hits

Stangelands politiske selvmord

Saken mot Magnus Stangeland og Anders Talleraas begynte i går. Foto: Berit Roald, Scanpix

Da Magnus Stangeland ble mistenkt for pensjonsjuks, begynte han å tenke på Tore Tønne. Men pensjonssaken er først og fremst to politiske selvmord.

«Tore Tønne-kortet» spilles nesten hver gang ledende politikere blir tatt med buksene nede. Sist ut er tidligere stortingsrepresentant Magnus Stangeland, som åpnet rettssaken om påstått pensjonsjuks ved å fortelle om egne selvmordstanker.

Nesten alltid er media  skyteskiven - eller det Stangeland betegner som «et hav av journalister».

Påfallende sjeldent reflekterer de samme personene over sine egne handlinger. Selvkritikk er totalt fraværende.

Det sentrale i saken mot Magnus Stangeland og Anders Talleraas er at de hadde omfattende næringsinntekter samtidig som de tok imot stortingspensjon. Det skulle bare mangle om ikke Økokrim og media hadde søkelys på dette, når de samme stortingspolitikerne har vedtatt knallharde straffer for andre som blir tatt for trygdejuks.

Derfor er pensjonstriksingen først og fremst to politiske selvmord.

Riksadvokat Tor-Aksel Busch har tiltalt Anders Talleraas for uberettighet å ha mottatt 2,7 milllioner kroner fra Statens pensjonskasse, mens riksadvokaten mener at Stangeland uberettiget har fått utbetalt 536.000 kroner.

Her kan du lese tiltalen: Riksadvokatens påtegning til Økokrim

Etter Tore Tønnes selvmord i desember 2002 ble Dagbladet anklaget for drap. Men det var ikke Dagbladet som drepte Tore Tønne. Fakta er at ingen vet hva som til sist utløste handlingen. Det kan ha vært mediepresset, men Tønne var også  dypt skuffet over venner i næringslivet og politikken som ikke ga ham støtte (forøvrig de samme som etterpå svingte svøpen over media). Og han ble deprimert over ikke å ha blitt trodd av Økokrim.

Men samtidig kom selvmordet totalt overraskende selv på folk som hadde lange møter med Tønne umiddelbart før det tragiske utfallet.

For Tore Tønne ble presset sterkt fordi han opplevde mistillit til hele sin faglige integritet, og fordi han indirekte ble anklaget for løgn og ikke trodd på sine forklaringer. Det var samspillet av mediene, manglende støtte fra venner og Økokrims konklusjon som ble for tung å bære.

Det er både likheter og forskjeller mellom Tønne-saken og saken mot Anders Talleraas og Magnus Stangeland. Tønne stod alene og ble mistrodd på hele sin integritet, mens de to eks-politikerne er de groveste eksemplene i en hel gruppe av eks-politikeres trygdesaker.  Likheten er at anklagene er alvorlige. Og både i Tønnes tilfelle og i pensjonssaken blir anklagene dramatiske først når offentlige etater som Økokrim og Riksrevisjonen har sagt sitt.

Men slik er det i alle land i den vestlige verden. Det blir nødvendigvis et hardt mediekjør når så ledende politikere blir anklaget for økonomisk juks Jeg kan ikke se at Stangeland og Talleraas har fått noe hardere medfart i mediene enn det sakene fortjener.

Stangelands offentliggjøring av egne selvmordstanker er et ledd i hans forsvar i retten. Det er greit nok, og hans selvfølgelige rett. Men strafferettslig er det interessante om de to eks-politikerne bevisst eller ikke har trikset til seg totalt 3,3 millioner kroner i pensjon mens de egentlig hadde høye inntekter.

Svaret på det spørsmålet er ikke åpenbart, for Stortingets praksis og regelverk er ikke glassklart.

Men både Anders Talleraas og Magnus Stangeland burde forstått at de tok imot pensjoner i strid med intensjonene i regelverket. Og det burde de skjønt før «helvete brøt løs», slik Talleraas sier det.

Derfor er pensjonstriksingen først og fremst to politiske selvmord.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar