Hvem skal ut av regjeringen?

Nå starter Erna Solbergs jobb mot stortingsvalget i 2017. Flere av disse statsrådene vil trolig bli byttet ut. Hvis du ikke husker hva alle heter, så finnes fasiten nederst. Der kan du også gi din mening om hvem som bør byttes ut. (Foto: Thomas Haugersveen, Statsministerens kontor).

  

Nesten 450.000 velgere har forlatt Høyre og Fremskrittspartiet etter to år i regjering.

Det er for lettvint å tolke velgerstrømningene som at hele Norge har vendt ryggen til Erna Solberg og regjeringen, for aktivt å velge en rødgrønn politikk.

Men målt mot 2,4 millioner avgitte stemmer, er motvinden for regjeringen sterk siden forrige stortingsvalg.

  • Høyre har 210.000 færre stemmer på to år.
  • Frp har 240.000 færre stemmer enn forrige valg.
  • Venstre går frem 0,4 prosent, men har likevel 17.000 færre stemmer.
  • Kristelig folkeparti rundt 30.000 færre stemmer.

Sett med borgerlige øyne er det mest dramatiske tilbakegangen for Fremskrittspartiet. 

Ser vi kun på den prosentvise oppslutningen, er Arbeiderpartiet vinneren. Men det er interessant å se at det ikke betyr flere velgere. Ved forrige stortingsvalg hadde partiet 875.000 stemmer. I går var det bare 786.000 velgere som la partiets stemme i urnen.

Her er stemmetallene fra 2013: Stortingsvalget

Her er stemmene fra 2015: Kommunevalget

Så hvem har fått stemmene?

Svaret er at «Hjemmesitterpartiet» tok mest. Over 1,6 millioner stemmeberettigede valgte ikke å stemme.

Ved forrige valg stemte 2,8 millioner - i går var tallet nede i 2,4 millioner.

Derfor er det ikke så mange partier som samler flere velgere.

Senterpartiet fikk 45.000 nye stemmer, mens Miljøpartiet De Grønne tok rundt 22.000 nye stemmer.

Den aller største vinneren er altså hjemmesitterne. En fremmøteprosent på 59,7 prosent er nesten historisk svak. Med unntak av valget i 2003 er det den laveste på nesten 100 år.

Hvordan skal dette tolkes?

Velgerne er åpenbart ikke begeistret over den sittende regjeringen, men det er heller ikke noe flammende raseri.

En litt slapp resignasjon er kanskje merkelappen som passer best på landsbasis.

Lokalt er det politiske jordskjelv i Tromsø og Bergen, men der har Høyre skutt seg selv i foten.

I Oslo gjør Arbeiderpartiet det svakere enn ellers i landet, så grepet med eiendomsskatt var ingen suksess. Men det holdt akkurat.

De rødgrønne fikk 26 mandater, mot 28 mandater til de fire borgerlige byrådspartiene. I Oslo er det en vinner - og det er Miljøpartiet De Grønne, som nå kan få ordføreren.

I kampen om makt ble kommunevalget 2015 en blåmandag for Erna Solberg og spesielt Siv Jensen. Spørsmålet er nå hva de kan gjøre for å snu stemningen frem mot valget i 2017.

Det enkleste grepet er å bytte ut statsråder:

  • Jeg tror justisminister Anders Anundsen (Frp) ligger tynt an. Han har vist seg lite ydmyk og lydhør,og har ikke evnet å markere Fremskrittspartiet positivt på en tradisjonell hjertesak, nemlig en streng asylpolitikk. Dessuten er han en rød klut for støttepartiene.
  • Miljøvernminister Tine Sundtoft (H) har vært usynlig på et område hvor velgerne åpenbart har engasjement. Hun har kanskje ikke gjort så mye galt, men hva har hun gjort? I hvertfall ikke markert seg som en grønn terrier, og det vil regjeringen trenge frem til neste valg.
  • Fiskeriminister Elisabeth Aspaker (H) er på vei ut, som påtroppende fylkesmann. Regjeringen har ikke råd til å ha statsråder på sidelinjen. 

Fremskrittspartiets statsråder har gjennomgående klart seg bra, med samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen i spissen. Arbeidsminister Robert Eriksson har klart seg bra, tross negative spådommer. Oljeminister Tord Lien er det ingen som laster for oljeprisfallet og landbruksmininster Sylvi Listhaug har satt seg i respekt.

Høyres stjerner er moderninseringsminister Jan Tore Sanner, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide.

Jeg tror alle disse forblir i regjeringen, men ikke nødvendigvis på samme post.

Den kanskje største tabben i regjeringsdannelsen var å løfte Monica Mæland ut av bergenspolitikken, og inn i en «usynlig» rolle som næringsminister. 

Tradisjonelt finnes tre løsninger: Erna Solberg kan skifte ut personer, statsrådene kan bytte departement, eller man kan slå sammen departementeter.

En viss usikkerhet finnes også om hva Venstre og Kristelig folkeparti gjør. De har sluppet unna regjeringsstøtten uten store skrammer, men lever i et skjebnefellesskap. De kan gå inn i regjeringen (minst sannsynlig) eller kreve større politisk gjennomslag i saker som kan skape begeistring.

Politisk er det enklere å si hva som må til for å skape begeistring, og det er å gi full gass i årets statsbudsjett. Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen kan regne med milliarddryss til nye veier, jernbane og annen infrastruktur. Velgerne vil ha handlekraft mot arbeidsledighet, og det er større tilgivelse for å pøse på med oljepenger enn å velge mer ansvarlig og langsiktig omstilling.

To år er normalt en lang tid i politikken, så løpet er ikke kjørt for Høyre-leder Erna Solberg.

Det politiske jordskjelvet var ikke så stort.

 

NB: Bloggen er oppdatert. Førsteutkastet hadde store regnefeil. Beklager!

comments powered by Disqus
hits