hits

Modig fredspris

Kinesiske sikkerhetsvakter vokter Liu Xiaobos hjem i Beijing, der hans kone bor. Selv er prisvinneren fengslet. Foto: Scanpix

Å gi Nobels Fredspris til Liu Xiaobo er en mobig og riktig beslutning. Økonomisk har Norge lite å frykte fra Kina.

Nobelkomitéens viktigste oppgave er å gi prisen til den som fortjener det mest, uten å skotte til norske hensyn.

Derfor bør debatten handle om prisvinnerens arbeid, og om han er en verdig prisvinner.

Liu Xiaobo er dømt til 11 års fengsel og to års tap av politiske rettigheter for ytringer som ville vært selvsagte i de fleste andre land.

Litteraturviteren og regimekritikeren viser til at Kina bryter sin egen grunnlov, som slår fast at «borgere i Folkerepublikken Kina skal nyte godt av talefrithet, pressefrihet, forsamlings- og møtefrihet, prosesjons- og demonstrasjonsfrihet».

Det er altså å snu saken helt på hodet når kinesiske myndigheter sender Liu Xiaobo i fengsel, mens landets systematiske brudd på menneskerettigheter og egen grunnlov får fortsette.

Nettopp forholdet til menneskerettigheter er Kinas største utfordring etter at landet har løftet hundrevis av millioner mennesker ut av fattigdom, og skapt en stor økonomi i sterk vekst. Kina kan beundres på mange områder, men må påskyndes til å gi sine innbyggere rett til å si og ytre det de ønsker.

Kina er det i landet som ifølge Amnesty gjennomfører flest henrettelser, med over 3.400 i året. Ni av ti dødsstraffer i hele verden gjennomføres i Kina, ifølge Amnestys tall.

Økonomisk har Kina gjennomgått en modernisering som imponerer, og landets billige produksjon er en sterkt medvirkende faktor til at Norge og Vesten har høy levestandard og lav prisstigning. Men økonomiske reformer er ikke nok.

 Nå må Kina også ta skrittet fra å være et udemokratisk uland til å bli en moderne økonomi med praktisering av allmenne menneskerettigheter. Påvirkning i den retning er ikke en fientlig handling, men en støtte til nødvendige reformer som Kina også vil tjene på i det lange løp. Det er en krevende, men nødvendig, oppgave for norske diplomater å kommunisere dette.

Her er begrunnelsen: Nobels Fredspris 2010

Norge har råd til å ta belastningen det fra tid til annen er å huse Nobelkomitéen. Over tid er vår viktigste garanti mot hevn at prisen deles ut til personer som fortjener det - og ikke som politiske utspill fra den norske regjeringen og Stortinget. Prisen til Dalai Lama i 1989 (året for Tianmen-massakren) ble dårlig mottatt blant kinesiske myndigheter, og nå snakkes det om at årets fredspris kan true en planlagt frihandelavtale mellom Norge og Kina.

En kikk på handelsbalansen tyder på at nordmenn flest ikke trenger å ligge søvnløse av den grunn.

Fra januar til og med august i år solgte Norge varer til Kina og Hongkong for totalt 9,5 milliarder kroner. I samme periode kjøpte vi varer fra Kina og Hongkong for 23,8 milliarder kroner.

Målt i kroner og øre har Kina mye mer å vinne på en frihandelsavtale enn oss.

Men dette kan ikke være det viktigste. Kina og Norge har et vennskapelig forhold. Fra norsk side er det ikke en fientlig handling å gi støtte til at Kina tar store skritt fremover i å gi sine borgere ytringsfrihet.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar