hits

Rikere av å streike?

Unios streikeleder Anders Folkestad

 

Er streik eneste utvei for å øke lønningene til de flinke lærerne og de flittige sykepleierne?

Debatten har rast etter at den største streiken på 30 år ga en promille høyere lønnsvekst.

Det er naturlig at partene har behov for å forsvare streiken, og ifølge støttespillerne er det kun ved å stå sammen  og aksjonere kollektivt at ansatte i offentlig sektor kan få opp lønnen.

Du kan lese mange slike innlegg i debatten under min blogg: Meningsløs streik endelig over

Felles for mange av innleggene fra ansatte i offentlig sektor er sterk motstand mot privatisering, bonus og individuelle lønnsforskjeller. De er overbevist om at mange arbeidsoppgaver ikke kan måles eller premieres. Derfor blir løsningen å stå sammen og kreve høyere lønn for alle lærere over hele landet - og ikke de beste lærerne i områder hvor man må kjempe om arbeidskraften.

Jeg tror holdningene er formet av en erfaring om at det er kamp og krav som gir høyere lønn. Det gjelder nok mange i private bedrifter også, men min påstand er at de gruppene som har gjort det best lønnsmessig har oppnådd sine fordeler gjennom å utdanne seg til yrker hvor det er rift etter arbeidskraften, og der meritter og dyktighet løfter de beste i lønn.

Mine eksempler er store yrkesgrupper som økonomer, jurister, ingeniører og ledere generelt. Disse har ikke blitt rike av å streike, men ved å bytte arbeidsgiver og få betalt etter resultater. Det finnes med andre ord flere veier til høyere lønn.

Jeg tror at de flinkeste lærerne, de beste barnehageansatte og de dyktigste sykepleierne ville fått høyere lønn hvis det var større konkurranse etter arbeidskraften deres. Legene er et eksempel som tyder på det.

Motstanderne viser til lav lønn i de private bedriftene, og hevder at privatisering derfor virker stikk motsatt. Det er et relevant poeng, selv om jeg kan nevne flere eksempler på yrkesgrupper hvor de private bedriftene er lønnsledende.

Kanskje er sannheten at løsningen hverken er 100 % offentlig eller 100 % privat, men at det er reell konkurranse om de ansatte?

Mange av debattantene mener at det er umulig å skille gode lærere fra dårlige lærere, og de latterliggjør tanken om at gode saksbehandlere eller sykepleiere kan få høyere lønnsvekst enn de andre. Hvordan kan en saksbehandler eller en sykepleier måles?, spør de.

Svaret er at incitamenter og bonusordninger ikke er hokus pokus eller magi, og at det er et relativt utbredt system i privat sektor. Det må være deprimerende å jobbe et sted hvor en lærer ikke vet om han gjør en god eller dårlig jobb og hvor den enkelte saksbehandler ikke vet om vedkommende selv og avdelingen han/hun arbeider på jobber bra.

Jeg tror løsningen ligger i klare mål og systematiske undersøkelser av om man når målene. Det er en illusjon å tro at det alltid handler om penger. En god saksbehandler arbeider raskt, nøyaktig og gjør få feil. Vedkommende er hyggelig mot kundene og bidrar til godt arbeidsmiljø. Alt dette kan måles. Andre jobber i team, og da kan det være teamets prestasjoner som belønnes ekstra.

Derfor er det vel ingen som for alvor mener at en lærer skal ha bonus utelukkende basert på elevenes karakterer eller elevenes vurdering. Men en skole bør ha målsetninger som både er faglige og som går på arbeidsmiljø. For den enkelte lærer vil både karakterfremgang, generell orden og tilbakemeldinger fra kolleger, foreldre, elever og rektor telle.

Helt rettferdig vil det aldri bli, men over tid vil et slikt lite bonuselement stimulere til ny adferd. Og da får man høyere lønn fordi man fortjener det - ikke fordi man krever det.

Nå er det ikke lik lønn for likt arbeid i dag heller. Det eksisterer et bonussystem for alle ansatte i offentlig sektor. Kriteriet er enkelt, nemlig hvor mange år man har vært på arbeidsplassen. Er det noen som mener at det er treffsikkert?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar