Hvem trenger Senterpartiet?


Senterpartiets ledertrio har ikke mye å glede seg over i granskningskommisjonens rapport. Foto: NTB scanpix.

Når Senterpartiet skal på kildejakt etter at havarikommisjonens rapport ble lekket, er det bevis godt nok på at partiledelsen ikke forstår medievirkeligheten.

Det er noe tragikomisk over Senterpartiets standhaftige vilje til å piske seg offentlig etter valgnederlaget.

- Dette er en ærlig, viktig og grundig rapport. Den er tankevekkende og alvorlig, sier partileder Liv Signe Navarsete.

Les mer: Navarsete om evalueringsutvalgets arbeid: En viktig og grundig rapport

Rapporten slakter partiledelsens valgkamp og «også mediearbeidet i valgkampen kunne vært bedre», skriver utvalget.

Rapportens konklusjoner var kjent hos 10 sentrale personer i partiet, men lakk likevel ut på forhånd.

Og partileder Liv Signe Navarsete mener det er så illojalt at hun vil røyke ut kilden.

Hun må ha stor tiltro til sine medmennesker hvis hun tror at det ikke kommer lekkasjer fra en gruppe på 10 personer i et parti i innbyrdes konflikt med seg selv.

Men er det riktig at det er partiledelsen som har skylden for alt som er galt?

La meg tilby en annen forklaring:

  • Senterpartiet har jevnt og trutt mistet oppslutning siden 60-tallet.
  • Hovedårsaken er avvikling av partiets grunnfjell; bøndene og landbruket.

Hvis vi ser på valgstatistikken, er det lett å la seg blende av ett resultat, og det er stortingsvalget i 1993 da Senterpartiet fikk 412.000 stemmer.

Det viser at partiets eneste sterke kort er motstanden mot EU-medlemskap.



Allerede valget etter var partiet halvert.

Åtte år senere var Senterpartiet nede på en tredjedel - med kun 140.000 stemmer.

Riktignok fikk partiet et lite blaff av under den rødgrønne valgseieren i 2005, men deretter har den nedadgående trenden fortsatt.

At regjeringspartiene opplever slitasje, er ikke overraskende.

Det er heller ikke oppsiktsvekkende at Senterpartiets lange, nedadgående trend fortsetter.

Årets valgresultat med 155.000 stemmene ved årets valg er ingen katastrofe, men et naturlig resultat.

Kanskje er det ikke partiledelsen, men selve partiet og politikken det brenner et blått lys for?

Det som forener Senterpartiet er kamp for jordbrukssubsidier og tollmurer for å beholde rundt 20 milliarder kroner i direkte og indirekte økonomisk støtte til landbruket.

Sånn sett er Senterpartiets landets klareste parti for egeninteresse.

Men ellers er det sprik - ikke bare i partiledelsen, men også blant velgerne.

Det går fra idealistiske og miljøvennlige småbrukere som ligger nært opp mot SV - og over til storbønder som kunne vært på den grønne flanken i Høyre.

Denne splittelsen går igjen i partiledelsen, personifisert med Ola Borten Moe på den ene siden - og Trygve Slagsvold Vedum på den andre.

Senterpartiet har vært flinke til å snu kappen etter valgvinden, og har oppnådd posisjoner ved å bytte mellom høyre- og venstresiden.

I forhold til partiets størrelse fikk Senterpartiet gjennomslag for mye i den rødgrønne regjeringen, men nå er partiet parkert på sidelinjen inntil videre.

Om partiet orienterer seg mot høyre eller om velgerne over tid går mot venstre, gjenstår å se.

Evalueringsrapporten peker klart på konflikter i partiledelsen - «og at det i denne valgkampen ikke var den nødvendige tillit mellom våre fremste tillitsvalgte».


Dette bildet lyver. Hvis vi skal tro evalueringsutvalgets rapport, så var det slett ikke snakk om en samkjørt partiledelse med tre tomler opp. Foto: Senterpartiet.

«Ikke (..) nødvendig tillit» er rene ord for pengene, og er basert på svar fra rundt 500 tillitsvalgte i partiet over hele landet.

I tillegg til at partiledelsen ikke stolte på hverandre og var for dårlig i mediene, peker rapporten på at Senterpartiet valgte feil valgkampsaker, og at det bare var mat som ga drahjelp.

Du kan lese rapporten her.

Det tyder på at selve interessekampen for bøndene fenger kjernevelgeren, men så er det stopp. Velgere flest hopper ikke på Senterpartiet om de er opptatt av eksempelvis eldre eller samferdsel.

- Det er behov for å tenke nytt i Senterpartiet, og partiet må erkjenne at det må jobbes på andre måter, konkluderer rapporten.

 Et mer brutalt spørsmål er om det er plass for Senterpartiet når antallet norske bønder synker kraftig, med eller uten partiet i regjering.

 Eller for å si det rett ut: Hvis bøndene forsvinner, hvem trenger da Senterpartiet?

comments powered by Disqus
hits