Statsministere må tåle lupe


Erna Solberg kan bli statsminister, og må tåle å bli veid på gullvekt. Men det må også Jens Stoltenberg finne seg i.

 

Valget står mellom Jens Stoltenberg og Erna Solberg som statsminister. De må tåle en debatt om lederegenskaper uten at rådgiverne blir såre.

Endelig er det litt temperatur i det som til nå har vært en kjedelig valgkamp.

Høyresiden er sår for at Stoltenberg har trukket Solbergs lederegenskaper i tvil, mens venstresiden er sår for at Stoltenberg får ansvar for den harde kritikken i Gjørv-rapporten.

Etter min oppfatning er det saklige argumenter på begge sider, og både Jens Stoltenberg og Erna Solberg må finne seg i å bli målt på gullvekt for landets viktigste maktposisjon.

Det var Jens Stoltenberg som åpnet konflikten ved å stille spørsmål ved Erna Solbergs lederegenskaper siden man ennå ikke har laget noe klart regjeringsalternativ på borgerlig side.

Dette fikk Kristin Clemet til å rykke ut med en kritikk av Jens Stoltenbergs lederevne etter den knusende rapporten til Gjørv-kommisjonen. Rapporten avdekket total svikt i beredskapen foran 22. juli-massakren, og Stoltenberg blir utfordret på mangelfull evne til å følge opp rapporten senere.

Les hva Clemet mener her: Gjennomføringskraft

Jeg mener at det er helt legitimt av Stoltenberg å påpeke at Erna Solberg ikke har samlet borgerlig side til et klart regjeringsalternativ.

Men det er like legitimt å holde landets statsminister gjennom åtte år ansvarlig for den knallharde kritikken som Gjørv-kommisjonen fremmet.

Du kan lese rapporten her: Gjørv-kommisjonen

Som ansvarlig for en utgiftsside i statsbudsjettet på over 1.000 milliarder kroner, må det være riktig å konfrontere Stoltenberg med de åpenbare manglene som Gjørv-kommisjonen påpekte - spesielt fraværet av handlekraft og koordinering mellom de ulike etatene. Det er et lederansvar, og Jens Stoltenberg er den øverste lederen.

Skattebetalerne har rett på gode svar når de undrer på om det stadig større offentlige byråkratiet drives effektivt, og hvorfor vi har en dårlig skole, enorme utfordringer i samferdsel og lange helsekøer - i et land med et økonomisk handlingsrom nesten ingen andre har.

På den annen side vil mange velgere tenke at "vi vet hva vi har, men ikke hva vi får". Og det er et tungt ansvar på Erna Solbergs skuldre at hun ikke kan fremvise et klart alternativ før velgerne har bestemt styrkeforholdet mellom de fire borgerlige partiene. Alle forstår at de blågrønne ville tjent på en fasttømret politisk plattform. Erna Solberg må finne seg i å bli spurt om hvordan hun kan lede en regjering etter valget - når hun ikke har klart å samle partiene før valget.

Det er forståelig at både rødgrønne og blågrønne partistrateger forsøker å avspore debatten om lederegenskaper ved å bruke retoriske triks, men det er synd hvis mediene går på fintene uten å bite seg hardere fast.

  • Jens Stoltenberg er en sympatisk person og en god debattant, men Gjørv-kommisjonen ga stygge riper i lakken for det som tradisjonelt har vært Arbeiderpartiets fremste kvalitet - styringsevne. I valgkampens siste uker bør mediene grave dypere i hva som har skjedd etter Gjørv-kommisjonen og om vi fortsatt har en offentlig sektor som samhandler dårlig og hvor politiske vedtak ikke blir satt ut i livet.
  • På den annen side har Høyre-lederen lenge klarte seg godt ved å ligge lavt og unngå å provosere. Slik sett har hun fremstått som en statsleder som er hevet over den vanlige politiske kjeklingen. Denne strategien har den ulempen at lederskikkelsen Erna Solberg blir utydelig og unnvikende. Det er naturlig å spørre om hun har autoriteten som skal til for å styre Siv Jensen, Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande i en eventuell firepartiregjering.

Dette er helt sentrale spørsmål i valgkampens innspurt, og vi må reise dem - selv om hovedpersonene og deres rådgivere blir såre.

comments powered by Disqus
hits