Forlater et synkende SV

Av disse syv i SVs stortingsgruppe, har Snorre Valen (bakerst) allerede frasagt seg gjenvalg. Også Bård Vegar Solhjell, Karin Andersen og Heikki Holmås teller på knappene.

SV ligger under sperregrensen, og risikerer å bli nesten radert ut av Stortinget. Grunnspørsmålet for partileder Audun Lysbakken er hvem som trenger partiet.

Litt brutalt sagt har SV gitt miljøsaken til Miljøpartiet De Grønne, fordelingspolitiken til Rødt og ofret sin sikkerhetspolitikk på alteret under åtte år i den rødgrønne regjeringen.

Les også saken: Sentrale SV-politikere vurderer stortingsfremtiden

Jeg mener at hovedårsaken ikke er partileder Audun Lysbakken, men en uklar profil. I den siste meningsmålingen for Avisenes Nyhetsbyrå får SV 3,4 prosent av stemmene. Det gir kun ett mandat på Stortinget, ifølge mandatberegningen til Pollofpolls.

SVs ene mandat i en nasjonalforsamling med full kontroll for samarbeidspartiene på borgerlig side. (Kilde: Pollofpolls).

Meningsmålinger går opp og ned, og det er feilkilder. Men SV var under sperregrensen også på Aftenpostens nylige måling (3,9 prosent), noe som ga to mandater. Riktignok fikk partien 5,1 prosent på NRKs undersøkelse, men det er unntaket som begrefter regelen.

På Norfaktas meningsmåling for Nationen og Klassekampen var partiet nede på 3,7 prosent - og partiet var på meget svake 2,6 prosent i TV 2s meningsmåling 2. mai.

Les saken: SV har aldri hatt lavere oppslutning

- Partiet er faktisk nær ved å bli helt utradert fra Stortinget, men berger det nest siste mandatet i hovedstaden med en margin på 1200 stemmer, skriver TV 2s valgekspert Kjetil Løset.

Det er langt opp til partiets storhetstid, med 12,5 prosent av stemmene i 2001, 8,8 prosent i 2005 og 6,2 prosent i 2009.

Vi snakker altså ikke om et nylig, brått fall - men en vedvarende utforbakke i snart 15 år. 

SVs valgkampmateriell understreker at partiet har slipt klørne, og fremstår som mindre tydelige. For partileder Audun Lysbakken er grunnspørsmålet hvem som trenger SV. (Foto: SV).

De to siste stortingsvalgene har SV karret seg over sperregrensen og fått god uttelling i mandatfordelingen. Det kan partiet klare igjen. Grunnfjellet er lojalt, og SV har vist evne til å mobilisere i motgang.

At fire av syv stortingsrepresentanter kan forlate gruppen, trenger heller ikke være noen katastrofe. Akkurat nå er det ikke et vinnerlag som forandres, og personutskiftninger gir muligheter for nytt blod og nye perspektiver.

 

 

Grunnproblemet er politikken, og det begynte med at partiet ofret to av sine kjernesaker i den rødgrønne regjeringen. Tiden som finanspolitiker ansvarliggjorde finansminister og tidligere SV-partileder Kristin Halvorsen. Partiet ble bundet til løfter om ikke å øke skattene, og hemmet i sin fordelingspolitikk. 

Men det største kursendringen kom i sikkerhetspolitikken. SVs partihistorie er preget av Nato-motstand og fredsarbeid, og det skapte stor splid internt når partiet satt i en regjering som deltok i krigføringen i Afghanistan og bombingen i Libya.

Det siste har partiet offentlig angret på: «FN-mandat er ikke noen garanti for at krigsdeltagelse er riktig, noe Libya-krigen ble et eksempel på», vedtok SVs landsmøte i 2015.

Fire år tidligere gikk daværende nestleder Audun Lysbakken ut i Klassekampen, og sa at «venstresida må støtte intervensjonen i Libya».

Samlet tegnes et bilde av et SV som har slipt klørne, og som fremstår som ufarlig både i økonomisk politikk og i sikkerhetspolitikk. Og mens partiet har vært opptatt med sine egne problemer, har Miljøpartiet De Grønne «rappet» miljøaktivistene.

Men på ett område fremstår SV som klare - og det er i asylpolitikken. Der har partiet nektet å være med på de brede forlikene på Stortinget, og fremstår som det klareste alternativet for de som ønsker en liberal innvandringspolitikk. Når du har under fire prosent oppslutning, er en slik fanesak viktig. Du har råd til å skyve fra deg de aller fleste velgerne, så lenge partiet fremstår som et tydelig alternativ. Men SV kan ikke overleve kun på asylpolitikk.

Derfor er ikke spørsmålet bare om Audun Lysbakken er en god partileder. Det er like mye hvorfor man skal stemme SV.

Hva mener du? Er SV dømt til undergang, eller vil det komme politiske og personlige endringer som løfter partiet igjen?

comments powered by Disqus
hits