Støttebaronene har sovet i timen

MILLIONMOTTAKER: Nationen-redaktør Irene Halvorsen fikk 22,3 millioner kroner i pressestøtte i år, men er misfornøyd med støtten. Nationen ligger for øyeblikket på 74. plass over norske medier på internett. (Skjermdump: NRK Dagsnytt18).

Tre rødgrønne pressestøttebaroner klager over at regjeringen prioriterer lokalavisene.  

Den typiske norske lokalavisen mottar 5-600.000 kroner i året i pressestøtte. Det er småpenger, og er knapt nok til å dekke en journaliststilling. 

Her kan du sjekke hva din lokalavis får: Mediestøttebasen

Motstykket er de store pressestøttemottakerne - de såkalte nasjonale meningsbærende avisene -  som mottar rundt en million kroner i støtte per redaksjonelle medarbeider.

Se bare denne listen:

  • Klassekampen: 40,2 millioner kroner
  • Vårt Land: 39,3 millioner kroner
  • Dagsavisen: 35,1 millioner kroner
  • Nationen 22,3 millioner kroner

Kontrasten er altså enorm: Lokalavisene får kanskje nok til en journaliststilling, mens de store støttebaronene får dekket alle sine redaksjonelle kostnader - og mer til. Dette er åpenbart urimelig, og det er flott at regjeringen griper fatt i urettferdigheten.

 

 

I går møttes Nationen-redaktør Irene Halvorsen og kulturminister Linda Hofstad Helleland til debatt i NRK Dagsnytt18.

Halvorsen er misfornøyd med at Nationen «kun» får 22,3 millioner kroner i pressestøtte.

Det er greit at hun snakker for sin egen sak, men det hører med til bildet at papiravis-støttebaronene Vårt Land og Nationen ligger på henholdsvis 73. og 74. plass på listen over norske medier på internett - klart slått av Viivilla og Bygg.no.

Faktum er at begge har sovet i digitaliseringstimen. En av årsakene er at de har levd godt på den årlige millionstøtten - hovedsaklig til papiravisen - fra staten. Regner vi mediestøtten om på daglige daglige digitale leserne, får Nationen rundt 3.000 kroner i året per daglige leser på nett.

Nettavisen, som er 40 ganger større på nett - får ikke fem øre.

Når man leser omtalen av statsbudsjettet, kan det virke som om man foreslår en utslettelse av mediestøtten.

Men det er et feilaktig inntrykk. I virkeligheten foreslår regjeringen å øke mediestøtten fra 384 til 501 millioner kroner, eller en økning på 30,4 prosent.

Så skal det nevnes at hoveddelen av veksten - 135 millioner kroner - er øremerket til å støtte TV 2, eller kompensere TV-kanalen for å ta på seg allmennkringkasterforpliktelser fra Bergen.

At produksjonstilskuddet til papiraviser synker, er ikke så overraskende når leserne flykter fra papiravisene til nett og mobil.

Denne posten er altså foreslått redusert fra 313 til 294 millioner kroner, eller et kutt på 19 millioner kroner.

Som det helt riktig heter i statsbudsjettet: 

«Den store utfordringen for mediebransjen framover er å få etablert bærekraftige forretningsmodeller i det digitale markedet. I denne krevende overgangen er det særlig viktig at de mediepolitiske virkemidlene er framtidsrettede og fremmer innovasjon og utvikling».

Å fortsette å øke støtten til papiraviser er ikke akkurat fremtidsrettet eller fremmende for innovasjon og utvikling.

Statsbudsjettet sier også: «Ettersom digitaliseringen gjør at grensene mellom det som tidligere var adskilte sektorer og plattformer viskes ut, bør de mediepolitiske virkemidlene i størst mulig grad være teknologi- og plattformnøytrale».

Også det er godt tenkt, men slik er det ikke. Støtten virker for øvrig heller ikke politisk nøytral. Samtlige av de store nasjonale meningsbærerne er kritiske til den sittende regjeringen, og Nettavisen - som er den eneste avisen til høyre for sentrum i norsk politikk - får ikke fem øre i mediestøtte.

Så det er vanskelig å synes synd på aviser som mottar 40 millioner kroner i året.

Pressestøtten hviler på to forutsetninger som er feil. Da støtten ble innført, skulle den kompensere nummer to-aviser fordi annonsørene gikk til de største avisene («winner takes it all»). Dessuten var det viktig å fremme alle meninger.

I den digitale verden er dette historie. I en digital verden får avisene like mye penger per leser - det er altså ikke noe  «vinneren tar alt». Dagens digitale annonsører kjøper lesere på tvers av medier, ikke som på 60-tallet da pengene kun gikk til de største.

Dessuten: Fremveksten av sosiale medier og blogging har gjort det lettere enn noensinne å spre meninger. 

At fem aviser får over halvparten av pressestøtten er en historisk levning som virkeligheten har løpt fra.

Det kan nevnes at de store pengene går til NRK, som via den påtvungne kringkastingsavgiften skal få 5,6 milliarder kroner til neste år.

Men tilbake til papiravisene. Regjeringen vil vri støtten fra de store nasjonale støttemottakerne, og over til lokalaviser som sliter hardt.

De vil bevilge syv millioner kroner (småpenger) til en innovasjonsordning for å bidra til å hjelpe dem over i en digital verden. Det er fornuftig.

Kuttet på 19 millioner i produksjonsstøtten skal særlig tas fra de store støttemottakerne - også det fornuftig.

Dessverre har pressestøtten til de store meningsbærende avisene (som om det er et problem å spre meninger i en digital verden med Facebook og andre sosiale medier) en tendens til å ende som en hestehandel i Stortinget.

Kristelig Folkeparti støtter Vårt Land, mens de rødgrønne partiene vil verne «sine» aviser som Nationen, Klassekampen og Dagsavisen.

Og dermed fortsetter galskapen.

Hva mener du? Er det riktig at enkelte aviser på venstresiden får 40 millioner kroner i statsstøtte, mens lokalavisene får småpenger? Eller vil du skrote hele ordningen?

comments powered by Disqus
hits