielt fin design eller god kvalitet.

Sånn sett er ikke brødet annerledes enn en dongeribukse med Dolce Gabana-merke. Betaler du 4.000 kroner for en bukse, så er det verken bomullsfarmeren, gårdsarbeideren eller syeren som får pengene.

Vi betaler 38 kroner for et brød fordi vi tror det er sunnere og bedre enn å kjøpe en kneip i en plastpose.

Vi betaler 38 kroner for opplevelsen av brødet, ikke for brødet i seg selv.

Nå er ikke det noe argument for å organisere landbruket tungvint og dyrt, så lenge korn er en vare som selges for halv pris på verdensmarkedet.

Paradokset i norsk landbruk er nemlig at staten betaler nesten 20 milliarder kroner i direkte og indirekte jordbrukssubsidier, uten at bøndene blir rike.

Det skyldes ikke at de er late, men at vi

a) har organisert landbruket komplisert med utallige støtteordninger, toll og skjerming fra konkurranse

b) gitt samvirkebedrifter monopol på å være mellomledd mellom bøndene og kundene

c) akseptert at tre-fire aktører har kontroll over all matomsetning i landet.

Taperne er bøndene - og forbrukerne.

#Brød #Matpriser #Landbruket #Marked #Dagligvare #Stavrum #Listhaug #Nettpåsak

Hvem får høygaffelen i ryggen?


HVEM SKAL UT: Senterpartiets partileder Trygve Slagsvold Vedum, 2. nestleder-kandidat Janne Sjelmo Nordås, eller 1. nestleder-kandidatene Ola Borten Moe og Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim. Foto: Senterpartiet.

 

Det er tid for høygafler i Senterpartiet. Foreløpig holder jeg en knapp på at det blir Janne Sjelmo Nordås som får høygaffelen i ryggen på det ekstraordinære landsmøtet i dag.

I dag holder avgående partileder Liv Signe Navarsete sin siste tale som partileder i Senterpartiet.

Kronprinsen Trygve Slagsvold Vedum overtar, og hvis Navarsetes støttespillere får det som de vil blir den andre nestlederen, Ola Borten Moe, kjeppjaget ut av partiledelsen.

Et flertall av valgkomitéen innstiller på Akershus-politikeren Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim som ny 1. nestleder og Janne Sjelmo Nordås fra Nordland som 2. nestleder.

Valgkomitéens leder og et mindretall vil heller ha Ola Borten Moe som ny 1. nestleder og Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim som 2. nestleder.

Valget er helt åpent og de to kandidatene kan påvirke valget gjennom sine presentasjoner.

Mitt tips er at at Senterpartiet får med seg både Ola Borten Moe og Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim fordi det kan være det eneste kompromisset som holder fløyene samlet.

Senterpartiets påtroppende leder forsøker å spille ned konflikten ved å hevde at den er personlig, og ikke politisk.

Hadde det vært så vel!


Ett bilde kan lyve mer enn 1000 ord. Foto: Senterpartiet.

Problemet er at Ola Borten Moe har ønsket en mer næringslivsvennlig og mindre grønn politikk en partilinjen.

Dermed ble han oppfattet som en illojal renkespiller av miljøet rundt Liv Signe Navarsete.

Samarbeidet i partiledelsen var så dårlig at partiledelsen ikke hadde et eneste møte den siste måneden før valget.

Sånn sett gjorde Senterpartiet et mye bedre valg enn fryktet.

Min mening er at det ikke er ledelsen, men partiet, som er problemet.

Les bloggen: Senterpartiet er problemet

Et interesseparti for bønder må tape når antallet bønder synker kraftig, også når Senterpartiet sitter i regjering.

Les også: Hvem trenger Senterpartiet?

Dersom Ola Borten Moe blir vraket, så blir det politisk oppfattet som et skritt mot venstre og en grønnere profil. Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim er tidligere leder i Senterungdommen, og har en grønnere profil enn Borten Moe.

Jokeren i spillet er at Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim har sagt ja til å stille som 2. nestleder dersom hun skulle tape avstemmingen mot Ola Borten Moe. Dermed kan fort kompromisstemmene havne på Ola Borten Moe i den første avstemmingen, og på henne i neste.

I så fall er det Janne Sjelmo Nordås som ryker ut.

Jeg tror at Senterpartiet er tjent med å kunne lene seg både mot venstre og høyre i det politiske bildet som nå preger Norge. 

Så sent som i år 2000 var Senterpartiet med i Kjell Magne Bondeviks første regjeringen, og før det satt de rundt Jan P. Syses regjeringsbord.

Nå er det rødgrønne alternativet foreløpig borte, og da bør Senterpartiet skaffe seg handlingsrom både mot høyre og venstre.

I tillegg representerer Borten Moe en tung del av partiet gjennom fotfestet i Trøndelag. Hvis han ryker, mister også denne geografiske bastionen et feste i partiets toppledelse.

På den annen side er det opprivende å ha en person i partiledelsen som tenker fritt og går sine egne veier.

Den enkleste spådommen er derfor at uansett hva Senterpartiet lander på i formiddag, så vil personkonfliktene i partiet fortsette.

Når bøndene tar frem høygaflene, er det tid for å passe seg.

#Senterpartiet #BortenMoe #Navarsete #SlagsvoldVedum #Stavrum #Nettpåsak

Dyre boliglån i mange år


Finansminister Siv Jensen må bestemme seg for om hun fortsatt vil pålegge bankene å legge opp ny egenkapital ved å skvise lånekundene. Foto: Lise Åserud, NTB scanpix.

 

Norske boliglån er dyre, og vil forbli dyre i mange år fremover. Men skyt på Siv Jensen - ikke på banksjefene.

Det er lettere å være stor i kjeften når du er i opposisjon, enn når du får makten og ansvaret selv.

Det er problemet for finansminister Siv Jensen, som ennå ikke har redusert kapitalkravene for norske banker.

Hun har riktignok sendt forslaget på høring, med frist til 10. februar: Høringsbrevet

Hvis ikke hun gjør noe, vil de norske bankene fortsette å tyne norske boliglånskunder de neste tre årene.

Det er snakk om enorme beløp.

Bare DNB må bygge opp 40-60 milliarder kroner i egenkapital frem til 2017, hvis myndighene står fast på sine krav om økt kapitaldekning.

For kundene betyr det enda grådigere banker, som handler på myndighetenes ordrer.

For mange norske lånekunder er det stor forskjell mellom den lave renten til Norges Bank - og det de faktisk betaler:

  • Styringsrenten har stått fast på 1,5 prosent siden 14. mars i fjor.
  • DNB krever nå 4,25 prosent i boligrente fra sine helkunder.
  • Rentemarginene gir bankene fantastiske overskudd.

Bare DNB hadde et overskudd på 4,9 milliarder kroner i 3. kvartal.

Det tilsvarer rundt 50 millioner kroner i overskudd - per dag!

Kurven til venstre (rentemarginen) viser forskjellen på hva DNB betaler for å låne inn penger, i forhold til hva de krever fra lånekundene.

Den er rekordhøy, og det må den være for å tilfredstillene kravene Norges Bank, Finansdepartementet og Finansinspeksjonen stiller.

Hvis ikke Siv Jensen modererer de særnorske kravene, må bare DNB legge seg opp mellom 40 og 60 milliarder kroner i ny egenkapital de tre neste årene.

Og da blir selv dagens rekordresultater for lite.

Den store melkekuen er boliglånskundene.

De betaler dyrt, selv om de historisk nesten ikke gir tap for bankene.

Enkelt sagt tynes boliglånskundene slik at bankene kan legge seg opp egenkapital til å tåle enorme tap på næringslivet.

Nå kan ikke lenger Siv Jensen kritisere dette uten at hun samtidig griper inn.

Og motsatt: Hvis ikke hun griper inn, så er hun for de særnorske kapitalkravene.

Enveisbillett ut av landet


Med ti års mellomrom har det vært drap utført av asylsøkere på Valdresekspressen. Foto: Cornelius Poppe, NTB scanpix.

Drapene på Valdresekspressen retter på nytt søkelyset mot den psykiatriske oppfølgingen asylsøkere får når de kommer til Norge.

Det er ikke første gangen at en asylsøker utøver vold.

Men det er lett å bli unyansert i den vanskelige debatten om asyl, innvandring og integrering.

Og saker som denne setter følelsene i sving: 31-årig asylsøker fra Sør-Sudan pågrepet etter trippeldrapene

Foreløpig vet vi lite om den antatte gjerningsmannen, ut over hvor gammel han er og at han kommer fra et av de mest krigsherjede områdene i Øst-Afrika.

De aller fleste asylsøkere fra borgerkrigen i Sudan får innvilget asyl.

Sør-Sudan har vært i en nesten sammenhengende løsrivningskrig de siste 20 årene.

Alle partiene på Stortinget er enige om å innvilge asyl for flyktninger fra dette området.

Men den antatte gjerningsmannen har fått avslag, og skulle, ifølge VG, sendes ut fra Norge i dag.

Han bodde sannsynligvis på det private Årdal mottakssenter, som er drevet av Hero Norge.

Les saken her: Bussdrapssiktede skulle sendes ut fra Norge i dag

Han skulle reise alene uten vakthold til Oslo før videre transport ut av landet, ifølge avisen.

Spørsmålet er vi har god nok psykiatrisk oppfølging av de som søker asyl.

Svaret er åpenbart nei, og årsaken er enkel: Norsk psykiatri har alt for lite ressurser.

Et søk på Fritt Sykehusvalg viser for eksempel at det mange steder på Vestlandet er mer enn 20 ukers ventetid for å få behandling for personlighets- og adferdsforstyrrelser.

Se ventetidene her: Personlighetsforstyrrelser hos voksne

Selv pasienter med psykoser må vente flere uker og måneder på behandling.

Tror noen at situasjonen er bedre for asylsøkere på mottak spredt rundt om distrikts-Norge?

Om få dager kommer Høyre/Frp-regjeringen med sitt reviderte statsbudsjett, og det er varslet en storstilt opprustning av rus og psykiatri. 

Uansett hva som er forklaringen på drapene på Valdresekspressen, så må den psykiatriske oppfølgingen av asylsøkere også opprustes.

Den brutale sannheten er at Norge har hatt få episoder som de grusomme knivdrapene i går kveld.

De aller fleste asylsøkerne som kommer hit takler tilværelsen på mottak overraskende bra, når man tar hensyn til at mange av dem har opplevd ufattelige lidelser og vold.

Men 31-åringen på Valdresekspressen fikk avslag - trolig fordi han enten kan returnere til Sør-Sudan uten fare, eller fordi han har søkt asyl tidligere i et annet EØS-land.

Hvis VGs opplysninger er riktige, ble han satt på bussen med enveisbillett ut av landet.

Da svartnet alt.

SISTE:

Politiet opplyser at 30-åringen kom til Norge i april, og fikk avslag på asylsøknaden i mai fordi han allerede hadde søkt asyl i Spania. Mannen skulle vært utsendt i dag, men politiet vet ikke om han var kjent med det i går.

Norwegian må velge billige ansatte


Norwegian kan ikke bruke norske lønninger på internasjonale ruter. Foto: Norwegian.

Hvis Norwegian skal overleve, så kan de ikke bruke norske lønninger på internasjonale ruter.

Langt på overtid forhandler Norwegian med sine piloter om lønn, og passasjerene må leve med en stor risiko for streik.

Uansett utfall er dette en konflikt som ikke kommer til å gå over.

Fasiten er dessverre enkel: Dersom norske flyselskaper skal konkurrere utenlands, så kan de ikke ha høyere lønninger enn konkurrentene.

For å illustrere poenget:

  • Når Thai Airways flyr Oslo-Bangkok, bemanner selskapet naturlig nok flyene med thailendere. Lønninger, diett og andre ordninger følger lønnsnivået i Thailand.
  • Hvis Norwegian skal fly Oslo-Bangkok med norske ansatte og norske lønninger, vil flyselskapet tape i konkurransen. De norske passasjerene velger det billigste selskapet.

Prisnivået på billetten er nemlig gitt. 

Det er bare å sjekke en tjeneste som Expedia.com, så ser man at alle konkurrentene ligger på pluss/minus 5.000 kroner for en flyreise i en vanlig helg i november.

Du kan sjekke her: Flypriser Oslo-Bangkok

Flypassasjerene velger det billigste og mest praktiske alternativet, selv om lønnsnivået ombord ligger langt under norske lønninger.

Solidariteten med flyvere og flyvertinner strekker seg stort sett ikke lenger enn til egen lommebok.

Norske politikere kan vedta norske lønnsforhold i Norge, men de kan ikke bestemme internasjonale lønninger.

I dag er det fri flyt av arbeidskraft innenfor EØS, og 550 millioner borgere kan tilby sin arbeidskraft hvor de vil.

I motsetning til mange andre land har ikke Norge noen lovfestet minstelønn.

Resultatet er innvandring av arbeidskraft, som får dårlig betalt etter norsk standard, men vesentlig bedre lønn enn de ville fått i hjemlandet.

Et annet svar er import. Når vi kjøper en genser for 179 kroner på Hennes & Mauritz, importerer vi samtidig kinesisk lønnsnivå.

Det er bra for alle, unntatt norske tekstilarbeidere.

I internasjonalt luftrom råder det internasjonale arbeidsmarkedet, på samme måte som norske redere i mer enn 20 år har kunnet ansette utenlandske sjøfolk på lokale lønninger.

Norwegian-sjef Bjørn Kjos er selskapets største aksjonær, og kommer aldri til å fly med underskudd hvis han kan unngå det. Hvis han må, registrerer han datterselskap i utlandet og finner på andre omgåelser norske politikere ikke kan gjøre noe med.

«Gråsonen» oppstår når arbeidet utføres av folk som bor i Norge og som møter på jobb her i landet (luftfarten) eller der hvor utenlandsk arbeidskraft også utfører arbeid i Norge (lastebiler som tar ekstrarunder i Norge, såkalt kabotasje) eller skipsanløp som er innom flere norske havner.

Spådommen er enkel: Norske myndigheter klarer ikkel å forhindre at Norwegian bruker thailandsk arbeidskraft på thailandsk lønnsnivå på ruten mellom Oslo og Bangkok.

Og skulle de klart det, ville selskapet enten priset seg ut av konkurransen eller gått med underskudd.

Bangkok ville blitt Bang-konk.

De siste dagers hellige


Landbruksminister Sylvi Listhaug vil fornye landbruks-Norge. Det er på høy tid.

«Stormen» mot Sylvi Listhaug har blitt en flau bris. Kritikerne går på tomgang.

Den påtroppende landbruksministeren er en finger i øyet på de rødgrønne støttespillerne i landbruket fordi Listhaug vil gå løs på de enorme overføringene til bøndene.

Norge bruker rundt 23 milliarder kroner i året på landbruket, og det har vært en stor fiasko:

  • Bøndene flykter i rekordtempo og har gjort det i flere tiår.
  • Norge har verdens høyeste matpriser, beskyttet av tollmurer.

Listhaug har helt rett når hun skriver at støttesystemet «er et kommunistisk system som ikke har vært endret noe særlig de siste 60 årene».

I landbruket er markedet borte, her er det sentral styring og planøkonomi som gjelder.

Eller for å sitere Listhaugs egen blogg om landbruket:

- Tenk på et scenario der staten regulerer hvor mange sofaer møbelfabrikkene i Norge skal produsere i løpet av et år, hvor mye fabrikkene skal tjene per sofa, og hvor mye dom som forbruker skal betale for sofaen, skriver hun.

Her er bloggen: Kommunisme på norsk

Det verste er at Sylvi Listhaugs beskrivelse er helt korrekt. Nøyaktig slik er norsk landbrukspolitikk, og det bør kritikerne av den nye landbruksministeren innrømme.

Selv langt inne i Høyre og Arbeiderpartiet er man enige om at landbruksstøtten er dyr og ineffektiv, men bøndene er en sterk pressgruppe.

Så får de heller forsvare hvorfor de ikke har gjort noe med dette systemet, fremfor å late som om beskrivelsen er feil.

Dette er bakgrunnen for at Per Olaf Lundteigen, Bondelaget, flere rødgrønne politikere og deler av pressen fortsetter stormløpet mot Sylvi Listhaug.

Nå er det snart bare Dagsavisen som tror at saken kan felle statsråden, men det minner om avisens stadige spådommer om at den blå ballongen ville sprekke.

Det er lett gjort å forveksle egne forhåpninger med analyse.

For kritikerne går på tomgang, og Sylvi Listhaug bøyer ikke av.

Som konsulent i First House har hun lovet kundene konfidensialitet, og det løftet holder hun selv om det koster noe å være prinsippfast.

Men ønsker vi virkelig statsråder som bryter sine løfter for å redde sitt eget skinn?

Nå tyder alt på at Frp-leder Siv Jensen og statsminister Erna Solberg slår ring om landbruksministeren.

Det kan de trygt gjøre, for regjeringen har et et klart flertall i Stortinget.

Og kritikerne har null og niks å fare med.

Les tidligere blogger om saken:

En finger i øyet på bøndene

Kynisk mobbing av Sylvi Listhaug

(Den siste bloggen har foreløpig 5.400 likes på Facebook, så det er ikke akkurat noe folkekrav om at Sylvi Listhaug må gå).

Landbruksministeren har knapt begynt, har ikke gjort noe galt, og vil etter alt å dømme passe seg godt for å bryte habilitetsreglene.

Når stormen nå har blitt en flau bris, er det kritikerne som står igjen som tapere.

Det kan være grunn å minne om følgende:

Den avgående landbruksministeren fra Senterpartiet er bonde selv, og tjener personlig økonomisk på det mest romslige jordbruksoppgjøret på mange år.

Habil? Ja, ifølge den avgående regjeringen.

Og den avgående fiskeriministeren fra Arbeiderpartiet er medeier i en stor fiskeriforedlingsbedrift, og har personlig egeninteresse av de fleste beslutninger hun gjorde.

Habil? Ja, ifølge den avgående regjeringen.

På den bakgrunn blir det nesten en vits at noen nå er bekymret over en landbruksminister som i et halvt år har vært informasjonsrådgiver - som om det skulle gjøre henne inhabil.

Dessuten: Det er ikke første gang at rådgivere, meglere eller advokater har blitt statsråder og statssekretærer uten at de har måttet legge frem sine kundelister offentlig.

Det normale er at de påtroppende statsrådene legger frem sine mulige bindinger internt i departementet, slik at man kan vurdere fra sak til sak om statsråden er inhabil eller ei.

Sånn sett er kritikerne av Sylvi Listhaug de siste dagers hellige, etter å ha praktisert et helt annet system de siste åtte årene.

PS: Venstre vil foreslå et lobbyregistere for å kartlegge interessegruppers forsøk på å virke Stortinget og departementene. Det er et godt forslag - ikke minst fordi det vil dokumentere at de fleste lobbyistene kommer fra sterke interessegrupper som NHO, Bondelaget, LO og resten av fagbevegelsen. 

Det var en gang to homo konger


Det spørs om pressen vil la likestillingsminister Solveig Horne leve lykkelig i alle sine dager som statsråd. Foto: Regjeringen.no.

Likestillingsmininster Solveig Horne liker ikke homoeventyr i barnehagen. Men skal staten påvirke barna til å bli liberale?

Det er ikke lett å stå i motvinden når du pirker i det som er politisk korrekt.

Nå er riktignok Solveig Horne utdannet slakter, men hun var knapt forberedt på at en Twitter-melding fra 2010 skulle utløse en mediestorm.

De siste døgnene har Frp-politikeren fått kjørt seg på sosiale medier. Noen har sammenlignet henne med Putins og Russlands homofobi, andre spør om hun er homohater, mens andre har laget fikse ordspill på gamle eventyr med homovri.

Mer interessant er den underliggende debatten: Er det den offentlige barnehagens jobb å påvirke barna til å ha mer liberale holdninger enn de får av sine foreldrene?

Få har tatt seg bryet med å se på utgangspunktet for Solveig Hornes Twitter-spørsmål.

Ironisk nok er det stiftelsen som i sin tid felte SV-statsråd Audun Lysbakken som står bak homoeventyrene som Solveig Horne reagerte på.

Les også saken: Her startet homoeventyret

Stiftelsen Reform - ressurssenter for menn laget i 2010 et veiledningshefte for barnehagen, støttet med 150.000 kroner fra Lysbakkens departement - det samme departementet som Solveig Horne nå har overtatt.

Hensikten med brosjyren var å bruke barnehagen til å påvirke barna til å få en såkalt «kjønnsnøytral samlivsideologi».

Det er her eventyrene kommer inn. Reform foreslår at de barnehageansatte bruker eventyr for å lære barnehagebarna at homofilt samliv er like bra som hetereofilt, og at jenter er like tøffe som gutter.

Her er noen eksempler:

  • Prinsen som forelsker seg i en annen prins, og gifter seg og blir konge og konge.
  • Tøffe prinsesser som redder en prins fra en stor fare.
  • Konger som ikke vil styre riket sitt, men heller være sammen med barna.

(Det siste er litt morsomt, sett i lys av  Audun Lysbakkens egen pappaperm som statsråd).

Uansett hva man mener selv, så er prinser som gifter seg med prinser og konger som abdiserer for å være hjemmepappa uvanlig og radikalt.

Reforms hefte ønsker åpenbart å påvirke barna i en liberal og/eller moderne retning.

Det er helt greit, men da må man akseptere at verdikonservative som Solveig Horne spør om det er statens oppgave å oppdra barna til nye holdninger.

Å være liberal betyr også at man må være tolerant overfor andre som har et annet syn.

Heldigvis har nordmenn flest et rimelig nøytralt forhold til homofile, og vi blir stadig mer positive over tid. 

- De mest negative holdningene fant vi blant menn, spesielt blant menn med positive holdninger til tradisjonelle kjønnsroller, religiøst troende menn, og menn i aldersgruppen 61-80 år, heter det i forskningsrapporten Holdninger til lesbiske kvinner, homofile menn, bifile kvinner og menn og transpersoner.

Du kan lese rapporten her: Holdninger til homofile

Samtidig er det store grupper som er homofobe, særlig blant menn.

- For eksempel rapporterte i underkant av halvparten av alle menn at de synes sex mellom to menn er feil (...) i overkant av en fjerdedel av mennene rapporterte at de synes homofile menn er frastøtende og grøsser når de tenker på dem, heter det i rapporten.

Denne undersøkelsen betyr at en nokså stor gruppe av foreldre er negative til homofili, spesielt i familier med tradisjonelle kjønnsroller.

Eventyr om konger som blir partnere med andre konger, og som ikke vil styre riket sitt for å være hjemme med barna, er en nokså treffsikker provokasjon mot nettopp disse. 

Dette er et verdispørsmål, og latterliggjøring er en hersketeknikk.

Nå har vi fått en blå regjering som vil endre RLE-faget til KRLE (med minst 50 prosent undervisning i kristendom), og vi har fått en barne-, famillie- og likestillingsminister som ikke vil bruke barnehagen til å påvirke barna i liberal retning.

Her blir det en tøff verdikamp mellom Høyre og Venstre på den ene siden, og Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet på den andre.

Men det er relativt langt fra Solveig Horne, som sitter i en regjering med åpne homofile statsråder og statssekretærer - og til Putins Russland og mange land der homofili er straffbart.

Snipp, snapp, snute.



Blått betyr lovlig likekjønnet samliv - mens orange/rødt er land hvor homofilt samliv er straffbart. Kilde: Wikipedia.

En finger i øyet på bøndene


Landbruksminister Sylvi Listhaug er marerittet for Norges Bondelag. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB scanpix.

 

Her er sjokkbeskjeden til Norges Bondelag: Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug blir den første landbruksministeren som hater milliardstøtten.

Historisk har bøndene vært bukken til havresekken.

Landbruksministeren har kommet fra næringen selv, de har hatt kontroll i departementet og på Stortinget, og det har sikret år ut og år inn med statsstøtte i 20 milliarders-klassen.

Nå blir det nye tider. Listhaug mener at støttesystemet «er et kommunistisk system som ikke har vært endret noe særlig de siste 60 årene».

Dette er ikke sitater som er løsvrevet og håndplukket. De er hentet fra en bloggartikkel Sylvi Listhaug selv har skrevet.

(NB: Bloggen inneholder harde scener som kan virke støtende på den jevne norske bonde).

Du kan lese bloggen hennes her: Kommunisme på norsk

Bondelaget raser sikkert, men jeg synes det er gledelig at vi endelig får en statsråd som vil ta et oppgjør med galskapen:

  • Vi bruker 23 milliarder kroner i året på landbruket, men likevel flykter bøndene i rekordtempo.
  • Vi har tollmurer og jordbruksstøtte, og Norge har verdens høyeste matpriser.

Sannheten er at jordbruket betyr mindre og mindre for norsk økonomi, mens vi likevel opprettholder milliardstøtten.

Det minner faktisk litt om milliardstøtten til papiravisene, som også betyr mindre og mindre for nyhetsdekningen, men likevel beholder sin milliardstøtte.

Vår nye landbruksminister er ikke bare kritisk til bøndenes milliardstøtte - hun flesker også til mot de andre partiene, blant annet Høyre, som har latt seg påvirke til å bevare «et kommunistisk system der det offentlige regulerer alt».

- I landbrukssektoren har vi et slikt system som alle politiske partier, unntatt Frp, støtter. Også Høyre har latt seg knekke av landbrukslobbyen til å ville videreføre jordbruksavtalen, mener vår nye landbruksminister.

Jeg er langt på vei enig med Sylvi Listhaug, men har ikke våget å håpe på at den nye regjeringen faktisk ville tørre å gjøre noe med systemet.

Les mine tidligere blogger:

Gladnyhet: Færre bønder

Bøndene svartmaler

Europas dyreste mat

 

Siden 1959 er antallet norske jordbruksbedrifter redusert fra nær 200.000 til godt under 50.000.

Vi har brukt over 20 milliarder kroner i året, men avvikler jordbruket i rekordtempo og har Europas dyreste mat.


Landbruksmininster Trygve Slagsvold Vedum etterlater seg Europas klart dyreste matpriser. Foto: Torbjørn Tandberg.

Det blir tydeligvis nye tider nå.

Inn med en økonomisk liberalist, ut med en bonde som avsluttet med å gi bøndene et milliardoppgjør, og som sendte halve regningen videre til norske forbrukere.

Eller som Sylvi Listhaug selv sier det: - Hvorfor skal bønder utsettes for et system som sofaprodusenter, kjøkkenprodusenter, skipsverft og annet næringsliv i Norge ikke ville tolerert?

Fingrene fra fatet, Folkestad!


Unio-leder Anders Folkestad vil styre hvordan folk bruker foreldrepensjonen sin. Foto: Unio.

Unio-leder Anders Folkestad forlanger at mor skal på jobb for at far skal få penger til pappaperm. Fingrene fra fatet, Folkestad!

Unio er landets nest største fagforening, med 320.000 medlemmer.

Derfor er det interessant når lederen ønsker å frata sine mannlige medlemmer en rettighet de selv har betalt for.

Her kan du høre hva han mener: - Mor må i jobb når pappa har perm

Hvis mor og far er enige om å bruke permisjonstid på et to måneders opphold i utlandet, så er det nei fra Unio-lederen:

- Far skal hjem for å passe barnet. Og da må mor ut i jobb, sier Folkestad til NRK.

Unio-lederens utspill er det siste i rekken av forståsegpåere som vil bestemme over familienes valg.

Et lignende forslag er Høyres idé om at mor kan overta fars permisjon - et forslag som heldigvis nå er begravet.

Det er like absurd som å si at menn som er sykmeldte eller uføretrygdede kan la kona overta trygden.

Poenget er nemlig at fedrene selv har betalt trygdeavgift og at pappapermen bør være en selvstendig rettighet for far.

  • En moderne foreldrepermisjon gir den fødende rett på permisjon i en viss tid etter fødselen.
  • Så bør foreldrene få hver sin permisjonsperiode, som de kan velge å bruke eller ikke bruke.

Det vanlige er at foreldrene har vært i jobb før de får barn.

Da har de betalt skatt og trygdeavgift.

Motstykket til trygdeavgiften er at man får rett på trygd hvis man blir syk, ufør, arbeidsledig - eller får et nyfødt barn.

Det er en rettighet du har personlig - ikke fordi du er partner med noen.

En fin bieffekt er at foreldrene stort sett bruker sine individuelle rettigheter når de får barn, og det gjør at både mor og far gir omsorg til barnet sitt.

Hvis foreldrene velger å ta permisjon samtidig, så bør det være deres eget valg.

Far har ikke pappaperm for å gi mor «fri», men for å være nær barnet sitt.

Enkelt og greit.

Pinlig kamp mot søndagsåpent


Siv Jensen og Erna Solberg vil slippe konkurransen løs i varehandelen. Heldigvis.

Motstanden mot å la butikker holde åpent på søndag er direkte pinlig. La kundene velge selv.

Den nye regjeringen vil fjerne forbudet mot søndagsåpne butikker.

Det betyr at de butikkene som ønsker det, kan holde åpent.

Alle andre kan la være.

På den bakgrunn er det direkte pinlig å høre NHO og butikkjedene klage sin nød.

- De fleste i handelen ønsker ikke søndagsåpne butikker. Omsetningen vil bare bli spredt over flere timer, og det er ikke sikkert at forbrukeren ønsker dette,sier direktør Bjarne Næss i NHO Handel til Dagens Næringsliv.

Lignende klagerop kommer fra bokbransjen og mediene. Det de egentlig sier er at de vil ha staten vil å verne dem fra konkurranse. De beviser Adam Smiths gamle ord om at forretningsfolk, når de møtes, har en tendens til å konspirere mot samfunnsinteressene - for å skape monopoler.

  • Norge har hatt søndagsstengte butikker i all tid, men har likevel verdens dyreste matpriser.
  • Butikkjeder som Rimi, Rema og Kiwi har gjort eierne til milliardærer.

Erfaringene fra Danmark er slett ikke at matprisene har økt selv om landet fjernet forbudet mot søndagsåpent 1. oktober i fjor. Der har økt konkurranse tatt livet av over hundre butikker, mens nye lavprisbutikker har overtatt. Resultatet er flere åpne butikker - og stabile priser. Kundene har fått bestemme.

Det er en god regel at staten skal holde seg unna å styre der markedet fint gjør jobben selv.

Bokloven er et annet eksempel. Den blåblå regjeringen vil stanse forslaget om å forby prisnedsettelser på bøker bokhandlerne ikke får solgt.

Smak på setningen: Den avgående regjeringen ville altså forby med lov prisnedsettelser i en bransje med børsnoterte aktører og milliardomsetning.

Heller ikke her blir det noe tvang om å sette ned prisene. Det blir opp til butikkene selv.

Det siste eksempelet er papiravisene, som nå klager sin nød for at nøytral moms (som de selv har krevd) fører til at de får 8 prosent moms på papiraviser - i bytte for at moms på brukerbetaling på nettaviser senkes fra 25 til 8 prosent.

VG må ut med 80 millioner kroner mer i moms, Dagbladet 30 millioner.

Til gjengjeld får de lavere moms i fremtiden, hvis de lykkes med sin drøm om å ta betalt for sine nettaviser.

(Nettavisen er gratis, men annonsefinansiert. Vi får ikke fem øre i statsstøtte, og må fortsatt betale 25 prosent på alle våre inntekter. Når papiravisene sier at det ikke skal være moms på det skrevne ord, så mener de egentlig at de vil ha vern av sin forretningsmodell).

Uansett: Staten bør ikke styre hva slags medium leserne skal velge å betale for.

Nøytral moms er rettferdig fordi det lar lesermarkedet bestemme: Når leserne velger nett, skal de ikke straffes økonomisk.

Dagbladets redaktør John Arne Markussen sier i en kommentar at «papiravisene er på nedtur, og den tendensen er langt fremskreden».

Det har han rett i, men det kan ikke være statens oppgave å forlenge dødskampen for papiravisene.

Forslagene om å fjerne forbudet mot søndagsåpne butikker og skrote forslaget om lovfestet fastpris på bøker har det til felles at mer makt går til forbrukeren.

Å innføre lik moms på betalte aviser på nett og papir lar også leserkonkurransen virke rettferdig.

Staten bør være på vakt mot monopoler og konspirasjoner mot konkurranse, men ellers holde seg unna.

Motstanden viser at konkurranse slett ikke er noe private selskaper ønsker seg, hvis de kan slippe.

Men å be om lover og regler for å slippe unna fri konkurranse om kundene, er litt ynkelig.

Velger fire år på VIP-tribunen


SYMBOLIKK: Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide ut til venstre, mens Erna Solberg og Siv Jensen står igjen på podiet. Foto: Lise Åserud, NTB scanpix.

Venstre og Kristelig Folkeparti kunne sittet i regjering, men velger fire år på VIP-tribunen. Det er trygt, men feigt.

Etter 12 dager med sonderingen fikk vi fasiten. Erna Solberg skal regjere med Fremskrittspartiet, basert på en samarbeidsavtale med de to sentrumspartiene.

- De 5,6 prosentene som stemte KrF har fått betydelig valuta, sa Knut Arild Hareide da den historiske avtalen ble presentert i går kveld.

- Denne regjeringen vil neppe vare frem til neste stortingsvalg. Den vil være i fare hver gang den går til Stortinget, konkluderer Dagsavisen-redaktør Arne Strand i dagens avis.

Kanskje det.

Men det kan også gå som i Oslo eller under Kåre Willochs regjeringsperiode, nemlig at sentrumspartiene velger å komme inn på banen etterhvert.

Sett med borgerlige øyne er det nemlig noen oppmuntrende trekk ved avtalen:

  • Inntil videre har statsminister Erna Solberg et solid flertall i Stortinget.
  • Sonderingene endte med brudd, men i full fordragelighet.
  • Og Venstre og KrF har fått store gjennomslag for sin politikk.

Likevel skygger ikke utfallet for det klare bildet, og det er at hverken Høyre, Venstre eller KrF har fått det som partiene egentlig ønsket.

Skal vi kåre en seierherre, så må det være Siv Jensen. Etter 40 års ørkenvandring har hun loset partiet inn i regjering.

Venstre og Kristelig Folkeparti kan trøste seg med gjennomslag i samarbeidsavtalen.

Men det gir likevel betydelig mindre makt å sitte på Stortinget - i forhold til å sitte i en flertallsregjering.

Dette er forskjellen på Arbeiderpartiet og alle de andre partiene på Stortinget.

Arbeiderpartiet sier aldri nei til makt.

Blir det nødvendig, så bygger de broer til historiske erkefiender som SV og Senterpartiet.

Politikk er kamp om makt, og makt er evnen til å få det som man vil.

Det er dette som er realpolitikk, slik Wikipedia definerer det: «Realpolitikk er politikk som i motsetning til idépolitikk søker å nå sine overordnede mål gjennom kompromisser basert på praktiske betraktninger og overveielser av makt i motsetning til idealer, moral og prinsipper.»

Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck definerte politikk som «det muliges kunst».

Derfor blir det noe fattigslig over Kristelig folkeparti og Venstre, som gleder seg over byttehandelen de har gjort.

Det er mer behagelig å sitte på tribunen enn å være på banen, men det er forskjell på å være deltaker og tilskuer.

KrF-leder Knut Arild Hareide hadde størst indre problemer med å gå i regjering med Fremskrittspartiet.

Og da kom Venstre-leder Trine Skei Grande i en kattepine. Hun kunne valgt å lose partiet inn i en borgerlig flertallsregjering, men dermed kuttet de historiske båndene til KrF og sentrum. 

Med hardt mot hardt valgte hun det trygge - nemlig fire år på VIP-tribunen.

Som kjent er det stedet hvor fotballklubbene gir sine sponsorer servering og pleie på trygg avstand fra der det skjer.

Hvordan utfallet blir for Erna Solbergs regjering, vet ingen.

Men det blir garantert mer spennende å sitte i regjering, på Stortinget og på pressebenken i de neste fire årene.

Venstre og Kristelig Folkeparti får innflytelse i store symbolsaker, men den daglige maktutøvelsen som drives i regjeringskontorene blir de tilskuere til.

Erna Solberg har bundet Siv Jensen til masten, men også gitt henne en hånd på roret. Og i løpet av de neste fire årene kommer det garantert skjær i sjøen.

Da kan det like godt bli en mindretallsregjering med Jens Stoltenberg, som en flertallsregjering med det borgerlige firkløveret, som går til valg i 2017.

Med buksa nede på Mongstad


Statssekretær Hans Kristian Amundsen ved Statsministerens Kontor sier at «vi har sagt det som er å si om Mongstad-avgjørelsen». Foto: Stian Lysberg Solum, NTB scanpix

Regjeringen lot milliardprosjektet på Mongstad fortsette et halvt år på overtid - og fortalte ingenting før etter valget.

Allerede i mars var olje- og energimininster Ola Borten Moe (Sp) og SVs miljøvernminister Bård Vegard Solhjell enige om at «månelandingen» måtte skrinlegges.

Dette går frem av nye opplysninger Dagens Næringsliv har funnet frem til.

Avisen har tilgang til et fellesnotat fra de to fagstatsrådene til resten av regjeringen.

- At begge de to fagdepartementene Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet var enige om den oppsiktsvekkende beslutningen og at regjeringen vurderte å stanse prosjektet, fikk Stortinget aldri informasjon om, skriver Dagen Næringsliv.

Fra andre kilder vet Nettavisen at CO2-prosjektet i praksis var ansett som dødt av innsiderne allerede før jul i fjor.

Riksrevisjonens dødsstøt kom ikke før tirsdag 17. september - en drøy uke etter at de rødgrønne tapte valget, mens SV såvidt krabbet over sperregrensen.

Og regjeringen valgte å kalle inn til pressekonferanse om å legge ned prosjektet fredag 20. september klokken 15.30

Pressekonferanse sent fredag ettermiddag er et gammelt pr-triks, som også Adecco i sin tid forsøkte.

Fredag ettermiddag blir ofte valgt hvis man ønsker at saken skal dø fort i mediene.

Les også tidligere blogger om Mongstad-fiaskoen:

Månelandingen en varslet fiasko

Mongstad-fiasko lukter ille

SV-milliarder ut av vinduet

Heldigvis ser det ut som om regjeringens pr-triks feiler, og at Stortinget ikke legger saken død.

Mongstad burde vært stanset for lenge siden, og i hvert fall på det tidspunktet både Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet var enige.

Spørsmålet er hvor mange hundre millioner kroner av offentlige midler som har gått tapt i perioden etterpå.

Dette spørsmålet vil nå komme opp i Stortinget.

Høyres miljøpolitiske talsmann, Nikolai Astrup, mener at regjeringen har ført Stortinget bak lyset.

- Jeg mener regjeringen burde ha informert Stortinget når den åpenbart var klar over at fullskala aldri ville bli realisert. Beslutningen om å skrinlegge prosjektet burde vært fattet for lenge siden, sier Astrup.

I stedet holdt regjeringen det feilslåtte prosjektet flytende til etter at stortingsvalget var over.

Riksrevisjonens rapport om milliardfiaskoen på Mongstad var ferdig før sommeren, men ble lagt i skuffen til etter valget.

Det er minst tre spørsmål Stortinget nå må få ordentlig svar på:

  1. Når måtte regjeringen ha forstått at det aldri ville bli noe fullskalaanlegg på Mongstad?
  2. Hvorfor ventet man til etter valget med å skrinlegge prosjektet?
  3. Og hvor mange hundre millioner kroner er kastet ut av vinduet på den taktikken?

Det som er kjent, er at olje- og energimininster Ola Borten Moe har ønsket å avslutte prosjektet i flere år.


Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell og Olje- og energiminister Ola Borten Moe var enige om at Mongstad-prosjektet måtte skrinlegges allerede i mars. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix.

Men SV har strittet imot, angivelig fordi partiet har krevd noen andre miljøprosjekter i bytte.

Derfor er det oppsiktsvekkende at både SV og Sp var enige om å skrinlegge hele «månelandingen» allerede i mars.

Statssekretær Hans Kristian Amundsen ved Statsministerens Kontor benekter at man valgte med offentliggjøringen til etter valget av taktiske årsaker. 

- Vi har sagt det som er å si om det. Beslutningen ble tatt i forbindelse med avslutningen av arbeidet for neste års statsbudsjett, sier han til Finansavisen.

- Hvorfor ventet dere ikke til statsbudsjettet skal legges frem 14. oktober, spør avisen.

- Det er mange involverte i Mongstad, så vi synes det var viktig at de skulle få kunnskap om en beslutning som kommer i statsbudsjettet så tidlig som mulig, svarer Amundsen.

 Det var omtenktsomt.

Milliarder nok til alle fire partiene


Neste år trenger Norge å gi gass. Det betyr penger til hjertesakene til alle de fire partiene. Foto: Heiko Junge, NTB scanpix.

Nedturen i norsk økonomi er godt nytt for firkløveret i Nydalen: I 2014 er det rom for både skatteletter og partienes hjertesaker.

Valgvinnerne fortsetter sonderingene om en ny regjering.

Samtidig kommer advarsler fra ledende bankfolk om at norsk økonomi er på vei fra full gass til halv fart.

- Er det noe norsk økonomi ikke trenger nå, så er det innstramming og nedkjøling, sier DnB-direktør Rune Bjerke i et foredrag han skal holde senere i dag.

Du kan lese mer her: Bjerke varsler kraftig oppbremsing av norsk økonomi

Historisk har norske politikere vært dårlig til å gjennomføre motkonjunkturpolitikk.

De har ofte bommet på timingen, ved å gi gass i utforbakker - og bremse i motbakker.

Nå risikerer vi det samme:

Den «hellige» handlingsregelen kan få statsmininster Erna Solberg til å holde igjen unødig.

Samtidig tvinges de norske bankene til å ha kunstig høye renter for å spare opp egenkapital.

På lang sikt er det bra at vi holder igjen på offentlig forbruk og at norske banker blir solide nok til å tåle en ny bankkrise.

Men alt til sin tid, og akkurat nå er det andre forhold som er mer alarmerende:

  • Kronen stuper i verdi. Noen spår en eurokurs på 9,50 kroner.
  • Boligmarkedet er så høyt at enkelte frykter tidenes boligkrakk.
  • Arbeidsledigheten fortsetter å øke, og er nå 3,6 prosent.

Samtidig slurer veksten i USA, og det er stor bekymring for om den kinesiske veksten kan fortsette.

I dette bildet virker det mot sin hensikt at nye egenkapitalkrav setter bremser på norske bankutlån.

For Norge er det også negativt at veksten i oljenæringen blir mindre: - Norge har gått fra å være annerledeslandet med positivt fortrinn, til annerledeslandet med negativt fortegn, og det skjedde i februar, sier DnB Markets Magne Østnor til Dagens Næringsliv.

Bildet er slett ikke nattsvart, selv om økonomer har en tendens til å svartmale.

Men bildet som tegnes tyder på at statsbudsjettet bør være ekspansivt. Med dagens oljefond på nær 5.000 milliarder kroner, kan regjeringen Erna Solberg øke oljepengebruken til 200 milliarder kroner - og fortsatt være innenfor handlingsregelen.

Normalt kan regjeringen bruke to grep:

  1. De kan sette ned skattene enda mer enn det regjeringen Jens Stoltenberg har lekket at de vil gjøre.
  2. De kan øke offentlige investeringer i vei og skole - og sørge for en robust kommuneøkonomi.

Norges Banks bidrag er å holde renten lav enda lenger. Det vil riktignok bidra til en lav kronekurs fremover, men vil hjelpe eksportindustrien (som kan prise norske varer billigere i utlandet) og stimulere til private lån og forbruk.

For sonderingene i Nydalene er dette godt nytt, fordi det gir rom for alle de fire partienes hjertesaker.

I tillegg bør regjeringen treffe tiltak for å skape vekst og omstilling i privat sektor - for eksempel en ny arbeidsmiljølov som åpner for flere vikarer og deltidsansatte, slik at det blir billigere og mindre risikabelt for private bedrifter å sysselsette flere.

Vi kan ikke leve av å pleie hverandre over offentlige budsjetter.

Papiravisenes «Komiske Ali»


Har Irak-krigens «Komiske Ali» gjenoppstått som PR-agent for norske papiraviser? Foto: YouTube.

Leserne fortsetter å dø fra papiravisene, mens de unge velger nett og mobil.

Det er nesten ikke grenser for hvilken triumf de nye lesertallene er for papiravisene - i hvertfall hvis vi skal tro på hva avisene skriver om seg selv.

Men det skal vi ikke: Sannheten er at leserne forsvinner sakte, men sikkert.

Det skulle du ikke tro hvis du leser egenomtalen.

Her er tallene: Fallet i leseroppslutningen for papirproduktene er halvert

Dagbladet har - ifølge seg selv - angivelig aldri vært større, mens Aftenposten, stadig ifølge seg selv, «vokser og er Norges mest leste avis».

Klassekampen skriver at lesertallene må «være tilfredstillende for aviser som satser på papirutgavene, ettersom flere aviser faktisk øker på papir».

Det er riktig at pressestøtteavisene Klassekampen, Nationen og Vårt Land får flere lesere.

Men det skulle bare mangle når de samme avisene får 30-40 millioner kroner hver i året fra staten for å spre sitt budskap.

Når hvert avisabonnement støttes av staten med nær 2.000 kroner i året, er det ikke så vanskelig å lykkes.

Pussig nok har ikke Klassekampen med den forklaringen i sin leder, som har tittelen «Øker igjen».

Har «Komiske Ali» gjenoppstått som PR-agent for norske papiraviser?

Engelsk fotball har sin silly season, mens den norske mediebransjen går amokk i selektiv tallbehandling når de nye lesertallene kommer.

Totalbildet er at den langvarige nedgangen fortsetter for papiravisene, som har mistet 1 av 43 leserne siste år.

Likevel er det altså triumf i alle avisenes egenomtale.

Det ser ut som om alle redaksjonene glemmer Vær varsom-plakaten, hvor det heter at redaksjonene må verne om sin integritet og troverdighet og avvise alle forsøk på å bryte ned skillet mellom reklame og redaksjonelt innhold.

Det gjelder åpenbart ikke når avisene skriver om seg selv.

Akkurat som Komiske Ali forsøkte å innbille verden om at Saddam Hussein vant Irak-krigen.

La oss begynne med det uomtvistelige:

  • I fjor sank papiravislesingen med 2,3 prosent.
  • Aviser som VG (- 70.000) og Dagbladet (-19.000) sank som steiner.
  • Og de såkalte «opplagsvinnerne» kjøper seg lesere med statlig pressestøtte.

Papiravisleserne fortsetter med å dø fra avisene, og det kommer ikke unge lesere i den andre enden.

Siste års fall i lesere er omlag dobbelt så høyt som antallet som dør fra avisene av alderdom.

Leserne velger altså stadig bort papiravisene, til fordel for internett og mobil.

En av de få som ikke ser dette, er medieforsker Sigurd Høst ved Høyskolen i Volda.

Til Klassekampen sier han: - Det kan tenkes at lesertallene er i ferd med å stabilisere seg på et lavere nivå.

Det kan tenkes at Glomma begynner å renne oppover også, men særlig sannsynlig er det ikke.

Hvis man ser på tallene med nøkterne briller, er det noen interessante trekk:

  • De eneste store vinnerne er pressestøtteavisene - altså de som får nær 40 millioner kroner hver i året fra staten.
  • Nisjeavisene er også moderate leservinnere - Dagens Næringsliv har eksempelvis fått 9.000 flere lesere på ett år. 

 

Faksimile: Dagens Næringsliv

PS: Når det gjelder Aftenposten, så er det et spesielt forhold som må nevnes.

I fjor hadde Aftenposten 610.00 lesere, mens avisens Aften-utgave hadde 278.000 lesere.

Nå er Aften nedlagt. På ett år har Aftenposten altså fått 278.000 færre Aften-lesere og pluss 43.000 i Aftenpostens morgenutgave.

Sitat Dagens Næringsliv: Aftenposten går tilbake på papir.

Månelandingen en varslet fiasko


Olje- og energiminiser Ola Borten Moe er siste statsråd med ansvar for «månelandingen». Foto. Berit Roald, NTB scanpix.

Norge har tapt milliardbeløp på dårlig styring og kostnadskontroll på «månelandingen» på Mongstad. Regjeringen kan ikke si at de ikke ble advart.

Arbeidet med CO2-håndtering på Kårstø og Mongstad er et eksempel på hvor galt det kan gå når politiske drømmer kommer i veien for fornuft.

For å løse et politisk problem (gasskraftverk), ble man enige om å pøse milliarder av kroner inn i et umulig prosjekt (ingen CO2-utslipp innen syv år).

Uten løfte om utslippsfritt gasskraftverk ville SV neppe blitt med i en rødgrønn regjering.

Les den fulle historien her: Stoltenbergs miljøbløff

I tillegg inngikk man en håpløs avtale hvor Statoil fikk styringen, mens staten tok regningen.

- Høye kostnader kan innebære en risiko for at nytteverdien ikke vil stå i forhold til den økonomiske innsatsen, sier riksrevisor Jørgen Kosmo.

Det betyr i klartekst at Jens Stoltenbergs «månelanding» kan bli milliarder av kroner rett ut av vinduet.

I nyttårstalen 1. januar 2007 lanserte Stoltenberg det storslåtte prosjektet:

«Vår visjon er at vi innen 7 år skal få plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge. Når vi lykkes, vil verden følge etter. Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding», sa Stoltenberg.

 

 (Kommer et cirka fem og et halvt minutt. Kilde: YouTube).

 Foreløpig er den varslede månelandingen helt i det blå, og regningen har steget fra 4,2 milliarder til 7,3 milliarder til nå.

Riksrevisjonens rapport har vært ferdig en stund, men uten å bli offentliggjort før i går.

Riksrevisor Kosmo, som var tidligere Arbeiderparti-statsråd, valgte å legge den knusende rapporten i skuffen til etter stortingsvalget, ifølge Finansavisen.

Det er synd, for Mongstad-fiaskoen burde absolutt vært en sak i valgkampen.

Den føyer seg inn i samme bildet som Gjørv-kommisjonens påpekning av mangel på styring i det offentlige.

Fra 2007 til 2012 har staten brukt 7,4 milliarder kroner til CO2-håndteringsprosjektet på Kårstå og Mongstad.

Kostnadene har galoppert siden Stortinget opprinnelig sa ja til prosjektet.

I 2008 forberedte regjeringen Stortinget på at at regningen ville bli på 4,2 milliarder kroner.

På samme tid hadde olje- og energiministeren et internt investeringsbudsjett på 5,9 milliarder.

Regjeringen visste altså at regningen kunne bli mye høyere enn hva de fortalte Stortinget.

Samtidig kan Statoil skrive regning med gaffel fordi det er staten som tar regningen.

- Statoil er gitt for få insentiver til en effektiv gjennomføring av fullskala-prosjektet. Det er nødvendig at departementet vurderer tiltak for å utøve bedre kostnadsstyring og medvirke til effektiv framdrift, sier Kosmo.

Les også: Kostnadsstyring av CO2-håndtering må forbedres

Kort sagt ble «månelandingen» vedtak i en politisk drøm om CO2-fritt gasskraftverk.

Prosjektet har blitt svært vanskelig fordi fangstanlegget skal ligge rett ved et raffineri og et varmekraftverk.

Og ennå har man ikke på plass noe avtale om hva man skal gjøre med CO2en som blir fanget.

- Etter Riksrevisjonens vurdering er det en risiko for at det ikke vil foreligge en løsning for transport og lagring ved oppstart av fullskalaanlegget slik Stortinget har forutsatt, heter det i rapporten.

Les også: Riksrevisjonens undersøkelse av statens arbeid med CO2-håndtering

Den feilslåtte månelandingen er uten tvil regjeringen Jens Stoltenberg sitt ansvar, men den er uansett på vei ut.

Statsrådene som har hatt hovedansvaret er alle fra Senterpartiet: Odd Roger Enoksen (2005-2007), Åslaug Haga (2007-2008), Terje Riis-Johansen (2008-2011) og altså Ola Borten Moe, som nå går av med regjeringen.

Ingen av dem er sentrale politikere lenger.

Det skal de være glade for.

Kriminelle i asylstrømmen


De siste månedene av Jens Stolbergs regjeringstid har det vært enorm vekst i asylsøknader. Politiets stikkontroller viser at tre av fire ikke har rett til å komme hit fordi de allerede har søkt i et annet land.

I sommer har Norge hatt enorm vekst i asylsøknader, men politiets stikkontroller viser at svært mange forsøker å jukse seg inn.

Den største utfordringen for den påtroppende statsministeren Erna Solberg er ikke Frps retorikk, men hva hun skal gjøre med den enorme tilstrømmingen av kriminelle som utgir seg for flyktninger.

At mange kriminelle kommer seg ulovlig til Norge i ly av flyktningestrømmen, skaper problemer for planen om å lage 30-40 nye flyktningemottak rundt om i landet.

- Det er skapt et bilde av at asylsøkere er synonymt med kriminelle. Mange frykter derfor asylmottak i sitt nabolag. Virkeligheten er at kriminalitet for det meste begås av små grupper som utnytter asylordningen. De aller fleste som nå kommer er reelle flyktninger og lovlydige, sier UDI-direktør Fropde Forfang, som nå må få flere kommuner til å åpne opp.

Politiets utlendingsenhet har undersøkt fingeravtrykkene til 4.350 asylsøkere til nå i år.

Resultatet er oppsiktsvekkende - tre av fire kontrollerte forsøker å jukse seg inn i Norge.

De har allerede søkt i et annet Schengen-land - ofte under annet navn - og har følgelig ikke krav på å få søknaden sin vurdert i Norge.

En av fem kontrollerte er dessuten tatt for ulovlig opphold og ulovlig grensepassering.

Vi sender dem tilbake til det opprinnelige søkerlandet, men de kommer tilbake, og politiet står maktesløse.

Les også saken: Søkte asyl i Norge og syv andre land

Alle de store politiske partiene i Norge er for innvandringsstopp.

Ingen ønsker å åpne grensene for kriminelle lykkejegere.

Men det er stor uenighet om hvilke tiltak som skal til for å stoppe strømmen.


Eritrea har eksplosiv vekst, og vi har ennå ikke sett strømmen fra Syria. Kilde: UDI.

Til nå i år har det kommet over 8.000 asylsøkere til Norge, noe som er en vekst på 30 prosent fra i fjor.

I sommer har veksten vært på nesten 60 prosent, og det er søkere fra Eritrea som øker mest.

Situasjonen i hjemlandet er så alvorlig at flyktninger fra Eritrea nesten automatisk får opphold.

De samme gjelder flyktninger fra Syria, men det har foreløpig ikke kommet så mange til Norge.

Norge har plikt til å gi asyl til flyktninger, men bare til dem som har Norge som første søkerland.

Siden det går få direktefly fra Eritrea og Syria til Norge, vil de aller fleste komme innom et annet land først.

Dermed har de ikke rett til opphold i Norge, og forsøker å lure seg inn ved å underslå at de allerede har søkt et annet sted.

At Politiet avslører at 3/4 forsøker å jukse seg inn, viser at det internasjonale informasjonssystemet fungerer.

Men det er mindre oppløftende at det for øyeblikket sitter 5.200 på asylmottak klare for å bli sendt hjem.

Nettopp rask saksbehandling og ekspeditt retur (der det er mulig) er de svake lenkene i vårt asylsystem.

Det må en ny borgerlig regjering gjøre noe med.

Siste spiker for Stoltenberg


Erna Solberg blir landets neste statsminister.

Selv statsmininster Jens Stoltenberg nærmeste våpenfeller innser at slaget er tapt. Skolevalget var siste spiker i kisten for den rødgrønne regjeringen.

Med fem dager igjen til valget er det game over.

Regjeringspartiene må skaffe nær 50.000 nye velgere per dag (se grafikken fra pollofpolls.no) for å vinne valget, og det vil aldri skje.


I praksis var valget avgjort allerede i vår.

Men gårsdagen slukket to håp:

  • Erna Solberg vant den siste TV-duellen mot Jens Stoltenberg.
  • Og Høyre gjorde sitt beste skolevalg på 24 år.

I dag innser selv redaktør Arne Strand i Dagsavisen valgnederlaget: «Kampen er over», er tittelen på hans kommentar.

Dermed kan også rødgrønne kommentatorer begynne å analysere hva som vil skje etter valget, uten behov for å tegne et skremmebilde som skjemmer analysene.

Slik det ser ut nå, vil alle de etablerte småpartiene klatre over sperregrensen.

  • Det betyr at både SV, Senterpartiet, Venstre og KrF komme inn på Stortinget med rundt ti mandater hver.
  • Fremskrittspartiet kan håpe på opp mot 30 mandater.
  • Høyre og Arbeiderpartiet får rundt 50 hver, og det er et åpent spørsmål hvilket parti som blir størst.

Arbeiderpartiet har hatt mest sig på gallupene i det siste, men skolevalgene er et stort varsku for de som har vært sikrest på at partiet blir størst.


Høyre gjør sitt beste skolevalg noensinne, mens Ap og Frp faller fra forrige skolevalg. Venstre stiger jevnt og trutt, og SV er en skygge av tidligere valg.

Her kan du lese tallene: Skolevalget 2013

Slik valgresultatet nå fremstår, tror jeg på følgende:

  • Den rødgrønne regjeringen går av, og den rødgrønne aliansen er historie.
  • Senterpartiet vil orientere seg mot sentrum og gamle partnere i Venstre og KrF.
  • Høyre vil heller regjere alene enn sammen med bare Frp eller sentrum.

Arbeiderpartiets strateger håper at partiet blir størst, slik at det kan bli invitert til å overta regjeringsmakten hvis en borgerlig regjering faller.

Jeg tror - i motsetning til de fleste andre kommentatorer - at de fire borgerlige partilederne har investert så mye i et regjeringsskifte og at de selv skal delta i regjeringen, at det vil sitte langt inne å gå først fra forhandlingsbordet.

Forhandlingsstyrken avgjøres av valgresultatet, men slik det ser ut nå må en ny borgerlig regjering ta hensyn til både Frp og Venstre/KrF.

Jeg har ingen tro på oljepengebruk som overstiger 4 % av Oljefondet (innebærer en økning på 75 milliarder kroner fra i år).

Selv om skarp retorikk skiller i innvandringspolitikken, er det tverrpolitisk enighet om å stramme inn - og gjennomføre avslag på asylsøknader raskere.

Med nesten 5.000 milliarder kroner i utlandet, kan skatteletter gjennomføres uten at det går ut over statlige finanser og velferdsstaten.

De fire partiene er enige om å slippe flere private aktører til i veibygging og helse, og det vil ikke være noen ulykke for folk flest.

Å tippe Erna Solberg som ny statsminister gir dårlige odds - seieren er så godt som i lomma.

Derfor skal jeg våge meg på et dristigere tips: Alle de fire borgerlige partiene vil delta i regjeringen Erna Solberg etter valget.

Tar jeg feil, blir det en ren Høyre-regjering.

Å velge enten Frp eller sentrum vil ødelegge den borgerlige aliansen Erna Solberg har brukt åtte år i opposisjon på å bygge opp.

Overkjørte naboer, flyttet asylmottak



Statssekretær Pål K.Lønseth i Justisdepartementet bagatelliserte motstanden mot et transittmottak for asylsøkere i boligområdet Refstad i Oslo. Montasje: NTB scanpix/faksimile Akers Avis Groruddalen.

Mot naboenes protester valgte regjeringen å plassere et transittmottak for asylsøkere midt i et fredelig boområde i Oslo: - Departementet vurderer dette som en god løsning, het det.

Dagens oppslag i Aftenposten er helt i tråd med naboene frykt.


- Bor på mottak, forsyner Oslo med narko, skriver avisen, og forteller at «nesten alle utlendinger som pågripes for narkotikasalg i Oslo, har enten avslag på asylsøknad eller er i Norge ulovlig».

Et kjerneproblem er transittmottaket som er plassert midt i et av Oslos boområder.

Dette ble lagt til området til tross for sterke protester fra naboene. De fryktet at en gjennomstrømning av 13.000 - 19.000 asylsøkere til et fredelig nabolag i Oslo, ville gi ustabilitet, uro og utrygghet.

- Dete betyr at vi her i vårt nærmiljø for 350 nye «naboer» hver 5. - 7. dag direkte fra kulturer med helt andre normer og verdier rett inn i vårt nabolag. Dette er en stor og alvorlig utrygghetsfaktor, skrev lederne for både Refstad og Bjerke vel.

De ble avfeid av Arbeiderpartiets statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet:  - Jeg reagerer på menneskesynet. Erfaringer viser at transittmottak ikke er veldig belastende, og at det denne typen mottak det er knyttet minst problemer til, sa han til Akers Avis Groruddalen.

Tre år senere er enkelt å konstatere at naboene hadde rett, og at statssekretær Pål Lønseth hadde fullstendig feil.

Gjentatte ganger har politiet måttet rykke ut for å pågripe og bortvise folk som oppholder seg ulovlig ved mottaket, sover der ulovlig om natten, og selger narkotika for å livnære seg.

Les også saken fra 28. juni: 25 pågrepet under storaksjon mot asylmottak i Oslo

Les også saken: Lei åpent narkotikasalg ved Refstad mottak: Aksjonerte mot asylmottak

Les også dagens sak: Søker asyl og driver Oslos narkohandel

Problemene kom da regjeringen ville avvikle det nasjonale ankomstmottaket fra Tanum på bygda i Bærum, og inn til Refstad/Løren-området i Oslo.

Dermed sørget politikerne og UDI for at tusenvis av asylsøkere strømmer igjennom boligområdet hvert år.

Dette er en broget forsamling. Noen er flyktninger som har krav på beskyttelse, andre er åpenbart grunnløse asylsøker. Uansett skal ingen av dem integreres på Refstad:

  • Noen får avslag og returneres til sitt hjemland.
  • Andre går inn i en lang midlertidig periode uten klart svar.
  • Og noen får asyl, og skal da videre til andre asylmottak og kommuner.

Justisdepartementet overkjørte protestene av hensyn til byråkratiet.

 Eller som det heter i svarbrevet: - Det er ønskelig å ha asylmottak rundt i hele Norge, men for å sikre en mest mulig hensiktsmessig organisering og en effektiv asylsakbehandling, er det viktig at ankomstsenteret, som alle asylsøkere er innom i en kort periode, er plassert i nærheten av det stedet der asylsøkere registrerer søknaden om asyl, og der den innledende saksbehandlingen foregår, heter det i brevet som avdelingsdirektør Magnus Skaar skrev på fullmakt fra justismininster Knut Storberget (Ap).

 
Justisdepartementet vil helst ha asylsøkerne i sentrum, nær UDI - og overkjørte naboenes protester. Kilde: Brev fra Justisdepartementet, 23. juni 2010.

I klartekst betyr dette at UDI vil ha asylsøkerne nær seg - og det må nabolaget i Oslo finne seg i.

Alternativet - for eksempel et mottak på landbygda ved Gardermoen - ville vært at UDI enten opprettet en lokal avdeling, eller at de UDI-ansatte satte seg på toget med jevne mellomrom.

- Departementet vurderer dette som en god løsning, idet mottaket er lokalisert i nærheten av både Politiets utlendingsenhet og UDI, konkluderer departementet.

Og avslutter med med følgende avfeiing: «Det er ingen erfaringer for at et ankomstmottak innebærer mer kriminalitet...».


Mottaksleder Tove Gilje ved Refstad asylmottak i Oslo har omfattende problemer med utenlandske statsborgere som tar seg til rette og oppholder seg der uten tillatelse. Foto: Erlend Aas, NTB scanpix.

Skammelig Thon-boikott



Jan Davidsen er leder for Fagforbundet, som har kansellert en konferanse hos Thons Hotel Opera. Foto: Heiko Junge.


Ledelsen for Fagforbundet har kastet bort nær 60.000 kroner av medlemmenes penger på en boikott av Thons hoteller.

Ytringsfrihet og rett til en politisk oppfatning er selvsagte menneskerettigheter i Norge.

Men det skal altså ikke gjelde hotellgründer Olav Thon, som i forrige uke gikk ut med en offentlig støtte til Fremskrittspartiet.

Etter det Nettavisen erfarer har Fagforbundet i LO nå kansellert en konferanse til 560.000 kroner ved Hotel Opera i Oslo.

Konferansen skulle vært holdt i november, og Fagforbundets kuvending vil koste medlemmene 56.000 kroner i avbestillingsgebyr.

Penger ut av vinduet fordi lederne i forbundet ikke tåler at Olav Thon flagger sin politiske oppfatning.

Dette føyer seg inn i en rekke utspill fra LO hvor de nærmest har gått til krig mot den respekterte gründeren.

Les også: Dumt å krige med Olav Thon

Det er greit at LO-lederen og lederen for Fagforbundet, Jan Davidsen, er politisk uenig med Olav Thon.

Men det går over alle støvleskaft når de bruker medlemmenes penger på en personlig politisk vendetta.

Fagforbundets ledelse bør stille seg selv følgende spørsmål:

1. Ønsker de et samfunn hvor det skal straffe seg å ytre en politisk oppfatning?

2. Er det riktig å drive økonomisk boikott mot en som støtter et av landets største partier?

3. Er det riktig bruk av medlemmens penger å kaste dem bort på kanselleringsgebyr?

Som tillitsvalgt har Jan Davidsen og de andre lederne en plikt til å kjøpe tjenester der de er billigst og best for medlemmene.

Men med viten og vilje å kaste bort medlemmenes penger, er ulovlig og straffbart ifølge norsk lov.

Man må anta at Fagforbundet  valgte Hotel Opera fordi det var det beste tilbudet i november, og kanselleringen ble - etter det vi erfarer - begrunnet nettopp med Thons annonse for Fremskrittspartiet.

Fagforbundets tillitsvalgte kan bo hvor de vil på egenhånd, men det er prinsippløst å velge hoteller som er dyrere eller dårligere for å straffe en offentlig politisk ytring.

Tidligere har både Småbrukarlaget og direktør Turid Birkeland i Rikskonsertene tatt til orde for en boikott av Olav Thon.

Småbrukarlagets leder Merete Furuberg vil be Småbrukarlaget boikotte Olav Thons hoteller etter at hovedeieren uttalte støtte til Fremskrittspartiet.

At den tidligere Arbeiderparti-politikeren Birkeland er politisk uenig med Olav Thon er greit nok, og det er hennes soleklare rett å velge det hotellet hun har mest lyst til å bo på privat.

Men Birkeland må huske at hun har en offentlig stilling og at virksomheten hun leder lever av offentlig støtte.

Hun har ingen rett til å la sine politiske oppfatninger styre hotellvalget for Rikskonsertene.

Da blander hun roller.

Milliardærene fra Hallingdal har brukt sin demokratiske rett til å flagge sitt politiske syn.

Han har ikke engang støttet Fremskrittspartiet med penger, men med ord.

Når Fagforbundet, Småbrukarlaget og tidligere rødgrønne politikere vil besvare politiske ytringer med økonomisk boikott, så er det prinsippløst og farlig - med mindre man synes det er riktig å bruke økonomiske sanksjoner for å tvinge meningsmotstandere til taushet.

PS: Jeg har fått følgende epost fra Turid Birkeland:

I bloggen din i dagens Nettavisen skriver du at "direktør Turid Birkeland i Rikskonsertene [har] tatt til orde for en boikott av Olav Thon", og videre at "Hun har ingen rett til å la sine politiske oppfatninger styre hotellvalget for Rikskonsertene".

Dette er utsagn basert på feil. Det liker jeg ikke, og derfor sender jeg deg denne.

Jeg har ikke oppfordret til boikott, og jeg representerer meg selv på Facebook - ikke Rikskonsertene

Min Facebook-konto er min private, og min uttalelse der kan eller skal heller ikke tolkes som annet enn en ytring fra meg personlig. At jeg tar i bruk min ytringsfrihet i respons på en annen ytring, kan jeg ikke se noe betenkelig ved. Selvsagt har ikke min reservasjon mot å benytte meg av Thon-hotell noen betydning for hva Rikskonsertenes holdning til leverandører er. Rikskonsertene forholder seg til de offentlige innkjøpsordninger og rutiner for avtaleinngåelser som er gitt i Staten. 

Dette handler ikke om Thons stemme til FrP, men begrunnelsen for stemmen med "bærekraftig innvandring". Er det noen bransje som er avhengig av innvandring er det hans. Og er det en bransje som må heie på det flerkulturelle, er det oss i kulturlivet - uavhengig av hva hver enkelt av oss stemmer.

Vennlig hilsen Turid Birkeland

Sosialklienter bør arbeide


Høyres sosialpolitiske talsmann, Torbjørn Røe Isaksen, vil sette sosialklienter i arbeid - og fjerne ytelser hvis de nekter. Foto: Paul Weaver, Nettavisen.

Selvsagt bør mennesker som får penger fra det offentlige yte en innsats hvis det er mulig.

Norge har over 700.000 mennesker utenfor arbeidslivet.

I mange tilfeller lønner det seg å gå på trygd fremfor å arbeide.

Dette er helt meningsløst - og negativt både for den enkelte trygdemottaker og for samfunnet.

Les også saken: Frp og Høyre vil la sosialklienter måke snø

Les også saken: - Mer lønnsomt å nave enn å jobbe

Følgende er grundig dokumentert:

  • Lediggang er roten til alt vondt - grupper utenfor arbeidslivet får dårligere helse, lever kortere og har dårligere økonomi.
  • Det finnes store ubrukte ressurser og arbeidsevne hos mange trygdede - og vi har mange uløste oppgaver i samfunnet.

Alle tjener på at sosialhjelpklienter, arbeidsledige og delvis uføre får et meningsfullt arbeid, og det er helt legitimt at samfunnet stiller krav til innsats for å få offentlig støtte.

Det skulle bare mangle.

Dessverre skjemmes debatten av moralisering og synsing som at «de trygdede er late» eller «høyresiden vil ødelegge velferdsstaten».

Velmenende empati overfor menneske som har falt utenfor arbeidsmarkedet må ikke bli en sovepute som hindrer tiltak for å få dem inn igjen.

Norge har (foreløpig) råd til nesten 100.000 helt eller delvis arbeidsledige og 310.000 uføretrygdede.

Men det er klart dokumentert at disse gruppene får en dårligere livsstandard enn folk som er i arbeid, og da blir det en bjørnetjeneste ikke å gi dem en puff inn i arbeidsmarkedet igjen.

Lediggang blir en vane, og det er skremmende hvor raskt man faller varig ut av arbeidsmarkedet når man er langtids sykmeldt eller langtids ledig.

Siste tall fra NAV viser at Norge har 95.000 helt eller delvis ledige, eller på tiltak.

Vi har også verdens høyeste sykefravær. Bare i årets tre første måneder betalte folketrygden sykepenger for 8,4 millioner sykepengedager (og da kommer bedriftenes kostnader på toppen).

En av ti nordmenn er uføre - og stadig flere av dem er uføre under 30 år.


(Kilde: NAV)

I tillegg kommer 115.000 sosialhjelpsmottakere, som i fjor fikk utbetalt 4,5 milliarder kroner. Rundt en tredel av dem har sosialhjelp som viktigste kilde til livsopphold, og dette er altså mennesker som per definisjon ikke er uføre eller arbeidsledige.

Dette er bakteppet når Høyre og Fremskrittspartiet nå vil pålegge sosialhjelpsklienter arbeidsoppgaver som vilkår for å få penger.

Sosialdemokratisk styrte Danmark har allerede innført en slik ordning - der kaller de det for «nyttejobb».

I tillegg til å måtte utføre ryddeoppdrag og andre nyttejobber, pålegges arbeidsføre sosialklienter å søke intensivt etter jobb.

Uten egen innsats, kan de miste retten til sosialhjelp i kortere eller lengre tid.

Det samme ønsker Høyre å innføre i Norge: - Har du ikke en god grunn til ikke å delta, som sykdom eller barns sykdom, skal du bli trukket i ytelser, sier Høyres sosialpolitiske talsmann, Torbjørn Røe Isaksen, til Aftenposten.

Poenget er at det alltid må lønne seg å arbeide, og det er godt dokumentert at særlig blant lavtlønte virker slike økonomiske incitamenter.

Passivitet er ikke nødvendigvis latskap, og det er mange av oss som trenger en puff i ryggen av og til.

Det er ikke noe mindreverdig i å måke snø og rydde.

Tvert imot vil følelsen av å bidra gi selvtillit og selvrespekt og bedre helse.

Å akseptere at noen faller varig utenfor - og ikke bidrar til samfunnet - er ikke empatisk, men kynisk.

LO-skattelette på fem milliarder


LO-leder Gerd Kristiansen har fått en halv milliard i fradrag for sine medlemmer. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB scanpix.

Statsminister Jens Stoltenberg har gitt sine egne støttespillere et fradrag i selvangivelsen på 1,9 milliarder kroner i året.

 Når Stoltenberg skal ta høyresiden, så gjentar han at de heller vil gi skattelette til de som har mest fra før - enn å bruke penger på skole, veier og helse.

Mindre fokus har det vært på at Stoltenberg selv har gitt gigantiske skattefradrag til sine egne støttespillere.

En beregning Nettavisen har gjort, viser at LO-medlemmer og andre fagforeningsmedlemmer har kunnet spart over fem milliarder kroner i skatt i Stoltenbergs regjeringstid (se tabell lenger nede i bloggen).

Til gjengjeld er det ingen som gir så store pengegaver tilbake til partiene.

Ifølge nye tall har LO og fagbevegelsen gitt de rødgrønne partiene 11,7 millioner kroner for å drive valgkamp.

Ingen er i nærheten av de beløpene LO-familien deler ut til SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet:

  • Arbeiderpartiet får 8,6 millioner kroner.
  • Senterpartiet får 1,9 millioner kroner.
  • SV får 1,2 millioner i valgkampstøtte.

Du kan lese tallene selv: Valgkampbidrag 2013

Disse bidragene er vedtatt av organisasjonene, selv om kanskje halvparten av medlemmene støtter de blågrønne partiene.

I tillegg får Arbeiderpartiet årlig rundt 5 millioner kroner i partistøtte fra LO.

De blågrønne får ikke fem øre.

Her er siste regnskapstall: Bevilgninger og regnskap, Arbeiderpartiet.

LO-ledelsen støtter de rødgrønne partiene for å få igjennom sine kampsaker.

Til gjengjeld har den rødgrønne regjeringen vedtatt et øremerket skattefradrag - kun for fagforeningsmedlemmer.



 «LO-fradraget» har hatt eksplosiv vekst siden Stoltenberg ble statsmininster i 2005.

  • I 2005 var fradraget på maksimalt 1.800 kroner per person.
  • I 2013 er fradraget økt til 3.850 kroner - eller mer enn fordoblet.

Når venstresidens politikere snakker om skatteletter, så fremstilles det som om de går ut over offentlig velferd.

Hvis det er riktig, så tapper skattegaven til LO-medlemmene og de andre statskassen for 1,9 milliarder kroner - bare i år!

For å bruke politikernes egen retorikk, så er dette skatteletter til de som har mye fra før (lønnsarbeid), og de tas fra svake grupper som pensjonister, arbeidsledige og syke.

For LO-medlemmene betyr fradraget at de kan trekke fra 3.850 kroner i inntekten på selvangivelsen.

Det gir 28 prosent spart skatt, eller 1.078 kroner mindre til statskassen fra hver av de drøyt 1,7 millioner fagorganiserte.

Den andre halvparten av de yrkesaktive - de som ikke ønsker å være medlem i en organisasjon som gir partistøtte til Ap og de rødgrønne - får ikke noe fradrag.

I forhold til nivået da Stoltenberg-regjeringen overtok i 2005, sparer LO-medlemmene og de andre nå årlig nær en milliard kroner mer i skatt.

Totalt er skatteletten på drøyt fem milliarder kroner i Stoltenbergs regjeringstid.

Det er forøvrig den samme medlemskontingenten som betaler lønningene til LO-leder Gerd Kristiansen og de andre fagforeningslederne.

Altså de viktigste politiske støttespillerne til den sittende regjeringen, som har gitt dem skattefradraget.

Det er ikke noe ulovlig i dette.

Men skal bli spennende å høre svaret når den første oppegående politiske reporteren spør Jens Stoltenberg om hvilke offentlige ytelser som konkret er rammet som følge av milliardfradraget til Arbeiderpartiets sponsorer.

Eller er det slik at rødgrønn skattelette på fem milliarder kroner ikke er så farlig?

Selger prinsipper for skattepenger


Medietilsynets direktør Tom Thoresen satt 20 år på Stortinget for Arbeiderpartiet. Nå kaster Medietilsynet seg inn i kampen for statsstøtte til papiravisene på venstresiden. Foto: Medietilsynet.

Fem aviser får mesteparten av pressestøtten, og nå kjører de en knallhard kampanje for å beholde sitt sugerør i statskassen.

Helsides egenannonser, daglige store oppslag og et såkalt bredt opprop er blant virkemidlene Vårt Land-redaktør Helge Simonnes og Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen bruker for å presse de borgerlige partiene fortsatt å betale 360 millioner kroner i året til papiravisene.

Nå har de fått støtte fra Medietilsynet: - Høyres kuttplaner vil medføre avisdød, spår både Medietilsynet og flere avisredaktører, skriver Klassekampen.

Nå er det arbeidsplassene det står om. - Jeg tror mange journalister er opptatt av å bevare arbeidsplassene sine, og derfor heller mot rødt. I alle fall når vi hører hvordan høyresiden vil legge ned mange av arbeidsplassene våre hvis de kommer i regjeringsposisjon, sa Dagsavisens ene sjefredaktør, Kaia Storvik, nylig.

Les også bloggen: Rødgrønn pressestøtte

Dagsavisens redaktør sier altså rett ut at journalistene blir rødgrønne for å beholde millionsubsidiene til egne arbeidsplasser.

Og de får full støtte fra Arbeiderpartiets stortingsrepresentant, Marianne Marthinsen, som spår avisdød hvis det blir kutt i statsstøtten.

Nå kaster også det statlige Medietilsynet seg inn i kampen, og de har regnet ut hva kutt på 35 prosent i statsstøtten vil si for avisene.

- Flere vil rett og slett få problemer med å klare seg uten kapitaltilførsel utenfra, sier direktør Tor Erik Engebeetsen, som er ansvarlig for tilskudd i Medietilsynet.

Hvem er sjefen i Medietilsynet?

Ingen ringere enn Tom Thoresen, som gikk rett inn i politikken etter ett år som lærer - og som deretter satt 20 år på Stortinget - for Arbeiderpartiet.

For det første er det litt pussig at et nøytralt forvaltningsorgan som Medietilsynet kaster seg inn i valgkampen og lager spekulasjoner om fremtidige kutt som ennå ikke er utformet.

For det andre forutsetter «analysen» at avisene ikke evner å tilpasse seg.

Pressestøtten er på 360 millioner kroner og går til over 130 aviser.

Bare rundt halvparten går til små nummer 2-aviser over hele landet (som Høyre og Fremskrittspartiet vil skjerme), mens de fem store støtteavisene tar den andre halvparten.

Høyre vil kutte totalt 100 millioner kroner, Fremskrittspartiet ønsker å  kutte 180 millioner kroner totalt.

De fem store støtteavisene har redusert sine kostnader, men det er fortsatt mye å ta av - spesielt hvis man kvitter seg med trykking og papirdistribusjon til hele landet.

Mentor Medier, som eier Dagsavisen og Vårt Land, har eksempelvis over 500 millioner kroner i årlige driftskostnader.

De fem støtteavisen har sovet i timen og ikke kommet seg på internett-toget, og de befinner seg fra sentrum og til ytterste venstre politisk.

Poenget er at de såkalte meningsbærende riksavisene burde vært digitalisert for lenge siden, og at de vil spare hundrevis av millioner kroner i årlige kostnader ved å gå fra papir til nett.

Det blir smertefullt, men hovedårsaken er at de fem avisene har vært digitale sinker.

Og det kan ikke være en offentlig oppgave å skjerme de bedriftene som har vært dårligst til å omstille, og fortsette å gi dem hundrevis av millioner kroner i årlig statsstøtte i konkurransen mot andre bedrifter som har tatt omstillingen?

I fremtiden må man gjøre om støtteordningene, slik at de ikke premieres for å tviholde på papir, som i dag.

Skal vi bruke statsstøtte på journalistikk, så må pengene fordeles rettferdig - og ikke øremerkes til (stort sett) rødgrønne aviser og papir.

Nå har pressestøtte-kampen blitt uprinsippiell og udemokratisk.

Pressestøtte-avisene driver en ren kampanje for sin egen syke mor, og de får støtte fra offentlige byråkrater som burde holde seg langt unna politiske spørsmål i valgkampen:

  • Rødgrønne politikere kjemper for fortsatt offentlig støtte til (stort sett) rødgrønne aviser.
  • De får støtte av journalister som,ifølge Dagsavisens redaktør, er rødgrønne for å beholde statsstøtten til arbeidsplassene sine.
  • Og kampanjen får hjelp fra et tilsynsorgan som ledes av en politiker som satt 20 år på Stortinget for Arbeiderpartiet.

Alle skal med.

Rødgrønn pressestøtte



Klassekampen er blant avisene som får mest pressestøtte, og som nå lanserer en kampanje for å bevare sine privilegier.

Fire av de fem avisene som får mest pressestøtte, er tradisjonelle rødgrønne aviser. Nå er de redde for å miste sugerøret i statskassen.

Uansett hvem som vinner valget, så vil det komme en omfattende forandring av mediestøtten.

Det er på høy tid, for de siste ti årene har Stortinget brukt nær to milliarder kroner i året på å støtte papiraviser - mens publikum og leserne har strømmet til nett og mobil.

Brutalt sagt brukes støttemilliardene der færre og færre henter sin informasjon.

Denne urettferdigheten har pressestøtte-mottakerne gjort hva de har kunnet for å beholde, mens de nye mediene har bygd opp store redaksjoner finansiert ved annonseinntekter.

Les også: Frekkhetens nådegave

Mediepolitikerne har lenge sovet i timen og sløvt delt ut årlige milliarder uten å vurdere effekten:

  • Norge har null moms på papiraviser, men 25 prosent merverdiavgift for mer miljøvennlig distribusjon via internett.
  • Og all direkte og indirekte støtte går til papir, noe som hindrer en fornuftig omlegging til elektronisk distribusjon.

Effekten kan enkelt leses ut av topplisten til TNS Gallup, som  måler hvor store de ulike avisene er på internett:

  • Dagsavisen ligger på 60. plass - godt bak Lommelegen og homosjekkestedet Gaysir.
  • Nationen er nummer 71, med 10.500 lesere daglig på nett siste uke - bak Mammanett.
  • Vårt Land og Dagen er på henholdsvis 77. plass og 104. plass.
  • Og Klassekampen finner jeg ikke på listen over de 180 største norske nettstedene.

(Bergensavisen er et hederlig unntak - de satset tidlig på nett).

Og det er kanskje ikke så rart. Når du får nesten 2.000 kroner fra staten per papiravis-abonnent, er det fristende å leve som mediebransjens NAV-klienter.

Men fremtidsrettet er det ikke.

Ikke spesielt hensiktsmessig heller, hvis målet er å spre revolusjonære (Klassekampen) eller kristne budskap (Dagen og Vårt Land) ut over landet.

Hvorfor gjøre det på papir gjennom posten, når det kan gjøres gratis og lynraskt på internett?

Jeg har tidligere skrevet at papiravisenes kamp mot nettet er som konkurransen mellom SAS og Ryanair.

Men det er faktisk verre - og ligner mer på Den Norske Amerikalinjes konkurranse mot flyene.

I 1956 hadde Amerikalinjen sitt beste år: - Etter dette begynte flyene å ta stadig større andeler i markedet for passasjertransport over Atlanteren, og Amerikanlinjens passasjerbelegg minket år for år, heter det på Wikipedia.

Parallellen er slående til de norske papiravisene, som får to milliarder i direkte og indirekte pressestøtte hvert år - men som likevel opplever leser- og annonsørflukt.

Nye milliarder i statsstøtte vil ikke forandre det.

Nåtiden - og fremtiden - er digital, ikke papir.

Eller som vi sier det: «10 av 10 trær foretrekker Nettavisen».

Det er uklart hva en eventuell fortsatt rødgrønn regjering vil gjøre med mediestøtten. Det er saken kulturmininster Hadia Tajik (smart nok) ikke har forhastet seg med å bli ferdig med.

Både en blåblå og en blågrønn regjering vil innføre lik moms på papiraviser og digitale utgaver (slik papiravisbransjen har krevd).

Det er indirekte en gulrot for å ta betalt for nettutgavene, og vil ikke ha noen betydning for gratis, annonsefinansierte aviser som Nettavisen.

Vi må fortsatt betale moms av alle våre inntekter.

I tillegg vil Høyre kutte den direkte pressestøtten med 100 millioner kroner, mens Frp vil kutte med 180 millioner kroner.

De vil skjerme lokale nummer to-aviser, og kutte mest i støtten til de såkalte meningsbærende riksavisene.


Klassekampens Bjørgulv Braanen (t.v) og Marga van der Wal, og Mentor Medias Helge Simmones får årlig mer enn 100 millioner kroner fra staten for å holde liv i papiravisene Klassekampen, Vårt Land og Dagsavisen. Foto: NTB scanpix.

 

Det er det siste forslaget som har fått de rødgrønne pressestøtteavisene Klassekampen, Nationen og Dagsavisen til å lansere sitt såkalte «brede opprop».

I skrivende stund har 107 mennesker skrevet under, så det er ikke akkurat noen bred folkebevegelse.

Etterhvert kommer nok de ansatte i avisene og deres nærmeste familier til også å skrive under, så da blir det vel noen tusen underskrifter.

Hvis du ønsker fortsatt pressestøtte til papiravisene, så finner du underskriftlisten her: Et opprop for pressestøtten

At papiravisene selv bruker internett som kanal viser hvorfor de tar feil når de tror at det er papiravisene som sikrer mediemangfoldet.

Nettavisene er først med nyheter, og sikrer at alle i hele landet får nyhetene samtidig.

Les også: Pressestøtte på dødsleiet

Den folkelige og brede debatten er allerede digital - den finner du i debattforumene på nett, og på sosiale medier som Twitter og Facebook.

Den arabiske våren viser hvilken kraft som ligger i frie sosiale medier utenfor statsstøtte og statskontroll.

Slik er det i Norge også, og derfor satser de politiske partiene store ressurser på internett og sosiale medier.

Sånn sett lever den demokratiske debatten i beste velgående, uten statsstøtte.

For fremtiden burde ikke pressestøtten gå til papirdistribusjon, men til godt innhold.

Slik kan det gjøres: Statsstøtte til god journalistikk

Den store tabben pressestøtteavisene nå gjør, er å gjøre en fornuftig omlegging av mediestøtten til en høyre/venstre-konflikt.

Spesielt når alle de største mottakerne finnes fra de kristelige avisene i sentrum og godt ut på venstresiden.

De som får mest i pressestøtte fra dagens rødgrønne flertall støtter også et rødgrønt gjenvalg.

Det er prinsippielt uheldig at en politisk kommentator som Dagsavisens sjefredaktør Arne Strand er økonomisk avhengig av makta som rår.

Eller som Dagsavisens andre sjefredaktør Kaia Storvik sa det: - Jeg tror mange journalister er opptatt av å bevare arbeidsplassene sine, og derfor heller mot rødt. I alle fall når vi hører hvordan høyresiden vil legge ned mange av arbeidsplassene våre hvis de kommer i regjeringsposisjon.

La fedrekvoten være i fred!

 
KrF-leder Knut Arild Hareide og Venstre vil utvide eller beholde fedrekvoten, mens statsministerkandidat Erna Solberg tipper over mot Fremskrittspartiets ønske om å fjerne kvoten. Foto: Erlend Aas, NTB scanpix.

 

De blåblå begynner valgkampen med et dårlig forslag om å fjerne fedrekvoten. Hvorfor forandre noe som har vært en stor suksess?

Det bør være en forskjell på å være konservativ og bakstreversk.

Og det er en god regel å ikke forandre noe som virker.

Derfor er det deprimerende hvis Høyre-leder Erna Solberg lander på Fremskrittspartiets ønske om å fjerne fedrekvoten - istedet for å støtte Venstre og Kristelig Folkepartis ønske om å frede eller utvide ordningen.

Etter min mening er ønsket om å fjerne fedrekvoten like dårlig som SVs ønske om å bekjempe private barnehager.

Problemet er at politikere for ofte lar ideologiske kjepphester overstyre sunn fornuft.

Prinsippielt er jeg enig i at det bør det være opp til foreldrene å fordele permisjon seg i mellom.

Betaler de selv, kan foreldrene gjøre hva de vil.

Men når permisjonen betales med penger fra fellesskapet, må de nybakte foreldrene finne seg i at samfunnet legger føringer.

Ikke alle er enige - les også: Derfor er pappakvoter latterlig

Både for barna og for likestillingen mellom kjønnene er det en fordel at begge foreldrene tar sin del av omsorgen.

Derfor har vi øremerket stadig mer av foreldrepermisjonen for far:

  • Innført med 4 uker i 1993.
  • Fra 4 til 5 uker i 2005
  • Fra 5 til 6 uker i 2006.
  • Fra 6 til 10 uker i 2009.
  • Fra 10 til 12 uker i 2011.
  • Fra 12 til 14 uker i 2013.

Dette har vært en stor suksess.

Her er reglene: Fedrekvote


En holdningsundersøkelse viser at småbarnsforeldrene ønsker fedrekvote.

- Under 5 prosent mener det ikke bør være noen fedrekvote i det hele tatt, skriver Statistisk sentralbyrå.

Les saken her: Holdninger til fedrekvote - småbarnsforeldre sier ja til fedrekvote

 Det er altså forsvinnende få som støtter de blåblås nye kampsak om å fjerne fedrekvoten.

Erfaringen er at menn tar sin tørn i takt med at fedrekvoten utvides.

Les mer: Fedre tar ut hele fedrekvoten - også etter at den ble utvidet til ti uker

Ferske erfaringer fra Danmark viser at det som er bygget opp, også kan rives ned.

Da Danmark fjernet fedrekvote, sank også fedrenes permisjon. Landet har blitt en sinke (sammen med Finland) i likestilt barneomsorg.

Etter min oppfatning bør Norge lære av Island og gå enda lenger enn de 14 ukene som fra nå av er forbeholdt far.

På Island tar fedrene over 30 prosent av foreldrepermisjonen etter en fødsel.

Der får mor og far 1/3 av foreldrepermisjonen hver, og så kan man gjøre hva man vil med den siste tredjedelen (altså fordele den seg imellom).

Men den totale foreldrepermisjonen som samfunnet dekker er ikke lenger enn ni måneder.

I Norge har venstresiden strittet imot å ta fra mor rettigheter, og utvidet fedrekvoten etter «Ole Brum-metoden»: Fra 1. juli fikk fedrene to uker til - og da økte den totale stønadsperioden med to uker.

Slikt blir dyrt.

De fleste mødre er på beina igjen raskt etter en fødsel, og med full barnehagedekning må det være mulig å forbeholde mer permisjon for far uten å utvide den totale permisjonstiden på 49 uker med 100 prosent lønn.

Altså: Mer fedrekvote, ikke mindre.

Å tukle med fedrekvoten er en ideologisk kjepphest som snarest mulig bør settes tilbake på tørkeloftet.

Etter oss kommer syndfloden


Hvis denne gjengen blir stemt ut, er det bare å forberede seg på armod og dyrtid. Foto: Lise Åserud, NTB scanpix.

Hvis de rødgrønne trenger et valgkampslagord, er mitt forslag: «Etter oss kommer syndfloden».

Det er bare 70 dager igjen til valget, og håpet om en rødgrønn valgseier svinner dag for dag.

Ifølge Pollofpolls.no, som har et snitt av alle meningsmålingene, ligger de borgerlige nå godt over 100 mandater - mens de rødgrønne kryper under 70.

Regjeringspartiene har mistet hver fjerde velger fra 2009, og trenger et mirakel i form av rundt 300.000 nye velgere for å vinne valget.

Jeg tror ikke det går: Løpet er kjørt for de rødgrønne


Ifølge Pollofpolls.no har de tre rødgrønne partiene tapt nesten hver fjerde velger.

Nå tar partiene sommerferie, og den tunge valgkampinnspurten kommer ikke før i august.

I mellomtiden bør Jens Stoltenberg og hans team fundere på om skrekk-strategien har fungert.

Det er nesten ikke grenser for hvilken ulykke som vil ramme Norge hvis Høyre-leder Erna Solberg blir statsminister.

Selv Stoltenberg - som normalt er en sindig mann - advarer mot et brutalt og kaldt Norge hvis vi får en borgerlig valgseier.

Jeg tror velgerne oppfatter budskapet som skrekkpropaganda, og at effekten blir den motsatte av hva man ønsker.

Slik Norge er nå, stemmer ikke velgerne i takknemlighet over hva som har skjedd eller i frykt for hva som kan skje.

Folk stemmer på den statsmininsterkandidaten de tror vil gi dem bedre veier, bedre skole og bedre sykehus.

Nå har de hatt åtte år med rødgrønt styre, og da er det naturlig at Stoltenberg II-regjeringen får ansvar for alt som er galt.

Rettferdig eller ei: Tidsånden er slik at velgerne vil ha mer igjen for skattemilliardene, og at mange mener at milliardene forsvinner i byråkrati, utredninger og mangel på styringskraft.

Les også bloggen: Stoltenbergs svakeste kort

Det er ennå 70 dager igjen til valget, men foreløpig har Høyres valgkampmaskin fungert atskillig bedre enn Arbeiderpartiets.

Høyre-leder Erna Solberg er forsiktig og samlende, og scorer høyt på gallupen på spørsmål om hvem man ønsker som statsmininster.

Arbeiderpartiet har valgt å satse på frykt fremfor begeistring, og jeg tror det er en stor feilvurdering å gjøre statsmininster Jens Stoltenberg til en varsler av død og fordervelse.

Hvis velgerne ikke tror på budskapet, så hefter det også ved budbringeren.

Sannsynligvis er det for sent å endre budskapet, og mye tyder på at Ap-strategene nå er mer opptatt av å berge partiets posisjon som landets største - og i realiteten har gitt opp tanken på en ny rødgrønn regjering.

Både SV og Senterpartiet har varslet at den rødgrønne alliansen ikke varer lenger enn frem til et (eventuelt) tapt stortingsvalg.

Det betyr at de tre partiene vil opptre hver for seg i opposisjon, og da kan fort Senterpartiet komme i drift mot sentrum.

På den annen side er det høyst uvisst hvilken borgerlig regjering som blir dannet ved en eventuell borgerlig valgseier.

Jeg tror fortsatt mest på en borgerlig firepartiregjering, men ser at mange innsidere holder en knapp på en ren Høyre-regjering.

Da er uansett åtte år med politisk skyttergravkrig over, og vi kan få nye allianser.

Men kaos blir det ikke - og ikke økonomisk vanstyre heller.

Det tror ikke Ap-lederne heller, selv om de later som.

Høyblokka og Tom Lund


Høyblokka er et symbol på sentralstyring og velferdstaten. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB Scanpix.

Er Høyblokkas symbolske kraft mer verdt enn 400 millioner kroner? 

At symboler har sprengkraft, er bevist av to hendelser de siste dagene.

  • Noen ukjente vandaler har kuttet hodet av Tom Lund-statuen utenfor Åråsen på Lillestrøm.
  • Og et regjeringsoppnevnt utvalg foreslår å rive Høyblokka for å bygge nytt og effektivt.

Den første hendelsen fikk den normalt ikke-sindige Ivar Hoff til å beklage at dødsstraffen er opphevet.

Mens mange i støttegruppen etter 22.juli-massakren gjerne ser Høyblokka jevnet med jorden.

Begge sakene viser hvor viktig følelser er for mange.

Søndag er det tradisjonelt «hatoppgjør» mellom Lillestrøm og Vålerenga på Åråsen, og halshuggingen av statuen utenfor stadion kommer  til å skape tenning på gressmatta og på tribunen. 

LSK-legenden Tom Lund kommer på kampen, og Vålerenga-klanen vil synge den spottende Tom Lund-sangen. 

Dermed er det duket for en eksplosiv stemning, stort sett basert på symbolikk.

Det er på samme bakgrunn vi må forstå diskusjonen om å rive eller bevare Høyblokka i Regjeringskvartalet.

Rent logisk bør den jevnes med jorden. Det er 400 millioner kroner billigere enn å sette den i stand, og det muliggjør nye og mer effektive og tidsmessige regjeringskontorer for nær 5.000 statsansatte i 2021.

Rasjonelt er spørsmålet om vi skal være sentimentale, og bruke nesten en halv milliard kroner på symbolikk, eller om vi nå skal bruke sjansen til å lage en effektiv statsadministrasjon.

Problemet er bare at det ikke blir debatten.

Allerede i går var riksaktikvar Jørn Holme på banen, og mener at Høyblokka er «et av nasjonens viktigste signalbygg».

Dagsavisen skriver på lederplass i dag at Høyblokka bør vernes fordi det er et symbol på «velferdsstatens fremvekst».

Det gode med konseptutredningen for et fremtidig regjeringskvartal er at vi har fått ryddet bort endel spørsmål. Kunsten til Pablo Picasso og Carl Nesjar kan enkelt bevares for under fem millioner kroner, så da er det spørsmålet borte.

Det er også godt sannsynliggjort at Konsept Øst er det mest rasjonelle alternativet, både økonomisk, sikkerhetsmessig og funksjonelt.

Velger vi det, får vi en moderne statsadministrasjon i 2021 for 5,9 milliarder kroner - og mulighet til å bygge et historisk signalbygg fra Norges svarte gull-alder.

Eller vi kan bruke 400 millioner kroner på å bevare Høyblokka som et symbol for norsk etterkrigstid, Gerhardsen-generasjonen med statlig styring og fremvoksende velferdsstat.

Det er symbolikken som gjør diskusjonen om Høyblokka eksplosiv.

Hva mener du?

 

Skal vi rive Høyblokka?
  
pollcode.com free polls 

Syklistene som hater bloggere


Fotobevis: Nettavisens redaktør er også syklist. 

PR-rådgiver Haakon B. Schrøder har fått 3.500 likes på Facebook, men har også hisset på seg det som kan trille av syklister.

Etter fotballfans og Israel-venner er syklister den gruppen det er verst å legge seg ut med.

Det har jeg fått god tid til å tenke på under en sykkeltur fra Kikut i dag tidlig. 

Særlig på sosiale medier raser de mot Nettavisen og bloggeren som har tillatt seg å sparke dem på skinnleggen.

Les bloggen syklistene reagerer på: Irriterende syklister

Schrøder skriver at han «misliker syklister, spesielt syklister i midtlivskrise, iført kondomdrakt, pulsklokke og dårlig oppførsel».

Slikt gjør man ikke ustraffet.

Facebook-gruppen Oslosykkel vil boikotte Nettavisen, en annen på Twitter kaller det «spekulativ provokasjon fra desperat reaksjon» og noen hevder på ramme alvor at Nettavisen fremmer hat mot syklister.

Schrøder blir kalt «prklovn».

Omtrent samme reaksjoner fikk jeg da jeg skrev en blogg om at syklister burde holde seg på gang- og sykkelveier - vel å merke der det er slike.

Les bloggen: Forby sykling i veibanen

Les bloggen: De hellige egosyklistene

Felles for reaksjonene er at de angriper budbringeren - ikke budskapet.

Og det er bare en lite gruppe hardlinere som står bak de harde ordene.

De fleste Nettavisen-leserne setter pris på engasjerende meningsytringer, som Haakon B. Schrøders.

De forstår også at Nettavisens redaksjon ikke nødvendigvis er enig i alle ytringer fra de over 700.000 menneskene som bruker vår blogg-plattform til å ytre seg.

Og så bruker de bloggenes debattfelt til å si sin hjertens mening i en skarp debatt.

Hva er så min mening?

For det første er jeg til daglig både syklist, gående, joggende og elbil-sjåfør.

For meg er det naturlig at alle gruppene tar hensyn til hverandre.

Det finnes hensynsløse individer i alle grupper, og syklist-aktivistene må finne seg i at noen kritiserer racersyklister som ikke tar hensyn til at også andre skal frem.

Politisk ønsker jeg en klarere prioritering av sykkelveier, og synes det er en skam at Oslo har et så dårlig sykkelveinett.

Jeg tror det er en stor fordel for alle grupper at vi skiller biler og sykler i trafikken.

Det er årsaken til at jeg mener at syklister bør bruke sykkelveier og gang- og sykkelstier der de finnes.

At det koster noen sekunder ekstra å ta hensyn til gående, er en innvending jeg ikke har forståelse for.

Det er ikke urimelig å kreve at også syklister viser hensyn til andre.

Hva er så mitt svar til Oslosykkel og andre som vil boikotte Nettavisen?

La være å henge dere opp i enkeltord og vendinger, og ta ballen - ikke mannen.

Det sentrale i Haakon B. Schrøders kritikk er irritasjon over enkeltpersoner blant syklistene som han mener opptrer hensynsløst.

Schrøder er ikke alene om den opplevelsen - som nevnt har altså mer enn 3.500 lesere trykket «like» på bloggen hans.

Det er en irritasjon sykkel-aksjonistene bør ta alvorlig, for det er vel neppe slik at de

a) påstår at det ikke finnes slike syklister?

b) mener at det bør være fritt frem for dem?

For øvrig er mitt råd å ta dere en lang sykkeltur for å roe gemyttene.

God sykkelsommer!

Lav rente i lang tid fremover


Hovedstyret i Norges Bank vil rolig la renten bli uforandret, tror analytikerne. Fra venstre Liselott Kilaas, Egil Matsen, Jan F. Qvigstad, Eirik Wærness, Øystein Olsen, Brit K. Rugland og Ida Helliesen Foto: Espen Schive.

Hvis du har et bein i isvann og det andre i glohett vann - bør du da heve eller senke temperaturen?

Slik kan Norges Banks dilemma beskrives.

Før dagens rentemøte venter de aller fleste analytikerne at hovedstyret holder styringsrenten uendret på 1,5 prosent.

Det er i seg selv et argument for at det blir slik - Norges Bank liker ikke å overraske markedet.

For de fleste lånekunder spiller det ikke så stor rolle heller.

Bankenes utlånsrenter ligger på rundt 3,5 prosent, og er for øyeblikket nokså frikoblet sentralbankens styringsrente. 

Siden forrige rentemøte i mai har det kommet litt motstridende nyheter som kan påvirke beslutningen.

På den ene siden har renten svekket seg litt og inflasjonen er litt høyere. Det taler (ørlite) for renteøkning.

Men i motsatt retning teller at vi har en arbeidsledighet som har passert 100.000 mennesker, at eksportbedriftene sliter tungt og at bedrifter rundt om i Norge ser for seg dårligere tider. 

Det går tyngre i norsk økonomi, og det bekreftes av undersøkelser gjort både hos Norges Banks regionale nettverk og hos NHO.

Landets største bank, DNB, spår at veksten vil falle fra 2,6 prosent i år til 1,9 prosent neste år.

- Grunnet vårt noe mindre optimistiske syn på norsk økonomi fremover, tror vi at Norges Bank vil se seg nødt til å holde styringsrenten uenret rem til slutten av neste år, tror analytiker Ole André Kjennerud i DNB Markets.

Jeg er helt enig, og det stemmer med virkeligheten de siste årene. Rentehaukene har konsekvent tatt feil og årsaken er at situasjonen i Europa har tatt lenger tid å reparere enn antatt. Rundt 70 prosent av norsk eksport er til Europa, og når «kunden» vår sliter - går det ut over oss også, selv om vi har olje og stor offentlig sektor.


Slik så Norges Bank for seg renteutviklingen på forrige rentemøte (stiplet linje). Men blåfargene viser også at banken er i totalt villrede om rentebanen videre. De er bare 70 % sikker på at renten vil holde seg mellom 1 og 5 prosent i 2016, og det er et nokså vidt spenn.

 

Tilbake til bildet med en fot i varmt vann og en fot i kaldt. Det mest sannsynlige utfallet er handlingslammelse, altså at Norges Bank lar renten stå stille.

Men tegnene til avmatning i norsk hytte- og boligmarkedet, økende arbeidsledighet og svakere vekstforventninger tyder på at neste renteendring blir et kutt.

Før eller siden betyr det også lavere boliglånsrenter for folk flest.

Dessuten er det valg snart.

SV-garanti med narreblekk


Kunnskapsminister Kristin Halvorsen er i gang igjen med gratis skolemat. Foto: Kunnskapsdepartementet.

Foran valget i 2005 lovet Kristin Halvorsen full barnehagedekning, gratis skolemat og å bekjempe fattigdommen. Hva med å holde løftene?

Hvis Forbrukerombudet hadde brydd seg om brutte valgløfter, ville SV-politiker Kristin Halvorsen ligget tynt an.

For åtte år siden lovet hun gratis mat på skolen, og nå er hun igang igjen. 

Vinner de rødgrønne, skal SV innføre gratis skolemat - innen 2017.

- Denne gangen skal vi få det til, sier SV-partileder Audun Lysbakken og kunnskapsminister Kristin Halvorsen i et intervju med Aftenposten, som tørt og treffende slår opp saken med tittelen: «SV lover gratis skolemat - igjen».

Aftenposten konfronterer SV-duoen med at velgerne allerede i 2005 oppfattet at partiet lovet varm mat.

- Nei, SV har aldri lovet å tilby elevene varm mat hver dag. Men folk fikk inntrykk av det fordi vi serverte varm kylling og laks under den sentrale valgkampåpningen i 2005 da vi også lanserte forslaget om gratis skolemat, sier Kristin Halvorsen.

Når det gjelder SVs valgløfter gjelder det altså å lese det med liten skrift....

I 2005 lovet Kristin Halvorsen full barnehagedekning innen 2007 - hvis ikke skulle hun gå av.

- Dette er så viktig at dere er kvitt meg hvis vi ikke får dette til, sa hun under TV 2s utspørring.

 

Løftet var ikke i nærheten av å være innfridd i 2007, som lovet. Men Kristin Halvorsen ble sittende.  

Og det er fortsatt ikke innfridd, med en normal forståelse av hva full barnehagedekning må bety.

I Oslo må småbarnsforeldre fortsatt første vente mange måneder på plass, og så  i mange tilfeller kjøre langt for å få en ledig barnehageplass på en annen del av byen.

Det er nok velgernes feil at de oppfattet full barnehagedekning som ledig barnehageplass der de bor...

De som trodde på varm mat er avspist med frukt, og skoler som klager over ekstraarbeid med å skaffe frukt og fjerne uspiste frukter før de råtner.

Også her kommer SV med «en garanti»: Det skal være sunt, det skal være gratis og organiseringen skal ikke gi merarbeid for lærerne, sier Halvorsen.

Hvem skal gjøre jobben da, spør Aftenposten.

- Også dette vil være opp til hver enkelte skole, på noen skoler har de utvidet stillingsbrøken til renholderne eller SFO-ansatte for å gjøre dette, sier Halvorsen.

Prislappen er beregnet til 2,5 milliarder kroner i året.

Ved valgkampen i 2005 lovet Kristin Halvorsen også å fjerne fattigdommen med et pennestrøk.

Senere ble det justert til at man skulle fjerne fattigdom - altså ikke utrydde fattigdommen.

I dag er fasiten at Norge har omtrent like mange fattige som da de rødgrønne overtok i 2005.

Hva er moralen?

SV har ikke makt til å garantere noe som helst.

Skoleelevene og deres foreldre må belage seg på å smøre skolemat - uansett om de rødgrønne vinner valget eller ei.

Erfaringen fra de to foregående valgene er at SVs «garantier» er skrevet med narreblekk som forsvinner ganske raskt etter valget i september.

Kirkevalget er en vits


Saksordfører Svein Harberg (fra v), Kirkerådets leder Svein Arne Lindø, ledende biskop Helga Hauglin Byfuglien, Venstre-leder Trine Skei Grande, Bente Thoresen (Frp), Krfs Dagrun Eriksen, Anne Tingelstad Wøien, Heidi Sørensen, direktør I Kirkerådet Jens-Petter Johnsen, komiteleder Marianne Aasen (ap) og Svein Gjelseth (ap) samlet utenfor Stortinget etter grunnlovsendringen som skilte stat og kirke i mai i fjor. Foto: Terje Bendiksby, NTB scanpix.

Kirken bruker milliarder av samfunnets midler, men uten demokratisk styring. Folk gir rett og slett blaffen.

Kirevalgene har blitt en vits. Det er den brutale sannheten, og i årets mellomvalg kan valgdeltakelsen bli riktig ille.

- Jeg tipper den blir omtrent som før demokratireformen, kanskje opp mot 3-4 prosent, sier leder for Molde menighetsråd, Frode Rabbevåg, til Vårt Land.

Hvis fire prosent stemmer, betyr det at bare 1/25 av de rundt 3,8 millioner medlemmene i Den norske Kirke bryr seg om hvem som sitter i menighetsrådet.


Vi har sett lignende tall før: Både i 2009 og 2011 lå valgdeltakelsen rundt 10 prosent til Kirkemøtet og Bispedømmerådet.

Siden 2005 har antallet medlemmer i Den norske kirke sunket med over 100.000.

Kristelig Folkeparti vil ha mer penger: - Vi har utfordret regjeringen til å bevilge mer penger til valgene og demokratireformen, sier Dagrun Eriksen (KrF), som sitter i Stortingets kirke-, utdannings og forskningskomité.

Ved de forrige valgene skulle det ikke mer til enn å ta en valgseddel til når man først var i valglokalet for å stemme ved kommunevalget og stortingsvalget.

Rundt 3,5 millioner medlemmer av Den norske Kirke gir altså blaffen i det såkalte kirkedemokratiet.

Og Kirken skulle ha nok penger å ta av. Hvert år får den rundt tre milliarder kroner av det offentlige - to milliarder fra kommunene og over en milliard kroner fra staten.

- Kirken får tildelt betydelige overføringer fra staten hvert år. Vi ønsker ikke overstyre kirken, men har tiltro til at kirken bruker midlene som de får til å skape et velfungerende demokrati, sier Arbeiderpartiets kirkepolitiske talskvinne, Marianne Aasen, til Vårt Land.

Hun er i det minste fast i troen.

Dessverre for de som ønsker en demokratisk kirke, så er det ikke mye å glede seg over.

Ved Kirkevalget i 2011 avga totalt 419.000 stemme - av 3,1 millioner stemmeberettigede.

Det er en valgdeltakelse på 13,5 prosent.

Her kan du se tallene: Kirkevalget 2011

Hjemmesitterne er i knusende flertall.

Spiller det noen rolle?

Vel, det bør være et stort spørsmål hvor lenge vi skal bruke milliardbeløp av samfunnets midler til å støtte en kirke som er udemokratisk og på vikende front.

Når de aller fleste som er medlemmer på papiret gir blaffen i å delta i kirkevalg, så sier det noe om hvor tett på de er.

Kirkereformen skilte Kirken fra staten, og vi ser en sterk vekst i trossamfunn utenfor den såkalte folkekirken.

Nær en halv million nordmenn er nå medlem i et annet trossamfunn.

Både islam, frikirker og katolske kirker er i vekst.

Det er også Humanetisk Forbund.

Ved «skillsmissen» fra staten fikk Kirken med seg enorme verdier. Opplysningsvesenets Fond råder over aksjer, skog og eiendommer for 7,2 milliarder kroner.

Disse verdiene kommer i tillegg til milliardbevilgningene Den norske kirke hvert år får fra det offentlige.

Med slike verdier er det rimelig å kreve at Kirken også skaper oppslutning om valg hvis den skal ha troverdighet på å være demokratisk.

Slik valgdeltakelsen er nå, kan Kirkevalget 2013 gå inn i historiebøkene som en vits.

Kriminelle innvandrere


Bildet er fra en knivstikkingsepisode på Stovner. Arkivfoto: Scanpix.

Ran av barn har en etnisk side vi må tørre å snakke om. Den skyldes ikke hudfarge eller religion, men integrering uten kontroll.

I et stort oppslag forteller Aftenposten om en gjeng på 20 tenåringer som har ranet barn ned til ni års alder i Groruddalen.

Saken gikk på topp i NRK Dagsnytt i hele morges.

De to politiet regner som hovedmennene er varetektsfengslet, og saken ser ut til å være oppklart.

Men en sentral opplysning mangler både i Aftenposten og NRKs gjengivelse, og det er bakgrunnen til gjerningsmennene.

Er det fordi det er irrelevant eller fordi det viser en virkelighet vi helst ikke vil snakke åpent om?

Her er saken i Aftenposten: 20 siktet for barneran i Oslo

Ifølge pressens etiske rettledning - Vær varsom-plakaten - skal pressen være tilbakeholdne med å fremheve slike opplysninger.

Paragraf 4.4 sier: «Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.»

Du kan lese Vær varsom-plakaten her.

Jeg vil anta at dette er årsaken til at Aftenposten har vært tilbakeholdne med å fortelle om bakgrunnen til de 20 siktede.

Etter det Nettavisen får opplyst er samtlige 20 siktede født i Norge, men mange av dem av innvandrerforeldre.

To er altså varetektsfengslet i fire uker på grunn av fare for bevisforspillelse.

Nettavisen har lest kjenneslene, og de to er henholdsvis 18 og 19 år gamle og har utenlandske navn.

I forklaringen til retten sier en av dem at  han har opplevd «et gruppepress i miljøet på Stovner» og at de ikke har forstått hvor alvorlige forhold det er snakk om, før de ble pågrepet av politiet.

En kartlegging Oslo kommune har gjort av barne- og ungdomskriminelle viser at innvandrerbarn og barn av innvandrerforeldre er grovt overrepresentert:

Av 113 gjengangere, var 31 % ikke norske statsborgere. - Samtidig hadde et flertall (68,1 %) ikke-norsk landbakgrunn, heter det i rapporten.

Du kan lese den her: Barne- og ungdomskriminalitet i Oslo

Men er det saken uvedkommende?

De nakne faktaene viser at innvandring og integrering åpenbart er viktig for å forstå og bekjempe barne- og ungdomskriminalitet.

Ofrene forteller at de blir truet og enkelte er så traumatiserte at de ikke tør gå på skolen eller ta T-banen etter ranet.

For noen måneder siden hadde Finansavisen et stort intervju med to etnisk norske gutter som fortalte om en oppvekst i Groruddalen der de følte seg truet og trakkasert, og lignende fortellinger har vi hørt fra norske jenter.

Lyver de?

Eller er det slik at opphopingen av innvandrere i spesielle bydeler over tid kan gi Norge de samme problemene som vi har sett i mange andre europeiske byer med samme utvikling?

Følgende er nøkterne fakta fra Statistisk sentralbyrå:

  • Oslo har langt høyere andel innvandrere enn landet forøvrig.
  • I dag er det 170.000 innvandrere eller barn av innvandrere i byen.
  • I løpet av de 30 neste årene blir tallet doblet eller tredoblet.


Om tretti år har antallet innvandrer og barn av innvandrere økt fra 170.000 til maksimalt 550.000, eller mellom 45 og 56 prosent av Oslos befolkning. Kilde: Statistisk sentralbyrå.

 

Etter min oppfatning er det ikke et problem i seg selv at det kommer innvandrere, men at integreringspolitikken og boligmarkedet gir ghettoer og rotløshet for mange ungdommer.

Tar vi bort religion og hudfarge, så minner utviklingen på den vi så i mange drabantbyer på 70-tallet.

Les også bloggen: Jeg er en innvandrer.

Det er rimelig å anta at det er vanskeligere å slå rot i det norske samfunnet desto lengre unna du kommer fra, geografisk og kulturelt.

Og vi har lang erfaring fra at rask tilstrømning av nye mennesker til en bydel kan gi uro og ungdomskriminalitet.

Det handler ikke så mye om hudfarge og religion, som om tilhørighet og forankring.

Og der har det sviktet totalt for mange.

Det finnes ingen enkel løsning. 

Men problemet forsvinner ikke om vi stikker hodet i sanden og nekter å innse at mange typer kriminalitet er nært knyttet til spesielle grupper og miljøer.

Det er ikke etniske norske menn som står bak overfallsvoldtekter i Oslo: 45 av 48 voldtektsmistenkte er utlendinger

En uke i fjor sommer pågrep politiet 19 lommetyver: 12 av dem var rumenske statsborgere, skriver Dittoslo.

Politiet sjekket 69 rumenske tiggere, og fant at 68 var registrert med straffbare forhold.

Når det gjelder narkotikakriminalitet, er det velkjent også i Justisdepartementet at den organiseres av utenlandske kriminelle grupper: - Politidirektoratets analyser viser at de ulike typene stoffer kommer til Norge via ulike smuglerruter, og at organisering og distribusjon foretas av en eller flere etniske grupper.

Les Justisdepartementets oversikt her: Narkotikaforbrytelser

Hva er poenget?

Vi må slutte å snakke som om det er nordmenn flest som har blitt så kriminelle.

En stor del av kriminaliteten i Norge er importert - noe gjennom innvandrere, annet gjennom EØS-områdets frie bevegelser fra Balkan og Øst-Europa.

Barneranene i Groruddalen skyldes ikke at tenåringer flest har blitt voldelige og skruppelløse.

Politiet vet dette.

De tør å snakke om det og har slått alarm mange ganger.

Pressen har også omtalt sammenhengene, men er varsom med å fokusere på det.

Og politikerne lukker ører og øyne for ikke å bli slått i hardtkorn med Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde.

Sannsynligvis fordi de ikke har noen løsning å tilby ut over tomt snakk om å endre boligpolitikken, noe som kanskje kan gi en forandring om 30-40 år.

Rike barn lærer best


Kunnskapsminister Kristin Halvorsen på besøk på Stovner skole. Foto: Kunnskapsdepartementet.

Frivillig leksehjelp virker mot sin hensikt. De svakeste elevene har faktisk sakket akterut, viser ny undersøkelse.

Det er tre år siden frivillig leksehjelp ble innført for alle landets 1. - 4. klassinger.

Til nå har rundt 50 prosent av de rundt 250.000 barna det er snakk om, brukt tilbudet.

Leksehjelp hadde to mål:

  • Elevene skulle lære mer.
  • Sosiale skiller skulle utjevnes.

For skolene betød ordningen mye ekstraarbeid, og det er store forskjeller på hvordan skolene og kommunene har innrettet seg.

Noen har satt inn flinke lærere, mens andre har satset på studenter og ufaglærte.

Nå foreligger en evaluering av ordningen, og den har to interessante funn:

  • Skoler med mye leksehjelp gjør det bedre på nasjonale prøver.
  • Men de sosiale forskjellene mellom elevene blir bare større.

Trolig er forklaringen så enkel at flinke og motiverte elever av ressurssterke foreldre stort sett vil profitere på ethvert system. 

Som grafikken viser er det en klar sammenheng mellom elevenes sosiale bakgrunn og hvordan de gjør det på skolen.

Og leksehjelp har faktisk gjort den sammenhengen enda sterkere.

Derimot har det lite å si om det er utdannede lærere eller andre som hjelper elevene, ifølge undersøkelsen.

Les rapporten her: Evaluering av leksehjelptilbudet 1. - 4. trinn

«Gjennom å følge skoler over tid, har vi imidlertid påvist en sammenheng mellom høy grad av deltakelse i leksehjelp og positiv utvikling i resultater på nasjonale prøver over tid. Vi har undersøkt om sammenhengen kan tilskrives bruken av pedagoger, sammensetningen av elevenes kjønn og  sosiale bakgrunn eller økt frafall fra nasjonale prøver. Vi finner ingen tegn som tyder på at det er slike forhold som ligger bak de dokumenterte sammenhengene».

Hva er konklusjonen?

Leksehjelp virker, og det er et selvstendig argument for å utvide skoledagen - og sørge for at elevene er ferdige med skolearbeidet når de går hjem.

Det er viktig å arbeide for å gi de svake elevene hjelp, men det er også viktig å hjelpe de flinke elevene.

Problemet er at de flinke trolig har større utbytte av ekstra hjelp enn de som ikke er like flinke.

Det er kanskje uungåelig, og det viktigste er vel at elevgruppen totalt sett blir bedre.

- Ordningen hjelper foreldre ? særlig mødre ? i tidsklemma i den gradleksene er gjort før man går hjem,  elever får gjennomgått leksene, og mange får kompetent hjelp med leksearbeidet. I beste fall får elevene gjort mer eller grundigere skolearbeid enn ellers, noe som kan gi en god følelse av mestring og bidra positivt til opplæringen, heter det i rapporten.

Leksehjelp er en god ide, og den har kommet for å bli - ikke minst fordi vi ikke kan anta at alle foreldre har kunnskap og ressurser til å hjelpe barna.

Folk slakter politikerne


Nordmenn tror ikke Jens Stoltenberg og politikerne på Stortinget evner å lytte på folks problemer. Foto: Statsministerens kontor.

Bare Stortinget får verre slakt enn NAV når innbyggerne får si hva de mener.

Det  er godt gjort å få dårligere karakterer enn veivesenet, skatteetaten og plan/bygg.

Men aller nederst på listen finner vi våre folkevalgte:  - Tilliten til politikere sentralt og lokalt er relativ lav. Særlig er det stortingspolitikernes evne til å lytte som får lave skår, heter det i Innbyggerundersøkelsen 2013.

Du kan lese selv: Innbyggerundesøkelsen 2013 - hva mener innbyggerne?


Får man under 50, er det ren slakt. Kilde: DIFI/Innbyggerundersøkelsen 2013.

Det er under 90 dager igjen til stortingsvalget, men vi kan allerede slå fast at det ikke er innbyggernes begeistringsrus som løfter de folkevalgte inn på Stortinget.

Som grafikken viser, har innbyggerne lite tillit at politikerne lytter til folk flest og jobbe for å løse deres problemer.

Det viser en alvorlig mistillit.

Faktisk er det nesten slik at jo mer penger Stortinget satser i en sektor, desto verre medfart får tjenesten fra innbyggerne.

De er godt fornøyd med bibliotekene, men slakter NAV og Statens Vegvesen.

Totalt sett er det nokså nedslående resultater når vi vet at Stortinget i år har bevilget over 1.200 milliarder kroner til ulike offentlige tjenester.

Skal man være fornøyd, bør skåren over 67 poeng (der 100 er maksimalt).

Der finner vi skole og kultur, og det er faktisk overraskende bra i forhold til hvordan norsk grunnskole og universiteter gjør det i internasjonale målinger.

Det er heller ingen helslakt av helsesektoren.

Hovedinntrykket er at det ikke er en generell mistillit til byråkratiet, men sterk misnøye med enkelte etater:

  • Bare 60 i skår for Politiet.
  • Plan- og bygningskontoret er en verkebyll.
  • «Verstinger» er UDI, NAV og NSB.

Fornyingsminister Rigmor Aasrud trøster seg med at innbyggerne generelt har blitt mer fornøyde de siste tre årene, og det er riktig. Men det er langt igjen.

Det er kanskje ikke så overraskende at innbyggerne lar sin vrede over tilstand og politikken gå ut over de stakkars offentlig ansatte som er satt til å jobbe med et felt.

For å ta et ferskt eksempel, så er det knapt UDIs feil at 12-årige Neda Ibrahim ble kastet ut av landet etter ti år.

Der vil jeg tro at misnøyen går på innvandringspolitikken - ikke nødvendigvis etaten i seg selv.

Les også bloggen: Skammelig av Grete Faremo

Samferdsel er - ikke overraskende - et problemområde.

Og problemene vil ingen ende ta for NAV, som deler ut trygdemilliarder i ekspressfart, men som bare får utakk.

Blir nordmenn aldri fornøyde?

Svaret på det er heldigvis nei. Det er bra at folk er kritiske til hvordan pengene deres forvaltes av politikerne. 

Innbyggerundersøkelsen viser nemlig at nordmenn flest er svært fornøyd med å bo i Norge (84 i skår), selv om de er kritiske til mange offentlige tjenester.

Siden 2010 er det flere som mener at de får valuta for skattepengene sine.

Men de føler seg ikke trygge. 

Etter 22. juli-massakren er det ikke unaturlig at innbyggernes tillit til det offentliges evne til å håndtere og forhindre store ulykker og katastrofer har fått en kraftig knekk.


Kilde: Innbyggerundersøkelsen 2013.

Folket har talt.

Så får vi se om Stortinget overrasker ved å lytte.

Skammelig av Grete Faremo


I natt ble Neda Ibrahim (12) hentet av politiet og sendt ut av landet.

Justisminister Grete Faremo har ansvaret for at en 12 år gammel jente kastes ut av Norge etter 10 år på asylmottak.

For bare noen dager siden gikk justisministeren hardt ut mot Fremskrittspartiets forslag til ny innvandringspolitikk, og uttalte at den er «et menneskesyn det er all mulig grunn til å ta sterk avstand fra».

I natt gikk Faremos egne ansatte inn med lommelykter på Dale asylmottak, og ga 12 år gamle Neda Ibraham ordre om å kle på seg.

Behandlingen av 12 år gamle Neda Ibrahim er umenneskelig og brutal, og representerer et menneskesyn som det er all mulig grunn til å ta sterk avstand fra.

- De kom med lommelykter og sa vi måtte kle på seg, sa Neda på telefon til mediene.

Klokken 01.30 i natt ble familien sendt på fly til Oslo og videre til København for å bli tvangsdeportert etter mer enn ti år i Norge.

Var det noen som snakket om moral, Faremo?

Eller for å si det med dine egne ord: «Dette er et område av politikken hvor vi må måle innholdet opp mot vårt moralske verdikompass. Og da trenger vi klar tale».

Klar tale skal du få: Behandlingen av 12 år gamle Neda Ibrahim er umenneskelig og brutal, og representerer et menneskesyn som det er all mulig grunn til å ta sterk avstand fra.

 Juridisk blir familien kastet ut fordi de ga feil opplysninger i asylsøknaden for mer enn ti år siden.

Familien hevder at de er statsløse palestinere, mens norske myndigheter mener at de er palestinere fra Jordan.

I begge tilfeller er det snakk om palestinske flyktninger, fordi Jordan tidligere har tatt imot svært mange palestinere.

Etter min mening er ikke det sentrale om familien ga feil opplysninger, men hvilke rettigheter 12 år gamle Neda Ibrahim har etter mer enn ti år i Norge. Det er annerkjent rett at barn har egne rettigheter, og at man skal vektlegge sterk tilknytning til Norge.

Hvis man ikke har en sterk tilknytning til Norge etter å ha bodd her nesten hele livet, så er formuleringen uten verdi.

Les også bloggen: Ut av Norge etter 10 år på mottak

Med denne tvangsutsendelsen i sikte, er det uforståelig at justisminister Grete Faremo før helgen hadde mage til å felle en moralsk dom over Fremskrittspartiet.

Jusprofessor Jan Fridhjof Bernt sier det meget treffende: - Hvis vi ofrer vår medmenneskelighet og evne til å se det enkelte menneske, taper vi alt. Da fortjener vi ikke å fortsette vårt priviligerte liv i et tynt befolket og stenrikt land.

Utkastelsen setter en uverdig sluttstrek for norske myndigheter terrorisering av 12-åringen. I påsken kom politiet og hentet faren, og familien fikk beskjed om at man forberedte utkastelse.

Det krever ikke mye empati å forstå hvordan det er for et barn å leve i et regime hvor man hver eneste natt risikerer å bli vekket av politiet.

«Nå lever jeg i skrekk og politiet kan komme i hvert eneste minutt og rive meg fra røttene mine. Kaste meg ut til et annet land jeg ikke vet noe om», skrev Neda i et dikt.

I natt ble frykten virkelig.

Det er skammelig, Grete Faremo!

Kan tjene grovt på milliardgave


Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen kan tjene en formue på å åpne for John Fredriksen. Foto: Alexander Winger, Nettavisen.

Opptil 40 prosent av all norsk lakseproduksjon kan bli eid av en skatteflyktning på Kypros. Og den norske fiskeriministeren kan bli søkkrik.

I kulissene foregår et høyt spill om fremtiden for norsk lakseoppdrett.

Med priser på på drøyt 40 kroner kiloen, snakker vi om en verdi på 40 milliarder kroner i året!

Den 20. juni går høringsfristen ut for et forslag som kan åpne for at John Fredriksens selskap Marine Harvest kan doble sin eierandel i den norske milliardnæringen.

Og en som kan tjene grovt på det er fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen.

Som en stor aktør i næringen er hun - om hun vil det eller ei - bukken til havresekken.


Klassekampen forteller at Fiskeridepartementet kommer til å åpne for at Fredriksen kan eie 40 prosent av oppdrettsnæringen i Norge.

Det er ikke fritt frem å starte med lakseoppdrett.

Oppdretterne trenger konsesjon for å bruke fellesskapets arealer langs kysten.

På grunn av fare for sykdom etc., deles det ikke ut nye konsesjoner i særlig grad.

Derfor har konsesjonene blitt gull verdt for de heldige eierne.

For øyeblikket er den norske oppdrettsnæringen fordelt på 932 konsesjoner, og disse er eid av ialt 130 ulike foretak.

Samtidig er det snakk om store beløp.

Totalvolumet er på 1,2 millioner tonn oppdrettslaks i året, og prisene har gått rett i været i år.

Med priser på på drøyt 40 kroner kiloen, snakker vi om en verdi på over 40 milliarder kroner i året!

Slik prisene nå er, er en laksekonsesjon et gullkantet papir.

Men verdien har vært begrenset av at staten har satt et tak på 25 prosent hos en aktør.

- Per i dag er det bare ett selskap som har søkt og fått tillatelse til å eie mer enn 15 % av konsesjonsbiomassen, heter det i høringsbrevet.

Her kan du lese mer: Høringsbrevet

Det har stanset John Fredriksens oppdrettsselskap, Marine Harvest ASA, fra å kjøpe mer.

Marine Harvest har klagd grensen inn for ESA, og fått medhold. Men inntil nylig har fiskeriministeren kjempet imot å heve eierskapsgrensen.

Men nå gir hun etter.

Nå vil fiskeriministeren heve maksgrensen til 40 prosent, samt at «det i særlige tilfeller kan gis tillatelse til erverv av mer enn 40 % av produksjonskapasiteten».

Det pikante i saken er at fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen personlig eier rundt 10 prosent av et av landets største selvstendige oppdrettsselskaper, SinkabergHansen AS, som produserer laks for rundt 800 millioner kroner i året.

Les mer her: SinkabergHansen AS

Til nå har ikke John Fredriksens Marine Harvest kunnet kjøpe dette selskapet, men hvis høringsforslaget går igjennom kan verdien på familieselskapet til fiskeriministeren øke over natten.

I tillegg er forslaget betent innen Senterpartiet. Nettopp havbruk har vært en av få vellykkede næringer i distrikts-Norge, og sysselsetter rundt 8.750 mennesker. 

- I mange kystkommuner utgjør sysselsetting i havbruksnæringen en stor andel av samlet sysselsetting, heter det i høringsbrevet, som nevner Skjervøy i troms som et eksempel - der står havbruk for 9 prosent av kommunens samlede sysselsetting.

Senterpartiets næringspolitisk talsmann, Irene Nordahl, bekrefter at Senterpartiet er skeptisk til å øke eierskapsgrensen: - Det er ingen hemmelighet at Senterpartiet hadde et annet utgangspunkt, sier hun til Klassekampen.

Og hun får støtte fra lokale aktører i næringen: - Jeg er veldig betenkt. Dette åpner for børs og storkapital, uten hensyn til lokalt eierskap, sier Hans Petter Meland i Lovundlaks AS i Nordland til Klassekampen.

Dermed står vi igjen med følgende, dersom høringsforslaget blir gjennomført:

  • Opptil 40 % av den norske oppdrettsnæringen kan bli eid av en skatteflyktning på Kypros.
  • Forslaget er i strid med ønskene til lokalmiljøer og til Senterpartiets politikk.
  • Fiskeriministerens familie kan tjene mange titalls millioner kroner på forslaget.

Med tidligere kritikk friskt in mente, regner jeg som en selvfølge at fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen har erklært seg inhabil i behandlingen av dette høringsforslaget.

I så fall er hun på sidelinjen i den viktigste politikkendringen på hennes felt i 2013.

Og familiebedriften kan uansett bli atskillig mer verdt som følge av høringsbrevet som er undertegnet av en av hennes nærmeste administrative medarbeidere, ekspedisjonssjef Vidar Landmark i Fiskeri- og havbruksavdelingen.

Les også hva Thor Bjarne Bore - tidligere sjefredaktør blant annet i Vårt Land og Stavanger Aftenblad mener:  Det er etter min mening ugreit at en fiskeriminister har klare eierinteresser i oppdrettssektoren

Løpet er kjørt for de rødgrønne


Landets nye statsmininster etter stortingsvalget i september. Foto: Høyre.

Erna Solberg blir ny statsminister. Det eneste spennende er hvem som blir med i regjeringen.

Det er 96 dager igjen til valget.

Og selv om Arbeiderpartiet har en god valgkampmaskin, så kan de ikke trylle.

Ifølge siste meningsmåling hos NRK har de rødgrønne nå cirka en million sympatisører, og de tre rødgrønne partiene trenger minst 300.000 stemmer til for å vinne valget.

Det går aldri - det er bare å bestille flyttebil, Jens Stoltenberg!

Etter min oppfatning er det tre spennende dueller i valget:

  • Blir Høyre eller Arbeiderpartiet det største partiet. Mitt tips: Arbeiderpartiet.
  • Blir det en blågrønn eller en blåblå regjering? Mitt tips: Blågrønn
  • Blir Fremskrittspartiet større enn Venstre/KrF. Mitt tips: Fremskrittspartiet

I NRK-målingen har de tre rødgrønne partiene tilsammen 36,8 prosent oppslutning, og er altså samlet sett mindre enn den grensen Thorbjørn Jagland i sin tid satt for kun Arbeiderpartiet for å regjere.


Det må skje et jordskjelv for at de rødgrønne skal vinne valget. Denne grafikken viser et snitt av alle meningsmålinger. Kilde: Pollofpolls.no

Ved stortingsvalget i 2009 hadde de tre rødgrønne partiene 47,6 prosent.

Hver fjerde velger har altså snudd ryggen til regjeringspartiene etter forrige valg.

Rundt regnet må de øke oppslutningen fra 990.000 til 1.280.000 stemmer på 96 dager.

Det er så godt som umulig og har ikke skjedd før i de valgene jeg har sett på.

Løpet er kjørt hvis det ikke skjer et politisk jordskjelv eller at de borgerlige partiene mister hodet.

Problemet for de rødgrønne er at det ikke holder om Arbeiderpartiet gjør et rimelig godt valg. Også Senterpartiet og SV må levere, og de må godt over sperregrensen (som kan være tøft nok).

De rødgrønne må få velgere ned fra gjerdet og over fra den borgerlige siden. 

Det er to virkemidler: Frykt for det ukjente og begeistring for det bestående.

Foreløpig er kruttet vått i begge de to kamrene.


Ifølge Pollofpolls har de rødgrønne drøyt 70 mandater, mens de blågrønne er såvidt under 100.

En fersk meningsmåling hos Fellesforbundet viser hvilke problemer de rødgrønne har med å skape begeistring hos sine egne.

I industriens største fagforening har oppslutningen om Arbeiderpartiet sunket fra 58 til 43 prosent i løpet av regjeringsperioden.

Mange av disse tradisjonelle rødgrønne velgerne arbeider i eksportindustrien som sliter tungt.

Samlet er det bare knapt flertall (51 prosent) for de rødgrønne.

Konklusjon: De rødgrønne siger fremover og Arbeidpartiet har en god valgkampmaskin.

De vil nok lykkes i få tvilerne ned fra gjerdet i ren mobilisering, men hverken frykt eller begeistring kan flytte fjell slik Norge nå ser ut.

Folk flest frykter ikke Erna Solberg og er ikke begeistret over den rødgrønne regjeringen.

Derfor blir Erna Solberg statsminister etter valget.

Heller prinsesser enn demokrati


Stortingspresident Dag Terje Andersen er bare en kulisse på vår grunnlovsdag.

 

I dag feirer Sverige sin nasjonaldag uten at mange bryr seg. Prinsessebryllup, derimot, er hett stoff.

Overraskende få svensker vet hvorfor de i dag feirer svenska flaggans dag.

(Vet du det? Du får svaret nederst i bloggen)

Den ble innført så sent som i 1983, og ble ikke helligdag før i 2005.

Verken Aftonbladet eller Expressen markerer svenska flaggans dag stort på sin forside i dag.

Der går det kun i bryllupet til prinsesse Madeleine og prinsessens bot for å ha kjørt i kollektivfeltet.

Både i Norge og Sverige tar kongefamilien så stor plass i offentligheten at vi nesten glemmer at det er en anakronisme.

Når Madeleine gifter seg tett opptil den svenske nasjonaldagen, så forsterker hun det svenske monarkiet.

Vår egen feiring av 17. mai er tilsvarende:

  • I skyggen på Stortinget står stortingspresidenten, og de færreste legger merke til ham (se hovedbildet).
  • Kontrasten er slående til kongefamilien, som vinker fra Slottsbalkongen - togets høydepunkt.

Symbolikken er klar: Vi går i tog for å feire Kongefamilien, ikke demokratiet, grunnloven og folkestyret.


Kongefamilien er hovedpersonene på 17. mai.

Danmark er ikke det spor bedre. Der ble grunnlovsdagen feiret i går med en halv fridag (!).

Sakset fra Wikipedia: «Danmark har ingen egentlig nasjonaldag, men grunnlovsdagen er det nærmeste man kommer».

Høydepunktet i den danske feiringen er at politikerne reiser land og strand rundt og «tradisjonelt avleverer deres budskap, som både handler om demokratiets prinsipper og om aktuelle politiske problemstillinger», som det står på Wikipedia.

Er det rart svenskene heller vil ha prinsessebryllup?

PS: For de som lurer, er 6. juni årsdagen for at Gustav Vasa ble valgt til Sveriges konge i 1523 - og dermed satte en sluttstrek for Kalmarunionen mellom Norge, Sverige og Danmark.

Lik behandling av romfolk

 
Politiet har kastet ut romfolk fra flere okkuperte hus og ulovlige teltleire. Foto: Henrik Arneberg, Nettavisen.

 

Selvsagt har romfolk rettigheter som andre borgere, men har de plikter også?

Svært mange i tiggerdebatten uttaler seg som om romfolk er helt spesielle og må ha helt spesielle regler.

Det er rasistisk og diskriminerende  - uansett om man er for eller imot romkulturen.

I debatten blir vi stilt overfor to alternativer:

  • Enten: Tigging og overnatting i teltleire eller i bygatene må forbys.
  • Eller: Vi må akseptere at fattige tigger i byene våre og overnatter ute.

Det underlige er at ingen diskuterer det normale og åpenbare alternativet - nemlig at romfolk møtes med  nøyaktig de samme forventninger som alle andre mennesker om å ta utdannelse, søke arbeid og leve av sin egen lønn innenfor de spillereglene vi har i et sivilisert samfunn.

  • Kanskje er det brutalt sagt, men EØS har ingen spesielle regler for nomadefolk.
  • EØS-avtalen gir ikke Norge noen plikt til å ta imot tilreisende tiggere.
  • Rettigheten til å reise fritt mellom landene henger sammen med en plikt til å søke arbeid.

Å forvente noe annet av romfolk er rasistisk og diskriminerende.

Kommentator Hege Ulstein har en tosiders artikkel i Dagsavisen hvor hun (fornuftig nok) nekter å måtte velge mellom moral og handlekraft.

Så karikerer hun tiggermotstandernes syn: «Romfolk er velkommen i Norge hvis de har kronisk forstoppelse, intet behov for søvn og ellers er i stand til å leve tre måneder på luft og kjærlighet».

Hva med følgende: «Romfolk - og alle andre EØS-borgere - er velkommen til Norge for å søke arbeid, slik at de kan brødfø seg selv innenfor de rammene vårt samfunn har».

Anslagene varierer, men det er trolig 10-15 millioner romfolk i Europa. 

De fleste vil være enig i at ønsket om å leve som nomader ikke er genetisk, men kulturelt betinget. 

I alle europeiske land er det gratis skolegang og en forventning om at alle innbyggere søker utdannelse og arbeid.

Å kreve noe annet av romfolk er rasistisk og diskriminerende.

Det er heller ikke rasist i forby tigging eller å nekte alle å sove på gater eller i parker.

Moderne velferdsstater har både rettigheter og plikter.

Rettighetene og pliktene er universelle - de gjelder alle, uansett kultur og hudfarge.

Retten til et sosialt sikkerhetsnett henger sammen med plikten til å yte etter evne.

I alle land faller noen utenfor, og derfor setter myndighetene inn tiltak for å hjelpe folk inn i arbeidslivet.

Sannsynligvis vil det komme flere tusen tilreisende til Norge de neste ukene.

Svært mange land har som krav at tilreisende har økonomi til å skaffe seg tak over hodet, og det er ikke noe rasistisk i å behandle alle likt.


Prislisten på Ekeberg Camping er omtrent lik med Bogstad Camping.

En rask sjekk på nett viser at døgnprisen for å bo i telt på Bogstad Camping er 65 kroner i døgnet per person og 60 kroner ved Ekeberg Camping.

Et telt er nesten gratis, og kanskje finnes det enda billigere alternativer.

For alle andre tilreisende arbeidssøkende stiller vi krav til minstelønn og ordnede boforhold for å bekjempe såkalt «sosial dumping», selv om tiltakene i praksis priser dem ut av markedet.

Hvorfor skal vi behandle romfolk som noe annet enn mennesker på linje med alle andre?

Gjør ingenting med sykt fravær


Tidligere Ap-statsråd Matz Sandmann ville ha kutt i sykelønnen, men ble overprøvd. Foto: Tor Richardsen, NTB scanpix.

 

Arbeidsminister Anniken Huitfeldt bør innrømme at avtalen om inkluderende arbeidsliv er en dundrende fiasko.

Norge er en internasjonal «versting» i sykefravær.

Vi lever lenger og har en relativ sunn befolkning - men likevel er sykefraværet nesten dobbelt så høyt som i Storbritannia, og markant høyere enn i nabolandene Sverige, Danmark og Finland.

Samtidig har vi en av verdens mest lukrative ordninger for lønn under sykdom.

Er det noen som ser sammenhengen?

Den gyldne norske sykelønnen skyldes ikke bare norske politikere.

Det er nemlig en populær feiloppfatning at staten tar regningen.

De første 16 dagene betaler arbeidsgiver alt.

Først fra 17. dag tar staten en del av regningen, men bare for lønn inntil 6G (493.000 kroner). 

Tjener du mer, tar arbeidsgiveren som regel regningen.

 Men uansett koster sykefravær enorme beløp hvert år. En undersøkelse Sintef har gjort, viser at en ukes sykefravær i gjennomsnitt koster bedrftene 13.000 kroner.

Les rapporten her: Bedriftenes kostnader ved sykefravær

Tidligere statsråd og rådmann i Tromsø, Matz Sandmann, ledet utvalget som i 2001 foreslo tiltak for å få ned sykefraværet.

Den gang anslo man kostnadene ved sykefravær til 50 milliarder kroner i året.

Det mest konkrete forslaget var å kutte sykelønnen til 80 prosent av full lønn ved sykdom, men å verne kronisk syke.

Sandmann-utvalget ble etterhvert til avtalen om Inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) mellom det offentlige, arbeidsgiverne og arbeidstakerne.

Og siden fagbevegelsen protesterte, ble forslaget om kutt i sykelønn fjernet.

I stedet fikk man altså IA-avtalen og en enorm papirmølle som overhodet ikke har virket, men som partene er enige om å bevare for å «frede» sykelønnen.


Kilde: Sintefs rapport som evaluerer IA-avtalen.

 

Forskerne ved Sintef har evaluert IA-avtalen, og resultatet kan enkelt og greit kalles for helslakt.

Man er ikke i nærheten av å nå målene i avtalen:

  • Kutte sykefraværet med minst 20 prosent
  • Å få ansatt flere med redusert funksjonsevne.
  • Å øke den reelle pensjonsalderen.

For hva tror man skjer hvis de ansatte (som i IA-avtalen) får rett til å øke egenmeldingsperioden til åtte dager uten å besøke lege?

- Det egenmeldte sykefraværet utgjorde andre kvartal 2001 omtrent 10 prosent av det totale sykefraværet. I andre kvartal 2008 hadde andelen steget til 12 prosent, heter det i oppsummeringen.

Her kan du lese hovedfunnene: Sammendrag og konklusjoner

Altså: Når folk kan sykemelde seg selv mer, så øker sykefraværet.

Gosh! Den så vi ikke komme...

Evalueringen av IA-avtalen må være deprimerende lesning for alle som ønsker resultater:

  • Avtalen har ingen betydning for sykefraværet.
  • Man har ikke lykkes å få flere med redusert funksjonsevne inn i arbeidslivet.
  • Og man kan ikke si at flere eldre i arbeid skyldes IA-avtalen.

Sintef-studien ser på tallene til 2008, og siden har sykefraværet gått ned - og opp - uten at noen kan peke på at IA-avtalen har hatt noen effekt.


Så da skulle man kanskje tro at det var tid for å prøve noe nytt?

For eksempel at de sykmeldte også tok noe av belastningen?



Det er prøvd med stort hell i Sverige (som har vesentlig lavere sykefravær enn Norge), men ingen av de norske politiske partiene tør å røre ved sykelønnsordningen - selv om det kunne gitt enorme samfunnsøkonomiske gevinster.

Dermed får vi en ny IA-avtale, som kanskje heller ikke vil virke.

Den som holder seg frisk, får se.

Jeg er en innvandrer


Norges mest kjente innvandrerfamilie. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB Scanpix.

Jeg innrømmer det like godt med en gang: Jeg er en innvandrer.

Statistisk sentralbyrå har laget en ny befolkningsfremskrivning, og spår at Norge vil ha to millioner innvandrere i 2060.

- Samlet er antall innvandrere og norskfødte barn med innvandrerforeldre ventet å stige fra 552.000 til 1,97 millioner i 2060 og videre til 2,64 millioner innen 2010, går det frem av en helt fersk rapport.

Les rapporten her: Vekst og sammensetning av befolkningen ved ulike forutsetninger om innvandring

I løpet av dette hundreåret vil Norge altså få 4,2 millioner innbyggere - og temmelig nøyaktig halvparten er innvandrere eller barn av to innvandrerforeldre.

So what?

De færreste av oss kan trekke blodslinjene tilbake til Harald Hårfargre, og det er lite som tyder på at det som kan det er noe bedre mennesker enn oss andre.

De fleste av oss er skapt av innvandring gjennom århundrene - noen kom sjøveien fra Europa, noen gikk over grensen fra Sverige.

Atter andre er barn av en nordmann som har giftet seg med en utlending.

I dagens globale verden er det ingen gode eksempler på at land uten innvandring har klart seg spesielt bra, hvis man ikke regner Nord-Korea som et vellykket eksperiment.

Kina har riktignok sterk vekst, men velferdsnivået er fortsatt svært lavt. Japan lå langt fremme, men har sakket akterut økonomisk.

Samtidig er noen av verdens mest livskraftige samfunn resultat av migrasjon.

Hva ville Silicon Valley vært uten ingeniører og studenter fra hele verden, og er det noen som tror at New York er en by i USA (for å låne et sitat fra Lillebjørn Nilsen?).

Les teksten her, så skjønner du hva jeg mener: Hei New York!

Det er jo noen som drømmer om Norge for nordmenn, men hva er en nordmann?

Er det etterkommerne av de 440.000 som bodde her i 1664?

Eller skal vi sette strek med de 815.000 som bodde her i 1814, da jøder var uønsket til riket?

Er det i det hele tatt fornuftig å betrakte folk som er født i Norge som del av innvandrerbefolkningen?

Og er det rimelig å snakke om svensker, EØS-borgere, gjestearbeidere og asylsøkere som en «sekk»?


Den svarte streken viser at «ekte» nordmenn synker mot rundt 70 prosent av befolkningen mot slutten av dette århundrede. Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Poenget: Det er ikke innvandring i seg selv som er problematisk, men hva slags innvandring - og hva slags integrering.

Befolkningsfremskrivninger kan virker mer tåkeleggende enn opplysende om de utfordringene.

Det kan jo gå bra.

Kongen er jo selv av en innvandrerfamilie.

Det er Norge som er best

 


Her forklarer Jens Stoltenberg den norske modellen i TV 2 Nyhetene. Kilde: TV 2  Sumo.

Glem den nordiske modellen: Den norske modellen med 400 milliarder kroner i året fra oljebransjen er helt overlegen.

Etter Fremskrittspartiets landsmøte i helgen har det vært en krangel mellom Frp-leder Siv Jensen og statsminister Jens Stoltenberg om den såkalte norske modellen.

Trolig er det bare den kuwaitiske eller den saudiarabiske modellen som slår den norske modellen.

Diskusjonen er litt rar, for selvsagt er den norske modellen aller best.

Se bare på forklaringen til statsmininster Jens Stoltenberg, hvor den norske modellen betyr arbeid for å skape, og velferd ved å dele.


Fremskrittspartiets Siv Jensen tillot seg å kritisere den norske modellen. Foto: Frp.

 

Men hukommelsen svikter statsminister, statistiker og sosialøkonom Jens Stoltenberg.

For hva glemmer han fullstendig i sin tegning?

Hva er det egentlig som skiller den norske modellen fra den nordiske modellen (som tildels styres av borgerlige partier)?

Jo, 400 milliarder kroner i året i oljepenger.

Slå den!

Trolig er det bare den kuwaitiske eller den saudiarabiske modellen som slår den norske modellen.

  Ute i verden er det ingen som snakker om den norske modellen. The Economist hadde den nordiske modellen som hovedsak i sitt februarnummer under tittelen: «The next supermodel».

Hva har verden å lære av de nordiske landene, spurte Economist.

Og de ga raskt svaret: 

  • Sverige har kuttet offentlige utgifter fra 67 prosent i 1993 til 49 prosent nå.
  • I år kutter de selskapsskatten fra 26,3 prosent til 22,0 prosent.

- Mest vågalt har de introdusert et universelt system med skolepenger og invitere privatskoler til å konkurrere med offentlige skoler. Private selskaper konkurrer også mot hverandre for å tilby statsfinansierte helsetjenester og eldreomsorg, roser The Economist.

Ifølge reportasjen kommer de andre nordiske landene etter, men med et nølende unntak:

- Oljerike Norge er delvis et unntak i dette mønsteret, men selv der forbereder regjeringen seg for en fremtid uten olje, skriver The Economist.

Her kan du lese hovedartikkelen: Nordlys

Norske rødgrønne politikere prøvde å slå mynt på Economist-artikkelen, men de fikk ikke med seg hovedpoenget.

Bladet ønsker ikke en statsstyrt økonomi, men roser de nordiske landene - og særlig det borgerlig styrte Sverige - for å ha reformert velferdsstaten og satset på mer private tilbydere.

Det poenget fikk NHO med seg: Norge ikke del av supermodellen

Norge får riktignok ros for måten vi har forvaltet oljeformuen, men på så godt som alle andre felt får vi bank av Sverige og Danmark.

Fremskrittspartiets Siv Jensen mener at den norske modellen også betyr at det offentlige står i veien for enkeltborgerne.

Siden har debatten rast.

Les også Kristin Clemets blogg: Den norske modellen

Hva er moralen?

Det er lett å drive selvskryt, når man kan løse hvert års budsjettkrise med stadig vekst i offentlige utgifter - og gjøre opp regningen med 120 milliarder oljekroner.

Det er lett å gi bøndene over 10 prosent inntektsvekst, når man lukker øynene for at Norge har Europas dyreste mat - og vesentlig dyrere mat enn nabolandene.

Vi kan glede oss over at den norske skolen er i bedring, men vi har fortsatt en elendig skole tatt våre økonomiske ressurser og generelle utdanningsnivå i betraktning.

Og det er lett å glede seg over at den oljefyrte økonomien vokser, hvis vi glemmer at den konkurranseutsatte eksportindustrien er i krise.

Det er i det hele tatt lett å skryte av den norske modellen, hvis vi glemmer at den egentlig betyr 400 milliarder kroner i oljeinntekter hvert eneste år som gjør at vi ikke trenger å ta de tunge valgene som naboene våre har gjort.

Sutrekoppene i Frp og Oslo Ap


Arbeiderpartiets Libe Rieber-Mohn og Fremskrittspartiets Carl I. Hagen er dagens tapere.

En god regel er at de som er voksne får oppføre seg voksent. Min honnør går til SV for løsningen på Munch-floken.

Sutrekoppene i Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er tatt fullstendig på sengen av de løsningsorienterte politikerne i SV og Byrådet.

- Jeg er stolt og glad for å stå her i dag, og presentere en avtale som på mange områder vil være med på å forandre Oslo, sa SVs gruppelder i Oslo byrstyre, Marianne Borgen.

- Vi har forpliktet oss til å få bygget Lambda i Bjørvika.

Les saken: Her skal det nye Munch-museet ligge

Dermed kan en nasjonal skamplett snart være fikset av politikere som har vist seg voksne nok til å finne en løsning og et kompromiss, i stedet for å si «klippe, klippe, klippe».

Nå får alle det beste ut:

  • Tøyen får en helt nødvendig opprusting til 250 millioner kroner.
  • Og Munch-museet kan stå ferdig i 2018, der flest besøkende vil komme.

Dagens store tapere er Arbeiderpartiets Libe Rieber-Mohn (som har stått steilt på Munch til Tøyen) og Fremskrittspartiets Carl I. Hagen (som mest av alt har arbeidet for å trenere hele Munch-museet).


Nå kommer Munch-museet i Bjørvika innen 2018.

Verken Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet har vist vilje og evne til å finne kompromisser, og de må nå finne seg å være spilt ut over sidelinjen.

Les Carl I. Hagens reaksjon: - Jeg er skuffet

Og da kommer furtingen fra venstre og høyre.

Fagforbundet er «rystet over SVs samarbeid med Høyre-byrådet».

- Vi har aldri opplevd at et parti på venstresida i Oslo har vært med på en så lettvint behandling av kommunal organisering og ansattes lønns- og arbeidsvilkår som SV har gått med på i denne avtalen, skriver fagforeningen i en pressemelding.

Og Carl I. Hagen er så forbannet at han vil bryte budsjettsamarbeidet med det borgerlige byrådet.

Snakk om furting!

Det er verdt å merke seg at kulturminister Hadia Tajik står fast ved sitt løfte om å bidra med statlige penger, og hun er smart nok til å overlate lokaliseringskrangelen til Oslo-politikerne.

Sannheten er at Oslo Ap og Fremskrittspartiet står igjen på perrongen, mens de andre har tatt toget.

Det er til pass for dem.

Innvandring koster 100 flommer


Investor Øystein Stray Spetalen mener at årlig innvandring koster 100 storflommer. Foto: Lise Åserud, Scanpix.

Prisen for ett års innvandring er rundt 24 milliarder kroner - eller rundt 100 ganger kostnadene ved årets storflom.

Et av de mest betente politiske temaene er hva slags innvandring vi ønsker til Norge.

Flommen har kostet 240 millioner. Årlig nettokostnad knyttet til innvandring er 24 milliarder, altså tilsvarende 100 storflommer i året, sier Øystein Stray Spetalen til Nettavisen.

Det minst viktige er om innvandrere er hvite eller brune, og om de tror på Allah, Gud eller Mammon.

 

Nye tall fra Arbeidsmarkedsundersøkelsen (AKU) viser at vi har over 100.000 arbeidsledige her i landet, det høyeste siden Jens Stoltenberg overtok som statsminister i 2005.

Vi har også nesten 700.000 mennesker utenfor arbeidsmarkedet, blant annet 309.000 uføre (hvor mange jobber ved siden av trygden).

Les også: Over 100.000 uføre er i jobb

Dette er en skummel utvikling:

  • Vi importerer billig arbeidskraft til å gjøre lavstatusjobber.
  • Samtidig støter vi mange norske ut av arbeidsmarkedet.

Det deprimerende er at den politiske debatten stort sett handler om vi skal stenge grensene for asylsøkere og familiegjenforening, og i mindre grad om hva slags innvandring vi ønsker oss.

Vi snakker om gigantiske samfunnsmessige ressurser:

- Flommen har kostet 240 millioner. Årlig nettokostnad knyttet til innvandring er 24 milliarder, altså tilsvarende 100 storflommer i året, sier Øystein Stray Spetalen til Nettavisen.

Ikke alle er enige - les også Sistesiden: 100 storflommer

Kostnadene ved innvandringen fremkommer av analyser Finansavisen har gjort av tall fra Statistisk sentralbyrå.

Ifølge avisen har innvandring kostet 70 milliarder kroner på syv år.

I tillegg har de 246.000 innvandrerne som har kommet hit siden 2005 rett på fremtidige ytelser og offentlige goder for 376 milliarder kroner.

Hvis vi holder asylsøkerne utenom (de er flyktning som trenger og har krav på beskyttelse), så er det store variasjoner mellom ulike innvandrergrupper.

De klart mest lønnsomme er gjestearbeidere, som kommer hit i voksen alder for å jobbe eksempelvis i olje- og offshore.

En ny studie om kompetanseinnvandring viser at vi må gjøre oss mer attraktive i kampen om de attraktiv arbeidskraft fra utlandet.

- Vi må ta inn over oss at det blir kamp om de gode hodene, sier Lars-Kåre Legernes, som er direktør i Oslo Handelskammer.

Og han får støtte fra Abelia-direktør Paul Chaffey: - Når prisnivået er 60 prosent høyere enn gjennomsnittet i OECD, må vi være 60 prosent bedre enn våre konkurrenter på områder som kunnskap, teknologi og effektivitet, sier han.

Men også de blir «ulønnsomme» hvis de henter ektefelle og barn, slår rot og bli en langvarig forbruker av velferdsytelser som barnehage, skole og sykehus.

Det er enkelt og greit slik at vi har et oljefond på 4.300 milliarder kroner som vi i praksis deler på flere og flere.

Frem mot stortingsvalget i september bør politikerne svare på følgende problemstilling:

  • Har de tenkt å gjøre tiltak som får flere av de 700.000 utenfor arbeidsmarkedet inn i jobb?
  • Hvis ikke - hvordan skal vi da få utført lavstatusjobbene som vi i dag bruker innvandrere til?

Kort og godt: Hva slags innvandring ønsker vi oss?

Over 100.000 uføre er i jobb


NAV-direktør Joakim Lystad har anmeldt 14 personer for svindel med uføretrygd til nå i år. Foto: NAV.

Å få uføretrygd er ikke noe hinder for å jobbe. Nye tall viser at nesten 60.000 som har full uføretrygd jobber ved siden av.

Norge har lav, men stigende arbeidsledighet.

Det er en del av «Den norske modellen».

For første gang siden Stoltenberg-regjeringen overtok i 2005, har Norge over 100.000 ledige.

Men Norge har også svært mange som står utenfor arbeidsmarkedet fordi de er uføre.

I diskusjonen om Den norske modellen er både Frp-leder Siv Jensen og statsminister Jens Stoltenberg enige i at de mange utenfor arbeidsmarkedet er et av våre største samfunnsproblemer.

Men i likhet med innvandringsdebatten er diskusjonen om uføre skjemmet av moralisme:

  • Populistene på venstresiden stritter imot endringer uføretrygden i et forsvar for de svakeste.
  • Populistene på høyresiden mener at høy uføretrygd hjelper folk til å snike seg unna arbeid.

Det viktige, som alle burde være enige om er at det er ille både for den enkelte og for samfunnet med mange uføre.

Overveldende forskning viser at deltakelse i arbeidslivet er bra for den enkeltes økonomi, selvfølelse og helse.

Lediggang er roten til alt vondt, også når den er forårsaket av sykdom.

Å ta vare på den såkalte restarbeidsevnen - altså det man faktisk klarer - er viktig.

Nå viser nye tall at over 100.000 uføretrygdede har annen inntekt i tillegg til trygden.

- At de som er delvis uføre jobber, er ikke så overraskende. Derimot er det svært positivt at så mange med full uførepensjon også har kontakt med arbeidslivet, og at de til tross for sykdom klarer å jobbe litt, sier Yngvar Åsholt, kunnskapsdirektør i NAV.

Les saken her: En av tre uføre jobber

I dag er reglene slik at uføretrygdene kan tjene 1G (drøyt 82.000 kroner) i året uten at pensjonen blir kuttet. Rundt 10.000 pensjonister ligger helt på grensen av dette beløpet. Trolig viser det at de kunne og ville jobbet mer, hvis de ikke hadde fått kutt i pensjonen.

Fra 2015 blir det lønnsomt å jobbe atskillig mer - helt opptil 80 prosent av den tidligere lønnen.

På den ene siden er det bra at vi kvitter oss med regler som gjør det ulønnsomt å jobbe hvis man kan.

På den andre siden er det et paradoks at selv 100 % uføre får økt arbeidsevne når det lønner seg å jobbe på siden av pensjonen.

Av de 105.000 uføretrygdede som har inntekt ved siden av trygden, er 45.000 i gruppen som ikke er fullt uføre.

De resterende 60.000 som har noe arbeid, er altså mennesker som er klassifisert som helt uføre.

Det store spørsmålet er hvor restarbeidsevnen tar veien når pensjonisten når lønnstaket på 82.000 kroner.

Statistikken viser at mange tilpasser seg til den grensen, og dermed kunne jobbet mer.

Egentlig er det bare to alternativer:

  • Enten går de uvirksomme hjemme, selv om de kunne jobbet mer.
  • Eller bidrar med frivillig, ulønnet innsats - eller jobber svart.

Hvis noen jobber svart, så er risikoen for å bli tatt forsvinnende liten.

Hittil i år har ikke NAV anmeldt mer enn 14 personer for svindel med uføretrygd.

Det kan bety at nesten ingen av de 309.000 norske uføretrygdede jobber svart, eller at NAVs kontroll er dårlig.

Uansett: Den beste måten å få utnyttet restarbeidsevnen til de uføre er å legge til rette for at det lønner seg for bedriftene å ta dem inn - og for den enkelte å jobbe ved siden av uføretrygd.

Mennesker har en stor evne til å tilpasse seg.

Heldigvis.

Har Frp noen grenser?


Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann, Ketil Solvik-Olsen, bør svare på om partiet har en grense for oljepengebruk. Foto: Frp.

Har Fremskrittspartiet noen grense for hvor mange oljemilliarder partiet vil pumpe inn i norsk økonomi?

I helgen holder Frp landsmøte, og partiet vil bruke anledningen til å markere sine fanesaker.

Samtidig vil partiets motstandere beskrive Frp som uansvarlige i sin pengebruk fordi partiet ikke vil verne den såkalte handlingsregelen.

I år kunne staten brukt minst 50 milliarder kroner ut over statsbudsjettet og holdt seg under den «gamle» handlingsregelen.

Det er beskrevet her: «Totalt kunne den rødgrønne regjeringen brukt cirka 50 milliarder kroner mer på vei, skoler og sykehus uten å bryte den såkalte handlingsregelen».

Vil Fremskrittpartiet bruke eller investere enda mer penger?

Jeg tror de færreste frykter at en regjering med Erna Solberg som statsmininster skal bli mer slepphendt med oljepenger enn den rødgrønne regjeringen.

Høyre har lang tradisjon for ansvarlig økonomisk politikk.

Men sannheten er at Stortinget for lengst har forlatt viktige prinsipper bak handlingsregelen.

I dag går de 125 milliardene fra Oljefondet til å dekke opp stadig økende offentlige utgifter.

Les bloggen: Oljefesten mot slutten

Dette er noe helt annet enn Stortingets finanskomite var enige om i 2001, da handlingsregelen ble skapt. Da var man enige om at oljepengene ikke skulle gå til forbruk, men øremerkes til å heve vekstevnen i økonomien. Oljepengene skulle gå til utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skatte- og avgiftskutt.

Disse prinsippene er brutt gang etter gang, og den «gamle» handlingsregelen har blitt en besvergelse om ikke å gå amokk i oljepengebruk.

Her kan du se historien: Handlingsregelen

Oljefondet er nå på 4.350 milliarder kroner

Da handlingsregelen ble laget, trodde man at fondet ville gi en realavkastning på fire prosent i året.

Forenklet fikk Stortinget lov til å bruke rentene, men la selve fondet være i fred for kommende generasjoner.

Også dette premisset er brutt så det holder. Avkastningen har ikke vært høyere enn tre prosent, mens Stortinget og regjeringen later som om den er fire prosent. 

Dermed har man spist av oljefondet, og Norges Bank har for eksempel foreslått å redusere handlingsregelen til tre prosent.

At fondet likevel blir større, skyldes hovedsaklig at vi har høyere oljeinntekter år for år enn vi forbruker over statsbudsjettet.

I dag er fondet investert i aksjer, rentepapirer og eiendom i utlandet. 

Fremskrittspartiet vil utrede om noen av milliardene heller kan investeres i Norge.

Gitt at politikerne finner lønnsomme investeringer i Norge (diskutabelt), så er ikke den tanken dårlig.

Men for presset i norsk økonomi er det likegyldig om vi importerer oljepenger til offentlig forbruk eller til å bygge vei.

Derfor er det viktige spørsmålet til Fremskrittspartiet hvor mye partiet vil øke innenlands bruk av oljepenger.

De kan altså øke statsbudsjettet med rundt 50 milliarder uten å bryte noen regler, og i partiets nylige forslag til budsjett holdt man seg innenfor den «gamle» handlingsregelen.

Hva er fasiten?

  • Alle partier er enige om å bruke mer oljepenger enn den reelle avkastningen til Oljefondet. Det er tverrpolitisk enighet om å leve på salg av arvesølvet.
  • Fremskrittspartiet må svare på om partiet vil øke statsbudsjettet med mer enn 50 milliarder kroner - uansett om det er investeringer eller forbruk.

For øvrig mener jeg at handlingsregelen fortjener en realitycheck.

OPPFØLGING:

Nettavisen har fått svar fra Ketil Solvik-Olsen, og han sier at Frps alternative budsjett ville ligget godt innenfor handlingsregelen.

Hvis man ser bort fra mer skatteinngang enn beregnet, kunne Frp brukt 28 milliarder mer enn de rødgrønne - og fortsatt vært innenfor handlingsregelen.

Ifølge Solvik-Olsen ville budsjettforslaget trolig ligget på rundt 10 milliarder.

Les saken her: Frp bryter ikke handlingsregelen

 

Valgflesk til bøndene


Landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum bruker 1,3 milliarder kroner på å blidgjøre hovedsaklig Senterparti-velgere. Foto: Torbjørn Tandberg.

Det er heldigvis bare vel 100 dager igjen til valget. Ellers ville det blitt dyrt med milliard-valgflesk hver eneste dag.

Norge har verdens dyreste mat, landbruket avvikles og vi har brukt over et halvt oljefond (2.500 milliarder kroner) på å holde liv i denne ulønnsomme næringen siden 70-tallet.

Likevel mener landbruksmininster Trygve Slagsvold Vedum (Senterpartiet) og resten av den rødgrønne regjeringen at det er fornuftig å øke jordbruksstøtten med over 10 prosent per årsverk.

Bøndene jubler over å få enda 1,3 milliarder kroner, mens det er skattebetalerne og vanlige forbrukere som får svi.

Som Dagens Næringsliv treffende formulerer det, vedtar regjeringen  «å betale selvstendig næringsdrivende milliarder av kroner for å produsere ulønnsomme varer».

Men dermed fikk bøndene og Senterparti-velgerne sitt.

Og det er bare en drøy uke siden Arbeiderpartiet ga tre milliarder kroner i skattelette til bedrifter og selvstendig næringsdrivende - altså skatteletter til de rike.

Valgkampen med våre felles midler begynner å bli dyr: De siste dagers heldige

Men det er feil når noen også tror på en skattelette på 10-15 milliarder kroner til folk flest: Ingen rødgrønn skattelette

Fra før har kulturmininster Hadia Tajik lagt fram en ny boklov, der forleggerne får en lovbeskyttelse for å ha høye og faste bokpriser.

Hva blir det neste?

Skulle jeg tippe, så blir det signaler om at LO-medlemmenes spesielle skattefradrag - det såkalte fagforeningsfradraget - kommer til å bli økt de neste fire årene.

Da mangler vi bare et kjøttbein til SV-velgerne som kan døyve smerten over at det går mot oljeutvinning i Lofoten.

Men tilbake til det utrolige vedtaket om å øke jordbruksstøtten med 31.000 kroner per årsverk, eller altså en lønnsutvikling for bøndene på cirka tre ganger mer enn det folk flest får.

Forstå det den som kan!

Det er forbrukerne og skattebetalerne som betaler regningen.

For å ta et eksempel: En økning i prisen på korn gir for eksempel 53.800 kroner mer til et årsverk blant kornbøndene.

Det er en inntektsvekst på utrolige 44 prosent fra 2013 til 2014.


Denne tabellen viser beregnet virkning for såkalte referansebruk - altså typiske gårdsbruk. Kilde: Landbruksdepartementet.

 

Grafikken viser at en typisk korngård på 336 dekar trenger 0,41 årsverk. 

Årets landbruksoppgjør gir altså 53.800 kroner ekstra for den deltidsjobben.

Dette eksempelet passer nokså godt på landbruksministerens egen gård, som er litt større.

Trygve Slagsvold Vedum er altså blant de største vinnerne i et historisk lukrativt landbruksoppgjør.

Tror du det ikke, kan du se selv: Jordbruksoppgjøret

 


Landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum er også bonde, og nyter godt at et historisk godt jordbruksoppgjør. Foto: Scanpix.

Denne matvaren er det overproduksjon av i Europa, og vi kunne importert alt vi trenger for atskillig lavere pris.

Det er forbrukerne som betaler regningen, og skyhøye tollsatser gjør at vi ikke har noe valg: Norges mattoll troner på toppen

Regjeringen bruker 500 millioner kroner ekstra over statsbudsjettet, mens råvareprisene settes opp med 580 millioner kroner.


Denne grafikken viser prisen på norsk hvete (fast rød strek) - og hva vi kunne kjøpt den samme hveten for på hvetebørsen i Paris. Stort sett kunne vi kjøpt kornet for halv pris de siste 13 årene.

Resultatet er at melk, kjøtt , korn og grønnsaker blir dyrere i butikken, og det i et land som allerede har verdens høyeste matpriser - og langt høyere matpriser enn nabolandene våre.

Årets landbruksoppgjør er et langt skritt i feil retning, men det blidgjør bøndene.

Og de fleste av dem er jo Senterparti-velgere.

PS: Landbruksministeren og hans familie eier selv gården Bjørby i Stange, på 370 mål dyrket mark. Der dyrker han korn.

Ingen rødgrønn skattelette


Finansmininister Sigbjørn Johnsen kommer ikke til å foreslå skatteletter for vanlige lønnsmottakere.

Statsmininster Jens Stoltenberg vil ha like skattesatser, men man kan glemme drømmen om rødgrønne skatteletter.

Har den rødgrønne regjeringen blitt desperate? var den første reaksjonen på gårsdagens melding om at Stoltenberg ønsker like skattesatser for private skatteytere og firmaskatten.

Oljeinntektene har gitt norske politikere et handlingsrom man må til Kuwait og Saudi Arabia for å finne.

Bakgrunnen var meldingen som ble timet til Høyres landsmøte om at Ap vil senke skatten for bedrifter og selvstendige næringsdrivende med tre milliarder kroner.

Slik gallupene nå ser ut, blir det en blågrønn regjering som vil innføre denne skatteletten i statsbudsjettet for 2014.

Dermed slipper den rødgrønne regjeringen å forklare hvilke deler av velferdsstaten som blir «rasert» av denne skatteletten til de rike, for å bruke deres egen retorikk.

Har Arbeiderpartiet plutselig blitt et skatteletteparti?

Svaret er nei!

Det er en misforståelse når mange oppfattet statsministeren slik etter en melding fra VG Nett: Stoltenberg varsler skattekutt

Det Jens Stoltenberg foreslår er å gi med en hånd, og ta tilbake med den andre.

Problemet er at skatteletten på tre milliarder til bedrifter og selvstendig næringsdrivende ble gjort ved å sette ned den allmenne skattesatsen fra 28 til 27 prosent.

Denne skattesatsen har alltid vært felles for personlige skatteytere og bedrifter, men det regjeringen nå foreslo var å senke den kun for bedriftene og selvstendige næringsdrivende.

Blir forskjellen for stor, så innbyr det til skattejuks og tilpasninger, og det vet statsministeren.

Problemet hans er at overskuddsskatten bør senkes ned mot EUs nivå på 23 prosent - og ikke bare med et lite prosentpoeng.

- Vi må forholde oss til at vi ikke kan ha for store forskjeller mellom person- og bedriftsbeskatning. En prosent går, men flere prosent er mer krevende. Da må vi lage noe som skiller mer. Eller senke satsene, sa han til VG på en pressekonferanse i Arbeiderpartiets finansfraksjon.

De som nå drømmer om lavere skatt, fikk ikke med seg neste setning: - Vi snakker ikke om skattekutt, men om omfordeling.

Sagt på en annen måte: Senker man den allmenne skattesatsen fra 28 til 27 prosent, så blir milliardtapet tatt igjen ved å øke skatten et annet sted - for eksempel i rentefradraget eller i boligbeskatningen.

Det store problemet for Norge er at vi har langt høyere bedriftsskatt enn snittet i EU, som er på 23 prosent.

(Bloggen fortsetter under illustrasjonen)


Norge ligger fortsatt langt over våre viktigste handelspartnere. Kilde: Norsk Industri.

 

Grovt sett tjener Norge 400 milliarder kroner på oljevirksomheten hvert år. 

De pengene vi ikke bruker på offentlige budsjetter (125 milliarder) går til å kjøpe utenlandske aksjer og obligasjoner i Oljefondet.

Vi bruker 25 milliarder kroner mindre enn handlingsregelen gir rom for, og samtidig flommer skattene inn i statskassen fortere enn beregnet.

Totalt kunne den rødgrønne regjeringen brukt cirka 50 milliarder kroner mer på vei, skoler og sykehus uten å bryte den såkalte handlingsregelen.

Fremskrittspartiet ønsker riktignok en annen handlingsregel, men hverken en blåblå eller en blågrønn regjering vil sette landets økonomi over styr ved å øke oljepengebruken så mye.

Oljeinntektene har gitt norske politikere et handlingsrom man må til Kuwait og Saudi Arabia for å finne.

Et kutt i skattesatsen på alminnelig inntekt fra 28 til 27 prosent for vanlige skattebetalere, vil gi rundt 10-12 milliarder færre skattekroner til staten.

Pengene blir ikke borte, men vil stå på private bankkonto i Norge - og ikke i aksjer i utlandet.

En slik reduksjon vil heller ikke «rasere» velferdsstaten.

Men statsminister Jens Stoltenberg vil aldri foreslå et skattekutt til private på 12 milliarder kroner uten å ta igjen pengene et annet sted.

Så desperate er de ikke.

Trynefaktor må ut av skolen


Utdanningsforbundets ledelse, fra venstre Steffen Handal, Ragnhild Lied og Terje Skyvulstad, ønsker ikke anonym retting. Foto: Utdanningsforbundet.

Anonym retting av skoleprøver burde være en selvfølge, men lærerne stritter imot

Norge har mange flinke og pliktoppfyllende lærere, men lærerorganisasjonene er ofte imot målinger som kan gjøre skolen bedre.

De har kjempet imot nasjonale prøver og spesielt offentliggjøring av resultatene, og har en innbitt motvilje mot å bli kikket i kortene.

Siste utspill er bastant motstand mot noe som burde være selvsagt - nemlig anonym retting av skoleprøver for å fjerne «trynefaktoren».

I disse dager avgjøres nemlig yrkeskarrieren til et årskull på rundt 60.000 nordmenn.

I mange tilfeller ved karakterer som settes av den nærmeste læreren - og som lett kan påvirkes av om læreren liker/misliker eleven.

Dette er bakgrunnen for at Elevorganisasjonen har en aksjon hvor de ber medlemmene levere anonymt (alle elevene er enige om å skrive et tall på prøven, så kobler man elev og besvarelse etterpå).

Dette liker ikke Utdanningsforbundet: - Dette er ikke en fabrikk, det er mennesker som jobber med mennesker, sier 2. nestleder Steffen Handal i Utdanningsforbundet, til Aftenposten.

En undersøkelse Elevorganisasjonen har gjort, viser at to av tre elever har opplevd at «trynefaktor» har noe å si for karakterene.

Jeg tror de fleste som har gått ut av skolen kjenner seg igjen.

Det er også nokså menneskelig at sympatier og antipatier bevisst eller ubevisst får noe å si for karaktersetting.

Samtidig har lærerne et poeng i at prøver ikke bare skal gi grunnlag for karakterer, men også hjelpe til i undervisningen som et hjelpemiddel.

I Rogaland har fylkespolitikerne avgjort at alle rettinger skal gjøres anonymt.

For elevene det gjelder er ikke dette en fillesak. Vitnemålet fra videregående skole avgjør om de kommer inn på attaktive studier som eksempelvis juss, økonomi eller NTNU. Forskjellen på å komme inn og ikke kan være et enkelt poeng, og kan i mange tilfeller være forskjellen på drømmekarrieren og en annen livsvei.

Derfor veier elevenes ønsker tyngre enn lærernes motstand mot å bli kikket i kortene, etter mitt syn.

Så veldig vanskelig kan det ikke være å praktisere heller. Elevene svarer anonymt og lærerne bytter rettebunker seg imellom.

Det hindrer ikke at lærerne kan rettlede hver enkelt elev etter at bunken er rettet og elevene har fått sin karakter.

Så lenge elevene frykter trynefaktor, så må skolen ta det på alvor.

Som i Rogaland.

Norge er tiggernes paradis


Justisminister Grete Faremo og statsminister Jens Stoltenberg vil ikke gjøre noe effektivt mot tigging. Foto: Fredrik Varfjell, NTB scanpix.

Regjeringen vil ikke gjøre noe effektivt for å stanse tilstrømningen av romfolk som tigger på gatene. Norge er i ferd med å bli Europas tigger-paradis.

- Tigging er uønsket i Norge, men vi kan ikke forby fattigdom, sier justisminister Grete Faremo.

Det nokså innholdstomme utsagnet ble ledsaget av en såkalt «tiltaksplan mot tigging».

I virkeligheten burde planen hett «Ingen effektive tiltak mot tigging».

Døm selv: Tiltaksplan mot tigging

De mest naive fremstiller det å sitte på gata i Oslo med et pappkrus som den eneste utveien for fattige mennesker i Romania.

Det er omtrent like gjennomtenkt som å si at gateprostituerte fra Nigeria har funnet den eneste løsningen for seg og sine.

Politiet er soleklare i sitt ønske om et generelt forbud mot tigging, og de er daglig på gata og ser virkeligheten de snakker om:

- Under en aksjon ved Karl Johans-området talte vi 187 rumenske tiggere. Etter at de hadde kontrollert identiteten til 69 av disse tiggerne, fant de ut at 68 av disse var registrert med straffbare forhold, sa visepolitimester og leder for Oslo-politiets ordensavdeling Roger Andresen til Dagsnytt mandag.

68 av 69 kontrollerte var altså registert med straffbare forhold!

- Det kan på ingen måte aksepteres at det kommer utenlandske borgere til Norge og begår kriminalitet, sier justisministeren.

Svaret hennes er en såkalt helhetlig plan:

  1. Tiltak i hjemland. 300 millioner fram til 2016 gjennom EØS-midlene
  2. Flere returer av EØS-borgere som begår kriminalitet
  3. Regulering av pengeinnsamling
  4. Regulering av stedsforbud
  5. Regulering av tidsforbud
  6. Forsterket samarbeid mellom politi og kommune
  7. Tilskuddsordning til akuttiltak - 10 millioner kroner
  8. Forskningsprosjekt

Av dette har jeg særlig tro på forskningsprosjektet...

En humorist foreslår en enda mer byråkratisk løsning: Løsningen på tiggerproblemet

En lutfattig rumener kommer seg ikke fra Bucuresti til Oslo uten videre. Det er snakk om nettverk og kriminelle bakmenn som finansierer oppstarten, og som tjener penger på at andre tigger på gaten.

En krone i koppen til tiggerne bidrar til å holde liv i disse bakmennene, og bidra til at enda flere romfolk ender opp som tiggere på gaten i Oslo.

På samme måte som å kjøpe sex av en nigeriansk gateprostituert er med på å gjøre menneskehandel lønnsomt.

Det er altså ikke humant å være naiv.

Regjeringen ønsker tilsynelatende å bekjempe tigging, men registrering og åpning for tiggerfrie soner er byråkratiske og svake tiltak.

Det eneste som virkelig hjelper er et generelt forbud mot tigging i Norge, og bortvisning av folk som bryter det forbudet. 

EØS-avtalen er ingen åpning for fri flyt av tiggere mellom europeiske land. Avtalen åpner for midlertidig opphold mens man søker etter arbeid. 

I går kom nyheten om at Botanisk Hage i Oslo må stenge klokken 17.00 fordi den grises til med avføring hver kveld.

- Vi kan ikke akseptere at folks nærområder og grøntarealer tilgrises. Det er kommunenes ansvar i nært samarbeid med lokalt politi å sørge for ro og orden, sier Faremo.

Justisministeren kan umulig mene at politiet skal bruke ressurser på å sørge for at folk går på do?

Den rumenske masterstudenten Iulian Bulai ved Kunsthøgskolen i Oslo har skrevet en tankevekkende ytring om romfolket på gaten i Oslo.

Les den her: Tiggerparadiset


Bulai har oversatt en artikkel fra den rumenske dagsavisen Adevarul, som har skrevet om hvorfor mange romfolk reiser til Oslo.

Journalisten har intervjuet romfolk og organisasjonen Folk er folk - og beskriver en virkelighet hvor man kan dusje, få gratis klær og mat.

Her kan du lese en grov oversettelse av artikkelen i avisen: Rumenske tiggere protesterer mot diskriminering i Norge

- Journalisten bruker denne uttalelsen til å fremstille Norge som et paradis for tiggere, skriver Bulai.

- En rumensk leser vil umiddelbart forstå hvorfor romfolket setter kursen mot Norge.

Justisministerens svar er altså registrering, tiggefrie soner og et forskningsprosjekt.

Oljefesten mot slutten


Finansminister er mer slepphendt med oljepenger enn han gir inntrykk av. Foto: Fredrik Varfjell, NTB scanpix.

Norge går med 125 milliarder kroner i underskudd, og vi betaler med renter fra Oljefondet

Hovedinntrykket fra Revidert Nasjonalbudsjett 2013 er at det neppe er særlig forskjellig fra det Høyre-leder Erna Solberg ville levert som statsminister.

Et annet hovedinntrykk er at festen fortsetter, men at den går ubønnhørlig mot slutten uten at vi har gjennomført store reformer:

  • Veksten hos våre handelspartnere - altså kundene våre - synker med 1/3.
  • Oljeprisen har begynt å falle og den blir trolig enda lavere neste år.
  • Likevel øker offentlige utgifter med 6,5 prosent fra 2012 til 2013.

«Festen er ikke over, det er kake igjen», het det i en gammel DeLillos-slager. 

Det er nokså dekkende for norsk økonomi anno 2013.


Men samtidig: - Etter å ha passert toppen i år 2000 har produksjonen av olje på norsk sokkel gått tilbake. Oljeproduksjonen er nå vel 50 pst. lavere enn ved årtusenskiftet, heter det i Nasjonalbudsjettet.

Du kan lese dokumentet her: Revidert nasjonalbudsjett 2013.

Selv om enhver sittende regjering vil selge inn Revidert som en serie milde gaver, så er det mest interessante hvordan Finansdepartementet vurderer utsiktene for norsk økonomi.

Og det er liten tvil om at man vurderer situasjonen litt mørkere nå enn i fjor høst.




Spesielt er man begynnende urolig for den norske eksportindustrien som ikke er i olje- og gass.

- Fall i eksporten mot slutten av fjoråret og nedjusterte vekstutsikter for våre handelspartnere bidrar til at anslaget for veksten i eksporten av tradisjonelle varer i år likevel er lavere nå enn i Nasjonalbudsjettet 2013, heter det i dokumentet.

Derfor frykter man også økt arbeidsledighet i 2013 og 2014.

Regjeringen prøver å selge flere budskap samtidig. Revidert budsjett er angivelig både nøkternt og holder igjen på oljepengebruken, samtidig som man gir gass.

Sannheten er at man gir litt mer gass enn i fjor høst.

Det er riktig at man stort sett bruker mindre oljepenger enn handlingsregelen gir adgang til.

Men så har heller ikke avkastningen i Oljefondet vært i nærheten av de fire prosentene som handlingsregelen legger opp til.

Konklusjonen er at man ikke har klart å stagge pengebruken på de offentlige budsjettene, og at 2013 setter ny rekord med 125 milliarder kroner i oljekorrigert underskudd.

Og foreløpig har vi råd til det, men ikke på lang sikt.

Men som Keynes en gang sa: «In the long run, we are all dead».

Feige Ålesund må flagge mening


Ålesund i rødt, hvitt, blått. Til høyre ordfører Bjørn Tømmerdal.. Foto: Ålesund kommune/Eli Anne Tvergrov.

Ålesund-ordfører Bjørn Tømmerdal (H) må skjære igjennom og ta et oppgjør med rasistiske undertoner i flaggstriden om 17.mai.

Det er deprimerende å se voksne mennesker skyve fra seg ansvar.

Hverken kommunen eller 17. mai-komitéen i Ålesund vil gi Aspøy skole et ja eller nei til at barna ved skolen kan vifte med flagg de har tegnet selv på 17. mai.

Flaggene har det norske på den ene siden og elevenes hjemland på den andre, og er en flott måte å hedre den norske grunnlovsdagen samtidig som barna viser hvor de kommer fra.

Les også bloggen: Hvem ødelegger 17. mai?

Bakgrunnen er at Aspøy skole fyller 90 år i år, og skal gå først i 17. mai-toget - vel å merke bak store norske flagg.

Skolen har mange barn av asylsøkere og innvandrere, og som et ledd i jubileet har alle elevene laget små papirflagg.

Mange har norske på begge sider, mens andre har det norske på en side - og opprinnelseslandet på den andre.

Rektor ved Aspøy skole spurte Ålesund kommune om elevene kunne ta med disse flaggene, «som en positiv synliggjøring på det kulturelle mangefoldet ved skolen».

Ålesund-rådmannen svarte, etter å ha sjekket med Utenriksdepartementet, at det norske flagget skal være dominerende på 17.mai, men at det ikke er noe i veien for å bruke andre flagg også - i en mer neddempet form.

Et naturlig svar, som burde være uproblematisk.

Men så kuppet det fremmedfientlige nettstedet Fyret saken: Norske flagg ønskes fjernet fra 17. mai-tog

Fyret sier om seg selv at de «bryr oss ikke om journalistenes Vær Varsom-plakater, men gir den usensurerte sannheten».

- Vi lar andre nyhetskanaler ta seg av fordreide vinklinger og indoktrinering, heter det i egenreklamen.

Vel, vel.

Når Fyret skriver at «nå ønsker rektor å fjerne norske flagg fra 17. mai-feiringen», så er det både en fordreid vinkling og en indoktrinering.

Fyret har ikke dekning for å skrive at rektor ønsker å fjerne norske flagg - det skolen faktisk har bedt om er lov til å la barna vifte med flere flagg.

Men Fyret klarte å gjøre flaggstriden til en nasjonal krangel.

Så trampet mangeårig medlem av 17. mai-komitéen, Roger Lindin, uti med begge beina.

Uten at komitéen hadde hatt et møte, gikk han ut i media og fortalte:

- Vi har pratet med Aspøy-skolen og det er ikke noen stor sak for dem. Vi vil helst ha norske flagg i 17.mai-toget, uttalte Lindin til NRK, «i et håp om å få ein slutt på saka».

Det er en unnfallende holdning fra 17.mai-komitéen, og innebærer at man lar seg presse av mer eller mindre rasistiske og fremmedfientlige holdninger.

De som tviler på det, kan lese kommentarfeltene om flaggstriden. NRK har stengt kommentarfeltet på intervjuet med Lindin.

Selvsagt må barna ved Aspøy skole få vifte med flaggene sine, og folk i Ålesund bør vise på 17. mai at byen ikke fortjener noe stempel som en rasistby.

- Det er helt forferdelig å få merkelappen som en rasistby. Det stemmer ikke, sier gruppeleder Kirsti Dale fra Venstre, som likevel vil at 17. mai-komitéen skal ta avgjørelsen.

Er det for mye forlangt at Ålesund-politikerne snart skjærer igjennom?

Eller som Svein Vinje fra Tverrpolitisk liste sier det: - Denne saken er så prinsippiell at den burde vært tatt opp politisk (...) Det er både synd og skam at barna ikke skal få bruke flaggene de har laget. Jeg håper avgjørelsen blir forandret, slik at disse barna kan føle seg vel i toget, sier han til NRK.

Nettopp! 

Et lite stykke Norge - made in China


Vi tar Norge videre - Made in China.

I morgen går tusenvis av Ap-medlemmer med «Vi tar Norge videre» på brystet. Nålen er produsert i Kina.

1. mai er Arbeidets dag, og en tradisjonell profileringsdag for fagbevegelsens kamp for faglige rettigheter.

Sentrale punkter er kamp for norske arbeidsplasser og nei til sosial dumping.

Årets markering er i starten av en valgkamp der Arbeiderpartiets slagord er «Vi tar Norge videre».

Det er også teksten på årets 1. mai-pin fra partiet, som du nå kan kjøpe for 20 kroner stykket i Arbeiderpartiets nettbutikk.

Eller som det heter på kampanjesiden: «At vi skaper flere arbeidsplasser, er et tegn på at det går godt i økonomien vår, og at norske bedrifter fortsatt hevder seg i konkurranse med andre».

Det gjelder åpenbart ikke for produksjon av Arbeiderpartiets valgkampmateriell.


Det interessante med saken er at Kina-importen er noe av det som har steget mest under den rødgrønne regjeringen.

Importveksten har pågått stort sett upåvirket av at Norge ga Nobels fredspris til Liu Xiabo - og at dødsstraffer blir fullbyrdet med uforminsket styrke i Kina.

Ifølge Amnesty International henretter Kina over 3.400 fanger hvert år, eller over 90 prosent av alle henrettelser i hele verden.

Fabrikken som produserer pin for Arbeiderpartiet er sikkert ikke blant de verste, men den har neppe arbeidsvilkår tilsvarende det norske metallarbeidere har.

Det blir altså sosial dumping når arbeiderne kommer hit og får bedre lønn - mens det er uproblematisk når vi kjøper varer på billigsalg fra kinesiske fabrikker.

I 2005 importere Norge varer fra Kina for rundt 20 milliarder kroner.

I år kommer trolig importen til å nærme seg 50 milliarder.

Du kan følge utviklingen her: Utenrikshandel med varer

Til nå i år har vi kjøpt varer fra Kina for 11,9 milliarder kroner, mens vi har solgt varer for 3,2 milliarder.

Det betyr at vi hver eneste dag har et handelsunderskudd med Kina på rundt 100 millioner kroner.

Årets 1. mai-pin er et bittelite bidrag til å gjøre den statistikken litt dårligere.


Hovedtillitsvalgt Erik Qvale ved Quality Residence i Choice-kjeden la ut dette på Twitter.

Forby tigging


Ifølge politiet er tusenvis av tiggere på vei til Norge, og nå vil 60 prosent forby tigging. Foto: Thor Benjamin Brekken, Nettavisen.

Seks av ti nordmenn vil forby tigging. Hvis ikke noe gjøres, får vi tidenes tiggersommer.

Tilstrømningen av romfolk er et problem politikerne ikke vil røre. Men problemet blir ikke borte av den grunn.

Nå opplever stadig flere norske kommuner noe de ikke har hatt før - tiggere i gatene.

De mest liberale mener at vi ikke kan forby fattige mennesker å be om penger.

Jeg mener det er å snu saken på hodet. Tigging er plagsomt, uproduktivt og nedverdigende. Tiggere må hjelpes til et annet liv - det vil si hjelp til selvhjelp.


Også Askim har nå fått tiggere, ifølge ordfører Thor Hals. Faksimile: Facebook.

- Det er ikke rart at mange mener at tigging ikke er noen løsning og at det er viktig å redusere omfanget på dem som kommer til Norge for å tigge, sier leder for Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler, til Klassekampen.

Å akseptere at romfolk blir værende som permanente tiggere er ikke humant, det er å stikke hodet i sanden

Avisen har foretatt en meningsmåling, og nordmenns holdning er helt klar:

  • 60 prosent vil forby tigging.
  • 31 prosent godtar tigging.
  • Og ni prosent vet ikke.

Det betyr at 2/3 av alle som har gjort seg opp en mening, vil ha et forbud.

- Tigging i det omfanget vi nå ser enkelte steder nå er et uønsket fenomen, og jeg skjønner at mange vil forby det, sier statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet til Klassekampen.

Han er likevel imot et forbud fordi «man ikke bør forby et utslag av sosial nød og fordi et forbud vil være ressurskrevende».

Det er ingen tvil om at mange romfolk er fattige og lever under harde kår i Romania.

Les også bloggen: Lar vi romfolk fryse ihjel?

I vinter har rundt 40 romfolk bodd under Sinsen-krysset, uten at norske myndigheter har løftet en finger for å hjelpe dem.

Unnfallenheten gjelder både den rødgrønne regjeringen og det blågrønne byrådet.

Men det primære ansvaret for å hjelpe dem ligger i hjemlandet.

Norges viktigste bidrag er å bevilge penger og følge opp at milliardene blir brukt til skole og bedre levevilkår for romfolket i Romania.

Som EU-borgere har romfolk rett til å komme til Norge, men de har også en plikt til å søke arbeid.

Det er ingen menneskerett å reise fra land til land for å tigge.

I verden finnes rundt en milliard fattige mennesker, og det må være et paradoks for politikere på venstresiden at Norge for lengst har stengt grensene for de aller fleste av dem. 

Så godt som alle politikere - uansett parti - er enige om å nekte verdens fattige å komme hit for å tigge.

Unntaket er romfolket.

De fikk rett til å reise til Norge gjennom EUs siste utvidelse østover.

Anslag tyder på at det er 10-15 millioner romfolk i Europa.

Nå frykter politiet at vi får tidenes tiggersommer over hele landet - med tusenvis av tilreisende tiggere.

Jeg mener at politikerne må manne seg opp til å gjøre tre ting samtidig:

  • Fattige mennesker som er i Norge må få tilgang til dusj og toalett.
  • Men vi bør forby tigging, som oppleves som plagsomt for de fleste.
  • Og så bør Norge øke den økonomiske bistanden til romfolk i Romania.

Løsningen for romfolket er ikke å ende opp som tiggere i alle norske kommuner.

Også romfolk må settes i stand til å bidra til verdiskapning i samfunnet de lever i.

Å akseptere at romfolk blir værende som permanente tiggere er ikke humant - det er å stikke hodet i sanden.

 

 

Hadia Tajik skuffer


Kulturminister Hadia Tajik gir den støvete bokbransjen varig vern. Foto: Simen Lønning, Nettavisen.

Kulturminister Hadia Tajik kunne blitt en moderne og digital statsråd, men river i første hinder

Du tror det ikke før du ser det, men fra nå blir det forbudt å sette ned prisen på en ny bok.

Ikke på ett vesentlig punkt har kulturmininsteren lyttet til bok-kjøperne, forbrukermyndighetene eller Konkurransetilsynet.

- Loven blir obligatorisk og skal gjelde for både papirbøker og e-bøker, heter det i forslaget.

Du kan lese lovforslaget her: Regjeringen fremmer forslag om boklov

Dagens lovforslag er en gavepakke til Gyldendal-eier og milliardær Erik Must, de rike familiene som eier Aschehaug og de utenlandske milliardselskapene som står bak Cappelen Damm.

Les bloggen: De stakkars bok-millionærene

Det er bare å gratulere med fullt gjennomslag for det lange PR-arbeidet med bokloven.

Fra før deler forlagene på rundt 1,7 milliarder kroner årlig i direkte og indirekte statsstøtte.

Momsfritaket gjør blant annet at staten subsidierer husmorpornobøkene «50 shades of Grey» med 15 millioner kroner.

Les også: Statsstøtte på 15 mill. til  mykporno

Og nå har de altså fått gjennomslag for en egen lov som setter tilside alle regler for konkurranse og markedspriser - og gjør det ulovlig for en bokhandler som brenner inne med mange bøker, å sette ned prisen før 1. mai året etter utgivelsen.


Kulturdepartementet mener at loven kommer leserne til gode. Det er pussig, siden den sikrer at Norge fortsatt har verdens høyste bokpriser. Faksimile: Pressemeldingen.

De store forlagene har allerede bukta og begge endene i milliardmarkedet. De kontrollerer rundt 70 prosent av «markedet» fordi de eier distribusjonsleddet (Forlagssentralen, bokklubbene og de store bokhandelkjedene).

Nå kan de gi inntil 50 prosent rabatt til sine egne bokhandlere, og bruke loven til å presse igjennom at konkurrentene må selge til fastpris.

Slik kan de tyne konkurrentene, siden det er likegyldig for forlagshusene om fortjenesten ligger igjen i forlaget eller i den eide bokhandelkjeden.

De siste tiårene har forlagene fått lov til å samarbeide om pris, og har hatt unntak fra Konkurranseloven.

Nå velger altså kulturministeren å gjøre unntaket obligatorisk.

Og det skal også gjelde e-bøker.

Dermed senker hun omstillingen i en dønn konservativ bransje.

  • Norske bøker er 2-4 ganger dyrere enn svenske bøker.
  • Eierne av de store forlagene er søkkrike.
  • Og Norge er en internasjonal sinke i å innføre e-bøker.

Det siste er viktig. 

Norge er verdensledende i utbygging av bredbånd og mobilnett, og mobiler og lesebrett florerer.

Fremtidens bokomsetning er elektronisk, og sikrer at alle i hele Norge får den samme boken samtidig.

Alt ligger til rette for å være verdensledende i e-bøker, og bokhandelen er på vei ut - slik videobutikkene snart er det.

Men forlagene sleper beina etter seg.

Mens Storbritannia har 20 prosent av bokomsetningen som e-bøker, ligger Norge på 0,6 prosent.

Det er denne bransjen kulturminister Hadia Tajik nå har gitt varig vern i den nye bokloven.

Skuffende!

 

 

 

 

 

 

 

 

Glem sutringen mot nasjonale prøver


Den nye rapporten gjør at kunnskapsminister Kristin Halvorsen kan begrave motstanden mot nasjonale prøver. Foto: Kunnskapsdepartementet.

Glem sutringen over nasjonale prøver i skolen: Ny undersøkelse dreper påstander om juks og fanteri.

Etter at den første PISA-undersøkelsen i 2001 viste at den norske skolen var under snittet i OECD, er norsk skolepolitikk revolusjonert.

Et sentralt verktøy er nasjonale prøver i matte, norsk og engelsk for 5., 8. og 9. klasse.

Venstresiden har kjempet imot prøvene og lærerorganisasjonene har vært skeptiske.

Men nå viser en ny rapport at prøvene stort sett fungerer meget bra.


Kilde: Nordisk insitutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU)

Les rapporten selv: Evaluering av nasjonale prøver som system

Forskerne på Nordisk insitutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har intervjuet skolebyråkrater, rektorer, lærere og elever over hele landet.

Resultatene er nedslående for motstanderne av prøvene - blant dem debattbokforfatter Magnus Marsdal i venstresidens tenketank, Manifest.


Han ga i 2011 ut boken Kunnskapsbløffen - skoler som jukser, barn som gruer seg.

Eller som han skriver:  «Før nasjonale prøver blir lærere befalt å legge vekk pensum for å drille barna inn mot testene. Foreldre forteller om barn som rammes av søvnmangel og vondt i magen og gråter på grunn av prestasjonspresset.»

Der påstår han blant annet at skolene jukser med prøvene ved å frita svake elever og drille elevene i prøvene.

Men stemmer dette skrekkbildet?

Svaret er nei, hvis vi skal tro forskerne som har undersøkt saken vitenskapelig.

Det er en myte at svake elever blir fritatt for å forbedre skolenes resultater.

I virkeligheten kunne mange flere elever vært fritatt. Regelverket sier nemlig utrykkelig at elever med spesialundervisning og behov for særskilt norskundervisning skal unntas - naturlig nok,

Videre står det i rapporten: «Når det gjelder forberedelser, der Marsdal (2011) har hevdet at det foregår en vridning av praksis for å forbedre resultatene og dermed tilpasse seg systemet, har vi altså ikke funnet særlige holdepunkter for at slik vridning er tilfelle».

Påstandene om juks har alltid vært basert på enkelte anonyme kilder, og de forsvinner som dugg for solen når man lar forskere gjennomføre anonyme spørreundersøkelser.

Inntrykket fra NIFU-rapporten er tvert imot at prøvene er et godt verktøy for å styre skole-Norge: - Gjennom spørreundersøkelsen og intervju gir de fleste skoleledere uttrykk for at nasjonale prøver har gitt dem et godt redskap til å utvikle skolen, heter det i oppsummeringen.

Med den nye rapporten kan motstanden mot nasjonale prøver endelig begraves.

Med den nye rapporten kan motstanden mot nasjonale prøver endelig begraves.

Samfunnet bruker titalls milliarder kroner i året på skolen, og det skulle bare mangle at vi ikke kartla mestringsnivået på elevene - både sammenliknet med utlandet, og mellom norske skoler.

Skolen er ikke bare et sted å være - det er også et sted å lære.

Testen i 5. klasse gir et godt bilde av kunnskapsnivået etter de første årene, og testene i 8. og 9. klasse (som er lik), forteller om fremgang fra ett år til et annet på ungdomstrinnet.

Normalen som beskrives i NIFU-rapporten, er at elevene forbereder seg til prøvene ved å løse gamle prøver i timene - omtrent slik man forbereder seg til teoriprøven til sertifikatet.

At man øver på å løse matteoppgaver i mattetimene, er vel helt naturlig?

Undersøkelsen viser også at større skoler og skolene på Østlandet, bruker resultatene mer bevisst enn mindre distriktskoler.

Det tyder på at de nasjonale prøvene kan gi et godt utbytte hvis de brukes bevisst.

«Vår evaluering tyder på godt utbytte fra nasjonale prøver for skoleeiere, skoleledere, lærere, elever,  foresatte og de nasjonale utdanningsmyndighetene fremmes av at kommunen har forholdsvis mange skoler/elever og et aktivt forhold til rollen som skoleeier, der lærerne på den enkelte skolen opplever å være del av et kollektiv som samarbeider med ledelsen om den pedagogiske utviklingen av skolen. Her kan prøvene ha stor betydning både for arbeidshverdagen og for hvordan skolen arbeider langsiktig med å forbedre elevenes læringsresultater.»

På et punkt er rapporten kritisk, og det er på måten resultatene forenkles før de offentliggjøres på skoleporten.no.

Forskerne foreslår en mer presis offenttligjøring - med oppgitt feilmargin. Det er et godt forslag, og Nettavisen kommer til å fortsette med vår praksis om å offentliggjøre resultatene fra enkeltskoler.

Hadde vi ikke gjort det, ville vi ikke visst hvor systematisk skoleresultatene varierer mellom øst og vest i Oslo - og mellom store og små skoler.

Uten PISA-undersøkelsene ville mange fortsatt trodd at den norske skolen er internasjonal god.

Det er den ikke, og det er en ubehagelig sannhet vi må tåle å ta inn over oss.

 

 

 

 

 

 

 

Innvandringen vil fortsette


Innvandringen til Norge vil fortsette, uansett om det blir Erna Solberg eller Jens Stoltenberg som regjerer etter september. Foto: Høyre.

Hvis du tror de fleste innvandrerne kommer fra Somalia, så tar du helt feil.

Dette kartet fra Utlendingsdirektoratet gir en god illustrasjon over hvilke land innvandrerne kommer fra - og hva som er grunnen til at de slapp inn i Norge.

Men kartet mangler en stor fiolett runding.

Gjett hvor?


Illustrasjonen viser hvor innvandrerne kommer fra - og hvilket grunnlag de har hatt for innvandring. Kilde: Utlendingsdirektoratet.

 

For å hjelpe deg på vei: De største rundingene betyr rundt 3.000 innvandrere til Norge, og i den kategorien er bare Somalia og Filippinene.

Totalt er det 34.600 mennesker på kartet fra UDI.

Det mangler en sirkel som er cirka 20 ganger større enn sirkelen for Somalia.

Hva mangler?

Svaret er innvandrere fra Europa.

I fjor kom det 56.132 innvandrere fra EØS-området.

Av rundt 90.000 innvandrere, er altså over 60 prosent fra Europa.

Den brutale behandlingen av familier og barn som har vært her i en årrekke, er bare symbolsk terror mot enkeltpersoner.

Det viser samtidig hvor illusorisk det er å snakke om å begrense innvandringen til Norge betydelig hvis man ikke vil røre EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet.

Den typiske innvandrer er ikke en mørk, muslimsk kvinne fra Somalia, men en lyshudet, katolsk mann fra Polen.

Her ser du tallene: EØS-registreringer

Den europeiske innvandringen viser for øvrig et annet interessant trekk: Nesten 12.000 av våre nye landsmenn fra Europa kom som familiegjenforening. 

Typisk kommer det en østeuropeisk håndverker først (nesten utelukkende menn) - og så kommer kona og resten av familien etter noen år.

Statistikken fra UDI gir et interessant bilde av den globale migrasjonen Norge er en del av.

Utenfor EØS-området var det nesten tre ganger flere som kom hit for å jobbe og studere, enn de 6.200 som fikk asyl og beskyttelse mot forfølgelse.

Her er tallene for alle land: Antall innvilgede førstegangstillatelser

Kommer du fra Eritrea, Somalia, Irak eller Afghanistan, så får så godt som alle innvilget oppholdstillatelse: Permament oppholdstillatelse etter statsborgerskap.

På topp i bortvisning finner vi land som Nigeria, Russland og Albania.

Over tid blri snaut 10.000 asylsøkere avvist hvert år - mens rundt 6.000 får opphold.

Tallene fra UDI er nyttige å ha i bakhodet inn i en valgkamp hvor innvandring blir en av sakene.

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå viser at innvandring har kostet over 70 milliarder kroner under den rødgrønne regjeringen siden 2005.

Tall fra Brochmann-utvalget viser at vestlige innvandrere er «lønnsomme», mens innvandrere fra østeuropa og resten av verden er «ulønnsomme». Det hører med til historien at også nordmenn er «ulønnsomme».

Les også disse bloggene:

Er innvandrere lønnsomme?

Slik blir innvandring lønnsomt

Røkke tjener på innvandrere

Halv million utlendinger i Norge

Innvandrere koster 70 milliarder

Den mest lønnsomme innvandreren kommer hit med utdannelse eller fagkunnskap, utfører en tidsbegrenset jobb, og drar hjem igjen.

Et godt eksempel er filipinske au pairer, som er den største gruppen av innvandrere til Norge.

De er her i maksimum to år, og må så dra hjem igjen.

Moralen er at man ikke kan snakke om innvandring og innvandrere som en ensartet gruppe. 

Vi gir asyl og beskyttelse mot forfølgelse til personer som trenger det, og kan ikke forvente at det er lønnsomt. 

Den brutale behandlingen av familier og barn som har vært her i en årrekke, er bare symbolsk terror mot enkeltpersoner.

Det vi bør diskutere er hvordan vi sikrer oss de flinkeste og best utdannede innvandrerne - for eksempel en spansk ingeniør til norsk oljeindustri.

Og så bør vi diskutere hva det er med det norske samfunnet som gjør at mennesker som kommer hit med arbeidslyst for å gi seg selv og sin familie et bedre liv, for ofte havner på trygdebudsjettet.

For innvandringen kommer til å forbli høy så lenge ingen vil røre EØS-avtalen og den frie retten til å reise og bo hvor man vil.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Roser Norge for elbil-politikk


Carlos Ghosn er den eneste i verden som leder to Fortune 500-selskaper. Foto: Gunnar Stavrum

Verdens ledende el-bil-selskap, Nissan Renault, skal tidoble salget for at det skal bli lønnsomt uten subsidier.

59-årige Carlos Ghosn er noe for seg selv.

Født i Brasil med libanesisk familiebakgrunn, oppvokst i Beirut og utdannet i Frankrike.

Han er den første i verden som er toppsjef samtidig i to Fortune 500-selskaper, og pendler mellom boliger i Tokyo og Paris.

I Japan er han nærmest en folkehelt etter å ha snudd Nissan - i Frankrike blir han sett på nærmest som djevelen selv på grunn av nedleggelser og problemer i Renault.

Og så er han en svoren tilhenger av el-biler: - Jeg er overbevist om at el-biler blir en motor for vekst i Nissan og Renault, sa Ghosn på en konferanse for rundt 500 nordiske toppledere i Køpenhavn denne uken.

«Mr. Fix It» overtok Nissan i ruiner, og gikk løs på bilfabrikken med øks til japanernes store skrekk.

Selv mener han at det var en fordel å overta sjefsjobben uten å kunne lese eller snakke japansk: - Jeg ble utskjelt overalt, men skjønte ikke noe av det. Slik er det alltid. Ditt handikapp kan også være din fordel.

Her er en god profil: Carlos Ghosn

Når Ghosn forteller om snuoperasjonene han har ledet, så vektlegger han vilje og mot til å kjøre på - uansett.

Nå har han satset fem milliarder dollar på å utvikle Nissan Leaf - en gambling som fikk Business Week til å spørre om han er «crazy».

- Jeg har ikke satset Nissan Renaults fremtid på el-biler - foreløpig er det kun snakk om fem el-bil-modeller av et modellutvalg på 123 ulike biler, sier han.

- En toppsjef i et stort selskap varer i gjennomsnitt i tre år. Når man får en slik jobb, må man gjennomføre det man tror på. Det er bedre å feile etter å ha stått for en visjon, enn å feile fordi man ikke gjorde noe, sier Carlos Ghosn.

Nissan Renault-sjefen er overbevist om at el-biler er en del av løsningen hvis middelklassen i Kina og India skal ha bil. 

Og han roser norske myndigheter for satsingen på el-bil:- Jeg var nylig i Oslo og besøkte den butikken i verden som selger flest Nissan Leaf, fortalte han direktørene.

Ifølge Ghosn har Norge hver syvende ladestasjon i Europa, og nettopp utbyggingen av ladestasjoner er ifølge ham det viktigste myndighetene kan gjøre for å skynde på utviklingen.

I fjor solgte Nissan Renault 55.000 el-biler i hele verden. Bilfabrikken har et positivt dekningsbidrag på produksjonen, men mener at offentlige subsidier er helt nødvendig.

- Vi må opp i 500.000 el-biler årlig for å få volum nok til at det blir lønnsomt uten subsidier, sier Ghosn.