Uønsket i Norge

Eve Syrrah måtte dra hjem til Filippinene etter to år som au pair i Norge. Vi har ikke plass til arbeidsomme innvandrere. Foto: Gunnar Stavrum.

I går tok vi farvel med Eve Syrrah, som har bodd hos oss i to år. Hun er hyggelig og arbeidssom, men får ikke være i Norge mer enn to år.

Det er selvsagt ingen norske politikere som har et bevisst forhold til Eve Syrrah. Og det er heller ikke så mange som vil hevde at det er viktig for Norge at akkurat hun er uønsket etter to år.

For politikere og byråkrater er hun bare et nummer i rekken.

Men for oss som har blitt kjent med henne - og mange som henne - er det en stor urimelighet at et land med press på arbeidsmarkedet ikke har plass til flittige arbeidsinnvandrere.

Men det verste er det falske inntrykket mange har klart å skape av au pair-ordningen.

Faktum er at for de aller, aller fleste som kommer til Norge, er perioden med på å løfte dem ut av et liv i fattigdom og gi dem en ny start med oppspart kapital.

Som Eve Syrrah. Hun drar fra Norge og hjem til Filippinene for å gifte seg, for deretter å reise til New Zealand - der hun får arbeids- og oppholdstillatelse på seks uker.

Det kommer til å gå bra med Eve Syrrah.

Det unner vi henne av hele vårt hjerte.

Men det er rart at et land som har store uløste oppgaver innenfor helse og omsorg ikke har plass til en arbeidssøker som henne.

Når LO og mediene lager oppslag om misbruk av au pairer, og får politikerne til å foreslå innstramminger, så rammer det ikke oss - men de fattige jentene det er snakk om.

Ifølge Utlendingsdirektoratet er formålet med au pair-ordningen kulturutveksling. Au pairene skal få bedre kunnskap om Norge og det norske samfunnet ved å bo i et norsk hjem - til gjengjeld bidrar au pairen med tjenesteytelser som lettere husarbeid og barnepass for vertsfamilien.

Les om ordningen her: Nye regler for au pair-ordningen

Det er riktig, men også feil. Å flytte midlertidig fra den fattige landsbygda på Filippinene er kulturutveksling, men det er også kjøp og salg av tjenester.

Au pairen får kost, losji,  og minst 5.000 kroner i måneden før skatt i lommepenger.

Vertsfamilien skal også dekke au pairens reiseutgifter til hjemreisen.

(NB: For staten er ikke ordningen mer «kulturutvekskling» enn at man krever skatt på inntekten som overstiger fribeløpet. )

Arbeidstiden må ikke overstige fem timer per dag, og det er ikke lov å betale ekstra for merarbeid.

Regelverket sier også: - Du kan ikke arbeide hos andre arbeidsgivere eller andre vertsfamilier enn vertsfamilien din, og du kan ikke kombinere arbeidet som au pair med annet arbeid, verken mot betaling eller gratis.

Det er bare å konstatere at politikerne er på en annen klode enn kvinnene de lager regler for. I virkeligheten snakker vi om unge kvinner mellom 18 og 30 år som har to år på seg for å hjelpe seg selv ut av fattigdommen på Filippinene. Regelverket sier altså at fem timer arbeid om dagen er maks, og at de «kan ikke arbeide hos andre arbeidsgivere».

Det store spørsmålet er: For hvem har myndighetene laget forbud mot å arbeide ekstra? Det kan umulig være av hensyn til de filippinske kvinnene som har arbeidskapasitet og ønske om å jobbe langt mer den korte perioden de får være her i landet.

Hvis vi forlater politikernes urealistiske tåkeverden og beveger oss inn i den virkelige verden, så fungerer au pair-ordningen som både kulturutvekskling og kjøp av hjelp til husarbeid og barnepass.

Hvis vi legger av oss dobbeltmoralen, er virkeligheten at verftsfamiliene med stort og smått betaler pluss/minus 150.000 kroner i året for hjelpen.

Her er regnestykket:

  • Lommepenger: 60.000 kroner
  • Bolig: 35.000 - 40.000 kroner
  • Mat: 24.000 kroner *
  • Hjemreise, norskkurs: 15.000 kroner

* Kilde: SIFOs standardbudsjett.

Hva er mitt poeng?

Det er bra at myndighetene lager regelverk som gir au pair-ene trygghet, og som sikrer at de kan bytte vertsfamilie hvis de utnyttes (det har vært noen svært få slike tilfeller).

Det er også helt ok om man hever lommepengesatsene, lager en tilsynsordning eller gjør andre tiltak som gir en bedre balanse mellom au pairene og vertsfamiliene.

Men det beste er å kalle en spade for en spade, og åpne for gjestearbeidere utenfor EØS-området som får oppholdstillatelse koblet til at de har arbeid. Det ville gitt de filippinske hushjelpene trygghet og rettigheter som arbeidstakere, kombinert med en minstelønnsordning.

Det er på tide at vi tar inn over oss at dette er kvinner som kommer hit for å arbeide, tjene penger og sparer til å gi seg selv en ny økonomisk trygghet i hjemlandet.

De bidrar til at mange tusen norske familier får hverdagen til å gå rundt - og får kulturutveksling på kjøpet.

Les mer: Au pair redder forholdet

Kvinner som Eve Syrrah fortjener hver krone de får, og de aller fleste av dem drar tilbake til Filippinene med nye kunnskaper og oppsparte midler.

Det er en vinn/vinn-situasjon for kvinnene det gjelder, og familiene de bor hos.

Det er rart at Norge ikke har plass til slike personer, men at myndighetene har bestemt at de skal settes på første fly når de har vært her i to år.

comments powered by Disqus
hits