Livet går sin gang i terrorens tid

Rett nedenfor hotellet her ble 84 mennesker drept i den blodige terroraksjonen. Søndag var flere tusen mennesker samlet for å se fotball på storskjermer i parken rett foran.(Foto: Gunnar Stavrum).


For første gang i mitt liv føles terrorfaren så nær og reell at man tenker seg om for å gjøre hverdagslige ting.

Dette er ikke en historie om at «det kunne vært meg». Det er en beretning om hva terror gjør med oss som mennesker.

Da terroren rammet Nice torsdag kveld, var det bare fire dager siden jeg stod på hotellverandaen på Le Meridien og så ned på de to storskjermene som skulle overføre EM-finalen i fotball foran tusenvis av tilskuere.

Planen var selvsagt å gå ned, men det føltes ikke trygt.

Så vi valgte å se finalen fra vårt eget hotellrom. Paranoid? Kanskje. Irrasjonell følelse av utrygghet? Muligens. Og det gikk jo bra. Søndag kveld skjedde det ingenting i parken. De franske tilskuerne gikk trygt hjem, skuffet over kamputfallet.

Fire dager senere ble kanskje noen av de samme menneskene meid ned og drept mens de ruslet langs strandpromenaden for å se fyrverkeriet til 14. Juli-feiringen bare noen få meter unna.

Minst 84 mennesker er drept, 18 andre er hardt skadd.

Hvorfor?

På halvannet år er Frankrike rystet av tre alvorlige terroranslag. Stort sett utført av franskmenn med nordafrikansk og arabisk bakgrunn. Drapsmenn som med uklare motiver meier ned og dreper ubevæpnede sivile med kaldt blod.

Noen av dem påberoper seg islam, men uten å være mer religiøse enn at de har en bakgrunn med kriminalitet og narkotika.

Fellesnevneren ser ut til å være en radikalisering som kommer fra en mislykket tilværelse og et hat til Frankrike og vestlige verdier. Samtidig som de vil fortsette å bo her. Der tidligere terrorister hadde en klar ideologi og definerte krav, er dagens terrorister drevet av et hat mot alt og alle.

I yachthavnen i St. Tropez går livet sin vante gang, under et halvt døgn etter terroren som rammet bare noen få mil unna. (Foto: Gunnar Stavrum)

Da IRA terroriserte britene, var kravet nordirsk uavhengighet og de fremste målene var britiske politikere og militære.

Baskiske ETA hadde også tilsvarende krav. Det var altså en viss form for rasjonalitet i den brutale voldsbruken. Sivile var ikke hovedmål, selv om en lang rekke uskyldige mennesker ble drept i bombeaksjonene.

Dagens terrorister er ensomme ulver, løst tilknyttet et enda løsere nettverk av sympatisører/medløpere. De dreper mennesker uten noen klare krav eller ønsker. Rekrutteringsgrunnlaget er nærmest uendelig, og det er vanskelig å se noen vei ut av terrorens tid.

Vi kan ikke deportere millioner av mennesker kun basert på religiøs tro eller hudfarge fordi det finnes noen blodtørstige og desperate mennesker blant dem.

Det finnes ingen å forhandle med, ingen politisk løsning. Det eneste vi kan håpe på er at det er de siste krampetrekningene fra et IS som er i ferd med å bli utslettet i Syria. Et angrep på 14. juli er et angrep på alle verdiene som Frankrike og den vestlige sivilisasjonen er bygget på, men de verdiene er umistelige og kan ikke utryddes med vold.

Akkurat nå sitter jeg på en fortausrestaurant i St. Tropez. Det har gått et halvt døgn, men livet er tilnærmet som normalt i yachthavnen. Hundre millioners-yachtene ligger på rekke og rad, og mannskapet bærer proviant om bord til de søkkrike eierne som kanskje snart skal ta turen rundt odden til Pampellone-stranden.

Er St. Tropez neste mål? Hvem vet, men byen peker seg ut som et profilert turistmål og et samlingssted for de rike og vellykkede. Som Cannes og Monaco og en rekke andre steder langs rivieraen.

Heldigvis trosser både franskmenn og turister denne frykten og livet går sin gang.

I terrorens tid.

Hva mener du? Er du redd for terroren, eller tenker du at den er langt unna oss? Og hva kan vi gjøre for å løse konfliktene som ligger bak?

comments powered by Disqus
hits