Få ut fingeren, UDI!

 

Justisminister Grete Faremo bør fokusere på å speede opp systemet, slik at asylsøkere som får avslag kan returneres raskere. Foto: Scanpix.

Norge trenger ikke en liberal innvandringspolitikk. Men vi trenger at Utlendingsdirektoratet får ut fingeren.

Skjebnen til de 450 asylbarna som har vært i Norge i en årrekke opprører mange. Med rette. Man skal være nokså kynisk for ikke å se det umenneskelige i å tvangsutsende en 9-åring som er født i Norge og som har bodd i Norge i hele sitt liv.

- Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv, skrev Arnulf Øverland. Det kan være ord i tiden for justisminister Grete Faremo. Uretten blir ikke mindre om den fortsetter for å beskytte en systemsvikt.

Justisministerens vegring mot å gjøre noe minner om Politiet etter 22. juli. Alle som vil se, ser at mye gikk galt. Og det er lite tillitsvekkende å late som man ikke ser eller oppfatter det.

Man skal være nokså kynisk for ikke å se det umenneskelige i å tvangsutsende en 9-åring som er født i Norge og som har bodd i Norge i hele sitt liv

Årlig kommer det rundt 10.000 asylsøkere fra 100 nasjoner til Norge. Så godt som alle er enige i at asyl må gis kun til de som er forfulgte. Jeg har ikke sett noen som foreslår å åpne grensene for alle som banker på.

(Det vil si; unntatt de 550 millioner menneskene innenfor EØS-området som har fri adgang til riket).

Spørsmålet om de 450 barna kan deles opp i to delproblemer:

  • Hva gjør vi med barna som allerede har bodd her i en årrekke og som reelt er norske?
  • Hva gjør vi for å forhindre at nye 450 asylbarn kommer i samme situasjon om få år?

Ifølge tall Dagsavisen har fått er 124 av barna født i Norge og har aldri vært utenfor landet. Av disse er 103 mellom tre og fem år, mens 21 er mellom seks og ti år gamle.

En rimelig tolkning av Utlendingslovens krav om ?sterk tilknytning? til Norge tilsier at alle disse har en rett til å bli. Mener man noe annet, får man vedta en ny lov.

Så kan det innvendes at barna har fått denne retten som en konsekvens av at foreldrene ikke har reist ut av Norge etter å ha fått avslag på asylsøknaden. Det er et dilemma, men det er ikke barnas skyld. Norsk lov og FNs barnekonvensjon sier nemlig soleklart at barna skal vurderes for seg.

Noen argumenterer med at barna ikke bør tjene på at foreldrene spekulerer i norske regler. Men det er synsing, og ikke jus. Loven sier ingen ting om at barnas rettigheter avhenger av foreldrenes handlinger.

Verken politikk eller jus handler dypest sett om regler, men om rettferdighet. Reglene er ikke til for seg selv, men for å skape likebehandling. Å følge reglene kan aldri legitimere overgrep.

Men så er det heller ikke reglene som har skapt utfordringen med de 450 asylbarna, men praktiseringen av regelverket ? og treg saksbehandling. Mange av familiene burde vært sendt tilbake til sine opprinnelige hjemland for mange år siden.

Om skylden ligger i Stortinget, Justisdepartementet, UDI eller Politiet er ikke godt å si. Men det som er åpenbart er at det går for lang tid å gi noen endelig avslag og deretter får dem returnert.

Flyktningene som kommer hit oppfører seg rasjonelt. De vet at de får en bedre fremtid i Norge enn for eksempel Etiopia, og i desperasjon gjør de hva de kan for å få bli.

Det irrasjonelle er norske myndigheters adferd, hvor vi først lar familiene og barna gro røtter her i landet ? før de samme myndighetene røsker opp røttene med makt en natt.

Men løsningen på det problemet er ikke å frata 450 asylbarn deres klare rettigheter. Det er en urimelig, hjerteløs og lettvint løsning på en systemkrise.

Det gode spørsmålet er hvorfor UDI og Politiet ikke har sørget for retur tidligere. Og det er nettopp her løsningen ligger: Vi trenger en rask og effektiv saksbehandling, med normale ankemuligheter, og deretter en rask retur ut av landet.

Løsningen er en saksbehandlingsgaranti. En raskere saksbehandling og en ekspeditt utsendelse ved avslag er det beste middelet for å hindre at Norge trekker til seg mange asylsøkere uten behov for beskyttelse.

På Stortinget ser noen ut til å våkne: - Jeg mener det viktigste er rask saksbehandling og klagebehandling, og rask retur av dem som får avslag, sier Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Lise Christoffersen til Aftenposten.

Hun har rett: - Det aller viktigste er kontroll på saksbehandlingen, kanskje ligger nøkkelen i en saksbehandlingsgaranti. Vi må også vurdere om vi skal begrense klageadgangen, som i dag er ubegrenset.

Staten er flink til å gi oss innbyggere klare tidsfrister og straff hvis de ikke overholdes. Det er ikke urimelig om også staten får presise krav til tempoet i sin saksbehandling.

I USA, som på ingen måte er noe fristed for asylsøkere, har man tilsvarende rettigheter andre veien. Får man ikke svar på søknaden om opphold innen seks måneder, får man rett til å arbeide. Det setter press på myndighetene for å få unna sakene.

Saksbehandlingstiden til UDI er på vei ned. Det er bra. Og returene øker. Det er bra. Vi har også innført økonomiske belønninger for å returnere frivillig.  Det er også bra.

Men det går for smått. Og for hver dag som går uten at politikerne manner seg opp til å sette inn nok ressurser til saksbehandlingen og vedta raskere saksbehandling, så øker antallet asylbarn som har bodd her i en årrekke.

Konsekvensen er at barna har fått lære norsk, har gått i norsk skole og fått norske venner. De har fått en ?sterk tilknytning? til Norge, og har rett til å bli.

Om vi ønsker det eller ei.

comments powered by Disqus
hits