Giske fanget i eget nettverk

Næringsminister Trond Giske styrer mye for tiden.

Næringsmininster Trond Giske er edderkoppen som fanget seg selv.

Det må være forsmederlig å være en maktkåt næringspolitiker med ansvar for statens eierskap. Så nær makten, og likevel så fjern.

De to siste utnevnelsene lukter vennetjenester lang vei

I praksis har staten gjort seg selv impotent gjennom eierskapspolitikken. Den tviholder på aksjepostene, men har laget effektive membraner mellom eierskapet og styringen.

Selv ikke lederlønningene kan Trond Giske dirigere som han vil.

På 70-tallet styrte Industridepartementet store industribedrifter, og vi fikk økonomiske skandaler som Jernverket i Mo i Rana, Tyssedal og Kongsberg Våpenfabrikk.

Samtidig var Norsk Hydro en suksesshistorie basert på at staten, som hovedaksjonær, holdt seg på armlengs avstand.

Erfaringene modnet en politikk hvor staten beholder over 1/3 av aksjene for å sikre norsk eierskap, men ellers holder fingrene fra fatet unntatt i store prinsippielle spørsmål og gjennom generalforsamlingen.

I fire saker er det reist spørsmål ved Trond Giskes håndtering av statlig eierskap:

  • Han prøvde å påvirke Telenor til å stanse salget av TV 2 til danske Egmont.
  • Han ble anklaget for kameraderi ved styreoppnevelse og direktøransettelse i Entra.
  • Han har presset LO-sjef Roar Flåthen inn som godt betalt varamedlem på Kongsberg.
  • Og nå sist ved å forsøke å presse inn sin gode venn Tore O. Sandvik i Telenor-styret.

De vanskeligste sakene er TV 2 og Entra, fordi det er en salig blanding av konspirasjoner, kameraderi og næringspolitikk.

I TV 2 står det klart at Trond Giske gjorde hva han kunne - og litt til - for å hindre at en av landets viktigste mediebedrifter gikk ut av landet.

I Entra er det uklart hva Giske ville, men næringspolitisk handler det om hvor stor del av den statlige eiendomsgiganten som skal børsnoteres og selges ut.

Næringsministeren tapte begge sakene, men med litt velvilje handlet de om overivrig næringspolitikk.

De to siste utnevnelsene lukter derimot vennetjenester lang vei.

Da styret på Kongsberg var fullt, fikk Roar Flåthen en godt betalt varamannstilling med fullt honorar, men uten stemmerett.

Det er påfallende.

I Telenor forsøkte Giske å presse inn sin partifelle og fylkesordfører fra Trøndelag, Tore Sandvik, til styret.

Jeg har egne kilder som bekrefter TV 2s versjon - næringsmininsteren kom med sin kandidat etter at valgkomiteen var ferdig med sitt arbeid.

Det er også høyst påfallende.

Sannsynligvis er styrevervene like lukrative kjøttbein som direktørstillingene.

Årlig deler de hel- og halveide statlige bedriftene ut 75 millioner kroner i styrehonorarer - i mange tilfeller godt betalt for et fåtall møter i året.

Fylkesordfører Tore O. Sandvik var Giskes mann, og han ble altså spilt inn på overtid, noe valgkomiteen oppfattet som press.

Likevel intervjuet Telenors valgkomite Sandvik, men kom til at han var for lett.

Det virker som en demonstrasjon. Tore O. Sandvik har vært statssekretær i Næringsdepartementet og fylkesordfører i Søt-Trøndelag i  nesten ti år.

At han skal være inkompetent til å sitte i Telenor-styret er smått utrolig.

(Nå fikk Giske inn en annen kjenning fra Arbeiderpartiets venstreside - Hallvard Bakke - som plaster på såret, og Sandvik fikk plass i Bedriftsforsamlingen).

Resultatet av avsløringene er en vingeklippet Giske.

Det er legitimt å forsøke å få inn personer man har tillit til i styrene til de offentlig eide selskapene, men det er farlig å lansere kandidater som kan fremstilles som kameraderi.

I tillegg til å svekke Arbeiderpartiets og næringsmininsterens anseelse, risikerer man å miste kontrollen.

Når selv styreoppnevnelser kan mistenkeliggjøres og overprøves, er det ikke mye igjen av den statlige eierstyringen.

comments powered by Disqus
hits