Barn flykter til norsk fattigdom

Det er 22 år siden sosialantropolog Unni Wikan (t.h.) advarte mot en ny norsk underklasse. Her fra Nettavisens integreringskonferanse sammen med statsråd Sylvi Listhaug og konferansier Kjetil Rolnes. (Foto: Paul Weaver, Nettavisen).

 

Antallet fattige barn i Norge øker nesten utelukkende på grunn av innvandring.

Det er 22 år siden den norske sosialantropologen Unni Wikan skrev boken «Mot en ny norsk underklasse - innvandrere, kultur og integrasjon». 

Det er skremmende hvor rett hun fikk i sin analyse.

Stadig færre barn med norsk bakgrunn defineres som fattige, mens innvandrerbarna øker sterkt.

Det er en trend vi har sett de 10 siste årene.

  • I 2006 levde 67.300 barn i familier som hadde vedvarende lav inntekt.
  • Seks år senere hadde antallet økt til 78.200 barn 
  • Hele veksten var 12.100 flere fattige innvandrerbarn.

Ser vi på barnas landbakgrunn er det enorme forskjeller:

  • Av alle barna som stammer fra Somalia, lever 77,1 prosent i fattige familier.
  • Nesten ingen fra India eller Bosnia lever i samme situasjon.

En rask kikk på tabellen fra Statistisk sentralbyrå viser noe åpenbart - nemlig at det er flyktningefamiliene som lever under fattigdomsgrensen i Norge.

Det neste åpenbare funnet er at også en høy andel av barn av andre innvandrere levde under vedvarende lavinntekt i perioden 2012-2014, som disse tallene er hentet fra.

Over hele landet lever rundt en tiendedel av alle barn i familier med vedvarende lav inntekt. Oslo er vesentlig høyere (16,9 prosent).

Det er umulig å snakke om barnefattigdom i Norge uten samtidig å snakke om økonomiske overføringer og sysselsetting blant innvandrere og flyktninger.

 

 

Fagforbundets leder Mette Nord vil øke kompetansen og få flere ut i arbeid. (Foto: Jan Lillehamre, Fagforbundet).

Fagforbundets leder Mette Nord mener at de fattige må få mer penger: - Ytelsene må opp, og vi kan eksempelvis ikke ta bort barnetillegget for uføretrygdede, sa hun på NRK Dagsnytt.

Samtidig foreslår hun kompetanseutvikling: - Da ville vi få dobbel positiv effekt - at folk kommer i jobb, får opp inntektene, og bidrar i samfunnet, sier Mette Nord.

Det høres fint ut, men er dessverre en helt urealistisk løsning for mange av barna som i dag lever i lavinntektsfamilier. Mange flyktninger kommer til Norge uten utdannelse og i en alder som gjør det lite sannsynlig at de noensinne vil komme inn i arbeidslivet.

Brutalt sagt har de flyktet til norsk fattigdom, i hvert fall fattigdom slik vi definerer det i forhold til vanlig norsk levestandard.

Det er altså mer enn 20 år siden Unni Wikan advarte mot dette, og hennes bok er fortsatt aktuell. Når så mange faller igjennom forsøk på økonomisk integrering, så blir det gradvis en stor norsk underklasse. Antallet som gjør en «klassereise» holdes også nede av at innvandrere ofte gifter seg med andre innvandrere. 

Irakiske flyktninger gifter seg eksempelvis nesten utelukkende med irakere, og sjeldent eller aldri med nordmenn.

Les denne gode artikkelen fra Statistisk sentralbyrå: Irakere i Norge - et demografisk portrett

Jeg er enig med Mette Nord at det beste ville vært å få flest mulig flyktninger inn i norsk arbeidsliv.

Men hvis vi stikker fingeren i jorda, vil ikke den gode intensjonen hjelpe barna som i dag lever i vedvarende fattigdom og dermed i et utenforskap.



Mange flyktninger har selvsagt vesentlig høyere levestandard som fattig i Norge enn de hadde i sitt hjemland.

Samtidig hindrer økonomisk utenforskap barnas integrering. Problemet er at nesten alt koster penger.

Barn i fattige familier har ikke råd til å kjøpe gaver og gå i klassekameratenes bursdager, de har ikke penger til å betale 5.000 - 10.000 kroner i året som det koster å drive med vanlige idretter som fotball og håndball. De kan glemme statussymboler som iPhone eller dyre jakker.

Sånn sett hemmer fattigdommen også barnas muligheter i neste generasjon.

Særlig Kristelig folkeparti har vært opptatt av at omdiskuterte ytelser som barnetrygd og kontantstøtte er viktige for familieøkonomien for de fattige. Det er helt korrekt. Men det blir som å skyte på blink med hagle: Ordningene er dyre fordi de går til alle, og det er ingen garanti for at barnetrygd og kontantstøtte går til barna.

Mange flyktninger har ekstremt lavt forbruk for å sende penger hjem, og dette påpekte Statistisk sentralbyrå allerede i 2004: Innvandrere prioriterer å sende penger til familien

Les på NRK: Unge afghanere lever på bønner og pasta for å sende penger hjem

Det beste er støtteordninger som går direkte til barnas aktiviteter, enten det gjelder utstyr eller kontingenter.

Penger må aldri være et hinder for barn som vil drive med fotball eller håndball. 

Det er det dessverre i dag.

Hva mener du? Hvordan kan vi best hjelpe barn som lever i fattige familier?

comments powered by Disqus
hits