Svar til mannen «hvis navn ikke må nevnes»


Bak pseudonymet «Doremus Schafer» skjuler det seg en rikssynser som insisterer på å være anonym.

 

Den anonyme mannen bak «Doremus Schafer» vil ha alle rettigheter, men ingen plikter, i den offentlige ordskiftet.

Før jul skrev jeg en blogg som kritiserte kommentatorens vilje til å kritisere andre, men selv å operere i skjul som en retorisk snikskytter.

Les bloggen: Lett å være rebell i kjellerleilighet

Mitt poeng er at det nesten alltid er relevant å tolke et budskap ut fra hvem som er avsenderen, og jeg antydet at den normalt mediekritiske bloggeren var tilgivende overfor VGs metode da Hege Storhaug ikke ble avisens Årets navn fordi «Doremus Schafer» selv ønsket et slikt utfall.

Nå har den anonyme svart: - Jeg har ingen problemer med å «innrømme» at jeg mener Storhaug ville vært et svært dårlig valg som «Årets Navn», og at jeg syntes det var gledelig at den gikk til en annen (og dobbelt gledelig at det ble en så fortjent vinner som Robin Schaefer), skriver han på egen blogg.

Les bloggen: Pseudonymitet burde ikke være et hinder for saklig kritikk

Greit nok.

Jeg er enig i at et slikt standpunkt ikke fratar noen rett til å akseptere VGs metode, men jeg mener at det er en relevant informasjon for leserne å vite hvilke holdninger som ligger bak.

Og det er mitt kjernepoeng i hvorfor jeg misliker at «Doremus Schafer» opptrer som anonym rikssynser om allmenne tema.

Et slikt standpunkt følger logisk av flere sentrale regler i pressens etiske regelverk, Vær varsom-plakaten:

  • Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.
  • Kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson.

Journalisten, Dagbladet og Manifest Tidsskrift har gitt vedkommende en talerstol, men ytringene kommer fra bak et skjermbrett.

Hvorfor de tre publikasjonene har valgt å se bort fra hovedregelen, vet jeg ikke.

Når kilder normalt får ytre seg anonymt, er det etter en vurdering av om informasjonen kan hentes på annen måte - eller om kildene risikerer represalier ved å stå frem.

Generell synsing om allmenne emner har ikke rettferdiggjort anonymitet.

For å ta to illustrerende eksempler:

  • Er du en varsler internt i Statoil, kan du være anonym og ha kildevern. 
  • Skriver du en kronikk i avisen om norsk politikk, må du stå frem med navn.

«Doremus Schafer» har til nå ikke opplyst hvilke tungtveiende grunner som ligger bak hans anonymitet, bortsette fra i generelle vendinger - som her i et intervju med Dag og Tid:  

«Som eg, redaksjonane mine og Fritt Ord har sagt, kan me ikkje gå konkret inn i årsakene for dette utan å uthola sjølve pseudonymiteten. Men som alle desse har stadfest, er det heilt konkret og handfast grunnlag for å seia at dersom eg skreiv under fullt namn, so ville det utsetja meg for heilt reell og påtrengjande risiko for svært usaklege, urimelege og alvorlege konsekvensar».

Dette gjelder også generelle synspunkter: «Det burde vore lett å skjøna at sjølv «mainstream»-meiningar kan provosera fram sinne og raseri hjå einskilde personar som ikkje er «mainstream» sjølve - og at folk kan vera i ein situasjon der dei er utsette og sårbare for usaklege represaliar frå einskildmenneske eller små grupper».

Som eksempel nevner han mennesker fra familier med streng sosial kontroll, folk som er økonomisk avhengig av enkelte oppdragsgivere og personer med en stigmatiserende forhistorie.

De to første eksemplene mener jeg er legitime grunner for å være anonym kun hvis man ytrer seg om egne erfaringer fra sterkt kontrollerende familier eller uetiske oppdragsgivere - men ikke generell samfunnsdebatt, fordi det fratar meningsmotstanderne muligheten til å vurdere ytringen ut fra historie, kontekst og andre bindinger. 

Hvis en stigmatiserende forhistorie skygger for budskapet, så gjelder det de fleste i samme situasjon.

Hvorfor? Fordi leserne tolker ytringer ut fra kunnskap om den som ytrer dem.

Eksempel: Hvis jeg leser et leserinnlegg om norsk asylpolitikk eller Arbeiderpartiet, så vil det være relevant for min vurdering av innlegget å vite at det var skrevet av eksempelvis massedrapsmannen fra Utøya.

Anonyme kommentarfelt er en annen skål, for der er debattformen likeverdig mellom partene.

Når en part er anonym, mens den andre argumenter med fullt navn, kjent forhistorie og andre bindinger, blir diskusjonen ubalansert. Når jeg nå vet at «Doremus Schafer» ikke ønsket Hege Storhaug som Årets navn i VG, gir det meg en referanseramme for det jeg oppfatter som en mindre kritiske tilnærming til metoden avisen brukte. Slik folk også leser mine blogger med kunnskap i bakhodet om hvem jeg er, hva jeg har skrevet før og hvilke private og offentlige bindinger jeg kan ha.

 

Til sist ønsker «Doremus Schafer» at Nettavisen publiserer hans artikkel under mitt redaktøransvar uten at jeg får vite hvem som er kilden for innlegget. Det har jeg avslått av grunnene som fremgår i denne bloggen, og det er for øvrig ikke en særbehandling av «Doremus Schafer».

Skal noen skrive noe på redaksjonell plass i Nettavisen, er det et ufravikelig krav at jeg vet hvem de er - også når de har tungtveiende grunner for å være anonyme.

Som jeg skrev til ham på Twitter: «Klart du skal få svare i Nettavisen. Under fullt navn».

(Nå har jeg lenket til bloggen hans over, så budskapet kommer frem - vel å merke under hans eget redaktøransvar).

comments powered by Disqus
hits