Politidirektørens naturlige avgang

Politidirektør Øystein Mæland trakk den eneste naturlige konsekvensen av 22. juli-kommisjonens rapport ved å trekke seg. 

Ingen kan laste Øystein Mæland for at Norge var katastrofalt dårlig forberedt på terroraksjonen mot Regjeringskvartalet og Utøya.

Han hadde kun vært politidirektør i 14 dager før udåden, og mistillit følger ikke stillingen - men personen.

Slik situasjonen utviklet seg ble han feil mann til feil tid

Å rette baker for smed tjener ingen hensikt.

Men 22.juli-kommisjonens rapport viser at Politidirektoratet også sviktet sin oppgave under og etter terroraksjonen.

Først ved mangel på ledelse under og rett etter terrorangrepet - og så med bortforklaringer og ansvarsfraskyvelse i den såkalte Sønderland-rapporten.

Dette er bakgrunnen for at justisminister Grete Faremo ikke har gitt politidirektøren full støtte, men hun valgte altså å erklære seg inhabil.

Uten ryggdekning fra justismininsteren hadde ikke Mæland et annet valg enn å gå av.

Avgangen er i tråd med det jeg skrev i bloggen: Dagen derpå

I de siste dagene har det vært en massiv kampanje mot Mæland på sosiale medier.

Historiske synder som medlemsjukset i AUF er dratt frem, og folk har spurt om vi kan ha en tidligere militærnekter som øverste sjef for Politiet - og om det er forsvarlig av politidirektøren å ta pappeperm i den situasjonen Politiet nå er i.

Dette blir akademiske spørsmål nå som Mæland har trukket seg frivillig.

Det er umulig å vite sikkert hvilken enkeltfaktor som ribbet politidirektøren for politisk tillit.

Les også saken: Mæland har trukket seg

Men slik situasjonen utviklet seg ble han feil mann til feil tid.

Hadde Øystein Mæland blitt sittende, ville vi fått en lege med partiboken i orden som leder for kanskje den mest dyptgripende reformen i Politiets historie.

Det hjalp heller ikke at Mæland prioriterte sin egen rettighet som arbeidstaker til å ta pappaperm foran landets behov for en aktiv politidirektør.

Mæland har rett i at et barn ikke kan avbestilles, men det er heller ingen menneskerett å være politidirektør i en livsfase hvor man ikke kan gjøre jobben.

Ved å ta pappaperm som nyutnevnt politidirektør i etatens største krise i moderne tid, satte Øystein Mæland sine egne rettigheter som arbeidstaker foran Politidirektoratets behov.

Av og til kan man tape på å trumfe igjennom en rettighet.

Pappapermen styrket neppe hans omdømme som leder på Stortinget.

Når Øystein Mæland nå går av med øyeblikkelig virkning fordi han ikke oppfatter at han har tillit, så er det likevel en vurdering som fortjener respekt.

Vi skal ikke glemme at det bare er en mann som har ansvaret for de 77 drapene 22. juli i fjor.

Dessuten har Øystein Mæland personlig intet ansvar for at beredskapen og koordineringen av politiets ressurser sviktet.

Den massive kritikken i 22. juli-kommisjonens rapport må føre til en grundig opprydning i Politiet.

Det krever en fast, kompetent og handlekraftig leder - og en slik reform er ikke mulig uten autoritet i organisasjonen.

Det får man ikke hvis man på ny henter en person uten politifaglig bakgrunn fra Jens Stoltenbergs nærmeste vennekrets.

Norge er et lite land, men ikke så lite at det er naturlig at justisministeren erklærer seg inhabil til å vurdere politidirektørens stilling.

Med Øystein Mælands avgang har en serie polititopper forsvunnet, mer eller mindre som en direkte følge av 22. juli.

  • Justisminister Knut Storberget gikk av, og er nå på Stortinget.
  • Ingelin Killengreen var politidirektør i ti år, men gikk av før 22. juli.
  • PST-sjef Janne Kristiansen gikk formelt på en annen sak, men var kraftig svekket.
  • Oslos politimester Anstein Gjengedal skal snart gå av.

Den eneste som fortsatt er igjen, er politimester Sissel Hammer i Nordre Buskerud.

Hun sier at hun blir sittende så lenge hun oppfatter at hun har tillit.

Det varer neppe evig.

comments powered by Disqus
hits