Privat helse får dem til å se rødt

SV-politiker Inga Marte Torkildsen tror at fortjeneste går ut over eldreomsorgen. (Foto: Vestfold SV).

 

Eldrebyråd Inga Marte Torkildsen har sett seg lei på at private helseaktører tjener penger på å selge sine tjenester.

- Folk flest vil ikke i lengden finne seg i at skattekronene går til å berike eierne av kommersielle selskaper, mens det er store udekkede behov i blant annet eldreomsorgen. Vi gikk til valg på at hver krone som gis til velferd, skal gå til velferd, sier eldrebyråd Inga Marte Torkildsen (SV) til Klassekampen.


Logikken er altså slik: Dersom Helse AS selger tjenester til Oslo kommune for 100 millioner kroner og sitter igjen med fem millioner kroner i fortjeneste, så er det «tapping» av eldreomsorgen.

Men stopp litt: Hva hvis Oslo kommune for 100 millioner kroner bare produserer 100 sykehjemsplasser, mens Helse AS for samme pris produserer 120 sykehjemsplasser?

Tenk gjennom følgende:

  • Hvem taper hvis Oslo kommune velger å gjøre alt selv, og skaper færre sykehjemsplasser?
  • Og - kan en privat aktør være flinkere til å drive sykehjem enn en kommune?

Svaret på det siste er selvsagt ja. De aller fleste av oss kjøper daglig produkter og tjenester tilbudt av folk som tjener penger på det. Uten profitt ville vi ikke hatt noen medisin mot AIDS. Uten private ville vi ikke vært i nærheten av full barnehagedekning i Norge. Og noen av verdens fremste skoler og universiteter er private.

Listen er lang, og man kan begynne med jakken Inga Marte Torkildsen har på seg på pressefotoet fra Vestfold SV. Den er laget av Marmot Mountain - et produkt fra K2 Sports, et selskap som er så lønnsomt at det for noen år siden ble solgt for nesten 10 milliarder kroner.

Poenget?

Som de fleste andre av oss skjønner Inga Marte Torkildsen at private selskaper og fortjeneste kan gi gode produkter. Som regel er det ingen motsetning mellom gode produkter for kundene og fortjeneste for eierne. Marmot Mountain lager gode jakker fordi eierne tjener penger på god design og produktutvikling.

Slik er det for Oslo kommune også. Noe tjenester utfører kommunen selv, andre kjøper de inn fra tilbydere som er bedre og/eller billigere. De fleste forstår at det gir et bedre tilbud til innbyggerne. Hvis man da ikke velger å se verden gjennom ideologiske briller.

 

 

Men SVs eldrebyråd er ikke alene om sitt verdensbilde - også Rødts Bjørnar Moxnes ser verden gjennom slike briller. På Facebook skriver han om eierne av Norlandia-konsernet: «Over 100 mill av våre skattepenger, bevilget til barnehager og sykehjem, i lomma på disse to. Er det rart Rødt vil ha profitørene ut av velferden?»

Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) er noe mer moderat:

«Et utbytte på 102 millioner viser at private kommersielle selskaper som utfører velferdstjenester for norske kommuner tjener store penger. Som kommune har vi behov for alle gode krefter i leveransen av velferdstjenester til innbyggerne våre. Men det er problematisk dersom fellesskapets penger går til uforholdsmessig stor profitt istedenfor å gå til våre barn og eldre».

Jeg mener at både Rødt, SV og Arbeiderpartiet gjør det for enkelt for seg selv.

Det er det rødgrønne byrådet som har ansvaret for at Oslos innbyggere får full barnehagedekning og god eldreomsorg, og da må de bruke skattepengene effektivt. Er de private tilbydere dyrere eller dårligere enn kommunen selv, så får de la være å handle av dem.

Men hvis det viser seg at Oslo kommune driver dyrt og dårlig, så må man ta konsekvensen av det og sette innbyggernes interesser først.

Hvis en privat tilbyder tjener penger og kan ta ut utbytte på å drive bedre og billigere enn kommunen, så er problemet i kommunen.

I fjor brukte staten milliardbeløp på å kjøpe midlertidige asylplasser fra private drivere. Selvsagt fordi det ville vært vesentlig dyrere å bygge opp et statlig apparat til å gjøre det selv.

Fra år 2000 til nå har antallet offentlige årsverk økt fra 670.000 til 814.000. Hvis bare offentlig sektor klarer å øke produktivitetsveksten med en halv prosent i året, ville det utgjøre en besparelse på 20 milliarder kroner i året, viser utregninger fra Finansdepartementet.

Denne illustrasjonen er gjengitt i rapporten «Innovative offentlige innkjøp - mer produktivet og bedre tjenester». (Kilde: Menon Business Economics).

Rundt hver tredje krone i statsregnskapet går til helse og omsorg, eller rundt 350-400 milliarder kroner i året.

Heldigvis er det private tilbydere i hele kjeden - fra legemidler, via medisinsk utstyr, til investeringer i infrastruktur, røntgen og pasienttransport. NHO anslo i 2012 at den private andelen var på rundt 74 milliarder kroner. Tall fra OECD viser at Norge ligger betydelig under snittet i Norden.

Norge har lavere andel privat helse og omsorg enn snittet i Norden. (Kilde: Damvad).

Poenget med velferdsstaten er ikke staten, men velferd. Et godt offentlig helse- og omsorgstilbud kommer ikke på tross av - men ofte på grunn av - private firmaer og organisasjoner.

SVs eldrebyråd bør lære av den kinesiske kommunistlederen Deng Xiaoping som forstod at det viktigste er ikke om katten er svart eller hvit, men om den fanger mus.

Oversatt til norsk virkelighet: Norske politikere bør bekymre seg over om skattebetalernes penger brukes på en måte som gir best mulig tjenester til flest mulig innbyggere. Ofte vil det være ved en blanding av offentlig ansatte og innkjøp fra private.

Det er bra å være kritisk og gjerrige når man gjør milliardinnkjøp, men da må man også være kritisk til prisen og kvaliteten på kommunens egne sykehjem. Det holder ikke å se rødt av privat helse og fortjeneste.

 

Hva mener du? Er overskudd et tegn på at private helseaktører skor seg på det offentlige, eller tjener de penger fordi de driver billigere eller bedre enn kommunen selv?

comments powered by Disqus
hits