hits

Klovnen er ute, slukk lyset

Einar Gelius sier opp etter hardt press. Foto: Aleksander Andersen, Scanpix.

Oslo-biskopen kvitter seg med Einar Gelius. Men Oslos befolkning vender ryggen til Kvarmes kirke.

Det mangler ikke på forsikringer om hvor høyt det er under taket i Den norske kirke, men som biskop Ole Christian Kvarme legger til: - Det må være et tak.

Taket er i hvertfall nådd når det gjelder oppslutning. Siden Kvarme rykket inn med sine kvaler overfor homofile i 2005, har medlemstallet sunket og sunket. I dag er det 25.000 færre medlemmer i Oslo enn da Kvarme overtok.

Biskop Ole Christian Kvarme er kvitt Einar Gelius.

Til sammenligning har Borg bispedømme, som Kvarme forlot, holdt atskillig bedre på medlemmene.

Les også bloggen: Rømmer fra Oslo bispedømme

Det er noe ynkelig over at Gelius motstandere må hente frem 11 år gamle saker fra møllposen. I arbeidsretten ville slike forhold forlengst vært foreldet og usaklig å dra frem.

Alle ser at den reelle grunnen til at Vålerenga-presten nå blir presset ut, er boken «Sex i Bibelen».

Det er godt mulig at boken er dårlig, men man sparker ikke prester for å skrive dårlige bøker. Da ville det blitt trangt hos NAV.

Det er også godt mulig at oralsex støter biskopen, men det er pussig at så mange rikssynsere og hobbyteologer rystes over skildringer som knapt ville skapt reaksjoner hos vanlig norsk ungdom.

Les også bloggen: La oss mobbe Einar Gelius

Det er vanskelig å se om det er sexbeskrivelsene eller det at Gelius forteller om egen seksualitet når han er prest, som har rystet folk så ettertrykkelig. Kanskje de tror at prester ikke har sex?

Derfor vender folk ryggen til kirken som nå vender ryggen til Einar Gelius.

Gelius' «syndeliste» inneholder kreti og pleti tilbake til 90-tallet. De fleste av påfunnene kan ikke annet enn å kalle på smilebåndet, som å vie et par i en telefonkiosk eller å begrave fotballklubben Lyn.

Saken der Gelius hadde beredskapsvakt og vegret seg for å rykke ut med et dødsbudskap da den lokale presten var borte, er vanskelig å forsvare. Men den stammer fra 2005 og egner seg nå best for å fylle opp en liste over gamle forhold.

Fra utsiden er det vanskelig å vurdere saken uten å kjenne rutiner og plikter for prester med beredskapsvakt i forhold til tilsvarende plikter for den lokale presten. Og uansett burde saken fått arbeidsrettslig konsekvens i 2005 dersom ledelsen hadde vist handlekraft - og ikke nå, fem og et halvt år senere.

Derfor fremstår det som åpenbart at boken «Sex i Bibelen» er den reelle grunnen til at Vålerenga-presten nå leverer sin oppsigelse. Jeg har lest boken, men mistenker at mange av kritikerne har nøyd seg med Dagbladets gjengivelse av de mest pirrende detaljene og tror at hele boken er sånn.

Forsøk på å skyve hensynet til Vålerenga menighet foran, har i hvertfall mislykkes. Der hadde - og har - Einar Gelius full støtte. De ser en åpen og inkluderende prest og beklager at de nå mister ham.

Kirken har alltid måttet slepes til å gjennomføre reformer som å si ja til kvinnelige prester, kvinnelige biskoper og nå homofile prester.

Tiden er forlengs ute for statsskirken. Men så lenge Den norske kirke lever på økonomisk støtte og særfordeler fra resten av samfunnet, så må den akseptere at også de som betaler regningen har meninger.

På den annen side må selv Einar Gelius støttespillere innrømme at ikke alle prestens påfunn virker like gjennomtenkte. Men det er avslørende når motstanderne karakteriserer ham foraktelig som en klovn.

En klovn skaper latter og glede, og nesten enhver som har lidd seg gjennom en gjennomsnittlig norsk høymesse vet at det er en mangelvare i Den norske kirke.

Derfor vender folk ryggen til kirken som nå vender ryggen til Einar Gelius.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar