hits

Jagland bedre enn fryktet

kommentarer
kommentarer
Kommentarer

Å gi Nobels fredspris til EU er et fornuftig valg som vil stå seg historisk. Det var et skritt i riktig retning for komiteens leder, Thorbjørn Jagland.

De siste årenes utdelinger har skapt debatt, enten prisen har gått til en kenyansk treplanter, en kinesisk opposisjonell ingen hadde hørt om eller til Barack Obama før han knapt hadde begynt.

Selv motstandere av norsk medlemskap må innrømme at en europeisk føderasjon mellom Frankrike, Tyskland og Storbritannia virker fredsbevarende

Mot denne bakgrunnen er ikke en utdeling til EU spesielt kontroversiell. Selv motstandere av norsk medlemskap må innrømme at en europeisk føderasjon mellom Frankrike, Tyskland og Storbritannia virker fredsbevarende - og dermed i tråd med Alfred Nobels testamente som vektla at prisvinnere skulle ha bidratt til forbrødring mellom land.

Med 2. verdenskrig hadde Tyskland og Frankrike utkjempet tre kriger på 70 år. Etter stålunionen og senere EU virker en slik ny krig fjern. Årsaken er blant annet at landene er gjensidige avhengige av hverandre og at man har laget mange institusjoner for å løse konflikter fredelig og sivilisert.

De første dagene etter offentliggjøringen har kritikken gått i særlig fire retninger:

  • Den generelle og tilbakevennende latterliggjøringen av Thorbjørn Jagland.
  • Misnøye blant norske EU-motstandere.
  • Protester fra økonomisk hardt rammede grekere.
  • Og sedvanlig EU-kritikk fra store britiske aviser.

Mye av kritikken kan avfeies ved at det ikke er snakk om Nobelprisen i økonomi. Det er også fullt mulig å mene at Norge står best utenfor, mens man samtidig annerkjenner at det virker konfliktdempende å sørge for at EU-landene har felles interesser.

EU kunne selvsagt fått prisen langt tidligere, men samtidig er det en håndsrekning til EU å gi denne annerkjennelsen akkurat nå. Slik sett er ikke timingen så dårlig som enkelte av kritikerne vil ha det til.

De største problemene EU nå har skyldes innlemming av stadig flere land som står fjernt fra EU-kjernen. Serbia er på vei inn, Montenegro står for tur, og bak lurer Tyrkia. De 27 landene som nå er innenfor spriker både kulturelt og økonomisk, og det er en åpenbar fare for at EU har vokst for raskt.

Men føderalister verden over har gode argumenter for at statlig samarbeid bidrar til mindre militære konflikter. Krig mellom noen av USAs stater er knapt tenkelig, men vi har sett mange  voldelige konflikter når føderasjoner går i oppløsning. Både Sovjetuniongen og Jugoslavia er nærliggende eksempler på det.

I stedet for å gi prisen til noen uangripelige fredsaktivister, har Nobelkomiteen i år våget å gi støtte til EU i en vanskelig periode.

Det er et modig valg, og trolig et valg som vil se mindre merkelig ut i historiebøkene enn andre ferske prisvinnere. Ikke minst fordi problemene EU nå er inne i ikke må overskygge for at det europeiske samarbeidet har gjort samarbeidspartnere av Tyskland og Frankrike.

Det er historisk viktig.

comments powered by Disqus