Politikk med narreblekk


I debatt etter debatt sa Miljøpartiet De Grønne og Rasmus Hansson at de er blokkuavhengige. Mange tvilte, og de får vann på mølla når De Grønne på Gjøvik underskriver avtaler - og trekker seg dagen etter.

 

Er Miljøpartiet De Grønne som en vannmelon - grønne utenpå, og røde inni? Eller er de et uavhengig parti i vippeposisjon. Svaret får vi nå.

I disse dager konstitueres kommunestyrer og man forbereder ordførervalg over hele landet.

Det er tid for politiske hestehandler, og det mest usikre er hvordan Miljøpartiet De Grønne (MDG) vil opptre.

I valgkampen sa partileder Rasmus Hansson gang på gang at partier er blokkuavhengig, at de kan samarbeide både til høyre og venstre, og at det avgjørende er hvor de får størst gjennomslag for grønne saker.

Slik skaffet de seg grønne stemmer både fra høyresiden og venstresiden, og mange av de 101.610 velgerne som la MDG-listen i urnen må ha stolt på blokkuavhengigheten.

Og slik så det ut til å bli i praksis på Gjøvik, da De Grønne skrev under en felles politisk plattform på 20 punkter og støttet Senterpartiets ordførerkandidat på Gjøvik.

Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum tok turen over Mjøsa for å gratulere sin partifelle.

Og valgforsker Tord Willumsen uttalte at det ikke var så overrraskende at De Grønne valgte borgerlig side: - De har jo sagt at de er blokkuavhengige, så sånn sett bør det ikke være overraskende, uttalte han.

Og la til: - Men mange har tvilt på det.

Den tvilen ble innfridd under et døgn etter at blekket på underskriften på den politiske avtalen på Gjøvik var tørrt.

Allerede dagen etter at de skrev under avtalen, gjorde De Grønne kuvending.

Lokalstyret beklager at de har opptrådt «ufullstendig og uryddig», og «har besluttet å oppheve avtalen og gå inn i nye forhandlinger med alle parter».

Ordvalget er underlig. En part kan ikke oppheve en avtale. Det De Grønne har gjort på Gjøvik, er å bryte en avtale.

Det velgerne nå må spørre seg om, er om den påståtte blokkuavhengigheten gikk ut på dato dagen etter valget.

De andre partiene må vurdere om Miljøpartiet De Grønne er en seriøs avtalepartner. 



Det hører med til historien at De Grønnes ordførerkandidat i Årdal kommune lot sønnen på fem år trekke lodd om hvem hun skulle forhandle med først.

Der endte loddtrekningen med at Senterpartiet er skuffet over at de aldri kom i reelle forhandlinger - noe som er litt pussig i en industrikommune som Årdal, der forurensende tungindustri har gått hånd i hånd med Arbeiderpartiet og fagbevegelsen i mange tiår.

I valgkampen ble Miljøpartiet De Grønne anklaget for å være som en vannmelon - grønn utenpå, og rød inni. 

Andre mener at partiet er en ensaks protestbevegelse uten et helhetlig program som lar seg gjennomføre i praksis.

Den første avtalen på Gjøvik viste at De Grønne åpenbart hadde brukt vippeposisjonen sin til å få igjennom grønne saker - og reelt opptrådt blokkuavhengige - slik de også sa gang på gang i valgkampen.

For et lite parti som De Grønne (de har bare 1/25 av velgerne bak seg) er det taktisk smart å bruke vippeposisjonen til å få gjennom sin politikk.

Men når et politisk parti skriver under en avtale, for så å trekke seg på under et døgn, så er det useriøst. 

Et uferdig parti som De Grønne tåler noen feilskjær, men avtalebrudd er i den alvorlige enden av skalaen.

Et seriøst parti kan ikke skrive avtaler med narreblekk.

comments powered by Disqus
hits