hits

Politisk profitt i helsesektoren

Raymond Johansen trekker linjene tilbake til de harde 60-årene. Foto: Arbeiderpartiet.

Hensynet til pasientene spiller ingen rolle, nå skal brudd på arbeidstidsreglene brukes for alt det er verdt i valgkampen.

Etter katastrofale galluptall tror enkelte rødgrønne kommentatorer at løsningen for Arbeiderpartiet er en venstredreining.

På fjernsynet snerrer Martin Kolberg ordet «profitt» så hardt at man et kort øyeblikk tror at Martin Tranmæl har gjenoppstått. Og Oslos byrådslederkandidat Libe Rieber-Mohn vil gå til valg på at ingen private aktører skal få drive sykehjem i Oslo.

- Vi er veldig imot at omsorgssektoren skal bli en profittsektor, sa Kolberg.

Unntaket er politisk profitt.

Det er nesten så man må gni seg i øynene over at det partiet som mest av alle har stått for en blandingsøkonomi mellom private og offentlige aktører, nå prøver å innbille oss at staten og det offentlige er løsningen på alt vondt.

Adecco-saken har først og fremst avslørt dårlige lønnsvilkår for de ansatte. Senere er det avdekket tusenvis av tilsvarende lovbrudd på offentlige sykehus.

Partiets generalsekretær Raymond Johansen trekker linjene tilbake til de harde 30-årene (unnskyld, 60-årene): - Da jeg ble født i 1961 bodde jeg og bruttern, sammen med muttern og fattern på Rodeløkka. Der bodde vi på ett rom og kjøkken (...) Jeg husker godt utedassen med tvillingsseter hvor storebroren min holdt meg i hånda så jeg ikke skulle falle nedi.

For de som ikke tror det - her er Raymond Johansens tale til landsstyret 8. februar.

- Min histore er sosialdemokratiets historie. Arbeiderpartiet bidro til å muliggjøre folks drømmer - vår families drømmer til et bedre liv, sa Raymond Johansen.

Vel, det er en sannhet med modifikasjoner. Raymond Johansen ble født til Høyres Rolf Stranger som ordfører, og det var Høyre-ordfører Albert Nordengen som styrte Oslo fra Raymond Johansen var tenåring til han rundet 30 år.

Da Raymond Johansen var to år, overtok Høyres John Lyng som statsminister i Norge en kort periode. To år senere ledet Per Borten en borgerlig regjering som styrte Norge - riktignok med et kort avbrudd -  fra Raymond Johansen var fire år til han var 12 år.

Det var for øvrig under statsminister Per Borten at Folketrygden ble innført i 1967.

Poenget?

Norges velsignelse har vært pragmatiske venstrepartier og sosiale høyrepartier. Det har gitt oss en stabil velferdsstat og en blandingsøkonomi som har kombinert privat konkurranse med offentlig styring.

Raymond Johansens historie er vekslende politiske flertall. Det typiske i Norge er at både private aktører og offentlige løser fellesproblemer. Bare se på oljebransjen, kraftforsyningen - og for den saks skyld barnehagene og helsevesenet.

Adecco-saken har først og fremst avslørt dårlige lønnsvilkår for de ansatte. Senere er det avdekket tusenvis av tilsvarende lovbrudd på offentlige sykehus. Det er rett og slett manipulerende å gjøre saken til et spørsmål om offentlig helse versus «profittsykehjem».

Alle ser ut til å ha glemt at Ammerudlunden flere år på rad har vært kåret til det sykehjemmet hvor pasientene har det best. Det er faktisk helt unntaksvis av et offentlig sykehjem har scoret best, selv om de er overveldende flertall. Det er altså ingenting som tyder på at pasientene får det bedre om det kun skal være offentlig ansatte på sykehjemmene.

Det Martin Kolberg later som han ikke forstår er at det er fullt mulig å lage gode produkter og tjenester samtidig som man tjener penger. Det er ikke en gang en motsetning. Noen av de største oppfinnelsene som har bedret vår velferd har kommet nettopp fra gode og oppfinnsomme bedrifter som er lønnsomme.

Dette forstår de aller fleste velgerne.

Derfor er det slett ikke sikkert at Dagsavisen, som på lederplass i dag skriver at «Venstresiden har fått sin gode sak. Stå på!» har rett i sin analyse om at det er politisk profitt å hente i kampen mot private.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar