Udugelig eller inhabil?

BARE GODE VENNER: Tidligere politidrektør Øystein Mæland og justismininster Grete Faremo.

Hvis justisminister Grete Faremo var inhabil til å sparke politidirektør Øystein Mæland, må vi utnevne en «skyggeregjering» med statsråder uten venner og forhistorie.

Den mektige forretningsadvokaten Ole Lund hadde så mange styreverv at han fra tid til annen satt på alle sider av bordet. I et humoristisk hjertesukk formulerte han følgende: - I et lite land som Norge må man ofte velge mellom en inkompetent eller en inhabil person.

Er man habil til å gjøre vennetjenester, kan man ikke erklære seg inhabil når det blir ubehagelig

Det er selvsagt en overdrivelse, og selv et land med fem millioner innbyggere må etterstrebe at folk som tar avgjørelser på vegne av oss alle ikke samtidig har egeninteresse av beslutningen.

Men det går over alle støvleskaft hvis man virkelig blir inhabil av å arbeidet sammen for mer enn ti år siden og etterpå har pleid et vennskap.

Les også: Politidirektørens naturlig avgang

Riktignok var Lovavdelingen i Justisdepartementet i tvil, og det er heller ikke departemenets byråkrater som lager norske lover. Men uklarheten som nå er skapt må det ryddes opp i.

Ifølge Wikipedia er hovedprinsippet at man ikke skal ha personlige interesser:

«Inhabilitet (av nektende -in og habil) eller ugildhet (det motsatte av uhildet) betegner det å ha personlige interesser i en sak som skal behandles slik at man etter vanlig skikk ikke kan delta i behandlingen men må fratre sin stilling midlertidig, ihvertfall gi avkall på å utføre handlinger som kan påvirke utfallet av behandlingen.»

Jeg forstår at Grete Faremo kviet seg for å sparke sin venn, men hennes unnfallenhet kan ikke sette en ny terskel for saksbehandling.

Nå var det ikke Faremo som ansatte Øystein Mæland, men det finnes en rekke eksempler på at tidligere AUF-ere og partivenner har fått norske toppjobber uten at statsråden har erklært seg inhabil. Er man habil til å gjøre vennetjenester, kan man ikke erklære seg inhabil når det blir ubehagelig.

Ole Lund har rett i at Norge er et lite land, og det er uungåelig at man må forholde seg profesjonelt til personer man har studert juss sammen med på Universitetet, gått på Sosialøkonomisk Institutt sammen med eller tilbragt tid sammen med på Norges Handelshøyskole.

Politiske partier er tilsvarende møteplasser, og det er de færreste av oss som kapper alle bånd til vår fortid når vi får et yrkesliv. De fleste av oss må forholde oss profesjonelt til kolleger selv om vi er venner (eller uvenner).

Det underliggende problemet er forholdet mellom politikerne og byråkratiet. I Norge bytter vi statsråden og den politiske ledelsen ved valg, mens 90-95 prosent av departementet blir værende. Det er en av grunnene til at norsk finanspolitikk nesten ikke forandret seg med Per Kristian Foss (Høyre) eller Kristin Halvorsen (SV) som finansmininster.

Politikerne kommer og går - byråkratiet består.

Interessant nok fikk Øystein Mæland full støtte fra politisjefene, men ingen ryggdekning politisk.

Les også: Mæland trekker seg som politidirektør

I departementene har likevel politikerne mulighet for å ta styringen, men det blir vanskeligere i underliggende etater som Politidirektoratet, som har mer egenrådige roller. Slik må det også være. For å ta et ferskt eksempel, så hadde både Medietilsynet og Konkurransetilsynet innvendinger til A-pressens kjøp av Edda Media.

Men tilsyn og etater utøver fortsatt politikk, og det er grunnen til at statsråder fra alle partier bruker sin makt til å utnevne ledere som står for den samme grunnholdningen som regjeringen.

Statsmininister Jens Stoltenberg fratrådte på grunn av inhabilitet da Øystein Mæland ble utnevnt som politidirektør. Det er forståelig, så lenge Mæland var Stoltenbergs forlover - noe som indirerer et svært nært vennskap. Men Mæland, som er cand.med, hadde ikke spesiell politikompetanse, og da oppstår raskt mistanke om at det er en politisk utnevnelse.

Nå har man - fornuftig nok - ansatt det som fremstår som en upolitisk fagmann: Rett mann til rett tid

Her er det viktig å holde tunga rett i munnen: Man blir ikke automatisk kvalifisert til å bli politidirektør fordi om man er sympatisk og Arbeiderparti-sympatisør. Men man blir ikke diskvalifisert heller. Dette er en gråsone.

Men noe bør stå fast, og det er at hvis man er habil til å ansette og til å samarbeide i hverdagen - ja da må man også ta med seg forpliktelsen til å gjøre helt nødvendige og ubehagelige grep.

Som å bytte ut ledelsen for Politidirektoratet etter den knusende kritikken fra 22. juli-kommisjonen.

comments powered by Disqus
hits