hits

De forfulgte i Frp

Fremskrittspartiets partileder Siv Jensen har fått hard motbør i media i det siste. Men blir partiet forfulgt? Foto: Bård Gudim.

Stakkars Fremskrittspartiet. Alle er ute etter dem.

Det slår aldri feil. Når Fremskrittspartiet får perioder med motgang, så velger de alltid å spille to kort:

  • Noen kontroversielle utspill om innvandrere.
  • Klaging på at «alle» i media er ute etter dem.

Personlig synes jeg det blir noe søkt når det partiet som er flinkest til å samarbeide med mediene, samtidig klager over å være forfulgt.

Et godt eksempel er gruppeleder i Moss Fremskrittsparti, Erlend Wiborg.

Jeg mener at analysen er feil, og at man glatt hopper over saker hvor media har kjørt hardt og navngitt mot rødgrønne politikere for det som i ettertid har vist seg å være bagateller

Han har en egen blogg hvor han forklarer hvorfor han mener at media forskjellsbehandler Fremskrittspartiet.

Den sentrale anklagen er at mediene har gitt bred omtale av sexanklagene mot Frps ordførerkandidat i Stavanger, og at vi samtidig har navngitt Trond Birkedal.

Wiborg lurer på hvorfor mediene ikke samtidig har navngitt andre politikere i tilsvarende saker:

Sextiltalt politimann i Østfold (som også er lokalpolitikere fra Høyre).

SV-veteran var hallik (sak fra Sør-Trøndelag).

Wiborgs analyse er klar: "Det er en kjent sak at media misliker Fremskrittspartiet og at de fleste journalister tilhører venstresiden. I en meningsmåling blant journalister hadde ikke Fremskrittspartiet vært representert på Stortinget, noe som tydelig illustrerer medias syn på FrP. Det skinner også tydelig gjennom at dette påvirker hvordan media vinkler forskjellige saker og ikke minst hvor glad media er i skandaler i Fremskrittspartiet."

Jeg mener at analysen er feil, og at man glatt hopper over saker hvor media har kjørt hardt og navngitt mot rødgrønne politikere for det som i ettertid har vist seg å være bagateller. I farten husker jeg Arbeiderpartiets Manuela Ramin-Osmundsen, Fatma Jynge eller Senterpartiets Åslaug Haga.

I alle redaksjoner er det en daglig øvelse å vurdere om vi skal bruke navn og bilde på personer som er anklaget for kritikkverdige forhold. Presseetisk er det et av de vanskeligste områdene, og Vær varsom-plakaten er på ingen måte krystallklar:

«Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning (...) Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere (...) når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.»

De fleste forstår at valg om identifisering er en gråskala, med rom for skjønn.

I Nettavisens vurdering av å navngi politikere som er anklaget for kritikkverdige forhold legger vi vekt på om de påståtte kritikkverdige gjerningene har direkte tilknytning til vervet som politiker, og om de er i strid med partiets grunnsyn.

Det teller også for oss om personen allerede er identifisert - for eksempel av lokale medier (slik tilfellet var i Birkedal-saken). I mange tilfeller velger også politikerne å ta til motmæle offentlig.

Det er altså mange faktorer, og ingen saker er helt like.

Men det spesielle med Birkedal-saken er at det som begynte som en enkeltpolitikers handlinger ble en sak om partiledelsens håndtering av den samme saken. Den var dårlig. Det har Fremskrittspartiet selv erkjent, og det er ikke medias skyld.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar