Er det forbudt å mislike dugnad?


Da presselegenden Kåre Valebrokk ble kalt inn på dugnad i barnehagen, sendte han to snekkere. Det skulle han aldri gjort. (Foto: Paul Weaver, Nettavisen).
 

Våren er høysesong for dugnader. Noen er hyggelige, andre betyr timevis med hardt arbeid og dårlig fortjeneste.

Den avdøde presselegenden - Dagens Næringslivs mangeårige redaktør Kåre Valebrokk - ble en gang kalt inn til dugnad i barnehagen. Foreldrene skulle bygge en lekestue. Som den travle forretningsmannen Valebrokk var, valgte han å sende to snekkere fra sitt eget firma for å få gjort jobben fort og skikkelig.

- Jeg regnet med å bli populær, men der tok jeg feil. Kritikken fra de andre foreldrene var massiv, fortalte Valebrokk meg en gang.

Uten å vite det hadde Valebrokk fornærmet en nasjonalverdi - den hellige norske dugnaden. Det er ikke  noen stor overdrivelse. I 2004 kåret NRKs språkprogram Typisk norsk ordet dugnad som det norske nasjonalordet.

 

 

Likevel - i disse dager tenker tusenvis av nordmenn den samme tanken som Kåre Valebrokk:

  • Må jeg gå i dugnaden i borettslaget, for fotballlaget, for korpset?
  • Kan de tvinge meg til å betale hvis jeg ikke kan/ikke vil?

I følge Wikipedia er dugnad «et felles utført og vanligvis ulønnet og frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson». Et typisk eksempel er vårrydding i et borettslag, men det har etterhvert glidd inn som en viktig inntektskilde for skoleklasser som skal på tur, eller idrettslag som skal på cup. 

I mange tilfeller har det en sosial funksjon (som å møte naboene og rydde opp i nabolaget sammet). I andre tilfeller er det lite sosialt, og mer langvarig arbeid for dårlig betaling.

Da kommer spørsmålet:

Hvorfor er det sosialt uakseptabelt om en jurist eksempelvis jobber en time ekstra som advokat, tjener 3.000 kroner på det, og gir pengene til korpset - i stedet for å brette bokomslag eller telle varer for 150 kroner timen?

La oss si at du er hesteeier i en klubb, og at låven må males. Det kan gjøres av malere, eller alle medlemmene kan gjøre malingen. Med fritt valg vil noen ønske å kjøpe seg fri, mens andre vil bruke av sin fritid og gjøre arbeidet selv.

Er det ene mer moralsk enn det andre?

Og hvorfor er det i så fall mer moralsk å gjøre det irrasjonelle - som juristen i eksempelet overfor?

Mange sameier og foreninger har innført en ordning hvor de som ikke bidrar på dugnad, pålegges å betale sin andel av kostnaden. Det mener jeg er helt greit. Det blir urimelig om noen kan snike seg unna fellesoppgaver som er nødvendige.

Det er også et godt prinsipp både for borettslag og frivillige aktiviteter å legge opp til mulighet for dugnadsarbeid, slik at familier med dårlig råd kan være med på aktiviteter - eller ved at barna kan bidra selv.

Men svaret på spørsmålet i tittelen er enkelt: Nei, det er ikke lov å mislike dugnader! Det fikk Kåre Valebrokk erfare.

Hva mener du? Er dugnader en flott norsk tradisjon vi bør verne, eller er dugnad modent for historiens skraphaug?

comments powered by Disqus
hits