hits

Politikerne roter i boligmarkedet

kommentarer
kommentarer
Kommentarer

Et fem år gammelt vedtak i Oslo bystyre tvinger utbyggerne til å bygge dyre boliger ingen vil ha.

Et av hovedfunnene i 22. juli-kommisjonens rapport er at politikk og byråkrati lett blir mer styr enn styring.

Egentlig er det ubegripelig at politikerne føler at de må detaljregulere hvor store - eller små - nye boliger må være

Politikerne vil så mye, men følger ikke opp sine egne vedtak.

Og det finnes utallige eksempler på at man både gasser og bremser samtidig, eller gjør to vedtak som motvirker hverandre.

I Oslo ønsker bystyret i september 2007 å trekke barnefamilier inn til indre by, men effekten av vedtaket er at boligene blir en million kroner dyrere enn de ellers ville blitt - og at utbyggerne nekter å bygge boliger ingen vil ha.

Minst halvparten av leilighetene i nye prosjekter må være over 80 kvadratmeter, har Oslo bystyre bestemt.

Egentlig er det ubegripelig at politikerne føler at de må detaljregulere hvor store - eller små - nye boliger må være.

Og ingen kan si at politikerne ikke ble advart. Boligbyggerne advarte sterkt mot reglene, men for døve ører.

I 2007 vedtok bystyret at ingen nye boliger kan være under 40 kvadratmeter, de forbød ettromsleiligheter, og forlangte at minst halvparten av nye prosjekter måtte ha leiligheter over 80 kvadratmeter i indre by.

Med samme styringsiver ville Olav Selvaag aldri lykkes i å gi innbyggerne billige og gode boliger etter 2. verdenskrig.

Selvaag forstod tilbud og etterspørsel, og boligutbyggingen ble vellykket fordi han bygget boliger folk hadde råd til og ville ha.

Bolignormen har ført til at det bygges større boliger - og de blir dyrere: - Med en kvadratmeterpris på 50 000 kr i indre by, tilsvarer det isolert sett en økning i salgsprisen på 1,1 mill kr for gjennomsnittsboligen, heter det i en rapport fra de store boligbyggerne.

Interessant nok er Selvaagbolig blant utbyggerne som nå slår alarm, og de har med seg hele bransjen - inkludert OBOS.

Konklusjonen er at bolignormen gjør at «det bygges mange store og dyre boliger i indre by, samtidig som det store flertallet av av de som trenger en bolig etterspør mindre boliger. Dette gir lavere boligbygging og kan i verste fall på litt sikt bidra til at boligbyggingen stopper opp», heter det i rapporten.

Du kan lese den her: Utviklingen på boligmarkedet i Oslo

Kortversjonen er at politikerne ønsker boliger til et marked som ikke finnes - og at resultatet er at inngangsbilletten for en ny bolig havner i snitt på 5,2 millioner kroner.

I snitt har størrelsen på ferdigstilte boliger økt fra 68 kvadratmeter (i 2004-2007) til 93 kvadratmeter i (2010-2011) - altså en vekst på 37 prosent.

Større boliger betyr dyrere boliger - i snitt over en million kroner dyrere.

I tillegg har Stortinget vedtatt en rekke regler som gjør boligene dyrere å bygge - for eksempel såkalt universell utforming for at alle nye leiligheter skal være tilpasset rullestol.

Samtidig krever de at bankene skal kreve 15 prosent egenkapital på boliglån, og bankene på sin side krever at du låner mindre enn 2-3 ganger årslønnen.

La oss tenke oss en nyetablert barnefamilie med to barn. De må altså ha 780.000 kroner på sparekontoen for å få lån - og må samlet ha en inntekt på rundt to millioner kroner.

Retorisk kontrollspørsmål til Oslo bystyre: Er det mange slike, mon tro?

Boligbyggerne råder politikerne til å slippe litt opp:

  • Senk minimumsstørrelsen til 35 kvadratmeter
  • Fjern forbudet mot ettromsleiligheter
  • Senk kravet til boliger over 80 kvadratmeter til 20 prosent.

Dersom politikerne lytter denne gang, så må de be om dispensasjon fra staten mot pålegget om at alle boliger skal passe for rullestol.

- Tilgjengelighetskravet bør begrenses til å gjelde maksimalt 30 til 50 prosent av boligene i det enkelte utbyggingsprosjekt, og maksimalt 20 - 30 prosent av de minste boligene, er rådet.

Men hvorfor lytte til markedet når politikerne vet best?

 

comments powered by Disqus