Politikkens Gutteklubben Grei

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har mange bekjente, men få nære venner.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre får noen riper i lakken, men ellers er det tilbake til normalen - der vennskap og kjennskap ikke er noe hindrer i politikken.

I dag avslutter Stortinget behandlingen av saken der Jonas Gahr Støre medvirket til at 6 millioner kroner ble bevilget til opprettelsen av en stiftelse vennen Felix Tschudi hadde økonomisk interesse av.

Politikk er ikke bare å styre landet etter beste evne, det er også en kamp om makt og en interessekamp.

De rødgrønne støtter Gahr Støre, de blå kritiserer ham, mens KrF mener  at Gahr Støre burde fått vurdert sin habilitiet.

- Alle skal kunne stole på at vi politikere forvalter fellesskapets penger på en ryddig måte og alle skal forvente at vi politikere er oss bevisste på egen habiliet når vi fatter beslutninger og tildeler offentlige midler, skriver Jonas Gahr Støre på sin egen blogg «Om satsing i nord».

Problemet er at det kan vi ikke, og at dagens habilitetsregler er en vits.

Hvis man ikke er inhabil når man er barndomsvenner, har gått på Sjøkrigsskolen sammen, har vært gjester i hverandres bryllup og feirer 17. mai og Nyttårsaften sammen - ja da er reglene om habilitet og nære venneskap verdiløse.

Høyesterettsadvokat Ole Lund sa en gang at i et lite land som Norge må man i praksis velge mellom inhablitet og inkompetanse.

Det hører med til Jonas Gahr Støres historie at han rett før Tschudi-bevilgningen utnevnte sin enda nærere venn Morten Wetland til FN-ambassadør. I den saken ba han om en juridisk vurdering og fikk grønt lys. Gahr Støres poeng er at Felix Tschudi neppe ville vært regnet som en nærere venn - altså ikke behov for habilitetsvurdering.

Det kan godt være at Jonas Gahr Støre har rett. Men det er samtidig problematisk, og vi har sett det i en rekke utnevnelser av fylkesmenn. Politikken danner sin egen elite. Man er sammen døgnet rundt i måneder, og det er en karrierevei hvor grensen mellom kollega og venn ikke er lett å trekke.

I slike kulturer danner det seg lett kameraderi og vennetjenester. Velgerne får mistanke om at eks-stortingsfolk blir fylkesmenn fordi kollegaer/venner gjennom 20 år mener at «han fortjener den stillingen». Grenseoppgangen blir ikke lettere av at kravet til formell kompetanse i stillingene er vag og overlatt til skjønn og vurderinger. Kameraderi er nesten umulig å dokumentere.

Les også bloggen: Venner og venners venner

Statsråd Audun Lysbakken måtte gå av etter bevilgninger på 15 millioner kroner til stilftelsen til en nær venn, selv om stiftelsen støttet et politisk formål Lysbakken var enig i. Det var uryddighet og vennskapet på personlig plan som felte SV-lederen.

På organisasjonsnivå er det annerledes. Vi har en fiskeriminister fra fiskerinæringen, nesten alle landbruksministre (i alle regjeringen) kommer fra bondenæringen, og den rødgrønne regjeringen har vedtatt økt fagforeningsfradrag for LOs medlemmer - mens LO støtter Arbeiderpartiet med millionstøtte etc.

Politikk er ikke bare å styre landet etter beste evne, det er også en kamp om makt og en interessekamp.

I en av de famøse e-posten i Lysbakken-saken skrev lederen for Sosialistisk Ungdom rett ut at «nå som SV har inntatt BLD (Barne- og likestillingsdepartementet) lurer vi på om noen av dere som sitter der, har muligheter for å gå nøye igjennom hvilke muligheter som finnes for å få finansiert et slikt prosjekt (...) og tenke kreativt rundt dette, og komme tilbake med noen tips...».

Les også: Audun Motbakken

Lederen for Sosialistisk Ungdom oppfatter det altså slik at siden SV «har inntatt» departementet, er det bare å tenke kreativt og sende over penger.

Det er neppe bare de rødgrønne som opptrer slik, men det er en uskikk. Bevilgninger må være velbegrunnede og transparante for at vi kan stole på at politikerne forvalter fellesskapets penger på en ryddig måte, slik Jonas Gahr Støre ordlegger seg i sin blogg.

Dersom man har habilitetsregler som er så løse at man etter eget hode kan bortdefinenere nære venner som «bekjente», er reglene verdiløse. Da kan man like gjerne si at i politikken er det medlemskap i Gutteklubben Grei som avgjør - og at inhabilitet kun gjelder ved direkte blodsbånd.

Det er ikke Jonas Gahr Støres skyld, selv om han har gitt det uklare regelverket et ansikt.

 

 

comments powered by Disqus
hits