Payback i Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiets valgvake i Folkets Hus - LOs høyborg på Youngstorget i Oslo. Foto: Adrian Nøttestad, Arbeiderpartiet.

Det er payback-time i Arbeiderpartiet etter at flere kjente stortingspolitikere frontet det omstridte vikarbyrådirektivet.

Men det sentrale spørsmålet er om det er medlemmene eller fagbevegelsen som skal avgjøre partiets politikk og nominere til Stortinget.

Det gir pluss i margen i partiet, men koster dyrt i LO

LO-forbund over hele landet er innstilt på å hevne seg på direktivtilhengerne.

Disse ligger dårligst an:

  • Vestfold: Steinar Gullvåg.
  • Østfold: Svein Roald Hansen.
  • Hedmark: Annette Trettebergstuen og Knut Storberget.
  • Nord-Trøndelag: Gerd Janne Kristoffersen og Arild Stokkan Grande.

Aftenposten 4. september 2012.

LOs distriktssekretær i Vestfold, Kim-Louis Belaska, tar et oppgjør med partiveteran Steinar Gullvåg: - I innlegg og intervjuer har han ikke vært villig til å lytte til fagbevegelsen i det hele tatt og gitt inntrykk av at vi har problemer med å forstå helheten, sier Belaska til Aftenposten.

Selvsagt har de Ap-innmeldte medlemmene fra fagbevegelsen like stor rett som alle andre til å påvirke nominasjonen.

Men det blir litt som å slå på skjeka når du mener merra.

For  vikarbyrådirektivet ble vedtatt i regjeringen (mot Senterpartiets og SVs stemmer), og der sitter som kjent både statsmininster Jens Stoltenberg og de mest sannsynlige etterfølgerne - Trond Giske eller Jonas Gahr Støre.

Anette Trettebergstuen ønsket seg neppe jobben som saksordfører for Vikarbyrådirektivet. Foto: Stortinget.

Vikarbyrådirektivet gikk også igjennom Stortinget. De som nå risikerer å bli vraket stod på partilinja. Tyngst er det nok for Anette Trettebergstuen, som ble utpekt som talsperson for Aps fraksjon på Stortinget. Hun er normalt til venstre i partiet og hadde neppe ønsket seg akkurat denne uriasposten.

Men hun smilte tappert og fikk saken igjennom. Det gir pluss i margen i partiet, men koster dyrt i LO.

Den suksessen kan ha kostet dyrt.

For fagbevegelsen går nemlig ikke løs på de sentrale partitoppene.

De blir riktignok heller ikke nominert i Vestfold, Østfold, Hedmark eller Nord-Trøndelag, men samtidig er det enklest å svinge fagforeningspisken over mer ukjente lokale figurer.

I Hedmark vil det lokale Fellesforbundet vrake både Trettebergstuen og tidligere justismininster Knut Storberget.

Vikarbyrådirektivet støttes av fagbevegelsen over  hele Europa fordi det sørger for like vilkår for vikarer og fast ansatte. Den norske fagbevegelsen er imot fordi den mener at direktivet også gjør det lettere å ansette vikarer.

Gjennom EØS-avtalen blir slike direktiver norsk lov hvis vi ikke bruker reservasjonsretten, og det har vi kun varslet at vi vil gjøre en gang - i saken om Postdirektivet.

Hvert år støtter LO og fagbevegelsen Arbeiderpartiet med 5,4 millioner kroner.

Til valgkampen i 2011 fikk partiet i tillegg 4,8 millioner kroner fra fagbevegelsen - og det meste av pengene kom fra Fellesforbundet og Fagforbundet.

Både i saken om sykelønnsordning og pensjonsreformen har fagbevegelsen stilt klare krav og fått gjennomslag.

De fikk også gjennomslag for å legge ned veto mot EUs postdirektiv.

Vikarbyrådirektivet er det klareste eksempelet på at Arbeiderpartiet har tatt et annet standpunkt.

Det er Arbeiderpartiets 56.000 medlemmer som skal bestemme politikken - ikke milliongiverne i fagbevegelsen.

Men samtidig er det fagbevegelsens soleklare rett å stemme inn kandidater som står for deres politikk.

Derfor blir det knalltøft på partiets nominasjonsmøter.

Det er bare et problem - og det er at det er velgerne som skal bestemme til syvende og sist.

Spørsmålet er om de foretrekker politikerne som følger instrukser lydig eller politikere som tør ta egne standpunkter.

comments powered by Disqus
hits