Milliardtap på unødvendig streik

Unio-toppene Arne Johannessen, Mimi Bjerkestrand og Anders Folkestad.

Streik er som krig - lett å starte, vanskelig å avslutte. Det tok 13 dager å få slutt på en helt unødvendig streik i stat og kommuner.

Etter en krig vil partene være uenige om hvem som startet. Slik er det i streiken i offentlig sektor også, men partene er nokse enige om at det har vært en helt unødvendig konflikt. Løsningen som nå er anbefalt gir 4,1 prosent lønnsvekst - nesten på kronen det stat og kommuner hele tiden har vært villige til å gi.

Streiker - som kriger - gir uskyldige ofre. Det må de som setter igang konfliktene være klar over

Nå ønsker Fagforbundets leder Jan Davidsen en gjennomgåelse av hvordan streiken oppstod.

Les også: - Kommunestreiken var unødvendig

Det er en god tanke.

Konflikten har kostet Norge flere hundre tusen dagsverk på skoler, i barnehager, på sykehjem og i staten.

Som en tommelfingerregel koster 50.000 i streik rundt 100 millioner kroner om dagen.

Det betyr at Norge gikk glipp av arbeid for over en milliard kroner.

Stat og kommuner sparer disse pengene i lønn på arbeid som ikke blir utført.

Samtidig er dette penger som stort sett har gått ut fra streikekassene til LO, YS og Unio.

De streikende får like mye netto etter skatt som om de har jobbet, og de offentlige arbeidsgiverne sparer penger på streiken.

Les bloggen: Streiken ingen taper på

Når jeg skrev at ingen taper på streiken, så gjaldt det selvsagt de stridende partene.

«Sivilbefolkningen» har det gått hardere ut over.

For mange har streiken vært litt irriterende, men det har gått.

For andre mennesker har streiken gitt større personlige konsekvenser fordi de ikke har hatt barnevakt i bakhånd, ikke har fått tatt eksamen, har fått bakgården full av rotter eller andre utslag av konflikten.

Det er urettferdig for den enkelte, men streiker - som kriger - gir uskyldige ofre. Det må de som setter igang konfliktene være klar over.

Faren er at hissige forhandlere glemmer at streiker er lette å starte, og vanskelige å avslutte.

Les også: Streiker til ingen nytte

Nå må partene sette seg ned og analysere hvorfor det sporet så fullstendig av denne gangen.

Trolig skyldes det to årsaker: Det er uklart hva det betyr at man skal ha lik lønnsutvikling som de såkalte frontfagene, samt at avsporing i statlig sektor nesten automatisk drar med seg kommunal sektor ut i konflikt.

Administrasjonsminister Rigmor Aasrud stod på sitt, og fikk en stor offentlig konflikt i fanget.
Alt hviler på en ukjent X - nemlig lønnsutviklingen i frontfagene.

Problemet er for det første at de offentlige arbeidsgiverne vil sammenligne med industriarbeiderne, mens eksempelvis Unio ønsker å sammenligne med industrifunksjonærene (som har hatt sterkere lønnsvekst).

I tillegg får de private noe i sentrale tillegg, og omtrent like mye i tillegg lokalt på bedriften.

Dermed blir summen vanskelig å anslå, og staten har konsekvent bommet på dette i ni av ti år.

For begge parter er det viktig å tenke ut over 2012, og sørge for at man får et referansepunkt som er gunstig i mange år fremover. Det er grunnen til at man ikke ble enige, selv om det skilte bare 0,2-0,3 prosent mellom partene i statlig sektor.

Og da streiken var et faktum i staten, stod kommunepartene i offside. Riksmekleren kunne ikke bidra siden det var umulig å legge frem en økonomiske skisse (som normalt bygger på statens oppgjør).

Modellen er fornuftig. Det er ansvarlig å la den konkurranseutsatte industrien sette et «tak» på lønnsutviklingen, og det er fornuftig at staten går foran i det offentlige, siden det er staten som har pengesekken.

Det vil aldri bli slik at lønnsoppgjør blir matematikk med en fasit. Partene har egeninteresse av å vektlegge enkelte tall fremfor andre. Det heter forhandlinger, og jobben er å forhandle seg frem til en løsning uten konflikt.

På offentlig side er det administrasjonsminister Rigmor Aasrud som har regien, men det er statens personaldirektør som leder forhandlingene.

Statens personaldirektør Merethe Foss Liverud har bare fire måneder bak seg i stillingen. Foto: Regjeringen.no
Arbeidstakerne skylder på statens ferske personaldirektør, Merethe Foss Liverud, som ble kastet inn i oppgjøret etter kun fire måneder i stolen.

Kanskje det, men Unio-trioen Arne Johannessen, Anders Folkestad og Mimi Bjerkestrand er heller ikke lette å bryne seg på. De fremstår som folk man gjerne går i krigen med, men neppe som opplagte kandidater til fredsmekleroppdrag. Selv da de tre andre organisasjonene godtok løsningen i staten, stemte 12 av 13 i Unios forhandlingsutvalg for å fortsette konflikten.

For regjeringen var det viktig å holde igjen økonomisk, og for de fagorganiserte ble det mer en konflikt rundt langsiktige prinsipper enn lønnsvekst i 2012.

I år endte det med 13 dagers streik og milliardtap, nærmest til ingen nytte.

Vi har fått et resultat som ligger svært nær det partene kunne blitt enige om på forhånd.

Det er et nederlag for alle parter - og ikke minst for 3. part.

 

PS: Kan noen fortelle Unio Stat og Arne Johannessen at det er over nå?

 

 

 

 

comments powered by Disqus
hits