Hjerterå retur av 450 asylbarn

Justisminister Grete Faremo har få støttespillere i sitt hardkjør for å kaste ut de 450 asylbarna som har bodd i Norge i en årrekke. Foto: Fredrik Varfjell, Scanpix.

Hvordan kan man «returnere» barn som er født i Norge, og som aldri har bodd noe annet sted?

Stadig flere protesterer mot regjeringens plan om å tvangsutsende 450 asylbarn som har bodd i Norge i en årrekke.

Denne saken kommer justisminister Grete Faremo og hennes våpendrager, statssekretær Pål Lønseth, til å tape.

For meg er det ubegripelig hva «særlig tilknytning til riket» betyr, hvis det ikke gjelder barn som er født her, og som har bodd her i hele sitt liv.

Selv Fremskrittspartiet reagerer mot regjeringens politikk. Kritikk kommer også fra lokallag i Arbeiderpartiet, AUF, så godt som hele SV, LO-ledelsen og nå sist Senterpartiet.

Støtten til regjeringen smuldrer opp blant deres egne.

? Sakene til disse ungene må stilles i bero til regjeringen finner en løsning, sier Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB). ? Ungene sitt beste må veie tyngst, sier hun.

Statssekretær Lønseth gikk høyt ut over kulen, men er betraktelig spakere nå. Han fant opp begrepet «returnektere» som et retorisk triks, men både han og justisminister Grete Faremo har problemer med å forklare hvordan man kan «returnere»barn som aldri har bodd noe annet sted enn i Norge.

De 450 barna det er snakk om er enten født i Norge, og har bodd her i hele sitt liv - eller så har de bodd i Norge i mange, mange år.

Barnekonvensjonen som Norge har undertegnet legger vekt på at barn har egne rettigheter uansett hva foreldre han gjort. Norsk lov sier at asylsøkere må få bli i landet hvis det er snakk om  «sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket».

Det heter videre at «i saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn».

Les hva Stortinget har vedtatt her: Utlendingsloven

Det er regjeringen som styrer Utlendingsdirektoratet og gir forskrifter for hvordan de skal praktisere lovteksten.

Alle kan ikke få opphold i Norge, og det er rettferdig at asyl forbeholdes de mest forfulgte. Men dette handler også om enkeltpersoners rettigheter.

For meg er det ubegripelig hva «særlig tilknytning til riket» betyr, hvis det ikke gjelder barn som er født her, og som har bodd her i hele sitt liv.

Hva mer skal til?

Slik sett virker praksisen regjeringen har lagt opp til langt unna ordlyden i loven Stortinget har vedtatt. Nå smuldrer støtten til regjeringens praksis opp, og hvis den ikke snur i tide vil den gå på et stort politisk og moralsk nederlag.

Stortingsrepresentant Tore Nordtun i Rogaland Ap sa det klart under lokallagets årsmøte: - Jeg er bekymret for de papirløse barna. Vi kan gjerne klandre foreldrene og si at de ikke oppfører seg ordentlig når de lar være å dra fra Norge, men vi er likevel nødt til å se på barnas situasjon og finne nye svar.

Justisdepartementet ønsker ikke å la barna bli fordi de tror det vil stimulere andre voksne asylsøkere til å skyve barna foran seg. Barna det er snakk om har som regel foreldre som har fått avslag på sin asylsøknad, men som har vist seg vanskelig å returnere. I noen tilfeller på grunn av sendrektighet hos norsk politi ? i andre tilfeller fordi opphavslandet ikke tar imot tvangsreturnerte.

I denne situasjonen velger asylsøkerne å bli i Norge, og barna begynner i barnehage eller på skole og slår sakte, men sikkert rot i Norge. Etter 3-5 år på norsk skole er de i praksis norske.

I verste fall begynner Norge nå med tvangsutsendelser til Etiopia av barn som snakker norsk, går på norsk skole, og som har bodd her hele eller mesteparten av livet.

Det er i så fall hjerterått.

Historien er full av folk som «bare følger reglene». Når det skjer uten at man samtidig har med seg hjertet og en normalt utviklet rettferdighetssans, kan det gå helt galt.

Reaksjonene på trusselen om å tvangsutsende de 450 asylbarna som har vært her i en årrekke, viser at folk flest finner det urimelig at barna må legge seg hver natt i frykt for å bli hentet av politi og tvangssendt til et fjernt land de aldri har bodd i.

Et minimumskrav er at de 450 asylbarna får bli inntil stortingsmeldingen «Barn på flukt» er ferdig. Å stille sakene i bero er en utsettelse som redder regjeringen fra totalt nederlag, men det er ingen endelig løsning.

For fremtiden må vi unngå å komme i en situasjon hvor barn av foreldre som får avslag likevel får bli i Norge lenge nok til at barna blir norske. Det bør settes en klar tidsfrist for retur. Utlendingsdirektoratet og Politiet må få klare incitamenter i få fortgang i utsendelsene etter avslag for å hindre at barna blir norske.

Det som da gjenstår er forholdet til land som ikke tar imot sine egne, tvangsreturnerte innbyggere. Land som Eritrea.

Men vil vi virkelig tvangsutsende mennesker til regimer som driver utstrakt tortur og sombehandler flyktninger som landssvikere?

comments powered by Disqus
hits