hits

Hvem vasker for vaskehjelpen?

Hvem lager politikken for arbeidsminister Hanne Bjurstrøm? Foto: Ilja C. Hendel.

Mange hadde stor tro på arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, men hun er i ferd med å lande som både tradisjonell og gammelmodig.

Den ferske «superministeren» skulle lose iland betente saker som sykelønn og uførepensjon, og hun står midt i en pågående strid om vikarer og fleksibel arbeidstid.

Med bakgrunn som jurist utenfor partiapparatet hadde mange tro på at Bjurstrøm kunne stå opp mot fagforeningene, men i sak etter sak har hun gitt etter.

På veien har hun avslørt underlige holdninger, nå sist om vaskehjelper: - Hvem vasker for vaskehjelpen?, spurte Bjurstrøm retorisk.

Et mer nærliggende spørsmål er hvem som lager politikken for arbeidsministeren.

"Etter hvert som vi er blitt rikere, er tida vår blitt veldig dyrebar. Vi kjøper tjenester i stadig større skala, sa hun i intervju med Dagsavisen, og advarte om at vi må «passe oss for at det vi ikke gidder å gjøre selv, gjøres av folk fra fattige land til en veldig dårlig lønn. Det kan vi ikke akseptere».

Kristin Clemet raljerer over arbeidsministeren. Foto: Scanpix.

Tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet raljerer så nydelig over Bjurstrøms utspill, at jeg ikke kan gjøre annet enn å lenke til hennes blogg: Hvem lager skomakerens sko?, spør Clemet.

Poenget er selvsagt at vi alle deltar i et organiserte bytte av arbeid, og at å ønske seg noe annet er som å be om en tidsreise tilbake til naturalhusholdningen. At noen fortsatt sitter fast i 50-tallets industriretorikk av typen «vi kan ikke leve av å klippe hverandre», er ikke så overraskende. Men at norsk arbeidsliv styres av en minister med samme holdninger, er oppsiktsvekkende.

Det er rart at ikke arbeidsministeren ser at nettopp kjøp og salg av tjenester som vask og husstell kan åpne et arbeidsmarkedet for mange som har falt utenfor. Det er en pussig holdning at det er greit å kjøpe tradisjonelt mannlige oppgaver som maling og snekring, men nærmest umoralsk å kjøpe husvask.

I Sverige er denne næringen gjort hvit ved å innføre et skattefradrag på kjøp av slike tjenester. Det er fantasifullt og fremtidsrettet og gjør livet bedre for både vaskehjelpen og den som kjøper tjenestene.

Poenget er også at vi uten å mukke kjøper billige klær på Hennes & Mauritz, elektronikk på Elkjøp eller sykler på XXL uten å ofre en tanke på timelønnen til de som bygde sykkelen.

 Sannsynligvis er mange av tingene Bjurstrøm har på- og rundt seg hver eneste dag  laget av «folk fra fattige land til en veldig dårlig lønn».

Det kan være hardt å erkjenne, men faktum er at Norge og nordmenn aldri ville hatt vår velstand uten massiv import av billige varer fra Kina laget av folk med lønninger som er en brøkdel av våre. For bare få år siden arbeidet Bjurstrøm i en profesjon som tar 3.000 kroner i timen uten å mukke. Etter all sannsynlighet har hun klær i sin egen garderobe sydd av personer som tjener noen få promille av den timelønnen.

De siste årene har Norge i en serie saker bevilget oss ordninger som fastlands-Norge ikke har råd til. Vi har verdens beste sykelønn, der et spleiselag fra staten og arbeidsgiverne gir de aller fleste arbeidstakere 100 % av vanlig lønn ved sykdom. Nesten hver tiende person (9,5 prosent) mellom 18 og 67 år er ufør.

Nå står kampen mot fleksible arbeidstidsordninger og mot private vikarbyråer, som om det vil gjøre fastlands-Norge mer rustet for fremtiden.

Bjurstrøm spør hvem som vasker for vaskehjelpen.

Et mer nærliggende spørsmål er hvem som lager politikken for arbeidsministeren.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar